Angrer på at jeg fikk barn. Veldig blandede følelser. Er det normalt?

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn på 2,5 år og er utrolig glad i h*n. Men jeg føler at mammarollen bare er mas og slit. Jeg hadde sett for meg at det å være mamma kommer til å være mer kosllg men selvfølgelig med litt utfordringer, bekymringer osv.. 

klarer ikke å sette helt ord på det. Men hver dag er bare ett mas. På morningen er h*n barne sutrete vil ikke spise, ikke kle på seg, ikke sette seg i vogna, griner på vei til barnehagen. Så når vi er fremme skriker han så jævlig at det høres ut som at du slakter en gris. Så får jeg en SMS av barnehagen 2 min etter at jeg har dratt om at alt er fint og han har roet seg ned. 

Når jeg henter på barnehagen er det samme greia, h*n skal protestere mot alt. Vi kommer hjem og jeg må rydde litt,lage mat osv.. barnet masser så utrolig mye mamma mamma mamma mamma mamma mamma hvert sekund om jeg ikke svarer med en gang er det mamma mamma mamma mamma sånn holder det på. Setter jeg meg ned for å spise så kommer h*n bort til meg tar bort tallerkenen min, vil at jeg skal leke med h*n. Ja jeg leker med h*n hver dag men jeg føler at jeg ikke får puste, får ikke gjort noe annet. 

Måltidene er ett slit i seg selv.  h*n spiser ikke det ene eller det andre begynner å hyle gråte fordi han vil ha havregrøt og ikke maten som jeg har laget. 

Så er det at han ikke vill bade. Føler alt bare er en kamp hele tiden. Ingenting er koslig. Når h*n har fått lagt seg er jeg helt utslitt. Og det stopper ikke der. For når jeg har lagt meg så vekker h*n meg hver time, hver andre time, de siste timene hver halvtime dette varierer fra dag til dag. Ikke nok med at dagen er ett slit men jeg fåt ikke sovet gjennom natta og hvilt ut. 

Føler at jeg har gjort en stor tabbe å få meg barn. At jeg ikke har ett liv. At alt er bare mas. 

Så er det det at det er koslig innimellom og når h*n er på barnehagen så savner jeg h*n. Tror det er mer at jeg savner h*n fordi jeg vil kose å bare ha det koslig men med en gang jeg skal hente h*n og h*n begynner med det dramaet sitt så er jeg ikke noe særlig happy lenger. 

Er det virkelig sånn det er å ha barn? Jeg har da tenkt at det hvertfalm ikke blir noen flere unger for meg. Men samtidig så synes jeg synd på h*n for å ikke få noen søsken. 

Vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden. Er det noen som  føler det samme som meg ? 😕

Anonymkode: c6c44...b01

[AnonymBruker]

Det går seg til. Han er i en vanskelig alder. 

Ps. Ikke vits å skrive h*n, når det ville vært naturlig å skrive henne om det var jente. 

Anonymkode: 91602...5e4

[AnonymBruker]

Er du alene? Får du noe avlastning? Ellers kan jeg si at det blir lettere (og kjekkere) etterhvert som de blir litt eldre. 

Anonymkode: 89d8d...977

[tussi680]

Sett på øreklokker og vær forelder. Vis at du bryr deg, en dag vil ditt barn takke deg for at du er du og mamma. Du kan snakke med han/hun om forskjellige ting, og når de blir voksne ser du det fra et annet hold. Slitsomt nå ja, men det er ikke to år hele livet.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, tussi680 skrev:

Sett på øreklokker og vær forelder. Vis at du bryr deg, en dag vil ditt barn takke deg for at du er du og mamma. Du kan snakke med han/hun om forskjellige ting, og når de blir voksne ser du det fra et annet hold. Slitsomt nå ja, men det er ikke to år hele livet.

Som sagt så er jeg flink til å leke med han hvær dag, prater med han, hit han opp erksomhet,koser med han. Men problemet er at han kan f.eks ikke sitte stille se på barne tv eller leke litt selv uten at det skal være mamma mamma mamma heeeeele tiden. Jeg sier til han at "nå tar mamma oppvasken" eller nå skal mamma spise litt" eller hvis jeg skal sende en viktig Mail eller noe så dytter han vekk mobilen min. Altså jeg føler rett og slett at jeg ikke får noe pusterom og ikke får gjort det jeg skal fordi han skal ha oppmerksomhet heeeeele tiden.   TS

Anonymkode: c6c44...b01

[AnonymBruker]

Jeg har to og har sånne dager jeg og. Det har blitt lettere med eldste etter at barnet kom ut av trassalderen og nå er blitt mer moden og selvstendig. 

Anonymkode: c2869...016

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ett barn på 2,5 år og er utrolig glad i h*n. Men jeg føler at mammarollen bare er mas og slit. Jeg hadde sett for meg at det å være mamma kommer til å være mer kosllg men selvfølgelig med litt utfordringer, bekymringer osv.. 

klarer ikke å sette helt ord på det. Men hver dag er bare ett mas. På morningen er h*n barne sutrete vil ikke spise, ikke kle på seg, ikke sette seg i vogna, griner på vei til barnehagen. Så når vi er fremme skriker han så jævlig at det høres ut som at du slakter en gris. Så får jeg en SMS av barnehagen 2 min etter at jeg har dratt om at alt er fint og han har roet seg ned. 

Når jeg henter på barnehagen er det samme greia, h*n skal protestere mot alt. Vi kommer hjem og jeg må rydde litt,lage mat osv.. barnet masser så utrolig mye mamma mamma mamma mamma mamma mamma hvert sekund om jeg ikke svarer med en gang er det mamma mamma mamma mamma sånn holder det på. Setter jeg meg ned for å spise så kommer h*n bort til meg tar bort tallerkenen min, vil at jeg skal leke med h*n. Ja jeg leker med h*n hver dag men jeg føler at jeg ikke får puste, får ikke gjort noe annet. 

Måltidene er ett slit i seg selv.  h*n spiser ikke det ene eller det andre begynner å hyle gråte fordi han vil ha havregrøt og ikke maten som jeg har laget. 

Så er det at han ikke vill bade. Føler alt bare er en kamp hele tiden. Ingenting er koslig. Når h*n har fått lagt seg er jeg helt utslitt. Og det stopper ikke der. For når jeg har lagt meg så vekker h*n meg hver time, hver andre time, de siste timene hver halvtime dette varierer fra dag til dag. Ikke nok med at dagen er ett slit men jeg fåt ikke sovet gjennom natta og hvilt ut. 

Føler at jeg har gjort en stor tabbe å få meg barn. At jeg ikke har ett liv. At alt er bare mas. 

Så er det det at det er koslig innimellom og når h*n er på barnehagen så savner jeg h*n. Tror det er mer at jeg savner h*n fordi jeg vil kose å bare ha det koslig men med en gang jeg skal hente h*n og h*n begynner med det dramaet sitt så er jeg ikke noe særlig happy lenger. 

Er det virkelig sånn det er å ha barn? Jeg har da tenkt at det hvertfalm ikke blir noen flere unger for meg. Men samtidig så synes jeg synd på h*n for å ikke få noen søsken. 

Vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden. Er det noen som  føler det samme som meg ? 😕

Anonymkode: c6c44...b01

Mange har det som deg, og igjen og igjen, pga ny alder=ny testingfase.

Mange ender opp med brudd i forholdet, tapt gnist, energitapping, overslitne og med brustne illusjoner.

Anonymkode: 726de...9b4

[AnonymBruker]

Barn tar alt du har! Og de blåser i om du er sliten, sulten, blakk eller må på do. Men  - bare vent - de gir tilbake så mye mye mer. 

Anonymkode: 52c86...594

[AnonymBruker]

Og for å komme med et helt konkret råd så tror jeg du må orke å ta en litt mer lederrolle for barnet ditt. Vær bestemt, men ha godt humør, ha rutiner, bruk distraksjoner, og etterhvert kan du godt være litt streng på noen ting. Er det bare dere to? Er det noen du kan treffe etter barnehagetid som er i samme situasjon med barn på samme alder? 

Anonymkode: 52c86...594

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du alene? Får du noe avlastning? Ellers kan jeg si at det blir lettere (og kjekkere) etterhvert som de blir litt eldre. 

Anonymkode: 89d8d...977

Nei jeg er ikke alene. Far jobber fullt starter veldig tidlig på jobb så det blir jeg som leverer også bytter vi på å hente. Det er nå jeg som gjør for det meste hjemme da jeg for øyeblikket ikke har en fulltidsjobb. 

Har tenkt at dette kansje også gjør situasjonen anderledes for meg nå. Tidligere var det jeg som jobbet mer en far og jobbet lenger unna så da gikk det mer av dagen til jobbing og far hadde mer annsvar med barnet enn meg. Og nå som jeg har mer å gjøre hjemme og med barnet føler jeg kanskje det blir litt for mye for meg. 

Da jeg var i mammaperm, de 3 siste mnd av mammapermen holdt jeg på å bli gal av å gå hjemme. Det er derfor jeg noen ganger tviler på avgjørelsen min det å få barn. 

Jeg er en person som liker å gjøre ting for andre, har altid satt andre før meg selv. Men samtidig så har vel alle ett behov for å ha litt rom for seg selv i løpet av dagen. Det er nok det som gjør meg litt oppgitt at jeg ikke får koblet av litt. Ts 

Anonymkode: c6c44...b01

[tussi680]

Ja, sånn er det å være mamma for unger i trassalderen. Jeg tettet igjen ørene, gjorde så godt jeg kunne, det er hardt, tøft hele tida, men han/hun holder på å teste dine grenser og derfor slenger han mobilen din i fra deg så det synger etter. Det er ikke lett, men som folk sa til meg, ha tålmodighet. Men vær også  trassig selv og gjennomfør at du skal ha på buksene, genser, nattpysj osv. når du skal i barnehagen, handletur el.lign.

Har du noen til å passe han/hun litt slik at du kan få litt fri enkelte ganger? Det hjelper så godt for både deg og ungen din.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og for å komme med et helt konkret råd så tror jeg du må orke å ta en litt mer lederrolle for barnet ditt. Vær bestemt, men ha godt humør, ha rutiner, bruk distraksjoner, og etterhvert kan du godt være litt streng på noen ting. Er det bare dere to? Er det noen du kan treffe etter barnehagetid som er i samme situasjon med barn på samme alder? 

Anonymkode: 52c86...594

Forholdet vårt har virkelig fått kjørt seg siden vi fikk barn. Merker allerede at han begynner å høre litt mer etter nå etter at han ble 2 år enn før han ble 2. Men det er jo det at jeg og barnefar har ingen ikke foreldre søsken eller noen som helst som kan stille opp. Passe på barnet sånn at vi får gjort noen.. det er ikke lett. Ts 

Anonymkode: c6c44...b01

[tussi680]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forholdet vårt har virkelig fått kjørt seg siden vi fikk barn. Merker allerede at han begynner å høre litt mer etter nå etter at han ble 2 år enn før han ble 2. Men det er jo det at jeg og barnefar har ingen ikke foreldre søsken eller noen som helst som kan stille opp. Passe på barnet sånn at vi får gjort noen.. det er ikke lett. Ts 

Anonymkode: c6c44...b01

Et lite pluss der, at du merker han begynner å høre litt mer etter og gjøre som dere vil....det går seg til, alt er nytt for goungen, og han må teste ut hva som er hva og om dere holder på grensene.

[AnonymBruker]

Det blir helt sikkert bedre. Våt mellomste var også sånn i den alderen. Det hendte seg at jeg gruet meg til å hente i bhg fordi jeg visste at ettermiddagene ble en evig kamp. Det samme om morgenen. Hyling og protester for absolutt alt. Men så har tida gått og hun har blitt godt og vel 3 år. Plutselig tok jeg meg i å tenke at det er lenge siden forrige sinneutbrudd, og hun sier plutselig mer ja enn nei. Hun vil fortsatt klare mye selv, men forskjellen er at hun faktisk klarer mer, så det er egentlig greit at hun vil gjøre alt selv også. Nå gleder jeg meg til å hente henne fordi det er så fint å se henne igjen, og vi kan ha ettermiddager med litt mer harmoni. Håper dette kan gi deg troen på at det faktisk blir bedre!

Anonymkode: 9a800...162

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver TS. Nå har vi nådd 5-årsalderen og ting er mye bedre. Til tider fortsatt mye mas, samt jeg har ei som skravler eller lager lyd HEEEELE tiden, så ja blir fortsatt sliten, men på en annen måte. Et tips som kanskje kan lette litt...jeg pleide alltid gå ut etter middag da hun var på den alderen din er nå. Vi spiste ca fire så da rakk vi litt ute. Sykla på trehjulsykkelen sin og det var stas. Kunne bli store protester da vi måtte hjem fra lekeplassen da, så flere ganger måtte jeg tilslutt ta å bære henne under den ene armen og sykkelen under den andre. Ufattlig slitsom peiode. Og jeg har fortsatt bare ett barn :D

Anonymkode: 26075...f2c

[AnonymBruker]

Ja, barn kan være dumme. Tenk at han griner og slikt når han skal i barnehagen. Bort fra de trygge personene i sitt liv. Inn til fremmede mennesker, fremmede barn og med mye bråk og stress. Ja, tenk at et barn 2,5 år tenker slik. Tragisk. Skjønner at du angrer. Barn i dag er noen grinebitere. Det var annerledes med oss som fikk være hos mor og far, trygge personer hele barndomme. Vi var fantastiske.

Anonymkode: 38a89...998

[Tanuki]

kjenner meg igjen, the terrible twos, det er virkelig et slit. Trøster meg med at det heldigvis bare er en fase. Prøver å være rolig og konsekvent men ganger må jeg rett og slett gi meg selv en liten time-out og telle til ti. 

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, barn kan være dumme. Tenk at han griner og slikt når han skal i barnehagen. Bort fra de trygge personene i sitt liv. Inn til fremmede mennesker, fremmede barn og med mye bråk og stress. Ja, tenk at et barn 2,5 år tenker slik. Tragisk. Skjønner at du angrer. Barn i dag er noen grinebitere. Det var annerledes med oss som fikk være hos mor og far, trygge personer hele barndomme. Vi var fantastiske.

Anonymkode: 38a89...998

ja særlig, alt var bedre før da mor gikk hjemme og var økonomisk avhengig av mannen. 

[AnonymBruker]

Få en til? Så de kan leke med hverandre uten mamma hele tiden sånn etterhvert? 

Anonymkode: 24643...c1f

[AnonymBruker]

Jeg blir alltid så positivt overrasket når jeg leser innlegg i slike tråder. Ikke et eneste negativt eller nedlatende innlegg (enda). Folk på KG er ikke så verst.  

Anonymkode: 65c4b...30b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir alltid så positivt overrasket når jeg leser innlegg i slike tråder. Ikke et eneste negativt eller nedlatende innlegg (enda). Folk på KG er ikke så verst.  

Anonymkode: 65c4b...30b

Joda, var 1 surt, ironisk innlegg.

Men ganske bra til å være kg

Anonymkode: a0782...faa