Sorg over å bli ufør

[tussi84]

Da har brevet fra nav kommet om at de har vurdert min arbeidsevne på nytt, og hvor det står konkludert med at jeg bør søke uføretrygd da jeg mest sannsynlig aldri kommer til å fungere i noen ordinær jobb. 

Helse historien min går helt tilbake til år 2004 og jeg har forsøkt meg i arbeidslivet uten og lykkes flere ganger. Jeg er på aAp og har vært det i nesten 4 år. I løpet av den perioden har jeg vært gjennom psykologer, leger, nevropsykolog, praksis plass i både skjermet og vanlig bedrift. Ingenting av det har bedret min arbeidsevne. Psykologen konkluderte med at jeg hadde en arbeidsevne på ca 50 prosent, men at den var ustabil slik at jeg måtte ha masse tilrettelegging for å stå i en jobb. Det jeg har er det dessverre ingen behandling mot, slik at arbeidsevnen vil heller ikke kunne bedres, slik at omgivelsene må legge til rette for meg som det heter.

Jeg regnet derfor på bakgrunn av det at det maks kunne bli 50 prosent ufør, men nav vil ha meg inn på 100 da de mener at det vil bli vanskelig i ordinær jobb all tilrettelegging jeg må. Så fram til idag så hadde jeg et håp om å i alle fall arbeide noe. Jeg hadde et håp om at nav kanskje kunne hjelpe meg å finne et sted som var tilrettelagt og at det kunne ende opp med en jobb ettervært. Å skaffe meg jobb selv vil ikke fungere dessverre da jeg er ustabil iht sykdom. 

Så jeg føler at nav har gitt meg opp, og at det ikke er bruk for arbeidsevnen min. Jeg lurer også veldig på hvordan jeg skal få dagene til å gå nå som jeg etter mest sannsynlighet blir ufør. I perioder under aAp har jeg vært uten tiltak og flydd mye hjemme. Jeg merker det er kjedelig og jeg har savnet å ha noe å gå til. Har savnet å se kollegaer, og være en del av et team. Følte at jeg bidro med noe. Og nå tenker jeg skal jeg virkelig ha det sånn resten av livet mitt? 

Det er ikke noe gøy å vite det at man ikke har noe fornuftig å gå til, alle dagene blir stort sett like, og at jeg er dømt til å ha dårlig økonomi resten av livet mitt. De som siger etter å bli ufør vet faktisk ikke hva dem ønsker tror jeg. I mitt tilfelle så anser jeg at jeg aldri kommer til å fungere i en 100 prosent jobb, men jeg skulle gjerne ha fungert i alle fall en deltidsstilling. Jeg finner ingenting annet positivt med å bli ufør enn at jeg slipper å forholde meg mer til nav, og at jeg kan styre dagene mine etter hva slags dager jeg har helse messige uten krav. Om jeg må ligge rett ut på sofaen en dag pga helsen så kan jeg gjøre det.

Det sosiale livet mitt er så som så. De fleste rundt meg jobber jo og har andre forpliktelser å ta seg av på kvelden slik at jeg ser lite til dem. Dagene går i ett nå, og døgnrytmen min er snudd på hodet fordi jeg ikke har så mye å stå opp til føler jeg selv. Alle dager er like. Det går i TV, film, husarbeid, spille PC eller surfe på nett stortsett. Av og til hender det jeg går en tur eller trener, men da har jeg en god dag. Og dette skal være resten av livet mitt?

Jeg føler meg på et sett udugelig, samtidig som jeg er litt lettet for å få økonomisk trygghet resten av livet mitt etter å ha kjempet en kamp mot nav i flere år. 

Jeg vurderer kanskje noe frivillighetsarbeid ettervært, eller jobbe som ekstra hjelp ved siden av uførepensjon. Men akkurat nå føler jeg meg bare tom, og sørger over å ikke kunne delta i samfunnet. Jeg skulle så gjerne bidratt om det var mulig. Jeg vil jo ikke bli ufør.

Dere som har blitt ufør der ute hvordan takler dere det? Hva fyller dere dagene deres med?  

 

[AnonymBruker]

Tja, jeg er enkelt og greit så syk at jeg ikke orker å gjøre noe. Smerter, tabletter og søvn (når jeg er heldig) er livet mitt. Kjedsomhet er derfor ikke et tema i livet mitt som ufør.. 

Anonymkode: 62c5f...d08

[AnonymBruker]

Litt som AB så har jeg null behov for å gjøre noe de dagene jeg føler meg verst. Å sitte apatisk foran PC-en er nok. 

Ellers så er det jo kjipt å bli ufør. Jeg sørget en periode, så aksepterte jeg situasjonen og begynte å sette pris på de få positive tingene jeg hadde. De dagene jeg føler meg bedre prøvde jeg å bruke på ting som gav meg glede, om jeg ikke hadde for mye husarbeid som hopet seg opp. Prøvde å kose meg skikkelig når jeg satte på film og krøllet meg sammen under et teppe. Har en katt, så har litt selskap. 

Anonymkode: 0af97...0f2

[tussi84]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tja, jeg er enkelt og greit så syk at jeg ikke orker å gjøre noe. Smerter, tabletter og søvn (når jeg er heldig) er livet mitt. Kjedsomhet er derfor ikke et tema i livet mitt som ufør.. 

Anonymkode: 62c5f...d08

Jeg har dager jeg ikke orker noe jeg heller, hvor jeg har nok med å komme meg ut av senga. De dagene består mest i å ligge rett ut på sofaen. Kunne ønske du ikke hadde det sånn du beskriver det hver dag

[AnonymBruker]

Kan komme med en solskinnshistorie (ja, true story). Et familiemedlem fikk ung ufør for flere år siden, pga. en psykiatrisk diagnose. Han har det svart på hvitt at han trolig aldri vil komme seg ut i arbeidslivet - i dag kan vi flire litt av det. For i dag er han er godt medisinert, og har hele veien jobbet for å nå målet om studier. Han jobbet knallhardt for å komme inn sitt drømmestudium, og er i dag kommet inn og får glimrende resultater. Han kommer til å ha en profesjonsutdanning i boks om et par år (og trolig en lang fremtid i arbeidslivet, selv om han har rukket å bli voksen) hvem hadde trodd det? Vel, aller minst NAV.

Det er ikke altfor lenge siden denne personen på ingen måte hadde fungert i arbeidslivet, han kunne ikke ta vare på seg selv engang. Livet trenger ikke å bli sånn som NAV "sier".

Ikke mist håpet om at det kan bli bedre.

Anonymkode: 12ba9...30f

[AnonymBruker]

Er ufør.  Kjeder vettet av meg. Vurdere å melde meg på frivillighet sentralen. Har også søkt vta plass (varig tilpasset arbeid) med en vta plass så får du også en symbolsk sum, 25-35,- pr time.

Anonymkode: 5663d...e9d

[AnonymBruker]

Nå har jeg akkurat gått over på AAP i påvente av utredning og tiltak. Det som redder meg gjennom dagene er hunden min. Da må jeg ut på tur, og jeg har fått et mye bedre liv  håper jeg får komme ut i en jobb som passer for en som meg, det er kjipt å gå hjemme og bare vente..

Anonymkode: c7832...fc2

[applestories]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan komme med en solskinnshistorie (ja, true story). Et familiemedlem fikk ung ufør for flere år siden, pga. en psykiatrisk diagnose. Han har det svart på hvitt at han trolig aldri vil komme seg ut i arbeidslivet - i dag kan vi flire litt av det. For i dag er han er godt medisinert, og har hele veien jobbet for å nå målet om studier. Han jobbet knallhardt for å komme inn sitt drømmestudium, og er i dag kommet inn og får glimrende resultater. Han kommer til å ha en profesjonsutdanning i boks om et par år (og trolig en lang fremtid i arbeidslivet, selv om han har rukket å bli voksen) hvem hadde trodd det? Vel, aller minst NAV.

Det er ikke altfor lenge siden denne personen på ingen måte hadde fungert i arbeidslivet, han kunne ikke ta vare på seg selv engang. Livet trenger ikke å bli sånn som NAV "sier".

Ikke mist håpet om at det kan bli bedre.

Anonymkode: 12ba9...30f

Akkurat den setningen er viktig.

Jeg synes NAV i min kommune har en fin innstilling til dette. De har sagt at når alt er prøvd, fokuserer de på å sikre folk økonomisk. Dersom man får godkjent en uføresøknad har man en garantert inntekt som grunnlag. Det er kun grunnlaget - da har man en økonomisk trygghet og man kan så fokusere på å bli bedre, kanskje bli frisk, kanskje komme seg ut i jobb eller finne andre aktiviteter man trives med.

Uføretrygden er kun en trygghet, den er ikke hvem du er.
Den er et sikkerhetsnett, og kanskje en dag trenger du den ikke mer.

[AnonymBruker]

1 time siden, tussi84 skrev:

Jeg har dager jeg ikke orker noe jeg heller, hvor jeg har nok med å komme meg ut av senga. De dagene består mest i å ligge rett ut på sofaen. Kunne ønske du ikke hadde det sånn du beskriver det hver dag

Tusen takk for det:) Ja, jeg har fremdeles håp om at ting skal bedre seg. Ønsker deg lykke til, håper tilværelsen din blir bra til tross for uforutsigbar helse. 

Anonymkode: 62c5f...d08

[AnonymBruker]

Jeg synes det virker som at flere i denne tråden (spesielt TS og AB nr. 6 og 7) har en ganske grei restarbeidsevne altså.. Tenker at NAV har vært for slepphendte med uføretrygden her, og at dere hadde hatt bedre av en gradert uføretrygd. Tenker rett og slett litt latsabber og NAV-svindel, om jeg skal være helt ærlig. Sikkert psykiske diagnoser som vanlig...

Anonymkode: 66ccd...cb8

[AnonymBruker]

1 time siden, applestories skrev:

Jeg synes NAV i min kommune har en fin innstilling til dette. De har sagt at når alt er prøvd, fokuserer de på å sikre folk økonomisk. Dersom man får godkjent en uføresøknad har man en garantert inntekt som grunnlag.

Skremmende! 

Dette bekrefter jo bare det alle vet - bor man på et lite sted og stritter imot jobb lenge nok får man uføretrygd.

Anonymkode: 08fa9...9cc

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det virker som at flere i denne tråden (spesielt TS og AB nr. 6 og 7) har en ganske grei restarbeidsevne altså.. Tenker at NAV har vært for slepphendte med uføretrygden her, og at dere hadde hatt bedre av en gradert uføretrygd. Tenker rett og slett litt latsabber og NAV-svindel, om jeg skal være helt ærlig. Sikkert psykiske diagnoser som vanlig...

Anonymkode: 66ccd...cb8

Utrolig hvor dyktig du er til å lese mellom linjene da.

Anonymkode: 38f0a...1c8

[Suppetuppe]

Ville meldt meg inn i noe frivillig arbeid. Da er det lettere å få tilrettelagt arbeid og du kan føle at dagene dine har en mening, at du er en del av et team og et fellesskap :-) 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Utrolig hvor dyktig du er til å lese mellom linjene da.

Anonymkode: 38f0a...1c8

Mhm... Det begynner å bli standarden for tiden. Uføretrygdet pga. psykisk diagnose. Og 99 % har masse restarbeidsevne. Latterlig.

Anonymkode: 66ccd...cb8

[RosaRegnbue]

er selv ufør, og kun 23 år gammel. Det er rett og slett noe dritt. Jeg skulle gitt så utrolig mye for å komme tilbake i arbeidslivet, men med en smertefull muskelsykdom funker ikke det.

Prøv å gjør det beste ut av den situasjonen du er i. finn mening med i livet utenom jobb/skole. Prøv ut forskjellige hobbier, å se om du finner noe som kan få tiden til å gå for deg.

Og drit i den anonyme her som tror dere er Nav-Svindlere. Ingen i sitt fulle ess vil være frvillige uføre. ingen. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mhm... Det begynner å bli standarden for tiden. Uføretrygdet pga. psykisk diagnose. Og 99 % har masse restarbeidsevne. Latterlig.

Anonymkode: 66ccd...cb8

Du vet ingen ting om den restarbeidsevnen er nok i arbeidslivet.

 

Anonymkode: 38f0a...1c8

[AnonymBruker]

5 minutter siden, RosaRegnbue skrev:

er selv ufør, og kun 23 år gammel. Det er rett og slett noe dritt. Jeg skulle gitt så utrolig mye for å komme tilbake i arbeidslivet, men med en smertefull muskelsykdom funker ikke det.

Prøv å gjør det beste ut av den situasjonen du er i. finn mening med i livet utenom jobb/skole. Prøv ut forskjellige hobbier, å se om du finner noe som kan få tiden til å gå for deg.

Og drit i den anonyme her som tror dere er Nav-Svindlere. Ingen i sitt fulle ess vil være frvillige uføre. ingen. 

Sikkert noen. Men det er nok de som jobber svart ved siden av.

Anonymkode: 38f0a...1c8

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Sikkert noen. Men det er nok de som jobber svart ved siden av.

Anonymkode: 38f0a...1c8

Det er ganske mange av dem, ja.

Anonymkode: 08fa9...9cc

[Gjest Poverella]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det virker som at flere i denne tråden (spesielt TS og AB nr. 6 og 7) har en ganske grei restarbeidsevne altså.. Tenker at NAV har vært for slepphendte med uføretrygden her, og at dere hadde hatt bedre av en gradert uføretrygd. Tenker rett og slett litt latsabber og NAV-svindel, om jeg skal være helt ærlig. Sikkert psykiske diagnoser som vanlig...

Anonymkode: 66ccd...cb8

Så utrolig ufin du er i innlegget ditt, akkurat som om psykisk sykdom ikke er "sykdom" nok? Det er i mange tilfeller langt mer hemmende og invalidiserende å være alvorlig psykisk syk enn å være fysisk syk. Åpenbart har du aldri slitt med psyken, la oss håpe du slipper å oppleve det i løpet av livet.

Jeg var på vei mot 50% uføretrygd etter å ha blitt diagnostisert med alvorlig sykdom i 2016. Nå ser det heldigvis ut til at dette kan unngås og at jeg med tid og stunder vil kunne fungere i en (ikke-tilpasset) 100% stilling. Jeg har et yrke som ikke kan tilpasses min tilstand, men tilstanden kan i enkelte tilfeller kontrolleres tilstrekkelig av medisiner, slik at man er arbeidsfør i en eller annen grad. Det er dette jeg nå jobber mot.

Vel, TS - jeg føler med deg. Da jeg var i møte med nav og spesialist og de ymtet frempå at vi så for oss 50% ufør i beste fall så raste virkelig min virkelighet sammen. Nå ble det jo ikke slik for meg, men jeg kan godt forstå at du føler på denne sorgen.

Noe jeg ble flinkere til etter at jeg ble syk er "ettertanke". Jeg setter større pris på de små tingene i livet, en god kopp kaffe, en ny episode av en serie jeg liker, en hyggelig telefonsamtale med en jeg er glad i. Disse tingene tok jeg for gitt før jeg ble syk, men er det ikke egentlig ting som dette livet handler om? Du "er" ikke hva du jobber med (eller om du jobber), du må ikke la deg defineres av å være ufør. Du er meningene dine, menneskesynet ditt, holdepunktene dine, verdiene dine osv, og disse er ikke svekket selv om arbeidsevnen din er det.

Gi deg selv tid til å sørge, for all del - men etterhvert, reis deg og vær god mot deg selv! Du er mer enn en ufør!

 

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Poverella skrev:

Gi deg selv tid til å sørge, for all del - men etterhvert, reis deg og vær god mot deg selv! Du er mer enn en ufør!

 

Å få uføretrygd er jo som å vinne i lotto, ingen grunn til å sørge over det.

Anonymkode: 08fa9...9cc