Kan man bli frisk fra borderline?

[AnonymBruker]

Eller lærer man seg å gå hele livet med evig kaos inni seg? Finnes det håp?

Anonymkode: 099cf...a67

[AnonymBruker]

Borderline blir man aldri frisk fra. Det er en av de vanskeligste sykdommene å behandle innen psykiatrien. 

Anonymkode: 6310e...353

[AnonymBruker]

Gruppeterapi for personlighetsforstyrrede hjelper en del, og intensiv terapi. Finns noe som heter DBT som en del DPSer holder på med. Det er nok standardbehandling. En del blir bedre, men det tar ofte lang tid. Vanligvis har det krevd flere år med dritt for å få problemet, så ha tålmodighet med bedringsprosessen. Det er lurt å være i jobb samtidig med behandling, om så bare deltid :-)

Anonymkode: 10b95...71a

[AnonymBruker]

"Frisk" er et vanskelig begrep, hvem er helt friske nå til dags.

Ja, det går absolutt an å få et bedre liv og en bedre hverdag med borderline/EUPF. Det finnes absolutt håp. 

Anonymkode: 61866...2f7

[AnonymBruker]

Ja, man kan bli frisk (eller symptomfri, som de sier).

Har selv relativt nylig fått diagnosen og går til psykolog. Har lest masse om diagnosen, og alt det jeg leser sier at man kan bli symptomfri og leve et normalt liv. Psykologen min sier også det, men han sier det ikke er gjort over natten, og at det kommer til å ta noen år.

Jeg er bare sjeleglad for at man kan bli frisk, for hadde jeg fått beskjed om at jeg må leve med dette resten av livet hadde jeg nok tatt selvmord. Men jeg ser lyst på framtiden, jeg SKAL bli frisk. Samme hva. Og jeg jobber iherdig med det hele tiden.

Anonymkode: 126b8...718

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gruppeterapi for personlighetsforstyrrede hjelper en del, og intensiv terapi. Finns noe som heter DBT som en del DPSer holder på med. Det er nok standardbehandling. En del blir bedre, men det tar ofte lang tid. Vanligvis har det krevd flere år med dritt for å få problemet, så ha tålmodighet med bedringsprosessen. Det er lurt å være i jobb samtidig med behandling, om så bare deltid :-)

Anonymkode: 10b95...71a

Problemet er at borderline er en diagnose der pasienten ikke forstår at han er eller har problemer og dermed ikke har behov for hjel, alternativt selv vil styre hva hjelpen skal bestå i og hvordan hjelpen skal gies. Får ikke pasienten det slik han vil, så er han lett sårbar og trekker seg fra behandlingen. 

Denne typen pasienter er særdeles vanskelige å forholde seg til, enten man er helsepersonell eller pårørende. 

Anonymkode: 6310e...353

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gruppeterapi for personlighetsforstyrrede hjelper en del, og intensiv terapi. Finns noe som heter DBT som en del DPSer holder på med. Det er nok standardbehandling. En del blir bedre, men det tar ofte lang tid. Vanligvis har det krevd flere år med dritt for å få problemet, så ha tålmodighet med bedringsprosessen. Det er lurt å være i jobb samtidig med behandling, om så bare deltid :-)

Anonymkode: 10b95...71a

DBT har jeg fått, men fikk dessverre ikke være med mer enn en gang pga problematisk forhold til en av behandlerne der og nå er jeg for gammel til å være med og dps her har ikke den type behandling  jeg er heldigvis i jobb! 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, man kan bli frisk (eller symptomfri, som de sier).

Har selv relativt nylig fått diagnosen og går til psykolog. Har lest masse om diagnosen, og alt det jeg leser sier at man kan bli symptomfri og leve et normalt liv. Psykologen min sier også det, men han sier det ikke er gjort over natten, og at det kommer til å ta noen år.

Jeg er bare sjeleglad for at man kan bli frisk, for hadde jeg fått beskjed om at jeg må leve med dette resten av livet hadde jeg nok tatt selvmord. Men jeg ser lyst på framtiden, jeg SKAL bli frisk. Samme hva. Og jeg jobber iherdig med det hele tiden.

Anonymkode: 126b8...718

Jeg misunner virkelig pågangsmotet og motivasjonen din. Håper du blir helt bra

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at borderline er en diagnose der pasienten ikke forstår at han er eller har problemer og dermed ikke har behov for hjel, alternativt selv vil styre hva hjelpen skal bestå i og hvordan hjelpen skal gies. Får ikke pasienten det slik han vil, så er han lett sårbar og trekker seg fra behandlingen. 

Denne typen pasienter er særdeles vanskelige å forholde seg til, enten man er helsepersonell eller pårørende. 

Anonymkode: 6310e...353

Jeg kan bare svare for meg selv, og joda, jeg vet veldig godt at jeg har problemer. Resten er dessverre sant i mitt tilfelle. 

Ts

Anonymkode: 099cf...a67

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at borderline er en diagnose der pasienten ikke forstår at han er eller har problemer og dermed ikke har behov for hjel, alternativt selv vil styre hva hjelpen skal bestå i og hvordan hjelpen skal gies. Får ikke pasienten det slik han vil, så er han lett sårbar og trekker seg fra behandlingen. 

Denne typen pasienter er særdeles vanskelige å forholde seg til, enten man er helsepersonell eller pårørende. 

Anonymkode: 6310e...353

Det kan sikkert stemme for noen eller sånn generelt, men det er ikke alltid tilfelle. Noen av "oss" har faktisk selvinnsikt. Min psykolog har "skrytt" av meg og sagt at jeg har svært god selvinnsikt, samt at jeg er flink til å lese andre.

Det var for øvrig jeg som oppsøkte hjelp, jeg visste at noe var "galt" med meg og at jeg trengte hjelp.

Problemet mitt er ikke at jeg ikke forstår at jeg har ting jeg må jobbe med, eller at jeg skal styre terapien. Jeg er villig til å gjøre nøyaktig det psykologen min sier til meg (det er vel et resultat av at jeg stoler på han og hans dyktighet). Problemet er heller ikke at jeg ikke ser hva jeg gjør feil. Men jeg sliter først og fremst i parforhold, andre relasjoner går veldig fint. Men jeg har en ekstrem redsel/angst for å bli forlatt pga traume fra barndommen. Og enkelte ting "trigger" meg, og da mister jeg kontroll over følelser og meg selv. I etterkant skammer jeg meg voldsomt og ser ting mer reflektert. Jeg skjønner da at jeg har overreagert og dratt ting ut av proporsjoner. Men når jeg er i det så er alt fryktelig intenst og det føles som om hele min verden går under. Det jeg må lære meg er å ikke handle ut fra disse følelsene/impulsene, men lære meg å kjenne på de uten å reagere ut fra de, og så klart å klare å roe meg ned.

Ble langt, men jeg vil vel bare få fram at det ikke er slik at vi alle ikke forstår at vi har unormale reaksjonsmønstre, og at dette er noe vi må jobbe med. Alle er ikke like 😊

Anonymkode: 126b8...718

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

DBT har jeg fått, men fikk dessverre ikke være med mer enn en gang pga problematisk forhold til en av behandlerne der og nå er jeg for gammel til å være med og dps her har ikke den type behandling  jeg er heldigvis i jobb! 

Jeg misunner virkelig pågangsmotet og motivasjonen din. Håper du blir helt bra

Anonymkode: 099cf...a67

Er det aldersgrense på dps?? Jeg kan ikke tro noe annet enn at du kan få hjelp for å bli frisk, samme hvor gammel du er 😊

Jeg MÅ rett og slett bare være optimistisk, hvis ikke tror jeg ikke det hadde vært til å holde ut. Jeg har kommet en svært lang vei på egenhånd, så nå stoler jeg på at jeg kan gå hele linja med profesjonell hjelp. Jeg fungerer godt/normalt i alle situasjoner i livet, men ikke i parforhold dessverre. Jeg har nå en kjæreste som jeg håper kan holde ut til jeg blir frisk. Men i og med at det tar tid så får vi nå se. Jeg er fullstendig klar over at jeg er svært vanskelig å leve med.. Og jeg har så lyst til å være en god kjæreste. Og jeg vet at jeg en dag kan være det, jeg bare håper at jeg får oppleve det med han jeg har nå.

Anonymkode: 126b8...718

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at borderline er en diagnose der pasienten ikke forstår at han er eller har problemer og dermed ikke har behov for hjel, alternativt selv vil styre hva hjelpen skal bestå i og hvordan hjelpen skal gies. Får ikke pasienten det slik han vil, så er han lett sårbar og trekker seg fra behandlingen. 

Denne typen pasienter er særdeles vanskelige å forholde seg til, enten man er helsepersonell eller pårørende. 

Anonymkode: 6310e...353

Da vet du ikke så mye. Dette går begge veier. De verste til å stigmatisere og generalisere folk med borderline er jo helsevesenet selv. Det er ingen gruppe som blir så dårlig behandlet og får så lite hjelp og oppfølging som de med borderline. 

Her snakker vi ofte om organisert mishandling i helsevesenet sin regi. 

Anonymkode: 974cf...af9

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det aldersgrense på dps?? Jeg kan ikke tro noe annet enn at du kan få hjelp for å bli frisk, samme hvor gammel du er 😊

Jeg MÅ rett og slett bare være optimistisk, hvis ikke tror jeg ikke det hadde vært til å holde ut. Jeg har kommet en svært lang vei på egenhånd, så nå stoler jeg på at jeg kan gå hele linja med profesjonell hjelp. Jeg fungerer godt/normalt i alle situasjoner i livet, men ikke i parforhold dessverre. Jeg har nå en kjæreste som jeg håper kan holde ut til jeg blir frisk. Men i og med at det tar tid så får vi nå se. Jeg er fullstendig klar over at jeg er svært vanskelig å leve med.. Og jeg har så lyst til å være en god kjæreste. Og jeg vet at jeg en dag kan være det, jeg bare håper at jeg får oppleve det med han jeg har nå.

Anonymkode: 126b8...718

Jeg tror at så lenge du forsetter å jobbe med deg selv bevisst og ubevisst uansett om du vil eller ei så kommer det til å gå. Merket selv at når jeg tvang meg selv til å bruke dbt hver eneste gang en liten følelse kom snikende (som kom OFTE!) så ble jeg bedre, ga desverre etter vonde tanker, følelser og lyster, men det er heldigvis aldri for sent, men tanken på at det ikke finnes noe fasit på hvor bra jeg faktisk kan bli er demotiverende. 

Jeg fikk diagnosen når jeg var 16, og gikk på dbt på bup  

ts

Anonymkode: 099cf...a67

[super-s]

Jeg fikk diagnosen i 2010, og var veldig alvorlig syk i flere år. I juni har jeg vært 100% symptomfri i to år (selvskadingen var det siste jeg hadde igjen, så det er derfor jeg kan si akkurat tidspunkt), så ja, man kan bli frisk. Jeg har fremdeles bipolar lidelse, men jeg har vært nokså stabil fra den også i ett år. 

Det stemmer ikke at mennesker med denne diagnosen ikke har selvinnsikt. Jeg lærte etterhvert å skille hva som var borderline og hva som var bipolar, selv om de to kan ligne. Jeg kan til enhver tid beskrive hver minste lille ting som foregår i hodet og kroppen, av tanker, følelser og fysiske fornemmelser, både i gode og dårlige perioder. Jeg ser med en gang årsaken til en reaksjon jeg får, og jeg vet hva jeg kan gjøre for at det ikke skal eksplodere. Nå er jeg jo frisk fra borderline, men jeg lærte alt dette iløpet av de årene jeg fikk behandling for denne diagnosen, så jeg bygde opp denne selvinnsikten mens jeg var syk. Jeg vil tro jeg er mer bevisst på meg selv enn de fleste andre, og det er kun fordi jeg har vært syk.

[AnonymBruker]

På 2.4.2017 den 20.44, AnonymBruker skrev:

Problemet er at borderline er en diagnose der pasienten ikke forstår at han er eller har problemer og dermed ikke har behov for hjel, alternativt selv vil styre hva hjelpen skal bestå i og hvordan hjelpen skal gies. Får ikke pasienten det slik han vil, så er han lett sårbar og trekker seg fra behandlingen. 

Denne typen pasienter er særdeles vanskelige å forholde seg til, enten man er helsepersonell eller pårørende. 

Anonymkode: 6310e...353

Det er vel dette som er prinsippet når det gjelder brukermedvirkning og rett på individuell plan. Man er ikke umyndiggjort fordi man har en personlighetsforstyrrelse. Individet har vel medbestemmelse ift hva behandlingen skal bestå i og hvordan den skal legges opp. Veldig lett å si at fordi pasienten ikke får det som han vil så er det pasienten som er vanskelig. Hva om det er systemet som ikke lytter tilstrekkelig til pasienten simpelthen fordi de er forutinntatte og ser pasienten som vrang og vanskelig fordi det er en "borderliner"? 

Anonymkode: 69c8f...e1f

[AnonymBruker]

14 timer siden, super-s skrev:

Jeg fikk diagnosen i 2010, og var veldig alvorlig syk i flere år. I juni har jeg vært 100% symptomfri i to år (selvskadingen var det siste jeg hadde igjen, så det er derfor jeg kan si akkurat tidspunkt), så ja, man kan bli frisk. Jeg har fremdeles bipolar lidelse, men jeg har vært nokså stabil fra den også i ett år. 

Det stemmer ikke at mennesker med denne diagnosen ikke har selvinnsikt. Jeg lærte etterhvert å skille hva som var borderline og hva som var bipolar, selv om de to kan ligne. Jeg kan til enhver tid beskrive hver minste lille ting som foregår i hodet og kroppen, av tanker, følelser og fysiske fornemmelser, både i gode og dårlige perioder. Jeg ser med en gang årsaken til en reaksjon jeg får, og jeg vet hva jeg kan gjøre for at det ikke skal eksplodere. Nå er jeg jo frisk fra borderline, men jeg lærte alt dette iløpet av de årene jeg fikk behandling for denne diagnosen, så jeg bygde opp denne selvinnsikten mens jeg var syk. Jeg vil tro jeg er mer bevisst på meg selv enn de fleste andre, og det er kun fordi jeg har vært syk.

Jeg visste ikke at man kunne ha både borderline og bipolar. Merker du noen ganger at du fortsatt kan ha litt borderline tendenser, eller er det helt borte? 

Anonymkode: 099cf...a67

[super-s]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg visste ikke at man kunne ha både borderline og bipolar. Merker du noen ganger at du fortsatt kan ha litt borderline tendenser, eller er det helt borte? 

Anonymkode: 099cf...a67

Jo, det går an det. Forskjellen som jeg merket var at bipolardepresjonene kom saktere og varte lengre og var uten en klar årsak, mens borderlinedepresjonene kom akutt etter situasjoner jeg reagerte på, var kraftigere men kortere. Nå som jeg er blitt kvitt borderline så ser jeg helt klart at jeg hadde begge deler.

Til det andre spørsmålet; det som er med borderline er at man har menneskelige reaksjoner og følelser. Forskjellen er at reaksjonene er 10 ganger sterkere. Man reagerer på ting "vanlige mennesker" også reagerer på, men det som kan gjøre alle mennesker trist, sint, frustrert kan gjøre at hele verden raser sammen for noen med borderline. Dersom man ikke reagerer på vanskelige situasjoner som oppstår så er man ikke lengre menneskelig. Jeg kan fremdeles reagere på ting, men jeg har kontroll. Verden raser ikke lengre sammen. Alle de destruktive tankene som kom før er borte, og følelsene tar ikke overhånd. Hvis jeg er sint, så er jeg bare sint. Hvis jeg er trist, så er jeg bare trist. Jeg tenker ikke på å skade meg eller ta livet mitt bare fordi jeg har det kjipt, og jeg trenger ikke en innleggelse på en dårlig dag. Dårlige dager har vi alle, og folk flest (inkl. meg nå) takler det helt fint. Så jeg vil si at jeg ikke har noen borderlinetendenser lengre. Vet ikke om dette gir så mye mening?

[AnonymBruker]

Det er så forferdelig provoserende hvordan de med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse fremdeles skal møte så mye motvilje i helsevesenet. Det er en SYKDOM. Psykiatrien burde vite bedre enn å behandle mennesker slik de behandler de med EUPF! Det er jo ikke rart folk føler det er håpløst når helsevesenet som skal hjelpe dem ofte er nettopp de som legger til byrden for disse menneskene. 

Det er mulig å få hjelp TS, DBT har hjulpet for flere jeg kjenner, til å håndtere symptomene og ha gode liv. Mentaliseringsbasert terapi er også en mulighet for denne sykdommen. 

Anonymkode: ba206...b95

[AnonymBruker]

På 2.4.2017 den 22.01, AnonymBruker skrev:

Det kan sikkert stemme for noen eller sånn generelt, men det er ikke alltid tilfelle. Noen av "oss" har faktisk selvinnsikt. Min psykolog har "skrytt" av meg og sagt at jeg har svært god selvinnsikt, samt at jeg er flink til å lese andre.

Det var for øvrig jeg som oppsøkte hjelp, jeg visste at noe var "galt" med meg og at jeg trengte hjelp.

Problemet mitt er ikke at jeg ikke forstår at jeg har ting jeg må jobbe med, eller at jeg skal styre terapien. Jeg er villig til å gjøre nøyaktig det psykologen min sier til meg (det er vel et resultat av at jeg stoler på han og hans dyktighet). Problemet er heller ikke at jeg ikke ser hva jeg gjør feil. Men jeg sliter først og fremst i parforhold, andre relasjoner går veldig fint. Men jeg har en ekstrem redsel/angst for å bli forlatt pga traume fra barndommen. Og enkelte ting "trigger" meg, og da mister jeg kontroll over følelser og meg selv. I etterkant skammer jeg meg voldsomt og ser ting mer reflektert. Jeg skjønner da at jeg har overreagert og dratt ting ut av proporsjoner. Men når jeg er i det så er alt fryktelig intenst og det føles som om hele min verden går under. Det jeg må lære meg er å ikke handle ut fra disse følelsene/impulsene, men lære meg å kjenne på de uten å reagere ut fra de, og så klart å klare å roe meg ned.

Ble langt, men jeg vil vel bare få fram at det ikke er slik at vi alle ikke forstår at vi har unormale reaksjonsmønstre, og at dette er noe vi må jobbe med. Alle er ikke like 😊

Anonymkode: 126b8...718

Jeg har ingen diagnose, men kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Dette er noe som er en utfordring i hverdagen min. Kunne du tenke deg å dele noen tips om hva du gjør når du får disse reaksjonene?

Anonymkode: 8d64e...01e

[AnonymBruker]

På 4/2/2017 den 18.36, AnonymBruker skrev:

Borderline blir man aldri frisk fra. Det er en av de vanskeligste sykdommene å behandle innen psykiatrien. 

Anonymkode: 6310e...353

Feil. Eufp er en av en av diagnosene som har best prognoser. Eufp er omtrent det samme som k-ptsd, men eufp har stigma heftet ved seg.

Anonymkode: ed611...865

[AnonymBruker]

3 timer siden, super-s skrev:

Jo, det går an det. Forskjellen som jeg merket var at bipolardepresjonene kom saktere og varte lengre og var uten en klar årsak, mens borderlinedepresjonene kom akutt etter situasjoner jeg reagerte på, var kraftigere men kortere. Nå som jeg er blitt kvitt borderline så ser jeg helt klart at jeg hadde begge deler.

Til det andre spørsmålet; det som er med borderline er at man har menneskelige reaksjoner og følelser. Forskjellen er at reaksjonene er 10 ganger sterkere. Man reagerer på ting "vanlige mennesker" også reagerer på, men det som kan gjøre alle mennesker trist, sint, frustrert kan gjøre at hele verden raser sammen for noen med borderline. Dersom man ikke reagerer på vanskelige situasjoner som oppstår så er man ikke lengre menneskelig. Jeg kan fremdeles reagere på ting, men jeg har kontroll. Verden raser ikke lengre sammen. Alle de destruktive tankene som kom før er borte, og følelsene tar ikke overhånd. Hvis jeg er sint, så er jeg bare sint. Hvis jeg er trist, så er jeg bare trist. Jeg tenker ikke på å skade meg eller ta livet mitt bare fordi jeg har det kjipt, og jeg trenger ikke en innleggelse på en dårlig dag. Dårlige dager har vi alle, og folk flest (inkl. meg nå) takler det helt fint. Så jeg vil si at jeg ikke har noen borderlinetendenser lengre. Vet ikke om dette gir så mye mening?

Takk, det ga mening  et litt rart spørsmål, savner du noen gang borderline? Eller å ha borderline?

Anonymkode: 099cf...a67

[super-s]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk, det ga mening  et litt rart spørsmål, savner du noen gang borderline? Eller å ha borderline?

Anonymkode: 099cf...a67

Overhodet ikke. Jeg hadde aldri villet vært igjennom de årene igjen, og får nesten litt klaustrobi av å tenke det. Samtidig ville jeg ikke vært foruten det. De årene har lært meg svært mye og jeg er blitt veldig sterk av det, og har mye kunnskap mange andre ikke har, men hadde jeg visst på forhånd nå at jeg skulle gått igjennom de årene på nytt hadde jeg ikke orket å leve. Men jeg tror jeg forstår hvor spørsmålet kommer fra. Tanken på å bli frisk kan være skummel. Men man blir ikke frisk over natta. Det skjer så gradvis at man ikke merker det før man setter seg ned for å reflektere over endringen. Jeg er langt fra frisk om man sammenligner meg med andre, siden jeg fremdeles er ufør og kommer til å være det noen år fremover. Men jeg kaller meg frisk allikevel, fordi jeg håndterer vanskelige situasjoner, og fordi så lenge jeg passer på å hvile nok så har jeg det bra.