Hvordan unngå "finnes det noen bedre"- tanken...

[AnonymBruker]

Jeg sliter litt med disse tankene om dagen. Har møtt en fin fyr nå 3 ganger. Jeg liker han godt, han har herlig humor (viktig!), han er kjekk, har fine verdier, og vi har mye felles interesser. Men på noen andre områder er han ikke heeelt det jeg hadde sett for meg. Selv om han har "vokst" på noen områder der også etter hvert som jeg har lært han å kjenne. Jeg liker han, og har lyst til å bli enda bedre kjent med han. Samtidig som jeg er usikker fordi han liksom ikke er 100% det jeg "ønsker meg". Nå skal det sies at jeg datet en slik 100%-mann for noen månder siden, men der trakk han seg da han følte kun vennskap for meg. Greit nok det. Men problemet nå er at han har blitt litt "sammenligningsgrunnlag" for nye jeg møter. Og det er strengt tatt urettferdig for de andre. Men det blir litt sånn: Skal jeg gi han sjansen å se hva som skjer, om de siste tingene faller på plass? Eller har jeg rett og slett for høye forventninger? Eller skal jeg kutte det, og satse på at jeg finner noe bedre? Jeg har et par andre jeg vet er interessert i å møte meg, men sjansen for at de skal være "perfekte" er jo egentlig liten.

Må også si at jeg har et langt forhold bak meg (og noen korte selvfølgelig). Og han var i utgangspunktet også langt fra perfekt. Han var heller ikke det jeg hadde sett for meg når jeg møtte han. Likevel hadde vi mange lykkelige år sammen. Så jeg vet jo at dette ikke er noe dårlig utgangspunkt. Egentlig. Er vel bare han i mellom der som ødelegger litt for meg tror jeg.

Er det noen gode tips for å slippe unna den usikkerheten? Og klare å bare hoppe uti det og se hva som skjer?

Anonymkode: 6b642...4e7

[AnonymBruker]

Ingen er 100%, da er man ikke menneskelig. Fra det du sier ser jeg virkelig ikke problemet, og hallo, 3 dater? Du kjenner han ikke en gang enda, gi nå fyren en sjanse før du tenker at han ikke er bra nok. 

Anonymkode: 2be8f...537

[Gjest impressa]

Følger denne da jeg er helt lik deg TS. Mitt "sammenlikningsgrunnlag" er riktignok en eks. Har gått noen år nå og jeg greier fremdeles ikke å slutte å sammenlikne.

[Hermine Grang]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Nå skal det sies at jeg datet en slik 100%-mann for noen månder siden, men der trakk han seg da han følte kun vennskap for meg. Greit nok det. Men problemet nå er at han har blitt litt "sammenligningsgrunnlag" for nye jeg møter.

Anonymkode: 6b642...4e7

Jeg tenker at det er todelt. 1)  Ingen er unike så du kommer sikkert til å møte en mann som er som han 100% mannen igjen. 2)  Det er lett å romantisere han man ikke fikk. Hadde du blitt bedre kjent med han så er det jo ikke sikkert han hadde vært like bra som det du tror han er. 

[AnonymBruker]

Dette fenomenet kommer av at menneskers verdi kan måles objektivt, selv om vi helst liker å tenke at dette kun er individuelt betinget i forhold til observatøren. Men sannheten er at det er litt av begge deler, og vi mennesker speiler oss i den objektive verdien av de vi kan få. Kjærligheten er på mange måter en slags "klassevandring", hvor man søker å maksimere sin egen verdi i lys av den andres verdi.

Anonymkode: 9be4a...afa

[Teethgrinding]

Kanskje er det vel også slik at hjertet vil én ting, mens hodet vil noe annet. Mange kunne sikkert tenke seg en snasen kis med six pack og lederlønning. En Tesla-kjørende human-etiker som elsker barn og bål, kan løpe ultra, og som elsker å droppe planer for deg. Så kommer virkeligheten der du forelsker deg i en kis med litt gjeld og kjip leilighet, en unge fra et tidligere forhold og et anstrengt forhold til svigers. Spørsmålet er vel om du blir lykkeligere av den ene fremfor den andre.

Personlig tror jeg ikke ytre faktorer som lønn og jobb betyr at man blir lykkeligere. Kjærlighet er på mange måter den absurde faktoren, jokern i stokken, som gjør alt uforutsigbart. Livet ellers handler jo om å takle utfordringer, tilbringe kvalitetstid med de nære, og å tilegne seg ressurser. Kjærlighet derimot. I ytterste konsekvens handler dette om mennesker. Lykke garanteres ikke gjennom vellykkethet, merkelig nok. Jeg ville heller valgt noen du falt for enn noen du føler huker alle de riktige boksene, dersom jeg skjønner TS riktig. 

[AnonymBruker]

Jeg kaller det "gresset er grønnere på den andre siden" syndromet, og jeg tror det er nokså vanlig.

Så har vi en tendens til å huske de gode tingene med enkelte partnere, og kanskje fortenge det som faktisk gjorde at vi gikk fra hverandre.

 

Anonymkode: 03b65...95a

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Arcturus skrev:

Personlig tror jeg ikke ytre faktorer som lønn og jobb betyr at man blir lykkeligere. Kjærlighet er på mange måter den absurde faktoren, jokern i stokken, som gjør alt uforutsigbart. Livet ellers handler jo om å takle utfordringer, tilbringe kvalitetstid med de nære, og å tilegne seg ressurser. Kjærlighet derimot. I ytterste konsekvens handler dette om mennesker. Lykke garanteres ikke gjennom vellykkethet, merkelig nok. Jeg ville heller valgt noen du falt for enn noen du føler huker alle de riktige boksene, dersom jeg skjønner TS riktig. 

TS her. Jeg er ikke typen som forelsker meg hodestups, følelsene kommer etter litt tid. Jeg kan føle umiddelbar tiltrekning av forskjellig grad fra starten ja, men denne har også vist seg å være veldig feil å følge noen ganger... Altså kun følelser er et dårlig utgangspunkt, trenger en god del fornuft i tillegg. Jeg må se at enkelte viktige egenskaper er på plass. Og da mener jeg ikke materielt, utover at vedkommende må ha kontroll på økonomien sin da. Men det handler om verdier og personlighet. Og prioriteringer. Men samtidig så MÅ det jo bli følelser etter hvert da. Og de må bli sterke nok.

Når det gjelder han jeg har møtt nå så har vi veldig forskjellig oppvekst og bakgrunn, så jeg er usikker på hvor godt vi passer sammen sånn sett, og hvor godt vi kan gå sammen med den andres familie og venner. Og vi har begge barn fra før, så det med familien er viktig. Selv om vi nok ikke ser for oss å flytte sammen eller noe sånt mens barna bor hjemme uansett. Men man blir jo til en viss grad en del av familien likevel. Så er spørsmålet om det kan endre seg etter hvert som vi blir bedre kjent. Og jeg må innrømme at han allerede har vist seg å være litt annerledes når det gjelder dette enn jeg først trodde. På en positiv måte.

Tror jeg tar sorgene på forskudd her. Jeg har nok blitt litt redd for å prøve på nytt etter først stort samlivsbrudd, og så det som så veldig lovende ut men hvor han trakk seg... Nei, man må jo bare prøve. Bruke tida og bli godt kjent. Og se om følelsene kommer for fullt. Og havarerer det så får man begynne på nytt. Og la være å tenke på de andre som kanskje eller kanskje ikke er der ute akkurat nå.

Anonymkode: 6b642...4e7

[momo]

Men etter 3 dater kjenner du overhodet ikke personen. Og han du mente var 100%, han kan være en smart mann, som framstiller seg perfekt, men kan være langt fra det. Det tar lang tid å bli godt kjent med noen. Og ingen er 100% perfekt.

[AnonymBruker]

De tankene forsvinner når Mr. Riktig dukker opp. 

Anonymkode: 3b9b5...c63

[AnonymBruker]

Vil si det er mer vanlig en uvanlig å tenke slik for alle, enten de har vært lenge i forhold, eller kort. Det er helt naturlig, og en del av menneskets natur, nysgjerrighet og seksualitet. Det utforskende i oss. Bruker man det riktig kan det være bare positivt.

For å unngå å være utro, er det stort sett bare én ting som gjelder, nemlig å pleie forholdet sitt. I det øyeblikket forholdet begynner å visne, så er det fare på ferde. Så enkelt er det.

Anonymkode: 0e337...730

[AnonymBruker]

20 timer siden, momo skrev:

Men etter 3 dater kjenner du overhodet ikke personen. Og han du mente var 100%, han kan være en smart mann, som framstiller seg perfekt, men kan være langt fra det. Det tar lang tid å bli godt kjent med noen. Og ingen er 100% perfekt.

Dette var en person jeg har kjent litt over tid før vi begynte å date. Så selv om det bare ble 6 dater så følte jeg at jeg kjente han godt. Og ingen er perfekt nei, ikke han heller. Han kunne godt vært kjekkere feks. Men personlighet, verdier og interesser var helt det jeg ser etter. Og vi er fortsatt venner forresten, men nei, jeg er ikke forelsket i han, det ble avsluttet før jeg også hadde rukket å få sterke følelser. Men ja, jeg var veldig betatt, og hadde virkelig troa på et langt forhold med han. Og akkurat det at jeg hadde så troa på det med han har nok gjort meg veldig usikker tror jeg. Har mistet troa litt...

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

De tankene forsvinner når Mr. Riktig dukker opp. 

Anonymkode: 3b9b5...c63

Selvfølgelig. Men problemet er at det tar tid før man vet om en person er Mr. Riktig. Jeg trodde han andre var Mr. Riktig. Det var han ikke. Eller jeg var ikke riktig for han i alle fall. Men man må jo bare prøve. Gi det en sjanse og se hva som skjer.

Anonymkode: 6b642...4e7

[AnonymBruker]

Jeg tenker at magefølelsen skal man ikke kimse av. Det er ingen vits i å droppe fyren kun etter tre dates, men følg med på hvordan det kjennes etterhvert. Hvis det er "noe", tanken om "er dette det beste", er det like greit å avslutte før "det går for langt"

Anonymkode: 80414...7f5

[Gjest Overrasket]

Jeg for min del tenker at dersom du er litt (veldig?) reservert etter tre stevnemøter er det bare å avslutte forholdet og komme deg videre. Jeg ser ikke noe poeng i å sloss med en selv for å overvinne en så tydelig reservasjon.