Dere med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse/borderline

[AnonymBruker]

Jeg ble litt inspirert av en tråd her hvor det blir spurt om man kan bli frisk fra diagnosen. Fikk lyst til å opprette en tråd hvor vi som har diagnosen kan dele tanker og erfaringer. Andre kan selvfølgelig kommentere/komme med innspill, men dette er ikke en tråd hvor man skal snakke om hvor forferdelige de som har denne diagnosen er (har kommet over en del slike innlegg her og der).

Selv fikk jeg diagnosen i høst etter at jeg selv oppsøkte hjelp. Jeg er veldig fornøyd med psykologen min og har stor tillit til han. Jeg er veldig optimistisk mtp framtiden og er innstilt på at jeg skal klare å bli symptomfri en dag, selv om jeg er klar over at det vil ta sin tid og kreve mye av meg.

Jeg har kommet meg langt på egenhånd de siste årene. Fullfører straks mastergraden min og har gode og nære relasjoner til venner og familie. Jeg fungerer fint i rollen som mor, og har det egentlig stort sett bra. Problemet mitt er at alt blir kaos innvendig når jeg er i et forhold. Angsten min for å bli forlatt tar helt overhånd og blir altoppslukende. Jeg har det rett og slett ganske vondt når jeg er i forhold, selv om kjæresten jeg har nå er snill og god med meg. Men det er denne overbevisningen om at har kommer til å forlate meg eller svikte meg en dag som ødelegger så mye. Jeg går fra å være en selvsikker dame som er stabil, til å bli kjempe usikker på meg selv/mislike meg selv og til å bli følelsesmessig ustabil. Andre enn kjæresten min lider ikke under dette. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor det er sånn. Hadde det ikke vært for dette med kjærester, så hadde jeg vært en helt normal dame. Men som sagt, jeg jobber med det med psykologen, og har også begynt med mindfulness.

Håper å høre fra flere med diagnosen, og hvordan dere har det. Hører gjerne fra dere som har klart å bli symptomfrie!

Anonymkode: 73bdf...28f

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat hatt en lengre periode hvor jeg på mystisk vis har vært så bra at jeg har kommet meg ut i jobb. Hadde lite impulser, lite humørsvingninger (noe sinneutbrudd) og har vært generelt stabil. Holdt meg unna andre mtp problemene nære relasjoner skaper. Er på vei ned igjen nå, humørsvingninger fra en annen verden, sliter på jobb pga ustabiliteten, krangling med familien som fører til intense følelser... tøft dette her  

 

Anonymkode: cdf44...15c

[AnonymBruker]

Jeg fikk borderline diagnosen for noen år siden. Da var jeg impulsiv, skadet meg selv jevnlig, jevnlige selvmordsforsøk, var mye sint. Og ekstremt ustabil. Og selvtilliten var ikke tilstede. Nå skader jeg meg ikke, har ikke selvmordstanker, har en kjæreste og forholdet er stabilt. Jeg klarer meg fint i forhold til andre. Både familie, samboeren min, venner, og andre folk. Så jeg trur helt ærlig ikke at jeg sliter nok til å fylle kriteriene for diagnosen lengre. Men den står der enda. 

Anonymkode: 2f8f4...119

[AnonymBruker]

Er det ikke mest når utfordringer dukker opp at dette kommer mest til syne?

Anonymkode: adcc4...d2c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det ikke mest når utfordringer dukker opp at dette kommer mest til syne?

Anonymkode: adcc4...d2c

Om det er meg du refererer til, så har jeg vært stabil i 1,5 år. Og hatt store utfordringer, kriser og vanskelige situasjoner sidem jeg ble bedre. 

Anonymkode: 2f8f4...119

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har akkurat hatt en lengre periode hvor jeg på mystisk vis har vært så bra at jeg har kommet meg ut i jobb. Hadde lite impulser, lite humørsvingninger (noe sinneutbrudd) og har vært generelt stabil. Holdt meg unna andre mtp problemene nære relasjoner skaper. Er på vei ned igjen nå, humørsvingninger fra en annen verden, sliter på jobb pga ustabiliteten, krangling med familien som fører til intense følelser... tøft dette her  

 

Anonymkode: cdf44...15c

Du skriver på mystisk vis, men har du reflektert noe rundt hva det er som har gjort deg mer stabil? Og hva som eventuelt er årsaken til at du nå har blitt mer ustabil igjen?

Hva mener du med at du har holdt deg unna andre? Går du og får hjelp?

Beklager mange spørsmål, jeg er bare veldig nysgjerrig, og håper du ikke tar det som vondt ment 😊

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk borderline diagnosen for noen år siden. Da var jeg impulsiv, skadet meg selv jevnlig, jevnlige selvmordsforsøk, var mye sint. Og ekstremt ustabil. Og selvtilliten var ikke tilstede. Nå skader jeg meg ikke, har ikke selvmordstanker, har en kjæreste og forholdet er stabilt. Jeg klarer meg fint i forhold til andre. Både familie, samboeren min, venner, og andre folk. Så jeg trur helt ærlig ikke at jeg sliter nok til å fylle kriteriene for diagnosen lengre. Men den står der enda. 

Anonymkode: 2f8f4...119

Så bra! Dette må kjennes veldig godt! Kan du tenke deg noen årsaker til at du har blitt bedre? 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det ikke mest når utfordringer dukker opp at dette kommer mest til syne?

Anonymkode: adcc4...d2c

Jeg personlig får bare symptomer når det er utfordringer i parforholdet... Alt annet takler jeg normalt/godt.

jeg er litt forvirret over akkurat dette selv. For jeg fungerer veldig bra når jeg er singel. Jeg har aldri noen problemer med venner eller familie, altså utover det som er normalt. Og jeg reagerer på en normal måte i konflikt med andre. Jeg er rett og slett stabil når jeg er singel.

Men så fort jeg er i et forhold og får sterke følelser for en mann, så tar det ikke lang tid før jeg kan bli ganske så ustabil  (i forholdet, andre relasjoner går fortsatt fint, men jeg blir veldig deprimert fordi jeg er så engstelig for å bli forlatt av partneren). Det skal sies at jeg nok finner meg menn som ikke er helt kompatible med meg. De er gjerne ikke ordentlig klare for et voksent forhold eller for å slå seg til ro med det første, noe jeg er (mtp livssituasjonen min generelt og mine egne ønsker). Han jeg er med nå er en god kjæreste, men han er litt yngre enn meg og vil ikke snakke om noen fremtid med meg. Han er nok ikke ferdig med festing og ungkarslivet, og han tar nok ikke forholdet med meg noe seriøst. Dette gjør noe drastisk med selvbildet mitt, da det nesten er slik at jeg er avhengig av hans aksept, kjærlighet og hengivenhet for å kunne føle meg bra eller som jeg er verdt noe.

Jeg tror jeg kunne vært like stabil i et forhold som jeg er når jeg er singel bare jeg fant en mer passende partner. En som ga meg mer bekreftelse og ønsket å ha en framtid med meg. Så jeg burde vel kanskje gå fra han jeg er med nå, men så er det jo noe med dette at jeg desperat prøver å bevise for han (meg selv?) at jeg er verdt noe. Jeg "trenger" liksom at han skal "velge" meg og elske meg. Men jeg vurderer konstant nå om jeg skal gå snart, og neste gang jeg møter noen da så er jeg nødt til å ta litt andre valg mtp hvilken partner jeg finner meg.

Det er virkelig ikke lett å gå med så mye kaos inni seg! 

Ts

 

Anonymkode: 73bdf...28f

[AnonymBruker]

Har lett og lett etter hvorfor jeg bare plutselig fikk det bedre, og så lenge det varte! Må jo nesten være et stoff i hjernen siden alt rundt meg var som vanlig?

 Hvorfor jeg har blitt dårlig igjen er jeg litt usikker på, merket plutselig sinnet, så kom nedstemtheten etterfulgt av de typiske symptomene. Holder meg unna andre ved å ikke ha noe sex, generelt ikke møte det motsatte kjønn, ikke møte noen med mindre det er bestevenninnen min og snakke så lite som mulig med folk på jobb og kun snakke profesjonelt. Fungerete greit, men merket allikevel symptomene bare jeg snakket med noen som kikket litt ekstra på meg på jobb! Høres litt sykt ut, men merket impulsene til sex, manipulering, tanken på å bli forlatt om jeg tar skrittet videre osv. Huff 

Anonymkode: cdf44...15c

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver på mystisk vis, men har du reflektert noe rundt hva det er som har gjort deg mer stabil? Og hva som eventuelt er årsaken til at du nå har blitt mer ustabil igjen?

Hva mener du med at du har holdt deg unna andre? Går du og får hjelp?

Beklager mange spørsmål, jeg er bare veldig nysgjerrig, og håper du ikke tar det som vondt ment 😊

Så bra! Dette må kjennes veldig godt! Kan du tenke deg noen årsaker til at du har blitt bedre? 

Jeg personlig får bare symptomer når det er utfordringer i parforholdet... Alt annet takler jeg normalt/godt.

jeg er litt forvirret over akkurat dette selv. For jeg fungerer veldig bra når jeg er singel. Jeg har aldri noen problemer med venner eller familie, altså utover det som er normalt. Og jeg reagerer på en normal måte i konflikt med andre. Jeg er rett og slett stabil når jeg er singel.

Men så fort jeg er i et forhold og får sterke følelser for en mann, så tar det ikke lang tid før jeg kan bli ganske så ustabil  (i forholdet, andre relasjoner går fortsatt fint, men jeg blir veldig deprimert fordi jeg er så engstelig for å bli forlatt av partneren). Det skal sies at jeg nok finner meg menn som ikke er helt kompatible med meg. De er gjerne ikke ordentlig klare for et voksent forhold eller for å slå seg til ro med det første, noe jeg er (mtp livssituasjonen min generelt og mine egne ønsker). Han jeg er med nå er en god kjæreste, men han er litt yngre enn meg og vil ikke snakke om noen fremtid med meg. Han er nok ikke ferdig med festing og ungkarslivet, og han tar nok ikke forholdet med meg noe seriøst. Dette gjør noe drastisk med selvbildet mitt, da det nesten er slik at jeg er avhengig av hans aksept, kjærlighet og hengivenhet for å kunne føle meg bra eller som jeg er verdt noe.

Jeg tror jeg kunne vært like stabil i et forhold som jeg er når jeg er singel bare jeg fant en mer passende partner. En som ga meg mer bekreftelse og ønsket å ha en framtid med meg. Så jeg burde vel kanskje gå fra han jeg er med nå, men så er det jo noe med dette at jeg desperat prøver å bevise for han (meg selv?) at jeg er verdt noe. Jeg "trenger" liksom at han skal "velge" meg og elske meg. Men jeg vurderer konstant nå om jeg skal gå snart, og neste gang jeg møter noen da så er jeg nødt til å ta litt andre valg mtp hvilken partner jeg finner meg.

Det er virkelig ikke lett å gå med så mye kaos inni seg! 

Ts

 

Anonymkode: 73bdf...28f

Jeg skjønner ikke helt..hvem ville ikke blitt utrygg og ustabil med en partner som ikke gir en trygghet, men bare et: dette er ok her og nå? Hvem hadde ikke følt seg trist og ikke god nok når det er kriteriet for forholdet? Syns ikke denne kjæresten din høres fullt så bra ut som du skal ha det til jeg, og syns du tar på deg alt for mye skyld selv bare fordi du har en diagnose som er knyttet mot ustabilt følelsesliv. Hvem sier at det HAN gjør er helt normalt? Jeg tror du kan finne en partner som vil tenke fremover med deg, og som er klar på et liv sammen med fremtidsplaner som gir trygghet.

Anonymkode: 3e1cd...746

[AnonymBruker]

På 2.4.2017 den 22.29, AnonymBruker skrev:

Jeg ble litt inspirert av en tråd her hvor det blir spurt om man kan bli frisk fra diagnosen. Fikk lyst til å opprette en tråd hvor vi som har diagnosen kan dele tanker og erfaringer. Andre kan selvfølgelig kommentere/komme med innspill, men dette er ikke en tråd hvor man skal snakke om hvor forferdelige de som har denne diagnosen er (har kommet over en del slike innlegg her og der).

Selv fikk jeg diagnosen i høst etter at jeg selv oppsøkte hjelp. Jeg er veldig fornøyd med psykologen min og har stor tillit til han. Jeg er veldig optimistisk mtp framtiden og er innstilt på at jeg skal klare å bli symptomfri en dag, selv om jeg er klar over at det vil ta sin tid og kreve mye av meg.

Jeg har kommet meg langt på egenhånd de siste årene. Fullfører straks mastergraden min og har gode og nære relasjoner til venner og familie. Jeg fungerer fint i rollen som mor, og har det egentlig stort sett bra. Problemet mitt er at alt blir kaos innvendig når jeg er i et forhold. Angsten min for å bli forlatt tar helt overhånd og blir altoppslukende. Jeg har det rett og slett ganske vondt når jeg er i forhold, selv om kjæresten jeg har nå er snill og god med meg. Men det er denne overbevisningen om at har kommer til å forlate meg eller svikte meg en dag som ødelegger så mye. Jeg går fra å være en selvsikker dame som er stabil, til å bli kjempe usikker på meg selv/mislike meg selv og til å bli følelsesmessig ustabil. Andre enn kjæresten min lider ikke under dette. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor det er sånn. Hadde det ikke vært for dette med kjærester, så hadde jeg vært en helt normal dame. Men som sagt, jeg jobber med det med psykologen, og har også begynt med mindfulness.

Håper å høre fra flere med diagnosen, og hvordan dere har det. Hører gjerne fra dere som har klart å bli symptomfrie!

Anonymkode: 73bdf...28f

Følger.

Anonymkode: bbfb6...9b3

[Gjest aell]

Har vært ganske ustabil de siste årene, særlig i fjor. Det har heldigvis bedret seg litt nå. Det har vært selvskading (lenge siden nå og har tilnærmet ingen synlige arr på kroppen), flere selvmordsforsøk, noen alvorlige og noen mindre alvorlige. Min ustabilitet er for det meste knyttet til hva andre mennesker sier og gjør. Hvis noen f.eks kommer for sent kan jeg bli helt knust. Jeg begynner da å tenke at vedkommende, og alle andre i livet mitt hater meg. Selvbildet mitt er også veldig ustabilt, og også det blir påvirket av andre. Hvis noen gir meg et kompliment kan jeg føle meg "on top of the world", hvis noen sier noe jeg føler meg avvist, eller fornærmet av så begynner jeg å hate megselv. Når det kommer til humøret svinger jeg mye mer med enn opp, hvis det gir mening. Det samme gjelder selvfølelsen min. Sliter i forhold da jeg hater noen intenst den ene dagen, og elsker dem den neste. Dette gjelder alle fra nære venner til fastlegen min. Man kan trygt si at det kompliserer forholdene mine. 

Jeg er litt bedre for tiden, og det som har hjulpet meg er å virkelig innse at det kun er meg selv som kan fikse problemene mine. Jeg må virkelig ta grep selv, og ikke forvente at noen andre på mirakuløs vis skal gjøre det for meg. Jeg har derfor blant annet jobbet hardt med å tenke realistisk i situasjoner hvor jeg overdramatiserer. 

 

[Skadeskutt]

På 3.4.2017 den 14.39, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk borderline diagnosen for noen år siden. Da var jeg impulsiv, skadet meg selv jevnlig, jevnlige selvmordsforsøk, var mye sint. Og ekstremt ustabil. Og selvtilliten var ikke tilstede. Nå skader jeg meg ikke, har ikke selvmordstanker, har en kjæreste og forholdet er stabilt. Jeg klarer meg fint i forhold til andre. Både familie, samboeren min, venner, og andre folk. Så jeg trur helt ærlig ikke at jeg sliter nok til å fylle kriteriene for diagnosen lengre. Men den står der enda. 

Anonymkode: 2f8f4...119

Det er mange som får diagnosen slettet etter x antall år med stabilitet og sunpromfrihet. Så det kan du jo sjekke ut.

---- 

Jeg har unnvikende, avhengig og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Symptomene startet i tenårene, men det var først da jeg gikk fra min eks gjennom ni år for snart to år siden at sykdommene slo ut i full blomst. Siden da har jeg vært svært ustabil med svært mange innleggelser både på somatisk akuttavdeling og psykiatrisk. Spiseforstyrret, rusmisbruk, alvorlig depresjon osv. Jeg har hele tiden vært overbevist om at jeg aldri kan få det bedre. Da jeg ble diagnostisert i fjor så raste verden sammen for meg. Jeg ville ikke ha de diagnosene. Opplevde det som krenkende, vondt og jævlig å få det stempelet. For jeg hadde jo lest om "slike som meg". Både i forhold til hvordan vanlige personer omtaler de med diagnosen, men også hvordan mange har blitt møtt i helsevesenet. Jeg ville ikke ha det stempelet. 

Nå vet jeg bedre. Nå vet jeg at jeg er ikke en mindre person enn andre selv om jeg er syk. Jeg FØLER jeg er null verdt, men egentlig er det ikke slik. For hvorfor skulle jeg være mindre verdt enn andre? Jeg har aldri tenkt så fælt om andre som jeg har tenkt om meg selv. Å bli avvist og forlatt er det aller verste jeg kan oppleve. Det ødelegger meg fullstendig. Det er så ille at selv når jeg ønsket selv å forlate eksen min, så hentet han meg lett inn ved å bli avvisende ovenfor meg. Angsten for å bli forlatt var og er så sterk at selv når jeg ønsket å komme meg vekk, så kan angsten for avvisning og å bli forlatt være så sterk at jeg snur helt om.

Jeg jobber veldig hardt med eget tankemønster for tiden. Det er en daglig kamp mot svært inngrodde tanke- og handlingsmønster. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil være i stand til å jobbe fullt. Det står svart på hvitt i en spesialisterklæring at jeg per nå er helt arbeidsufør og med stor sannsynlighet kommer til å være i alle fall delvis ufør resten av livet. Det var et slag i trynet å lese det også i grunn. Men jeg vet også det at jeg på sikt kan klare å lære meg å leve med sykdommen. Vet ikke om jeg noen sinne er av de som vil bli symptomfri, for jeg har vært svært følelsesstyrt og var hele livet mitt. Det jeg håper på er å finne mer stabilitet og en balanse i livet mitt. Både som mor, arbeidstaker osv. Om jeg blir 50% ufør så får det bare være. Det er absolutt ingen drømmesituasjon, men jeg er i en fase nå hvor jeg jobber med å akseptere meg selv. Bli glad i meg selv. For det vet jeg rett og slett ikke hvordan man gjør. Jeg har feks fått mye ros de siste dagene fordi jeg ringte og ba om å få komme på brukerstyrt plass på sykehuset FØR jeg blir så dårlig at jeg sprekker og ender opp med nok en dramatisk akuttinnleggelse. Å være i forkant er det som er poenget med brukerstyrt plass. Den rosen jeg får virker helt merkelig. Jeg FØLER det er dårlig å bli innlagt igjen, men egentlig har jeg gjort noe bra denne gangen. Jeg har aldri vært så stabil som jeg er nå i starten av en innleggelse, og den skal bare være i fem dager. Framfor ukesvis slik det blir når jeg akuttinnlegges og er fullstendig utkjørt. 

Så slik er det for meg nå for tiden. Har bare et par skikkelig emosjonelle anfall i uken nå for tiden og da har jeg klart å ikke gjøre noe destruktivt for å håndtere det. Så noe har skjedd. Pluss at jeg blir mer stabil av sol og vår da. Vet det blir en utfordring når det går mot høst igjen. 

[Consider me..]

12 timer siden, aell skrev:

Har vært ganske ustabil de siste årene, særlig i fjor. Det har heldigvis bedret seg litt nå. Det har vært selvskading (lenge siden nå og har tilnærmet ingen synlige arr på kroppen), flere selvmordsforsøk, noen alvorlige og noen mindre alvorlige. Min ustabilitet er for det meste knyttet til hva andre mennesker sier og gjør. Hvis noen f.eks kommer for sent kan jeg bli helt knust. Jeg begynner da å tenke at vedkommende, og alle andre i livet mitt hater meg. Selvbildet mitt er også veldig ustabilt, og også det blir påvirket av andre. Hvis noen gir meg et kompliment kan jeg føle meg "on top of the world", hvis noen sier noe jeg føler meg avvist, eller fornærmet av så begynner jeg å hate megselv. Når det kommer til humøret svinger jeg mye mer med enn opp, hvis det gir mening. Det samme gjelder selvfølelsen min. Sliter i forhold da jeg hater noen intenst den ene dagen, og elsker dem den neste. Dette gjelder alle fra nære venner til fastlegen min. Man kan trygt si at det kompliserer forholdene mine. 

Jeg er litt bedre for tiden, og det som har hjulpet meg er å virkelig innse at det kun er meg selv som kan fikse problemene mine. Jeg må virkelig ta grep selv, og ikke forvente at noen andre på mirakuløs vis skal gjøre det for meg. Jeg har derfor blant annet jobbet hardt med å tenke realistisk i situasjoner hvor jeg overdramatiserer. 

 

Er som å lese meg selv.. er du i jobb? Det klarer ikke jeg nemlig. Har du prøvd DBT?

[Gjest aell]

1 time siden, Consider me.. skrev:

 Er som å lese meg selv.. er du i jobb? Det klarer ikke jeg nemlig. Har du prøvd DBT?

Går på skole, men klarer dessverre ikke å møte opp så veldig ofte. Får greie helt karakterer, men klarer dessverre ikke å arbeide særlig mye med skolearbeidet. Bruker kansje 2 timer i måneden på skolearbeid, mer klarer jeg ikke. Heldvis får jeg helt greie karakter til tross for dette, men må nok ta noen eksamener opp igjen for å få det karaktersnittet jeg ønsker (noe jeg skal når jeg blir "friskere"). Sliter mye med konsentrasjon og motivasjon, særlig førstnevnte. Det er vanskelig å holde fokus på noe når man er såpass ustabil. 

Har ikke prøvd DBT. Her jeg bor er det dessverre ikke mulig å få DBT-behandling. Men jeg tror nabokommunen holder på å utvikle et slikt tilbud. En annen kommune i nærheten har dog et MBT-tilbud som jeg vurdere å søke om plass på. Så jeg har til nå kun prøvd ulike former for individuell terapi. Kognitiv terapi slet jeg med å få noe ut av, psykodynamisk psykoterapi hjalp litt. At kognitiv terapi ikke hjalp kan ha hatt noe med at jeg ikke likte psykologen jeg hadde. Han var ikke en god match for meg, rett og slett. Hvilke behandlingsformer har du prøvd?

 

[Consider me..]

Har ikke prøvd noe særlig behandling enda, har vært mye innlagt. Er i gang med DBT nå og det virker så langt veldig bra! 

Sliter veldig med å tro på at jeg en dag skal bli frisk. Og med det følger det suicidale tanker og masse angst. Men, en dag om gangen

[Skadeskutt]

9 minutter siden, Consider me.. skrev:

Har ikke prøvd noe særlig behandling enda, har vært mye innlagt. Er i gang med DBT nå og det virker så langt veldig bra! 

Sliter veldig med å tro på at jeg en dag skal bli frisk. Og med det følger det suicidale tanker og masse angst. Men, en dag om gangen

Jeg har heller ikke tro på å bli helt frisk ettersom jeg har slitt psykisk siden jeg var ni år, men jeg prøver å fokusere på at jeg likevel kan komme dit at jeg opplever økt livskvalitet. Tror det er viktig å ikke sette lista for høyt, for min erfaring er i alle fall at da er veien til håpløse katastrofetanker mye kortere. 

Én dag og én ting av gangen ja. Det er viktig i slike situasjoner. 

[Consider me..]

Jeg og har slitt siden barndommen, kan huske helt tilbake til barnehagen hvordan jeg slet med relasjoner og diverse ting der. Kan jeg spørre hvor gammel du er? Jeg er 30 og fikk diagnosene først for et år siden:/

Ofte kan jeg mimre om de gangene jeg har vært innlagt og hatt det kjempe vanskelig, og nesten savne den tiden. Akkurat som jeg glorifiserer det litt. Er det sånn med dere og? Merker at det ikke er helt bra, det blir jo bare vanskelige å se fremover da.

[Gjest aell]

23 timer siden, Consider me.. skrev:

Har ikke prøvd noe særlig behandling enda, har vært mye innlagt. Er i gang med DBT nå og det virker så langt veldig bra! 

Sliter veldig med å tro på at jeg en dag skal bli frisk. Og med det følger det suicidale tanker og masse angst. Men, en dag om gangen

Prognosen for EUPF er faktisk ganske god. Det er fullt mulig å bli frisk fra lidelsen, med riktig hjelp og hard jobbing. Har du komoborbide lidelser? Dette kan komplisere tilfriskningen. Dog er det absolutt mulig å bli frisk, men det kan være utfordrende. Du skriver at du er 30 år og først fikk diagnosen i fjor. Har du gått i terapi/vært innlagt før dette? 

2 timer siden, Consider me.. skrev:

Jeg og har slitt siden barndommen, kan huske helt tilbake til barnehagen hvordan jeg slet med relasjoner og diverse ting der. Kan jeg spørre hvor gammel du er? Jeg er 30 og fikk diagnosene først for et år siden:/

Ofte kan jeg mimre om de gangene jeg har vært innlagt og hatt det kjempe vanskelig, og nesten savne den tiden. Akkurat som jeg glorifiserer det litt. Er det sånn med dere og? Merker at det ikke er helt bra, det blir jo bare vanskelige å se fremover da.

Ja, jeg kunne tidligere glorifisere vanskelige perioder. Kunne savne tider da jeg var veldig deprimert etc. I dag har jeg sluttet med det, da jeg innså at jeg virkelig må fokusere på å bli frisk, jeg vil jo gjøre noe med livet mitt. Jeg vil jo ikke være syk. Så jeg begynte å slå ned på slike tanker. Jeg tvang meg selv til å tenke anderledesEtter hvert sluttet jeg å tenke slik. 

Endret 11. mai 2018 av aell

[Consider me..]

På 11.5.2018 den 10.53, aell skrev:

Prognosen for EUPF er faktisk ganske god. Det er fullt mulig å bli frisk fra lidelsen, med riktig hjelp og hard jobbing. Har du komoborbide lidelser? Dette kan komplisere tilfriskningen. Dog er det absolutt mulig å bli frisk, men det kan være utfordrende. Du skriver at du er 30 år og først fikk diagnosen i fjor. Har du gått i terapi/vært innlagt før dette? 

Ja, jeg kunne tidligere glorifisere vanskelige perioder. Kunne savne tider da jeg var veldig deprimert etc. I dag har jeg sluttet med det, da jeg innså at jeg virkelig må fokusere på å bli frisk, jeg vil jo gjøre noe med livet mitt. Jeg vil jo ikke være syk. Så jeg begynte å slå ned på slike tanker. Jeg tvang meg selv til å tenke anderledesEtter hvert sluttet jeg å tenke slik. 

Har ikke vært innlagt før jeg fikk diagnosene nei. Det var først for et år siden at lidelsen begynnte å blomstre for fullt, selv om jeg hele livet har slitt med selvskading, rus og vært spiseforstyrret. Jeg mener systemet har feilet siden ingen har skjønt hva jeg har slitt med. Var først for et år siden at jeg fikk en skikkelig utredning. Har dessverre 3 psykiske diagnoser og to somatiske. Når fikk du din EUPF diagnose?

[Gjest aell]

30 minutter siden, Consider me.. skrev:

Har ikke vært innlagt før jeg fikk diagnosene nei. Det var først for et år siden at lidelsen begynnte å blomstre for fullt, selv om jeg hele livet har slitt med selvskading, rus og vært spiseforstyrret. Jeg mener systemet har feilet siden ingen har skjønt hva jeg har slitt med. Var først for et år siden at jeg fikk en skikkelig utredning. Har dessverre 3 psykiske diagnoser og to somatiske. Når fikk du din EUPF diagnose?

Veldig rart at ingen skjønte at det var emosjonelt ustabil pf som var den bakenforliggende grunnen til dine andre psykiske problemer. Faktisk ganske elendig av helsevesenet. Er forsåvidt bra at du i dag har fått rett diagnose, og sannsynligvis rett hjelp. 

Jeg fikk diagnosen "emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse" for ca. et år siden, da var jeg 18 år. Før det hadde jeg diagnosen "uspesifisert personlighetsforstyrrelse" i et halvt år. Dog var jeg 2/3 år i psykiatrien før noen forsto at det ikke var depresjon som var hovedproblemet mitt, men EUPF. Selv om jeg har hatt svært mange depresjoner opp gjennom årene.