Psykologi profesjon eller noe innenfor realfag/biologi

[AnonymBruker]

Hei! Jeg går nå siste året på vgs, og prøver å finne ut av hva jeg skal studere neste år. Jeg er glad i fag som biologi og kjemi, men også norsk og jeg tror psykologi også ville vært noe jeg hadde likt. Jeg liker både å jobbe med mennesker, men er også glad i å sitte alene og jobbe. Har derfor tenkt at psykolog kan være et passende yrke, da jeg både får arbeidet med pasienter og har skrivearbeid (hvor man kan jobbe litt alene). I tillegg er psykologi spennende, og det virker som at man kan velge litt hva man vil jobbe med. Jeg har karakterer til å komme inn, men vet ikke hvor det er best av Oslo, Bergen og Trondheim. Er det noen med erfaring som vet hva forskjellene mellom de ulike studiestedene er?  Jeg har også sett at man kan spesialisere seg i klinisk nevropsykologi dersom man tar psykologi profesjon, og dette virker jo som en fin blanding av mine interessefelt.

Jeg har også vurdert noe innenfor biologi, men synes det er vanskelig å velge nøyaktig hvilket studie jeg vil gå. Biologi blir for generelt, bioingeniør blir for mye rutinearbeid. Jeg har tenkt på biomedisin (Tromsø), bioteknologi (NTNU) og molekylærbiologi (Bergen). Men synes det er vanskelig å se hva man kan jobbe med - man får jo ikke en yrkestittel etter endte studier. 

Noen som har noen innspill eller erfaringer? Hva er det sikreste eller beste valget? 

Anonymkode: 5da03...067

[AnonymBruker]

Jeg ville valgt noe allsidig slik at du har et bredt utvalg av jobber å gå til når du er ferdig med å utdanne deg  

Anonymkode: 65c61...944

[AnonymBruker]

Dersom du ønsker å jobbe med biologi og psykologi så kan du jo vurdere denne masteren på NTNU: 

Psykologi - studieretning læring - hjerne, atferd, omgivelser: http://www.ntnu.no/studier/mlhaopsy 

Anonymkode: 27896...918

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom du ønsker å jobbe med biologi og psykologi så kan du jo vurdere denne masteren på NTNU: 

Psykologi - studieretning læring - hjerne, atferd, omgivelser: http://www.ntnu.no/studier/mlhaopsy 

Anonymkode: 27896...918

Har sett litt på den retningen nå. Men det ser ut til at det er bedre å gå profesjon med tanke på jobbmuligheter, f.eks. hvis man vil jobbe innenfor PPT? Eller er det bedre med master i psykologi?

Anonymkode: 5da03...067

[kakaobønne]

Medisin?

[AnonymBruker]

Vurderer også psyk. profesjon. Eller jeg er rimelig sikker på at jeg skal studere det fra og med høsten av. Har egentlig gått jus i 2 år nå på UIO, og alt har virkelig vært helt forferdelig her. Veldig redd for at det skal være gjentagende om jeg starter på psyk. profesjon ved Uio. Akkurat nå vurderer jeg Bergen sterkest. 

Anonymkode: ef1ec...c45

[AnonymBruker]

1 time siden, kakaobønne skrev:

Medisin?

Vurderte dette ganske lenge, men fant ut for et år siden at jeg ikke tror legeyrket er noe for meg. Har dermed ikke fysikk 1. Kan hende jeg tar feil, men jeg ser for meg at leger har et mye større arbeidspress og mindre tid med pasienter, derfor fristet det mindre. Jeg kan jo ta opp fysikk 1 som privatist, men da havner jeg i ordinær søkerkvote og må ha høyere snitt.

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vurderer også psyk. profesjon. Eller jeg er rimelig sikker på at jeg skal studere det fra og med høsten av. Har egentlig gått jus i 2 år nå på UIO, og alt har virkelig vært helt forferdelig her. Veldig redd for at det skal være gjentagende om jeg starter på psyk. profesjon ved Uio. Akkurat nå vurderer jeg Bergen sterkest. 

Anonymkode: ef1ec...c45

Jeg har hørt at enten NTNU eller Bergen skal være de beste på psykologi profesjon, men det er bare noe jeg har hørt. Hadde noe med mye praksis å gjøre. Jeg skal nok ikke på UiO (liker ikke Oslo), men vurderer NTNU og UiB. 

Anonymkode: 5da03...067

[AnonymBruker]

Jeg gikk 1 år på psykologi profesjon på UiO før jeg sluttet. Jeg tror det er bra opplegg på UiO. Det er veldig mange psykologistudenter og stort miljø sånn sett. Det er også et interessant fagmiljø, og jeg vet at det har blitt opprett en del spennende emner i og med at masterstudiet i psykologi har fått utvikle seg over noen år. Generelt er fagmiljøet innen mer humanoira/samfunnsfag mye sterkere på UiO enn andre steder. 

Det skal sies at Trondheim er en mye bedre studentby enn Oslo - i alle fall etter min mening. Da jeg studerte i Trondheim gikk jeg dog på Gløshaugen. Skal du studere profesjon på NTNU så ender du opp på Dragvoll. Dragvoll er en litt trist og forglemt plass oppi skogen et stykke utenfor sentrum. Bygningen har i tillegg hatt problemer med sopp og lekkasjer. Dette kommer nok heller ikke til å bli utbedret siden Dragvoll på sikt skal tømmes og legges ned. Men det kan godt hende at de som studerer profesjon liker seg godt der. Selv har jeg aldri hørt noen skryte av Dragvoll. 

Når det gjelder biologi, så sier ryktene at det er vanskelig å få jobb. Nå vet jeg ikke helt om dette gjelder for bestemte retninger, men det er generelt litt vanskeligere for realister å få jobb, kontra feks ingeniører som er mer yrkesrettet. Det skal sies at det også har blitt vanskeligere for psykologer å få jobb - spesielt i de større byene. Det er veldig mange som i dag tar psykologutdanningen i utlandet. 

Anonymkode: 606ab...144

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk 1 år på psykologi profesjon på UiO før jeg sluttet. Jeg tror det er bra opplegg på UiO. Det er veldig mange psykologistudenter og stort miljø sånn sett. Det er også et interessant fagmiljø, og jeg vet at det har blitt opprett en del spennende emner i og med at masterstudiet i psykologi har fått utvikle seg over noen år. Generelt er fagmiljøet innen mer humanoira/samfunnsfag mye sterkere på UiO enn andre steder. 

Det skal sies at Trondheim er en mye bedre studentby enn Oslo - i alle fall etter min mening. Da jeg studerte i Trondheim gikk jeg dog på Gløshaugen. Skal du studere profesjon på NTNU så ender du opp på Dragvoll. Dragvoll er en litt trist og forglemt plass oppi skogen et stykke utenfor sentrum. Bygningen har i tillegg hatt problemer med sopp og lekkasjer. Dette kommer nok heller ikke til å bli utbedret siden Dragvoll på sikt skal tømmes og legges ned. Men det kan godt hende at de som studerer profesjon liker seg godt der. Selv har jeg aldri hørt noen skryte av Dragvoll. 

Når det gjelder biologi, så sier ryktene at det er vanskelig å få jobb. Nå vet jeg ikke helt om dette gjelder for bestemte retninger, men det er generelt litt vanskeligere for realister å få jobb, kontra feks ingeniører som er mer yrkesrettet. Det skal sies at det også har blitt vanskeligere for psykologer å få jobb - spesielt i de større byene. Det er veldig mange som i dag tar psykologutdanningen i utlandet. 

Anonymkode: 606ab...144

Vil du fortelle litt om hva som gjorde at du sluttet og hva du gjør nå?

Anonymkode: ef1ec...c45

[AnonymBruker]

Jeg er straks ferdig med profesjon på Dragvoll, og er fornøyd. Så vil jo egentlig anbefale det da

Anonymkode: 27896...918

[Hesitation]

Går selv førsteåret profesjon på NTNU Dragvoll i Trondheim, vil anbefale det selv om jeg personlig hopper av og begynner på noe annet til høsten. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vil du fortelle litt om hva som gjorde at du sluttet og hva du gjør nå?

Anonymkode: ef1ec...c45

Det er flere grunner til at jeg sluttet. Hovedgrunnen var nok at jeg syns studiet var for langt i forhold til hva studiet gir tilbake av kunnskap. I realiteten går man 6 år på skolen for å lære å snakke med folk, i alle fall hvis man vet at man ønsker å jobbe med terapi. Studiet inneholder på en måte forskjellige deler; det er metode-emner som er aktuelt for de som ønsker å jobbe med forskning, det er nevrovitenskap og det er emner som er rettet med terapeut-rollen. I tillegg er det basis-psykologifag, som er veldig spennende. 

I tillegg til at studiet er langt, og inneholder mange forskjellige ting, så er det også sånn at deler av fagfeltet har et problem. I realfag og innen blant annet medisin, så har man mulighet til å gjøre konkrete målinger med tall. Det har man ikke i psykologien, og det stilles fortsatt spørsmål om hvor effektivt terapi virkelig er. Så da koker det igjen ned til at du studerer 6 år for å lære noe som ofte kan fremstås ganske vagt. Det er et studie som er fullstendig overkill i forhold til hva du faktisk skal gjøre når du er ferdig. Så jeg mistet vel på en måte litt respekten for det i løpet av året. Men i utgangspunktet var jeg veldig interessert - det var drømmen min. For jeg elsker å snakke med folk på et dypere plan. Men studiet ble litt for fjollete på en måte. For lite håndfast.

Så jeg begynte på datateknikk ved NTNU. I dag jobber med med web-utvikling, noe jeg trives godt med. Det er en del logikk, tenke i system, samt litt design. Det var jo også 5 år, og mye av det jeg lærte på NTNU bruker jeg heller ikke i dag, men studiet føltes mer matnyttig underveis enn profesjon. I tillegg var profesjon et ganske slapt studie, mens på NTNU var det fult kjør, så jeg følte jeg lærte langt mer. Ellers er det vanskelig å si hvorfor det ble sånn. Tror realfag bare passet med bedre.

Skulle jeg blitt noe innen helse i dag, så ville jeg studert medisin. Det er i en helt annen klasse enn psykologi, og i tillegg har man mange interessante spesialiseringer å velge mellom. Ønsker man å jobbe med terapi, så kan man like godt utdanne seg til sosionom eller noe i den duren. 

Anonymkode: 606ab...144

[Ginny]

Med mindre du går bioingeniør er det fryktelig vanskelig å få jobb hvis du velger biologi, bioteknologi eller molekylærbiologi. Det finnes ikke i nærheten av så mange jobber som det finnes folk, og jeg kjenner en god del som har slitt lenge med å få jobb, og som ender opp med å ta ped for å bli lærer, eller noe helt annet. Veldig interessante studier,  men pr i dag er det alt for lite satsing på dette i Norge. Alternativt kan du ta bachelor i bioingeniør, og master i bioteknologi/molekylærmedisin, så holder du begge dører åpne 😊

Det finnes selvfølgelig unntak, hvis du går marin biologi og vil jobbe med fiskeoppdrett, så har du gode muligheter. Bachelor i biologi og master i HMS gir og større muligheter 😊

[AnonymBruker]

Jeg studerte psykologi profesjon ved UiB, og jeg kjenner ikke igjen det en over skriver om at det er et slapt studie. Mye innleveringer og mye obligatorisk undervisning var det hvertfall for noen år siden. Hvis man er mer realfagsorientert, kan jeg forstå at mye av det man lærer føles mindre håndfast. Men at det skal være et fjollete studie, blir useriøst å påstå. Da mener jeg det handler mer om preferanser, om man liker å kunne få et fasitsvar eller om man tåler å jobbe med noe som inneholder mer usikkerhet.

Jeg var hvertfall veldig fornøyd med studiet mitt i Bergen. Hvis du er interessert i nevropsykologi, må jeg spesielt anbefale Bergen, siden de tradisjonelt har vært mer opptatt av det der enn andre steder, spesielt i forhold til Oslo. Det er jo et anerkjent forskermiljø innen dette på Haukeland bl.a.

Jobbmessig, er det riktig at det har vært vanskeligere i de større byene i det siste. Det handler kanskje om en kombinasjon av at noen stillinger har blitt flyttet fra sentrale Østlandet, muligens også at det er flere som har studert i andre nordiske land som kommer og jobber i tillegg til de som er utdannet i Norge. Men sånn generelt, ville jeg heller satset på profesjon framfor master mtp. jobbsikkerhet, med mindre man vet at man ikke vil jobbe med terapi o.l, men f.eks. bare forske eller jobbe innen arbeis- og organisasjonspsykologi.

Anonymkode: 42b3e...f6a

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er flere grunner til at jeg sluttet. Hovedgrunnen var nok at jeg syns studiet var for langt i forhold til hva studiet gir tilbake av kunnskap. I realiteten går man 6 år på skolen for å lære å snakke med folk, i alle fall hvis man vet at man ønsker å jobbe med terapi. Studiet inneholder på en måte forskjellige deler; det er metode-emner som er aktuelt for de som ønsker å jobbe med forskning, det er nevrovitenskap og det er emner som er rettet med terapeut-rollen. I tillegg er det basis-psykologifag, som er veldig spennende. 

I tillegg til at studiet er langt, og inneholder mange forskjellige ting, så er det også sånn at deler av fagfeltet har et problem. I realfag og innen blant annet medisin, så har man mulighet til å gjøre konkrete målinger med tall. Det har man ikke i psykologien, og det stilles fortsatt spørsmål om hvor effektivt terapi virkelig er. Så da koker det igjen ned til at du studerer 6 år for å lære noe som ofte kan fremstås ganske vagt. Det er et studie som er fullstendig overkill i forhold til hva du faktisk skal gjøre når du er ferdig. Så jeg mistet vel på en måte litt respekten for det i løpet av året. Men i utgangspunktet var jeg veldig interessert - det var drømmen min. For jeg elsker å snakke med folk på et dypere plan. Men studiet ble litt for fjollete på en måte. For lite håndfast.

Så jeg begynte på datateknikk ved NTNU. I dag jobber med med web-utvikling, noe jeg trives godt med. Det er en del logikk, tenke i system, samt litt design. Det var jo også 5 år, og mye av det jeg lærte på NTNU bruker jeg heller ikke i dag, men studiet føltes mer matnyttig underveis enn profesjon. I tillegg var profesjon et ganske slapt studie, mens på NTNU var det fult kjør, så jeg følte jeg lærte langt mer. Ellers er det vanskelig å si hvorfor det ble sånn. Tror realfag bare passet med bedre.

Skulle jeg blitt noe innen helse i dag, så ville jeg studert medisin. Det er i en helt annen klasse enn psykologi, og i tillegg har man mange interessante spesialiseringer å velge mellom. Ønsker man å jobbe med terapi, så kan man like godt utdanne seg til sosionom eller noe i den duren. 

Anonymkode: 606ab...144

Dette er overhodet ikke noe man kan vurdere etter ett enkelt år på studiet. Det samme gjelder de som dropper ut av medisin etter det første året. Dersom man virkelig ikke har en interesse på det første året gjør man nok godt i å droppe ut, men man har overhodet ikke noen innsikt i klinikk eller videre yrkesliv. Dersom du ønsker objektivitet og harde fakta er selvsagt ikke profesjonsstudiet i psykologi noe for deg, men det har noe med måten du liker å jobbe på, og ikke svakheter ved profesjonen. Ut ifra hva du skriver ville du heller ikke likt deg på medisinstudiet. 

Det er mange muligheter for en psykolog også. Jeg tror for øvrig ikke at Moser-paret ser på yrkesveien deres som slapp og lite håndfast. 

Anonymkode: 6e208...cae

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er overhodet ikke noe man kan vurdere etter ett enkelt år på studiet. Det samme gjelder de som dropper ut av medisin etter det første året. Dersom man virkelig ikke har en interesse på det første året gjør man nok godt i å droppe ut, men man har overhodet ikke noen innsikt i klinikk eller videre yrkesliv. Dersom du ønsker objektivitet og harde fakta er selvsagt ikke profesjonsstudiet i psykologi noe for deg, men det har noe med måten du liker å jobbe på, og ikke svakheter ved profesjonen. Ut ifra hva du skriver ville du heller ikke likt deg på medisinstudiet. 

Det er mange muligheter for en psykolog også. Jeg tror for øvrig ikke at Moser-paret ser på yrkesveien deres som slapp og lite håndfast. 

Anonymkode: 6e208...cae

Man danner seg noen inntrykk etter 1 år. Man prater også med andre studenter som har kommet lenger. Det var flere som ikke så på studiet som et fulltidsstudie, og de aller fleste hadde jobber ved siden av. Noe obligatorisk aktivitet, men timeplanen er langt fra full. Jeg vet at det er mer obligatorisk oppmøteplikt etter hvert, men av de som gikk på 4. og 5. året, så virket det fortsatt som at det ikke var så mye. I tillegg var det lave krav mtp karakterer. Av 60 elever, var det typisk kun 1 person som strøk på eksamen, og på to hjemme-eksamener vi hadde så var det ingen stryk(!). De aller fleste i klassen fikk karakteren B, noe jeg syns var veldig rart. Jeg vet at de som går der er flinke, men jeg gikk senere på NTNU hvor folk også var veldig flinke, hvor det var helt vanlig med minst 15% stryk på alle eksamener og hvor gjennomsnittskarakteren sjelden var bedre enn C.

Jeg mener profesjonen har svakheter, men det er ikke det største problemet. Hovedproblemet er at det å være psykolog til slutt bunner i egen innsikt og åpenhet. Du kan godt si at jeg ikke har noe erfaring, og det er for så vidt sant, men jeg har gått til psykolog selv. En psykolog hvor jeg gikk fast i ca 4 måneder, samt to andre psykologer som jeg oppsøkte privat og gikk til i en periode over ca 2 måneder. 

Jeg har aldri opplevd at psykologen har noe mer å komme med enn mine egne venner og min egen kjæreste. Selv om jeg har kommet for ulike problemer; langvarig følelse av å være nedfor, panikkangst, samt min gamle kjæreste som slet med prestasjonsangst (var hos sexolog). Disse psykologene har aldri tilført noe nytt, selv om jeg har vært åpen og delt alle tanker. Når det gjaldt panikkangsten så leste jeg litt på nettet, og psykologen hadde ikke noe mer å komme med utover det.

Sikkert fint å gå til psykolog hvis man ikke har noen å snakke med, men personen hadde ikke trengt å være psykolog. Det å åpne opp for at andre kan si hva de har på hjertet, er på en måte en menneskelig egenskap. Man trenger ikke studere 6 år for å gjøre det. Noen må kanskje lære det, men for andre ligger det naturlig. 

Selvfølgelig har man spesielle tilfeller. Folk med personlighetsforstyrrelser og slike ting. Da trenger man faktisk kunnskap om disse tingene, og hva man kanskje skal se etter for å stille en diagnose.

Jeg mener at for eksempel nevrovitenskap stiller seg helt annerledes. Driver man med forskning innen dette feltet så bygger det nettopp på nevrovitenskap, og man benytter seg av forskingsmetoder. Det stiller seg i en helt annen klasse. Ellers er kanskje det å jobbe som psykolog ikke veldig slapt. For mange kan arbeidshverdagen være ganske stressende.

Anonymkode: 606ab...144

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man danner seg noen inntrykk etter 1 år. Man prater også med andre studenter som har kommet lenger. Det var flere som ikke så på studiet som et fulltidsstudie, og de aller fleste hadde jobber ved siden av. Noe obligatorisk aktivitet, men timeplanen er langt fra full. Jeg vet at det er mer obligatorisk oppmøteplikt etter hvert, men av de som gikk på 4. og 5. året, så virket det fortsatt som at det ikke var så mye. I tillegg var det lave krav mtp karakterer. Av 60 elever, var det typisk kun 1 person som strøk på eksamen, og på to hjemme-eksamener vi hadde så var det ingen stryk(!). De aller fleste i klassen fikk karakteren B, noe jeg syns var veldig rart. Jeg vet at de som går der er flinke, men jeg gikk senere på NTNU hvor folk også var veldig flinke, hvor det var helt vanlig med minst 15% stryk på alle eksamener og hvor gjennomsnittskarakteren sjelden var bedre enn C.

Jeg mener profesjonen har svakheter, men det er ikke det største problemet. Hovedproblemet er at det å være psykolog til slutt bunner i egen innsikt og åpenhet. Du kan godt si at jeg ikke har noe erfaring, og det er for så vidt sant, men jeg har gått til psykolog selv. En psykolog hvor jeg gikk fast i ca 4 måneder, samt to andre psykologer som jeg oppsøkte privat og gikk til i en periode over ca 2 måneder. 

Jeg har aldri opplevd at psykologen har noe mer å komme med enn mine egne venner og min egen kjæreste. Selv om jeg har kommet for ulike problemer; langvarig følelse av å være nedfor, panikkangst, samt min gamle kjæreste som slet med prestasjonsangst (var hos sexolog). Disse psykologene har aldri tilført noe nytt, selv om jeg har vært åpen og delt alle tanker. Når det gjaldt panikkangsten så leste jeg litt på nettet, og psykologen hadde ikke noe mer å komme med utover det.

Sikkert fint å gå til psykolog hvis man ikke har noen å snakke med, men personen hadde ikke trengt å være psykolog. Det å åpne opp for at andre kan si hva de har på hjertet, er på en måte en menneskelig egenskap. Man trenger ikke studere 6 år for å gjøre det. Noen må kanskje lære det, men for andre ligger det naturlig. 

Selvfølgelig har man spesielle tilfeller. Folk med personlighetsforstyrrelser og slike ting. Da trenger man faktisk kunnskap om disse tingene, og hva man kanskje skal se etter for å stille en diagnose.

Jeg mener at for eksempel nevrovitenskap stiller seg helt annerledes. Driver man med forskning innen dette feltet så bygger det nettopp på nevrovitenskap, og man benytter seg av forskingsmetoder. Det stiller seg i en helt annen klasse. Ellers er kanskje det å jobbe som psykolog ikke veldig slapt. For mange kan arbeidshverdagen være ganske stressende.

Anonymkode: 606ab...144

Oj, snakk om å ha veldig sterke meninger om noe du tydeligvis vet lite om! Det er nok en oppfatning flere deler, at hvem som helst kan være psykolog og at det kun handler om å snakke med folk om løst og fast. Det sier meg at du vet lite om hva psykologer driver med. Når det gjelder mer hverdagslige utfordringer er jeg helt enig med deg i at det kan være like bra eller ofte mye bedre å snakke med en venn. Og for de som ikke har venner kan en psykolog være bra. Men jeg er nå blant de psykologene som mener at for mange tenker at de skal oppsøke psykolog, fordi alle vanlige utfordringer i folks liv har blitt litt sykeliggjort. Når de heller burde snakke med venner, begynne å trene, begynne å jobbe eller lignende. Men noen folk sliter skikkelig eller de kan ha tyngre diagnoser, og da viser det seg ofte at de trenger hjelp av noen med en lengre utdannelse. Så denne nedrakkingen av psykologyrket baserer seg på et tynt grunnlag. Det er heller ikke sånn at det å gå til psykolog nødvendigvis er å møte opp noen ganger og få veldig konkrete råd som gjør alt bedre. Det kan være det, men det er en feiloppfatning mange har at en psykolog skal "kurere" noen ved å gi noen få råd.

Og at du etter et år på studiet skal ha dannet deg godt bilde av hva psykologer flest driver med, er helt usannsynlig. Studiet forandret seg veldig etter første året da jeg studerte.

Anonymkode: 42b3e...f6a

[AnonymBruker]

Da jeg studerte husker jeg for øvrig også lærerne sa at det var et jevnt godt snitt på profesjon, hvor de mente det handlet om at dette var en svært selektert gruppe, som hadde jobbet hardt for å komme inn. Det er det jeg minnes også, at folk jobbet mye med studiene, og det var ikke vanlig i min klasse å jobbe ved siden av studiene utenom i ferier og evt. noe i helger. I så små klasser blir det jo helt feil å tenke normalfordeling av karakterer også.

Anonymkode: 42b3e...f6a

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oj, snakk om å ha veldig sterke meninger om noe du tydeligvis vet lite om! Det er nok en oppfatning flere deler, at hvem som helst kan være psykolog og at det kun handler om å snakke med folk om løst og fast. Det sier meg at du vet lite om hva psykologer driver med. Når det gjelder mer hverdagslige utfordringer er jeg helt enig med deg i at det kan være like bra eller ofte mye bedre å snakke med en venn. Og for de som ikke har venner kan en psykolog være bra. Men jeg er nå blant de psykologene som mener at for mange tenker at de skal oppsøke psykolog, fordi alle vanlige utfordringer i folks liv har blitt litt sykeliggjort. Når de heller burde snakke med venner, begynne å trene, begynne å jobbe eller lignende. Men noen folk sliter skikkelig eller de kan ha tyngre diagnoser, og da viser det seg ofte at de trenger hjelp av noen med en lengre utdannelse. Så denne nedrakkingen av psykologyrket baserer seg på et tynt grunnlag. Det er heller ikke sånn at det å gå til psykolog nødvendigvis er å møte opp noen ganger og få veldig konkrete råd som gjør alt bedre. Det kan være det, men det er en feiloppfatning mange har at en psykolog skal "kurere" noen ved å gi noen få råd.

Og at du etter et år på studiet skal ha dannet deg godt bilde av hva psykologer flest driver med, er helt usannsynlig. Studiet forandret seg veldig etter første året da jeg studerte.

Anonymkode: 42b3e...f6a

Jeg tror du misforstår. Jeg har ikke sagt at det handler om å snakke med folk om løst og fast - men det handler om å snakke med mennesker. Selfølgelig gjør man sine egne observasjoner og tanker underveis, men det handler fortsatt om å kommunisere med mennesker. Og jeg mener at denne kommunikasjonen er noe menneskelig - det å spørre de riktige spørsmålene, det å lese en annen person, det å starte en prosess i andre ved å gi ny innsikt. Det er ikke noe unikt med dette. Man trenger ikke studere 6 år for å klare det. Det er dette som er mitt største problem med profesjonen, den er på mange måter svak. Den passer bedre som kanskje et 4-årig studie.

Jeg er også klar over at man ikke går til psykolog for å få råd, slik at man blir kurrert. For meg virker det som at hvis man har tenkt gjennom ting selv, så er det svært lite en psykolog kan gjøre for deg. Man får ikke så mye ut av å snakke om ting som man er bevisst på selv. Da må man bare klare seg med problemet på egenhånd. 

Jeg tror ikke på at de gode karakterene kun skyldes flinke studenter. Det året jeg gikk psykologi profesjon fikk jeg ikke dårligere enn B, og da jobbet jeg ikke så altfor mye. Da jeg begynte på NTNU, så fikk jeg bare C og D de første årene. I tillegg jobbet jeg ca dobbelt så mye som på profesjon (måtte blant annet jobbe hver helg). Min erfaring er derfor at karakterkravene på profesjon er lave. Man liker sikkert å tro selv at det er fordi karakterkravene er høye, og foreleserne vet nødvendigvis ikke hva arbeidsmengden er på andre studier. Det er jo begrenset hvor vanskelig man får gjort oppgavene på profesjon også, så det er ikke så rart at mange får bra karakter. 

btw, så jeg i siste utgave av tidsskriftet for norsk psykologforening (får de av tante som er psykolog) at det var en professor på psykologisk institutt som hadde skrevet et debattinnleg, hvor han mente det kunne reises tvil om psykologi er en empirisk vitenskap og derfor kan danne grunnlag for profesjonell praksis. Så det er ikke bare meg som stiller spørsmål ved profesjonen, og det husker jeg fra forelesningene også, at det ble tatt opp at fagpersoner hadde ulike meninger om psykologi som profesjon.

Anonymkode: 606ab...144

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du misforstår. Jeg har ikke sagt at det handler om å snakke med folk om løst og fast - men det handler om å snakke med mennesker. Selfølgelig gjør man sine egne observasjoner og tanker underveis, men det handler fortsatt om å kommunisere med mennesker. Og jeg mener at denne kommunikasjonen er noe menneskelig - det å spørre de riktige spørsmålene, det å lese en annen person, det å starte en prosess i andre ved å gi ny innsikt. Det er ikke noe unikt med dette. Man trenger ikke studere 6 år for å klare det. Det er dette som er mitt største problem med profesjonen, den er på mange måter svak. Den passer bedre som kanskje et 4-årig studie.

Jeg er også klar over at man ikke går til psykolog for å få råd, slik at man blir kurrert. For meg virker det som at hvis man har tenkt gjennom ting selv, så er det svært lite en psykolog kan gjøre for deg. Man får ikke så mye ut av å snakke om ting som man er bevisst på selv. Da må man bare klare seg med problemet på egenhånd. 

Jeg tror ikke på at de gode karakterene kun skyldes flinke studenter. Det året jeg gikk psykologi profesjon fikk jeg ikke dårligere enn B, og da jobbet jeg ikke så altfor mye. Da jeg begynte på NTNU, så fikk jeg bare C og D de første årene. I tillegg jobbet jeg ca dobbelt så mye som på profesjon (måtte blant annet jobbe hver helg). Min erfaring er derfor at karakterkravene på profesjon er lave. Man liker sikkert å tro selv at det er fordi karakterkravene er høye, og foreleserne vet nødvendigvis ikke hva arbeidsmengden er på andre studier. Det er jo begrenset hvor vanskelig man får gjort oppgavene på profesjon også, så det er ikke så rart at mange får bra karakter. 

btw, så jeg i siste utgave av tidsskriftet for norsk psykologforening (får de av tante som er psykolog) at det var en professor på psykologisk institutt som hadde skrevet et debattinnleg, hvor han mente det kunne reises tvil om psykologi er en empirisk vitenskap og derfor kan danne grunnlag for profesjonell praksis. Så det er ikke bare meg som stiller spørsmål ved profesjonen, og det husker jeg fra forelesningene også, at det ble tatt opp at fagpersoner hadde ulike meninger om psykologi som profesjon.

Anonymkode: 606ab...144

Her avslører du tydelig at du ikke har innsikt i psykiske lidelser.

Anonymkode: 6e208...cae