Er jeg psykopat, hva tror dere?

[AnonymBruker]

Først og fremst; det at jeg i det hele tatt spør meg selv om dette, taler jo imot at jeg skulle være psykopat, men likevel. Tanken slår meg fra tid til annen. Jeg er en veldig omgjengelig person, blir av en eller annen grunn alltid godt likt og sprer alltid god stemning og godt humør. Blir nesten alltid til at jeg blir for godt likt, noe som igjen fører til at jeg ofte må avvise folk og si nei til invitasjoner. Jeg er egentlig ikke så interessert i folk. Men det er kanskje den evnen til å vise oppriktig (?) intreresse for andre som gjør at folk plutselig føler de kan prate med meg om alt, folk betror seg til meg og mange ganger sitter jeg igjen med en litt sjokkert følelse av hvor åpne folk er. Det er også mye ved andre folks følelser som forundrer meg. Har alltid blitt forbauset over hvor følsomme andre jenter er (jeg er jente selv), og må vel innrømme at jeg ser det som litt svakt. Selv har jeg problemer med å dele ut empati i hytt og pine, gir ikke uttrykk for det da, men føler det sånn inni meg. Det skal mye til før jeg får medfølelse, men det har skjedd. Så jeg har kanskje bare høyere terskel..? Har ingen problemer med forskjellen på rett og galt, og urettferdighet tåler jeg ikke.

Har ingen problemer med å kutte ut langvarige vennskapsforhold, hvis jeg føler at de har gjort meg sterkt urett. Da føler jeg ikke noe mer på det. Det samme gjelder familie. Tenker at det kanskje ikke er helt sunt, og et tegn på noen psykopatiske tendenser...? For fornuften sier meg at jeg burde følt mere på dette, men gjør altså ikke det.

En gang ble jeg sammen med en mann som etter et par måneder ble fysisk voldelig. Akkurat i situasjuonen prøvde jeg å si og gjøre alt for å komme meg unna, prate ham etter munnen, men det er kanskje ikke så unormalt. Etterpå fikk jeg noen til å banke ham opp, skikkelig. Føler ingen sympati med ham. Har aldri gjort det. Syns kanskje det er litt rart, uansett burde dette vært mer følsomt for meg, men jeg er helt stengt av. Tenker kanskje at det var så traumatisk for meg at jeg aldri har tillat meg å føle på det, men jeg er helt kald. Syns han fikk som fortjent, og føler ikke videre på det. Han fikk skikkelig juling altså, og varige men, men jeg føler bare at straffen stod i forhold til handlingen.

Har ikke problemer med å føle glede, eller sorg. Føler ikke at jeg er slem mot andre mennesket, får heller ikke tilbakemelding på det.

En gang var jeg sammen med en mann som jeg følte var veldig usikker seksuelt. Han prata masse, så jeg skrudde opp musikken så jeg ikke kunne høre ham. Han fomla så med hendene sine, så jeg bandt ham fast. Det var med samtykke altså. Men føler kanskje dette er litt avvikende oppførsel, sånn i ettertid.

Hva tror dere?

Anonymkode: 925a5...e93

[Gjest Catalina Culès]

En psykopat hadde aldri spurt det spørsmålet.

[AnonymBruker]

Tror nok ikke du et psykopat. Da hadde du nok ikke tenkt tanken en gang, som du selv sier. 

Kan kanskje hende du har andre ting du sliter med, eller en personlighetsforstyrrelse. Men det kan man ikke konkludere med ut fra det du skriver her. Og uansett er det bare en psykolog som kan komme frem til noe der.

Anonymkode: a95e1...78c

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Har vært hos psykolog, og fikk da en traumediagnose. Ble sett på som et offer, så klart, for den rollen kan jeg lett gå inn i. Men prøver bevisst å unngå offerrollen, og føler ikke at det ble "ekte" da jeg var hos psykolog. Følte jeg kunne få den diagnosen jeg ville ha, etter hvilken måte jeg la det hele opp på.

Føler igrunn at det er utrolig enkelt å manipulere de fleste sosiale situasjoner, men jeg gjør det ikke, da jeg føler det er galt å gjøre det.

Anonymkode: 925a5...e93

[AnonymBruker]

Nå er ikke psykopati enten eller, men en glidende skala, og alle mennesker vil skåre noe.

Men ut fra det du beskriver her om dine handlinger, følelser og tanker, så tenker jeg at det er svært mulig at du skårer problematisk høyt, og kanskje kunne ha fått en slik diagnose. Da sikter jeg til:

- Du har sjarm, karisma og utviser omtanke, men det er relativt overflatisk og ikke ektefølt. Du føler lite empati, du har stor forakt for sårbarhet og svakhet, du har manipulerende og antisosial/ voldelig atferd (du klarte å få noen til å banke opp en eks), er uten anger uansett hva du har gjort når du synes du har rett, blir rasende av urettferdighet (men bare den som rammer deg selv kanskje?).

 

 

Anonymkode: 83393...9ba

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

Har vært hos psykolog, og fikk da en traumediagnose. Ble sett på som et offer, så klart, for den rollen kan jeg lett gå inn i. Men prøver bevisst å unngå offerrollen, og føler ikke at det ble "ekte" da jeg var hos psykolog. Følte jeg kunne få den diagnosen jeg ville ha, etter hvilken måte jeg la det hele opp på.

Føler igrunn at det er utrolig enkelt å manipulere de fleste sosiale situasjoner, men jeg gjør det ikke, da jeg føler det er galt å gjøre det.

Anonymkode: 925a5...e93

Men at du føler at det er galt å manipulere tyder på en samvittighet, og er en motvekt til det andre.

Anonymkode: 83393...9ba

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er ikke psykopati enten eller, men en glidende skala, og alle mennesker vil skåre noe.

Men ut fra det du beskriver her om dine handlinger, følelser og tanker, så tenker jeg at det er svært mulig at du skårer problematisk høyt, og kanskje kunne ha fått en slik diagnose. Da sikter jeg til:

- Du har sjarm, karisma og utviser omtanke, men det er relativt overflatisk og ikke ektefølt. Du føler lite empati, du har stor forakt for sårbarhet og svakhet, du har manipulerende og antisosial/ voldelig atferd (du klarte å få noen til å banke opp en eks), er uten anger uansett hva du har gjort når du synes du har rett, blir rasende av urettferdighet (men bare den som rammer deg selv kanskje?).

 

 

Anonymkode: 83393...9ba

Takk for svar.

Ja, det var akkurat det her da, som du sier. Det stemmer jo. Utenom det at urettferdigheten hodt kan gjelde andre, jeg har flere ganger hjulpet andre når de har opplevd urettferdighet, uten at det har noe med meg å gjøre, eller gir meg noe spesielt. Kan jo fint gjøre uselviske handlinger, og føle glede på andres vegne. Spørs kanskje om det er en slags grad likevel.

Anonymkode: 925a5...e93

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men at du føler at det er galt å manipulere tyder på en samvittighet, og er en motvekt til det andre.

Anonymkode: 83393...9ba

Ja, det er sant. Samvittighet er likevel noe jeg prøver å vie lite oppmerksomhet, og fortrenge, da det oppleves som en uutholdelig følelse for meg. Er kanskje sånn for alle..?

Anonymkode: 925a5...e93

[AnonymBruker]

Mange kan ha "psykpatiske" trekk uten å være fullblods psykopat. Det er selvfølgelig bare kvalifiserte psykologer/psykiatikere som kan stille diagnose, men basert på det du skriver er du nok hvertfall ikke fullblods psykopat. De vil som du skriver ikke engang stille spørsmålet. 

Det at du skriver at du føler en viss samvittighet men prøver å fortrenge det forteller meg vel også at du ikke er fullblods. Fullblods psykopater føler gjerne ikke på dette i det hele tatt.

Så må du selvsagt ta all lekmannsinformasjon med en klype salt, for det er mange nyanser og særegenheter som bare kan utredes av en spesialist. 

Anonymkode: f0443...261

[Gjest noe tilfeldig]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

Ja, det var akkurat det her da, som du sier. Det stemmer jo. Utenom det at urettferdigheten hodt kan gjelde andre, jeg har flere ganger hjulpet andre når de har opplevd urettferdighet, uten at det har noe med meg å gjøre, eller gir meg noe spesielt. Kan jo fint gjøre uselviske handlinger, og føle glede på andres vegne. Spørs kanskje om det er en slags grad likevel.

Anonymkode: 925a5...e93

Jeg synes ingentingen av det du skriver er så veldig unormalt. Eksen hadde utøvd vold mot deg, å ønske hevn gjør en ikke automatisk sykelig. Å føle empati i enhver situasjon gjør de færreste, vi er alle til en viss grad kritisk. Å kutte langvarige relasjoner om de ikke er gunstige for deg viser at du er reflektert og setter grenser. Tror kanskje problemet idag heller er at alle er relativt navlebeskuende og selvdiagnostiserer seg over en lav sko. 

[AnonymBruker]

Takk, her var der flere gode svar. Det er nok helt sant, at en "fullblods psykopat" aldri ville følt litt engang, eller spurt i det hele tatt. Kan hende jeg bare har blitt litt følelsesmessig avstumpa. Og at vi lever i et samfunn som er utrolig opptatt av å diagnostisere alt og alle, og finne en bås for alle. Blir vel litt påvirket.

Anonymkode: 925a5...e93

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk, her var der flere gode svar. Det er nok helt sant, at en "fullblods psykopat" aldri ville følt litt engang, eller spurt i det hele tatt. Kan hende jeg bare har blitt litt følelsesmessig avstumpa. Og at vi lever i et samfunn som er utrolig opptatt av å diagnostisere alt og alle, og finne en bås for alle. Blir vel litt påvirket.

Anonymkode: 925a5...e93

Du sa du hadde en traumediagnose fra tidligere? Hva slags ting gjelder det? Jeg er litt samme som deg, null empati, gidder ikke bry meg, eller i det hele tatt interessere meg for andre - er jeg snill og "bryr" meg er det kun for å oppnå noe osv. Psykologen sier til meg at det er på grunn av traumer og omsorgssvikt, at hodet mitt ikke har kapasitet til det..

Anonymkode: 77c23...56a

[aliho]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Først og fremst; det at jeg i det hele tatt spør meg selv om dette, taler jo imot at jeg skulle være psykopat, men likevel. Tanken slår meg fra tid til annen. Jeg er en veldig omgjengelig person, blir av en eller annen grunn alltid godt likt og sprer alltid god stemning og godt humør. Blir nesten alltid til at jeg blir for godt likt, noe som igjen fører til at jeg ofte må avvise folk og si nei til invitasjoner. Jeg er egentlig ikke så interessert i folk. Men det er kanskje den evnen til å vise oppriktig (?) intreresse for andre som gjør at folk plutselig føler de kan prate med meg om alt, folk betror seg til meg og mange ganger sitter jeg igjen med en litt sjokkert følelse av hvor åpne folk er. Det er også mye ved andre folks følelser som forundrer meg. Har alltid blitt forbauset over hvor følsomme andre jenter er (jeg er jente selv), og må vel innrømme at jeg ser det som litt svakt. Selv har jeg problemer med å dele ut empati i hytt og pine, gir ikke uttrykk for det da, men føler det sånn inni meg.

Anonymkode: 925a5...e93

Du er ikke psykopat/narsissist - da ville ikke tanken ha falt deg inn engang, men muligens en introvert person med dyssosiale trekk ....masse informasjon å finne på nettet om det. Men umulig å skulle gi noe godt svar her da.
Jeg skriver også litt om dette på bloggen min: alihoblog.wordpress.com

Endret 3. april 2017 av aliho

[AnonymBruker]

Det er fullt mulig å være sosiopat og vite det. Det vet jeg alt om. 

Anonymkode: a37df...c68

[AnonymBruker]

Noen folk er varmere enn andre. Jeg vil tro at du er av den litt kjøligere typen.  

Anonymkode: 8c3ed...a55

[Gjest Poverella]

På 3.4.2017 den 13.57, AnonymBruker skrev:

Nå er ikke psykopati enten eller, men en glidende skala, og alle mennesker vil skåre noe.

Men ut fra det du beskriver her om dine handlinger, følelser og tanker, så tenker jeg at det er svært mulig at du skårer problematisk høyt, og kanskje kunne ha fått en slik diagnose. Da sikter jeg til:

- Du har sjarm, karisma og utviser omtanke, men det er relativt overflatisk og ikke ektefølt. Du føler lite empati, du har stor forakt for sårbarhet og svakhet, du har manipulerende og antisosial/ voldelig atferd (du klarte å få noen til å banke opp en eks), er uten anger uansett hva du har gjort når du synes du har rett, blir rasende av urettferdighet (men bare den som rammer deg selv kanskje?).

 

 

Anonymkode: 83393...9ba

"Psykopat" er ingen diagnose. Faktisk er det et begrep som ikke brukes i psykiatrien i det hele tatt.

 

[Hulderen]

På 3. april 2017 den 13.39, Loki Laufeyson skrev:

En psykopat hadde aldri spurt det spørsmålet.

Det er alt for enkelt å trekke den slutningen. Det er som å hevde at de som truer med selvmord aldri gjennomfører det. En psykopat kan lese om diagnosen og kjenne seg igjen, og dermed lure på om en selv er det.

 

Om TS er psykopat, er ikke godt å vite. Men det er ingen tvil om at hun er veldig kald og ufølsom. At hun klarer å få noen til å påføre andre varig skade, er skremmende.

[AnonymBruker]

På 3.4.2017 den 13.46, AnonymBruker skrev:

Har vært hos psykolog, og fikk da en traumediagnose. Ble sett på som et offer, så klart, for den rollen kan jeg lett gå inn i. Men prøver bevisst å unngå offerrollen (... klippet vekk resten av teksten).

Anonymkode: 925a5...e93

I og med at du har gjennomgått noe traumatisk i livet ditt, vil jeg tippe at det er en forklaring på mye av det du opplever som annerledes enn normale reaksjonsmønstre og relasjoner til andre. 

Personer med psykopatiske eller sykelig narsissistiske kjennetegnes av noen kjerneegenskaper du ikke nevner. Disse personene bruker og misbruker andre uten snev av dårlig samvittighet. Selv om ikke alle er like jævlige, er de alle farlige for andres psykiske helse.

Anonymkode: d70fe...ea6

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Hulderen skrev:

Det er alt for enkelt å trekke den slutningen. Det er som å hevde at de som truer med selvmord aldri gjennomfører det. En psykopat kan lese om diagnosen og kjenne seg igjen, og dermed lure på om en selv er det.

Om TS er psykopat, er ikke godt å vite. Men det er ingen tvil om at hun er veldig kald og ufølsom. At hun klarer å få noen til å påføre andre varig skade, er skremmende.

Hvor har du det fra at en psykopat kjenner igjen sine egne syke trekk?

Anonymkode: d70fe...ea6

[AnonymBruker]

På 3.4.2017 den 13.35, AnonymBruker skrev:

Først og fremst; det at jeg i det hele tatt spør meg selv om dette, taler jo imot at jeg skulle være psykopat, men likevel. Tanken slår meg fra tid til annen. Jeg er en veldig omgjengelig person, blir av en eller annen grunn alltid godt likt og sprer alltid god stemning og godt humør. Blir nesten alltid til at jeg blir for godt likt, noe som igjen fører til at jeg ofte må avvise folk og si nei til invitasjoner. Jeg er egentlig ikke så interessert i folk. Men det er kanskje den evnen til å vise oppriktig (?) intreresse for andre som gjør at folk plutselig føler de kan prate med meg om alt, folk betror seg til meg og mange ganger sitter jeg igjen med en litt sjokkert følelse av hvor åpne folk er. Det er også mye ved andre folks følelser som forundrer meg. Har alltid blitt forbauset over hvor følsomme andre jenter er (jeg er jente selv), og må vel innrømme at jeg ser det som litt svakt. Selv har jeg problemer med å dele ut empati i hytt og pine, gir ikke uttrykk for det da, men føler det sånn inni meg. Det skal mye til før jeg får medfølelse, men det har skjedd. Så jeg har kanskje bare høyere terskel..? Har ingen problemer med forskjellen på rett og galt, og urettferdighet tåler jeg ikke.

Har ingen problemer med å kutte ut langvarige vennskapsforhold, hvis jeg føler at de har gjort meg sterkt urett. Da føler jeg ikke noe mer på det. Det samme gjelder familie. Tenker at det kanskje ikke er helt sunt, og et tegn på noen psykopatiske tendenser...? For fornuften sier meg at jeg burde følt mere på dette, men gjør altså ikke det.

En gang ble jeg sammen med en mann som etter et par måneder ble fysisk voldelig. Akkurat i situasjuonen prøvde jeg å si og gjøre alt for å komme meg unna, prate ham etter munnen, men det er kanskje ikke så unormalt. Etterpå fikk jeg noen til å banke ham opp, skikkelig. Føler ingen sympati med ham. Har aldri gjort det. Syns kanskje det er litt rart, uansett burde dette vært mer følsomt for meg, men jeg er helt stengt av. Tenker kanskje at det var så traumatisk for meg at jeg aldri har tillat meg å føle på det, men jeg er helt kald. Syns han fikk som fortjent, og føler ikke videre på det. Han fikk skikkelig juling altså, og varige men, men jeg føler bare at straffen stod i forhold til handlingen.

Har ikke problemer med å føle glede, eller sorg. Føler ikke at jeg er slem mot andre mennesket, får heller ikke tilbakemelding på det.

En gang var jeg sammen med en mann som jeg følte var veldig usikker seksuelt. Han prata masse, så jeg skrudde opp musikken så jeg ikke kunne høre ham. Han fomla så med hendene sine, så jeg bandt ham fast. Det var med samtykke altså. Men føler kanskje dette er litt avvikende oppførsel, sånn i ettertid.

Hva tror dere?

Anonymkode: 925a5...e93

Jeg måtte le litt, beklager! Av en eller annen grunn kjente jeg meg litt igjen, bortsett fra at jeg til tider har for mye empati, noe som er motsatt av deg. Jeg er på en måte like "streng" som deg, men jeg føler mye på det. F eks at jeg kuttet ut den venninnen jeg har hatt lengst. Jeg savner henne ikke, men jge føler veldig på dte, siden jeg vet at hun tok det hardt. Men hun sugde så mye energi og var så negativ og dømmende mot alle og så selvsentrert at jeg bare ikke orket. Så jeg ville gjort det igjen!

En voldelig mann hadde mest snansynlig fått samme behandling fra meg. Jeg kan være skummelt hevngjerrig. Likevel tenker jeg at alle har sine demoner. Men å bli voldelig mot dama si er uansett demoner, HELT uaktuelt.

 

 

Anonymkode: a95f0...b49