Ta opp igjen fag for å komme inn på "drømmestudiet" - er det verdt det?

[AnonymBruker]

Hei! 

Nå vet jeg at "er det verdt det?" er et veldig verdiladet spørsmål, det er jo ingen som vet om det er verdt det for meg. Men jeg lurer på om dere tenker det ville være verdt det for dere, eller kanskje om dere klarer å sette dere inn i min situasjon. 

Jeg er 25 år, og har ingen høyere utdanning. Men jeg har generell studiekompetanse og 50 konkurransepoeng. Noe som gjør at man kan studere veldig mange forskjellige ting, og kommer inn på de fleste linjer. Men den linjen som jeg etter 5 år utenfor studielivet kjenner at jeg har lyst til å gå på krever 53-55 studiepoeng. Jeg kan jobbe innen samme området med en utdanning jeg kan komme inn på til høsten, men det er ikke det jeg virkelig vil. Jeg kan nok gå videre derfra etter hvert og begynne å jobbe med forsking, eller man kan delta i prosjektgrupper slik at jeg jobber mer innenfor det jeg virkelig vil. Men det kommer ikke til å bli den profesjonen som er "drømmen". 

Jeg var alvorlig syk på videregående og til tross for høyt fravær klarte jeg å ha et snitt på 5, noe jeg synes jeg burde være fornøyd med. Dette sier andre at vitner om at jeg har jo evnene til å klare å få gode karakterer. Men selv synes jeg det er vanskelig å skulle "spå" hvorvidt jeg vil klare å ta opp forskjellige fag og få seksere i dem, noe jeg er nødt til for å få ønsket konkurransepoeng. Hvor vanskelig/enkelt er det å få seksere i fag man tar som privatist 6 år etter at man har avsluttet vgs? 

Å ta opp fag jeg har hatt før vil koste ca. 2000 kr per eksamen. Og om jeg ikke klarer det på ett år, vil det da være bortkastet? Og er da den beste løsningen å prøve ett år til? Så, jeg må nok regne med at det vil koste mellom 8 000 og 18 000 å ta opp igjen fagene, og kanskje 2 år. 

Hva ville du gjort? Tenker du at 20 000 og 2 år er det verdt å dedikere til å komme inn på linjen du ser på som drømmen? Selv om hvis du velger annerledes kunne du heller begynt på en linje i år som du muligens kunne tilpasset målet som er enda lengre fremme i tid? 

Beklager at det er litt rotete. 

Hilsen forvirret jente på 25, som ikke vet hva søren hun skal gjøre med livet sitt!  

Anonymkode: cc535...62a

[AnonymBruker]

spørsmålet er jo mer om du kan slå deg til ro med en "ok" jobb, eller om du vil ha noe mer. 
om du bruker ett eller to år, så er de veldig lite i den totale sammenhengen, du skal nok uansett jobbe minst 35 år etterpå, så vil du jobbe 35 år i en ok jobb, eller 34 år i drømmejobben? 

Jeg har sett på en jobb jeg anser som drømmejobben, men som krever erfaring i tillegg til utdanning. For meg vil det si at jeg må jobbe 10-15 år i "ok" jobber, før jeg kanskje kan nå drømmen min. For meg er det likevel verdt det, for jeg har noe å jobbe mot, og selv om jeg trives i jobben i dag, er det målet om å bli kvalifisert til drømmejobben som motiverer meg til å arbeide i dag.
Jeg ville aldri klart å slått meg til ro med en "ok" jobb resten av livet. Jeg er 30 år, og ser for meg å jobbe 40 år til, dem har ikke jeg tenkt å tilbringe i noe OK dersom jeg kan nå drømmen...  
Mange jeg kjenner derimot, synes "ok, men trygt" er best... 

Anonymkode: b7b0c...9a2

[AnonymBruker]

Hvis du har et snitt på 5 så har du 58 konkurransepoeng på grunn av alderspoengene.  

Anonymkode: 6b370...468

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du har et snitt på 5 så har du 58 konkurransepoeng på grunn av alderspoengene.  

Anonymkode: 6b370...468

Ja, beklager! 

Jeg mente vel skolepoeng. I følge kalkulatoren jeg drev og så på så omtalte den det som konkurransepoeng med det heter jo skolepoeng når det er snakk om førstegangsvitnemålet. Enten jeg søker med førstegangsvitnemål eller den ordinære kvoten ligger jeg fremdeles under med 3-5 poeng i forhold til det jeg trenger, selv om jeg regner med de 8 alderspoengene jeg har og noen andre tillegg. 

TS

Anonymkode: cc535...62a

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

spørsmålet er jo mer om du kan slå deg til ro med en "ok" jobb, eller om du vil ha noe mer. 
om du bruker ett eller to år, så er de veldig lite i den totale sammenhengen, du skal nok uansett jobbe minst 35 år etterpå, så vil du jobbe 35 år i en ok jobb, eller 34 år i drømmejobben? 

Jeg har sett på en jobb jeg anser som drømmejobben, men som krever erfaring i tillegg til utdanning. For meg vil det si at jeg må jobbe 10-15 år i "ok" jobber, før jeg kanskje kan nå drømmen min. For meg er det likevel verdt det, for jeg har noe å jobbe mot, og selv om jeg trives i jobben i dag, er det målet om å bli kvalifisert til drømmejobben som motiverer meg til å arbeide i dag.
Jeg ville aldri klart å slått meg til ro med en "ok" jobb resten av livet. Jeg er 30 år, og ser for meg å jobbe 40 år til, dem har ikke jeg tenkt å tilbringe i noe OK dersom jeg kan nå drømmen...  
Mange jeg kjenner derimot, synes "ok, men trygt" er best... 

Anonymkode: b7b0c...9a2

Tusen takk for et tankefullt svar! 

Det er nettopp dette det står på tenker jeg. I følge din argumentasjon burde jeg tenke at selv om det kostet adskillig mer og tok lengre tid så var det likevel verdt det. Grunnen til at jeg synes det er vanskelig er fordi, hvem vet om det er en drøm? Jeg kan begynne på studiet, utdanne meg innen det og innse at det var ikke helt som jeg trodde. Hvis jeg kan ha en relativt lik jobb som jeg kan starte på nå, som etter hvert vil peile meg inn på ca. samme linja, er "drømmejobben" verdt det... 

Det vil ta lengre tid å komme inn på dette studiet, men i tillegg vil det ta lengre tid å ta studiet. Men som du sier, så er det lite i den store sammenheng... Når jeg ser tilbake på livet mitt som 80-åring (hvis jeg er så heldig) vil jeg nok ikke tenke på at "ånei, jeg brukte 10 år ekstra på å komme dit jeg skulle være", men derimot om jeg bruker engasjementet mitt innen noe jeg ikke brenner for like mye ... kanskje jeg da vil tenke på det som vondt og bittert. 

Et av problemene i disse drømmeriene er at jeg selv er ganske kritisk til mine evner, jeg synes det er vanskelig å være målrettet når jeg stadig skal tvile på evnen jeg har til å overhodet mestre å ta opp igjen fagene. Selve studiet tror jeg at jeg kan klare, det handler om det å komme inn. Men kanskje jeg må prøve å tenke at jeg kanskje ikke klarer det med det samme, men hvis jeg setter av flere år på det så vil jeg til slutt klare det. 

Uansett, svaret ditt fikk meg virkelig til å tenke. Takk for at du tok deg tiden med å fortelle meg om ditt eksempel og dine tanker rundt dette!  

TS

Anonymkode: cc535...62a

[AnonymBruker]

Du kan ikke søke førstegangsvitnemål/ du må på ordinært opptak pga alderen din.

Anonymkode: 382ae...b8c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kan ikke søke førstegangsvitnemål/ du må på ordinært opptak pga alderen din.

Anonymkode: 382ae...b8c

Ja, det kan man visst bare inntil 21 år. Så kan man vel uansett ikke søke på førstegangsvitnemål om man har tatt opp fag. Dette er egentlig ikke relevant for problemstillingen min. Uavhengig av disse tingene er det snakk om like mange poeng jeg mangler. Jeg har uttrykket meg litt utydelig, med alderspoeng vil jeg ha 58 konkurransepoeng, studiet jeg ønsker å gå krever ca. 62. Jeg har bare tenkt utifra førstegangsvitnemål, men som sagt, er uansett samme differansen siden jeg har 8 alderspoeng. Men som sagt det er ikke disse detaljene problemstillingen min handler om. 

Jeg vet at ingen andre enn meg kan vite hva jeg skal gjøre. Men jeg lurer på om andre har vært i lignende situasjoner kanskje, eller hva de synes er viktig i deres liv?

TS

Anonymkode: cc535...62a

[AnonymBruker]

Ja, det er verdt det. Dette er noen få år og relativt liten sum med penger for å få en livslang karriere du elsker. Nå avhenger det jo selvfølgelig hvor mye du vektlegger karriere. Jeg ville ikke ha nølt et sekund. 

Det er ikke vanskelig å mestre videregåendefag (for den vanlige nordmann) i en alder av 25 år, særlig når du har hatt disse fagene før og oppnådd en god karakter i de. Jeg tror at du kommer til å klare dette helt fint. 

Anonymkode: 502f7...359

[AnonymBruker]

Vetrinær?

Anonymkode: 7e956...af5

[AnonymBruker]

Hvor lenge syns du det er greit å sette voksenlivet "på vent"? 

Anonymkode: 27106...e9e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor lenge syns du det er greit å sette voksenlivet "på vent"? 

Anonymkode: 27106...e9e

Hva sikter du til? Voksenlivet på vent? Er ikke å studere en del av voksenlivet? 

Jeg vet ikke om dette var ment som et retorisk spørsmål for at jeg skal vurdere om jeg synes det er verdt det, eller en måte å være spydig på, som at "få ræva i gir og begynn i en jobb"-type svar. 

TS

Anonymkode: cc535...62a

[AnonymBruker]

Hvis det er profesjonsstudiet for psykologi du tenker å studere, så bør du tenke deg godt om. 

Anonymkode: 31da0...0e5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det er profesjonsstudiet for psykologi du tenker å studere, så bør du tenke deg godt om. 

Anonymkode: 31da0...0e5

Hvorfor?

Anonymkode: 78937...f58

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det er profesjonsstudiet for psykologi du tenker å studere, så bør du tenke deg godt om. 

Anonymkode: 31da0...0e5

Nå er det ikke akkurat det studiet det er snakk om, men lurer på som den andre AB-en hva du sikter til med denne kommentaren, det kan jo være relevant for det jeg også ønsker å velge. 

TS

Anonymkode: cc535...62a

[AnonymBruker]

hvilket studie er det da TS?

Anonymkode: 32eae...881

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er verdt det. Dette er noen få år og relativt liten sum med penger for å få en livslang karriere du elsker. Nå avhenger det jo selvfølgelig hvor mye du vektlegger karriere. Jeg ville ikke ha nølt et sekund. 

Det er ikke vanskelig å mestre videregåendefag (for den vanlige nordmann) i en alder av 25 år, særlig når du har hatt disse fagene før og oppnådd en god karakter i de. Jeg tror at du kommer til å klare dette helt fint. 

Anonymkode: 502f7...359

Takk for svar! 

Problemet som jeg har prøvd å sikte til før er nettopp dette med at man kan jo aldri vite om man vil elske det. Hvis jeg VET at jeg får en livslang karriere innen noe jeg elsker, så er valget enkelt, men ingen kan spå fremtiden, og selv om jeg legger inn denne jobben nå, vet jeg fremdeles ikke om det er noe jeg kommer til å elske, selv om jeg NÅ tror at dette er drømmen, og jeg gjennom de siste 5 åra har blitt mer og mer klar på at det er dette jeg vil. 

Takk for oppmuntrende kommentarer angående fagene! Jeg trenger å få tilbake troen på evnene mine! Det jeg synes er utfordrende er nettopp det at å mestre fagene ikke er nok, jeg avhenger av seksere i alle fagene jeg tar opp igjen. 

TS

Anonymkode: cc535...62a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

hvilket studie er det da TS?

Anonymkode: 32eae...881

Jeg ønsker i grunn ikke svare på hvilket studie det er, men det er jo ganske begrenset hvilke studier det kan være. Grunnen til at jeg ikke ønsker å svare på det er at jeg ikke ser hvordan det er relevant til problemstillingen min, i tillegg til at jeg ikke vil at folk skal begynne å spekulere i om jeg har de riktige personlige kvalifikasjonene til det aktuelle studiet. 

Hvis noen derimot mener det er viktig for å kunne svare på problemstillingen min skal jeg heller vurdere det.  

TS

Anonymkode: cc535...62a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker i grunn ikke svare på hvilket studie det er, men det er jo ganske begrenset hvilke studier det kan være. Grunnen til at jeg ikke ønsker å svare på det er at jeg ikke ser hvordan det er relevant til problemstillingen min, i tillegg til at jeg ikke vil at folk skal begynne å spekulere i om jeg har de riktige personlige kvalifikasjonene til det aktuelle studiet. 

Hvis noen derimot mener det er viktig for å kunne svare på problemstillingen min skal jeg heller vurdere det.  

TS

Anonymkode: cc535...62a

Jeg var i en ganske lik situasjon som deg. Tok opp fag privat og endte opp på drømmestudiet. Kan absolutt anbefales! Men skal ikke pushe deg til å si hva du vil inn på. 

Anonymkode: 32eae...881

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var i en ganske lik situasjon som deg. Tok opp fag privat og endte opp på drømmestudiet. Kan absolutt anbefales! Men skal ikke pushe deg til å si hva du vil inn på. 

Anonymkode: 32eae...881

Hadde du også problem med å bestemme deg for om du skulle gå for noe som krevde et lavere snitt, eller hvorvidt du skulle bruke tid på å ta opp igjen fag? Var du alltid sikker på at du gjorde det riktige med å bruke tid på å ta opp igjen fag? Og hvor lang tid brukte du på det om jeg kan spørre? 

Jeg får høre fra andre at jeg er så flink faglig og "skoleflink" at jeg klarer å ta opp igjen fagene og få seksere, men min egen tro på det er nok noe av det som stopper meg litt fra å gå for dette. For når jeg ikke føler meg så flink som andre sier at jeg er så føler jeg at "slike som meg har ikke råd til å drømme". Hvordan erfarte du dette med å ta opp fagene som privatist, utfordrende, veldig vanskelig, eller helt OK? 

Takk for at du deler! 

TS

Anonymkode: cc535...62a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! 

Problemet som jeg har prøvd å sikte til før er nettopp dette med at man kan jo aldri vite om man vil elske det. Hvis jeg VET at jeg får en livslang karriere innen noe jeg elsker, så er valget enkelt, men ingen kan spå fremtiden, og selv om jeg legger inn denne jobben nå, vet jeg fremdeles ikke om det er noe jeg kommer til å elske, selv om jeg NÅ tror at dette er drømmen, og jeg gjennom de siste 5 åra har blitt mer og mer klar på at det er dette jeg vil. 

Takk for oppmuntrende kommentarer angående fagene! Jeg trenger å få tilbake troen på evnene mine! Det jeg synes er utfordrende er nettopp det at å mestre fagene ikke er nok, jeg avhenger av seksere i alle fagene jeg tar opp igjen. 

TS

Anonymkode: cc535...62a

Man kan aldri være 100% sikker på noe, men dette er etter min mening ikke en god grunn til å la være å gjøre noe. Du har hatt denne utdannelsen/yrket i sikte i 5 år, og så lenge du har god innsikt i hva det er som interesserer deg med dette, hva som venter deg i arbeidslivet og har vurdert alle de negative sidene, er det begrensninger for hvor mer sikker man kan være på et valg. Personlig var jeg helt sikker på karrierevalget mitt i 4 år før oppstart av studier, og da var jeg langt yngre enn deg. Det viktigste er at valget er gjennomtenkt og langsiktig rettet. Husk også at det er en stor sjanse for at du vil bruke mye tid til å tenke "hva om" dersom du velger bort utdannelsen. Er det noe du kan leve greit med? 

Lykke til med valget!  

Anonymkode: 502f7...359