Misliker mennesker

[AnonymBruker]

Noen her som opplever at det er vanskelig å få seg venner (i mitt tilfelle, jentevenner) fordi du rett og slett ikke liker folk? 

Jeg sliter veldig pga. dette...

Anonymkode: d0e91...619

[AnonymBruker]

Er ikke overbegeistret for folk jeg heller. Generelt synes jeg (fremmede) folk er irriterende, spesielt i mengder. Liker selvsagt vennene mine og familien, men merker at jeg er ganske uinteressert i å snakke med andre jeg ikke kjenner så godt. Synes også at mange snakker for mye. 

Anonymkode: d81a4...2cb

[AnonymBruker]

Nei, jeg synes egentlig det er relativt lett å få venner når jeg går inn for det. Men det blir kanskje litt vanskeligere når du ikke er interessert i andre mennesker kan jeg tenke meg ja. Har du prøvd å få venner som deler en spesiell interesse du har? Blir kanskje litt lettere når dere har en felles greie å kunne snakke om. 

Anonymkode: d4656...b0f

[aliho]

Bra spørsmål, jeg lurer også på dette, TS
Jeg hverken liker eller misliker andre mennesker, men jeg er en introvert person så jeg trives best med få om gangen, men det blir liksom ikke noe mer av det. Jeg synes det er vanskelig å finne noen som er inkluderende.

Jeg tar initiativ og inviterer hjem til meg, men blir sjelden invitert tilbake eller inkludert når de går ut eller på kino eller slike ting.

[AnonymBruker]

Søk hjelp

Anonymkode: e0ac5...b75

[AnonymBruker]

Ja, det er et problem for meg også. Liker bare barnet mitt, samboeren min, søsteren min og et lite knippe venner og familie. Misliker folk fordi det er så mange som er altfor selvsentrerte, uhøflige, dømmende og kyniske, og fordi det er nærmest umulig å finne genuine venner som faktisk  ønsker andre vel. 

Anonymkode: b4f98...344

[AnonymBruker]

Sliter med det samme. Ironisk nok, er jeg bymenneske. Kunne ikke flyttet tilbake til bygda jeg er fra. Jeg har noen få venner og det er egentlig helt greit. Noen fra jobben, slektninger og folk som jeg tar kontakt med når jeg er i nærheten av der de holder til.

det med by, jeg blir også irritert av å være i mengder. Når jeg sitter hjemme i leilgheten har jeg det fint, når jeg skal ut blandt masse folk svinger humøret så til de grader. Alt for mange som vil det samme. 

Det med folk, er vel at jeg synes vi er blitt alt fornopptatt av denne forbanna fasaden, vi vil at alle skal se opp til oss, vi skal se vellykket ut for folk som ikke vil oss vel. 

Folk som gjør ting de ikke lnsker fordi de er redd at andre vil snu ryggen til, eller at de skal falle utenfor om de ikke gjør det. Som å bli sammen med en person bare fordi de ikke klarer å være alene, bli gravide fordi "alle andre" får barn. 

For ikke å snakke om utdannelsesmaset. Du er liksom bare verdt noe om du tar en høyere utdannelse. 

Og så blir man sammen med en person med masse penger, slik at vi kan legge ut bilder av den råflotte bilen og den nye leilgheten vi har kjøpt. Altså, det er ikke nødvendigvis irriterende at noen har flott bil og fin leilighet, men det bare lyser så innmari fasade av enkelte. Så sitter de på sin høye hest og tror de vet alt så mye bedre enn, "de der nede, uten utdannelse og som ble arb.leidg". De tror livet er så sikkert. Helt til noe kanskje rammer dem selv. 

 

Anonymkode: 277b6...26a

[AnonymBruker]

Jeg opplever også at det er vanskelig å få seg venner når man ikke generelt er glad i mennesker. Det var en liten nisje i studietiden, der jeg var i mitt ESS, en epoke som passet for meg. Da fikk man venner i samme snevre interessekrets - hvis man er nerdete opptatt av ettellerannet. Da står den felles interessen i fokus, og ikke "vennskapsforholdet". Vi avtalte å møtes for å dyrke felles hobby. Men både før og etter studenttiden har det vært vanskeligere. Og jeg er heller ikke så opptatt av å ha venner (synes det er mest stress å forholde meg til andre, lage avtaler, etc). Det merkelige er at jeg synes det er litt flaut, overfor andre (jobbkollegaer), å ikke ha så mange venner... Men for meg selv er det helt uproblematisk.

På jobben prøver jeg å huske å spørre andre hvordan de har det, hvordan helgen har vært, eller stille oppfølgingsspørsmål når de spør meg om noe. Men dette kommer ikke naturlig for meg, jeg er ikke det spor interessert, og small talk er vanskelig, synes jeg. Men jeg øver og øver, prøver å late som jeg er interessert i barna deres, må huske å spørre hvordan konfirmasjonen gikk, etc.

Mange sier de får energiboost av å være med på sosiale opplegg, at de koser seg i kaffeselskaper etc. For meg er det ekstremt utmattende, all denne small talken og prøve å huske hva man har spurt om før/snakket med om til hvem.

 

Anonymkode: 1962c...df8

[AnonymBruker]

 

 

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er et problem for meg også. Liker bare barnet mitt, samboeren min, søsteren min og et lite knippe venner og familie. Misliker folk fordi det er så mange som er altfor selvsentrerte, uhøflige, dømmende og kyniske, og fordi det er nærmest umulig å finne genuine venner som faktisk  ønsker andre vel. 

Anonymkode: b4f98...344

Ja, nettopp. Jeg er veldig analytisk og har lagt merke til at med en gang man retter spørsmål mot en annen om livet deres, blir de plutselig mer interessert i å ha en samtale med deg.  I realiteten er det veldig få mennesker som er genuint interessert i deg som person...Jeg har totalt kommet over to personer; en jeg jobber med nå og en tidligere kollega. 
 

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sliter med det samme. Ironisk nok, er jeg bymenneske. Kunne ikke flyttet tilbake til bygda jeg er fra. Jeg har noen få venner og det er egentlig helt greit. Noen fra jobben, slektninger og folk som jeg tar kontakt med når jeg er i nærheten av der de holder til.

det med by, jeg blir også irritert av å være i mengder. Når jeg sitter hjemme i leilgheten har jeg det fint, når jeg skal ut blandt masse folk svinger humøret så til de grader. Alt for mange som vil det samme. 

Det med folk, er vel at jeg synes vi er blitt alt fornopptatt av denne forbanna fasaden, vi vil at alle skal se opp til oss, vi skal se vellykket ut for folk som ikke vil oss vel. 

Folk som gjør ting de ikke lnsker fordi de er redd at andre vil snu ryggen til, eller at de skal falle utenfor om de ikke gjør det. Som å bli sammen med en person bare fordi de ikke klarer å være alene, bli gravide fordi "alle andre" får barn. 

For ikke å snakke om utdannelsesmaset. Du er liksom bare verdt noe om du tar en høyere utdannelse. 

Og så blir man sammen med en person med masse penger, slik at vi kan legge ut bilder av den råflotte bilen og den nye leilgheten vi har kjøpt. Altså, det er ikke nødvendigvis irriterende at noen har flott bil og fin leilighet, men det bare lyser så innmari fasade av enkelte. Så sitter de på sin høye hest og tror de vet alt så mye bedre enn, "de der nede, uten utdannelse og som ble arb.leidg". De tror livet er så sikkert. Helt til noe kanskje rammer dem selv. 

 

Anonymkode: 277b6...26a

Ja, ikke sant. Alle skal være perfekte på en eller annen måte. Det er tabu å ikke være sosial, å ikke ha en høy utdanning, å ikke eie et hus eller å ha førerkort. Listen er lang...

Jeg forteller meg selv at disse folk har mistet grepet på realiteten. På hvordan livet egentlig fungerer. Når slike folk sitter så høyt oppe nå, vil de på et tidspunkt oppleve nederlag eller motgang, og da vil de se hva som er egentlig viktigst i livet.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplever også at det er vanskelig å få seg venner når man ikke generelt er glad i mennesker. Det var en liten nisje i studietiden, der jeg var i mitt ESS, en epoke som passet for meg. Da fikk man venner i samme snevre interessekrets - hvis man er nerdete opptatt av ettellerannet. Da står den felles interessen i fokus, og ikke "vennskapsforholdet". Vi avtalte å møtes for å dyrke felles hobby. Men både før og etter studenttiden har det vært vanskeligere. Og jeg er heller ikke så opptatt av å ha venner (synes det er mest stress å forholde meg til andre, lage avtaler, etc). Det merkelige er at jeg synes det er litt flaut, overfor andre (jobbkollegaer), å ikke ha så mange venner... Men for meg selv er det helt uproblematisk.

På jobben prøver jeg å huske å spørre andre hvordan de har det, hvordan helgen har vært, eller stille oppfølgingsspørsmål når de spør meg om noe. Men dette kommer ikke naturlig for meg, jeg er ikke det spor interessert, og small talk er vanskelig, synes jeg. Men jeg øver og øver, prøver å late som jeg er interessert i barna deres, må huske å spørre hvordan konfirmasjonen gikk, etc.

Mange sier de får energiboost av å være med på sosiale opplegg, at de koser seg i kaffeselskaper etc. For meg er det ekstremt utmattende, all denne small talken og prøve å huske hva man har spurt om før/snakket med om til hvem.

 

Anonymkode: 1962c...df8

Det er næyaktig sånn jeg opplever det også; jeg blir utmattet av sosialt kontakt. Det er så mye man må tenke på; hva man skal si, hvordan man skal oppføre seg, å vise interesse konstant osv. Jeg syntes det er litt flaut, og samboeren min har også nevnt at jeg må begynne å bli mer sosial fordi det vil bli bedre for meg, men jeg strever med det. Jeg klarer ikke å bli kjent med folk som er på samme bølgelengde som meg . Jeg tror faktisk at vi som har skrevet her burde bli venner fordi vi er så like på dette punktet 

11 timer siden, aliho skrev:

Bra spørsmål, jeg lurer også på dette, TS
Jeg hverken liker eller misliker andre mennesker, men jeg er en introvert person så jeg trives best med få om gangen, men det blir liksom ikke noe mer av det. Jeg synes det er vanskelig å finne noen som er inkluderende.

Jeg tar initiativ og inviterer hjem til meg, men blir sjelden invitert tilbake eller inkludert når de går ut eller på kino eller slike ting.

Ja, samme her. Jeg tror grunnen til at jeg misliker folk, spesielt kvinner, er fordi jeg ble alltid utelatt på skolen og guttene var, og er, alltid lettere å snakke med. Kvinner kan være så pripne og falske, og jeg tror at det har gjort at jeg automatisk misliker å være rundt de. 

Jeg er også redd for å ta initiativ fordi jeg tror at ingen liker å være med meg fordi jeg blir sjeldent invitert på ting. 

TS

Jeg husker at det var en Facebook gruppe for å finne nye venner. Er det noen som husker navnet på den? 

 

Anonymkode: d0e91...619