Ungdom som ikke klarer å gå på skolen

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 17 år som ikke klarer å komme seg på skolen. Han er alvorlig demprimert, og gikk tidligere i behandling. Vi har prøvd å få til et sammarbeid med skolen, men det virker ikke som at de gidder å bry seg om han. Vi kjenner til et annet tilfelle med en elev som trengte noen å prate med og ekstra oppfølging, og der var det ikke måte på hvordan skolen stilte opp for denne eleven. Vår sønn bryr de seg altså ikke om.

Hva skal vi gjøre?

Anonymkode: 77d6a...08d

[HerKommerMummi]

Er han i behandling hos BUP?

[AnonymBruker]

Er PPT involvert ? Bup ? Har inntrykk av at når de begynner på vgs så er det mindre oppfølging siden det ikke er skoleplikt. 

Anonymkode: b3c44...090

[stan]

Hva med å kontakte bft eller bup direkte og forklare situasjonen?

 

[AnonymBruker]

Har skolen helsesøster tjeneste eller psykologtjeneste? Se om det er mulig å få han inn der på samtaler. 

Anonymkode: d7f56...e97

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en sønn på 17 år som ikke klarer å komme seg på skolen. Han er alvorlig demprimert, og gikk tidligere i behandling. Vi har prøvd å få til et sammarbeid med skolen, men det virker ikke som at de gidder å bry seg om han. Vi kjenner til et annet tilfelle med en elev som trengte noen å prate med og ekstra oppfølging, og der var det ikke måte på hvordan skolen stilte opp for denne eleven. Vår sønn bryr de seg altså ikke om.

Hva skal vi gjøre?

Anonymkode: 77d6a...08d

Få de til å bry seg.. hvis han er alvorlig deprimert må jo dere som foreldre trå til.

Anonymkode: 6c799...431

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en sønn på 17 år som ikke klarer å komme seg på skolen. Han er alvorlig demprimert, og gikk tidligere i behandling. Vi har prøvd å få til et sammarbeid med skolen, men det virker ikke som at de gidder å bry seg om han. Vi kjenner til et annet tilfelle med en elev som trengte noen å prate med og ekstra oppfølging, og der var det ikke måte på hvordan skolen stilte opp for denne eleven. Vår sønn bryr de seg altså ikke om.

Hva skal vi gjøre?

Anonymkode: 77d6a...08d

Du kontakter Fylkeskommunen i morgen på telefon. Der ber du om å få snakke med PPT/OT for videreg. Skole. Der skal du få hjelp. 

Anonymkode: 3d0b9...e04

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er PPT involvert ? Bup ? Har inntrykk av at når de begynner på vgs så er det mindre oppfølging siden det ikke er skoleplikt. 

Anonymkode: b3c44...090

Trist men sant.

Anonymkode: 1cd56...b6d

[AnonymBruker]

Det er trist hvis skolen ikke er interessert i å bidra. Slike holdninger er destruktive for den eleven det gjelder. Da opplever han bare at å bli avvist fra en instans som er ganske viktig, noe som ikke akkurat er med på å styrke motivasjonen og håpet. En ny runde innen helsevesenet kan være nyttig, bestill en time hos fastlegen for videre henvisning.

Hvis skolemiljøet er med på å gjøre han deprimert, enten i direkte eller indirekte grad, har skolen faktisk PLIKT til å hjelpe din sønn. Uansett er det god skikk og bruk fra skolen sin side å legge til rette for elevene på best mulig måte. Målet er jo at flest mulig skal få fullført VGS. De som jobber som lærere bør være genuint interesserte i elevene sine. Tross alt er det selve grunnen til at læreryrket eksisterer, og man bør inneha interesse for mennesker i tillegg til det faglige.

Anonymkode: 91dcd...cee

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en sønn på 17 år som ikke klarer å komme seg på skolen. Han er alvorlig demprimert, og gikk tidligere i behandling. Vi har prøvd å få til et sammarbeid med skolen, men det virker ikke som at de gidder å bry seg om han. Vi kjenner til et annet tilfelle med en elev som trengte noen å prate med og ekstra oppfølging, og der var det ikke måte på hvordan skolen stilte opp for denne eleven. Vår sønn bryr de seg altså ikke om.

Hva skal vi gjøre?

Anonymkode: 77d6a...08d

Hva gjør dere som foreldre, utover å kreve at alle andre skal ta ansvar for å oppdra sønnen deres? Jeg blir så oppgitt når jeg leser og hører om slike tilfeller, og tenker: Hvor i alle dager er foreldrene? Er jo dere som oppdrar ham, og du/dere bør gjøre det klart at enten fortsetter han på skolen, eller så slutter han (med de konsekvenser det innebærer). 

Anonymkode: 3e965...bb2

[AnonymBruker]

Nå er jeg voksen, men har over svært deprimert. Det jeg tenker først og fremst er hva dere foreldre gjør for han? I denne situasjonen tenker jeg det er viktigere å få han bedre før det mases om skole. Går han til behandling, får ham noe medisiner? Om ikke han er under bupa/ppt få han til en privat psykolog / psykiatrisk sykepleier. Skolen kan uansett ikke få han bedre av depresjon Toro ikke det er det at de ikke bryr seg om han, men om han er så deprimert som du uttrykker det MÅ HAN HA PROFESJONELL hjelp snarest. 

Anonymkode: a4461...0bf

[Grønt blad]

Jeg tenker at skolen absolutt skal tilrettelegge for elever som er deprimerte (med diagnose). Men skolen må også kunne forvente at eleven går til behandling. Dere bør i samarbeid med behandler snakke om hvilken tilrettelegging eleven kan ha behov for og hva eleven kan klare og be deretter om et møte med skolen (gjerne med rådgiver og elevens behandler/psykolog til stede). Det er lurt å også være i kontakt med PPT slik at de sammen med behandler og skolen (inkl. rådgiver) kan komme fram til en teililretteleggingsordning som fungerer. Dersom behandler ikke kan være til stede på møtet, bør han/hun skrive en uttalelse.

Det er ikke sikkert "å jobbe hjemmefra" er noe som er greit/fungerer i alle fag. Det er også forskjell på de ulike studieretningene på vgs. Noen fag krever praksis/forsøk/(spontan) muntlig aktivitet (f.eks. naturfag og fremmedspråk) Kanskje bør sønnen din ta vgs over fire-fem år? Det er ganske vanlig, men snakkes ikke mye om. Trengs det omfattende tilrettelegging, må eleven ha en IOP (individuell opplæringsplan). Da må/bør PPT være med i bildet.

Ta kontakt med skolen og be om et møte. Så kan dere ta det derifra. Uansett må sønnen din få hjelp for å bli bedre og komme ut av depresjonen. Dere kan ikke forvente masse tilrettelegging kun ved å si at deres sønn er deprimert. Helsepersonell må på banen. 

Lag en liten logg for kontakt med helsevesenet, ppt og skolen. Be gjerne om at kontaktlærer/rådgiver/skolen sender dere e-post/brev om fremgang og det dere blir enige om slik at dere har alt skriftlig. På noen skoler blir rådgiver eller utdanningsleder kontaktperson dersom saken er komplisert. Det kommer an på skolens størrelse og organisering.

Selv om ting helst burde gå fort, kan det ta litt tid å finne ledige tidspunkt som passer for alle som skal være med på møtene. Ønsker dere lykke til! Håper dere finner en løsning som passer for sønnen din!

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør dere som foreldre, utover å kreve at alle andre skal ta ansvar for å oppdra sønnen deres? Jeg blir så oppgitt når jeg leser og hører om slike tilfeller, og tenker: Hvor i alle dager er foreldrene? Er jo dere som oppdrar ham, og du/dere bør gjøre det klart at enten fortsetter han på skolen, eller så slutter han (med de konsekvenser det innebærer). 

Anonymkode: 3e965...bb2

Kunne ikke vært mer enig!

Anonymkode: 5bbd0...87c

[AnonymBruker]

Hvis han er alvorlig deprimert og ikke blir bedre må han i behandling. Dette gjelder barn og dette gjelder voksne. 

Man kan søke om tilrettelegging på skole, men samtaleterapi og behandling for depresjon er det helsevesenet som tar seg av. 

Anonymkode: d701f...b20

[Ananas.]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en sønn på 17 år som ikke klarer å komme seg på skolen. Han er alvorlig demprimert, og gikk tidligere i behandling. Vi har prøvd å få til et sammarbeid med skolen, men det virker ikke som at de gidder å bry seg om han. Vi kjenner til et annet tilfelle med en elev som trengte noen å prate med og ekstra oppfølging, og der var det ikke måte på hvordan skolen stilte opp for denne eleven. Vår sønn bryr de seg altså ikke om.

Hva skal vi gjøre?

Anonymkode: 77d6a...08d

Dere må få ham tilbake i behandling, og få legerklæringene som trengs mtp. skolen. 

Når han er så deprimert at han ikke klarer å gå på skolen, er det først og fremst et helseproblem, og helsevesenet som må følge opp. Skolen kan ikke gjøre så mye annet enn å tilrettelegge i tråd med rådene fra helsevesenet og sønnen din sine behov. Depresjon av så alvorlig karakter kan ikke løses med "noen å prate med" på skolen, det må være noen i helsevesenet. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør dere som foreldre, utover å kreve at alle andre skal ta ansvar for å oppdra sønnen deres? Jeg blir så oppgitt når jeg leser og hører om slike tilfeller, og tenker: Hvor i alle dager er foreldrene? Er jo dere som oppdrar ham, og du/dere bør gjøre det klart at enten fortsetter han på skolen, eller så slutter han (med de konsekvenser det innebærer). 

Anonymkode: 3e965...bb2

Enig i at foreldrene bør stille opp i så stor grad som mulig. Derimot høres ikke ut som du har vært borti psykiske plager før. Det er ikke BARE å komme seg på skolen hvis man virkelig sliter psykisk og befinner seg langt nede på bunnen. Hvis han bestemmer seg for å slutte for en periode på grunn av psykiske vansker, er det en helt legitim grunn. Skal man få straff for å være syk?

Utdanning kan man alltids ta senere i livet om man ser et behov for det. Er han i såpass god form at han kan fortsette per dags dato, er jo det en kjempefordel, men det kommer an på hans helse. Noen er/blir faktisk så psykisk syke at de med tiden får innvilget uføretrygd. Så langt kan det faktisk gå. Vilje er essensielt, men om det har gått så langt, tar rett og slett sykdommen(e) ganske stor kontroll over livet ditt. Kampen for å overleve kan være ganske tøff i flere tilfeller.

Anonymkode: 91dcd...cee

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør dere som foreldre, utover å kreve at alle andre skal ta ansvar for å oppdra sønnen deres? Jeg blir så oppgitt når jeg leser og hører om slike tilfeller, og tenker: Hvor i alle dager er foreldrene? Er jo dere som oppdrar ham, og du/dere bør gjøre det klart at enten fortsetter han på skolen, eller så slutter han (med de konsekvenser det innebærer). 

Anonymkode: 3e965...bb2

Enig for det meste her - men jeg har en sønn som også er deprimert og skolen er vanskelig for han.  Vi gjør alt, og jeg mener ALT vi kan fra våres side, men uten den fantastisk støtte nettverk vi har på skolen ville vi aldri har klarte dette.   Så skolen, lærene og nettverket der MÅ være en del av samarbeid slik at gutten faller ikke fra totalt.  

TS-  har han fått total helsesjekk?  Blodprøver osv?   

Anonymkode: e2664...f05

[AnonymBruker]

Til dere som kritiserer foreldre for at de "krever" at skolen skal hjelpe.

Jeg har vært i samme båt som barnet til TS, også når jeg var 17. Jeg fikk all slags hjelp på utsiden slik som samtaler og oppfølging av foreldre. Men det var som skolen ikke gadd å bry seg i det hele tatt. Jeg vet 100% at hvis skolen hadde hjulpet, feks bare ved å la meg få litt pusterom på en dårlig dag, litt forståelse for at hodet var tåkete og at jeg ikke alltid klarte å følge med eller lære ting så kjapt eller lignende så kunne jeg klart å fullføre VGS. Istedet var det bare pisk og kjefting og "skuffet over at jeg ikke viste de resultatene jeg kunne fordi jeg ikke gadd". Knusende å høre når man er så lang nede.

Anonymkode: 1cd56...b6d

[AnonymBruker]

På 3.4.2017 den 13.29, AnonymBruker skrev:

Hva gjør dere som foreldre, utover å kreve at alle andre skal ta ansvar for å oppdra sønnen deres? Jeg blir så oppgitt når jeg leser og hører om slike tilfeller, og tenker: Hvor i alle dager er foreldrene? Er jo dere som oppdrar ham, og du/dere bør gjøre det klart at enten fortsetter han på skolen, eller så slutter han (med de konsekvenser det innebærer). 

Anonymkode: 3e965...bb2

Du har helt klart aldri stått i situasjonen selv. Det har ikke jeg heller, men mine foreldre har - med meg. Jeg ble syk på ungdomsskolen, og ble alvorlig deprimert på svært kort tid. Jeg hadde venner, ble ikke mobbet, fikk gode karakterer. På svært få uker forandret noe seg, som gjorde at jeg sov konstant. Jeg utviklet en ulevelig angst, alt ble skummelt, jeg kuttet kontakten med alt og alle. Jeg ville ikke leve lenger, rett og slett. Og jeg skjemtes. SOM jeg skammet meg. For jeg skjønte ikke hva som skjedde selv. Jeg kjente ikke igjen meg selv. Jeg gråt. Hver dag. 24/7.

 

Det var dager hvor foreldrene mine løftet meg i makt til bilen. Det var dager rektoren satt ved kjøkkenbordet, kontaktlæreren, psykiatriske sykepleiere og ene instansen etter den andre. Hvor langt skulle de strukket seg, mener du? Det var faen ikke lett for dem, det ser jeg jo nå 12 år senere - men det var heller ikke lett for MEG. Hver inngrepen, hver trussel - det får en allerede deprimert person enda lenger ned. Du forstår ikke. Og jeg er glad du ikke gjør det heller. Ett personlig helvete som en depresjon får den det gjelder og familien inn i er livløs. 

 

Nei, TS: få sønnen din ordentlig hjelp først. Ikke tving med skolen, det førte meg bare til å treffeveggen. I min situasjon fikk jeg fullføre siste året mitt hjemme, med en kontaktlærer på besøk to dager i uken. Jeg fikk komme på skolen to andre dager i eget rom alene. Kandet være noe for sønnen din? Rektoren min sa nei, men når foreldrene mine koblet inn hjelp uten i fra ble det andre boller. Barn har rett på skolegang og tilrettelegging på ungdomsskolen. Snakk med BUP, psykiatrien, barnevernet har også tiltak (men det sksl ikke være nødvendig.) 

 

Gjør det dere må, han må få fullført - bare ikke tving han til å møte opp på skolen i denne fasen. Vær så snill. Dere vil miste han. 

Anonymkode: d5c26...ffc