Forelskelse / utroskap - noen som har klart å snu?

[AnonymBruker]

Jeg er lykkelig gift. Har vært sammen men mannen min i snart 20 år, har 2 barn, hus, felles økonomi osv. For 3 måneder siden trodde jeg vi skulle være sammen for alltid. For 2 måneder siden falt jeg hodestups for en kollega jeg har kjent i en evighet. Og han falt for meg. Det gikk fra en dag til en annen, den ene dagen var vi bare kollegaer. Flørtet ikke, ingenting, men trivdes sammen og jobbet tett med hverandre. Den neste så vi på hverandre og innså at vi var på tynn is, og løp i panikk begge to. Han er også gift og har barn. Den tredje dagen innså vi at vi var hodestups forelsket. Vi har kysset, men ingenting mer fysisk. Men er 100% mentalt utro begge to. Ingen av oss har rørt noen andre før, begge har fordømt utroskap og aldri trodd vi selv kom til å havne der. Men nå er vi der. Vi har prøvd å kutte kontakten (jobber ikke lenger sammen). Men det gjør fysisk vondt. Vi elsker begge familiene våre og vet begge to at det vi gjør er helt forj**lig. Men vi veksler mellom å være mer forelsket enn vi noensinne har vært, og å hate oss selv, og forsøke å glemme den andre for å redde det vi har hjemme. Begge vet at hvis et kommer ut blir det katastrofer og skilsmisser for begge familier, og ingen av oss ønsker noe annet enn godt for ektefellene. Likevel er vi hinsides forelsket. Jeg vet at rådet er å kutte all kontakt, men hittils har vi ikke klart det. Og alt jeg gjør hjemme føles falsk. Samtidig er det jo helt galskap å ødelegge to hele familie pga en forelskelse, når man egentlig har det veldig fint hjemme. 

Så derfor lurer jeg på: er det noen som har klart å snu tilbake og få det fint der de er, etter å ha møtt det som føles som sitt livs kjærlighet? 

(Jeg trenger ikke å høre hvor forferdelig jeg er, jeg er fullt klar over det. Men hvis dere har lyst til å si det likevel er det bare å kjøre på) 

Anonymkode: ddf43...b06

[AnonymBruker]

Nope. Hadde det nesten sånn som du beskriver i et par med en kollega. Var ikke fysisk utro, men ingen av oss klarte å gi slipp, selv om vi både holdt fysisk avstand og forsøkte å ikke sette oss i situasjoner som kunne nøre opp.

Vi gikk fra våre ektefeller, i løpet av 8 måneder. Stort sjokk alle veier og en tøff overgang. Vi begynte så forsiktig å date, og nå, snart 4 år etter, har vi det helt, helt fantastisk.

Følelser kan kontrolleres, men ikke styres. Finn ut hva som er riktig for deg. Jeg misunner deg ikke det du står foran, men hvem sa at det er enkelt å leve. Vær ærlig mot deg selv, deretter mot andre. Og gjennomfør.

Lykke til!

Anonymkode: e71cc...17b

[AnonymBruker]

Det som er HELT sikkert, er at det kommer til å gå over en dag. I motsetning til mange (alle?) andre her vil jeg anbefale deg å leve ut forelskelsen "på si" hvis det er mulig, men ikke gå ifra mannen din. Så vil det gå over etterhvert. 

Anonymkode: 4f47d...1e1

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det som er HELT sikkert, er at det kommer til å gå over en dag. I motsetning til mange (alle?) andre her vil jeg anbefale deg å leve ut forelskelsen "på si" hvis det er mulig, men ikke gå ifra mannen din. Så vil det gå over etterhvert. 

Anonymkode: 4f47d...1e1

Du bør ikke være så skråsikker. Jeg tror neppe sånt går over.

Anonymkode: e71cc...17b

[AnonymBruker]

Kan en moderator flytte denne til samlivsforumet? Jeg ser at jeg var litt rask når jeg la den ut. 

 

Hilsen TS

Anonymkode: ddf43...b06

[AnonymBruker]

Du har jo vært utro fordi dere har kysset. Du er også følelsesmessig utro. 

På grunn av dette hadde jeg gått fra mannen din. Jeg tviler på at han blir særlig fornøyd når han finner ut hele sannheten? 

 

Anonymkode: a4038...2b5

[*Maja*]

Ja, jeg gjorde det. For en stakket stund. Det tok lang tid å komme over forelskelsen, men jeg kom tilbake til mitt ''gamle'' selv etter...et år? Å kutte kontakten tvert var den eneste løsningen her.

Så var det bra en stund, men gammel ''uro'' begynte å komme tilbake etterhvert. Ikke spesifikt med tanker om forelskelsen. Jeg tenker at det var en grunn til at jeg forelska meg så sinnsykt, og at den grunnen var at jeg ikke hadde det så bra som jeg trodde hos daværende kjæreste.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg kan råde deg til, for den situasjonen du er i er sinnsykt vanskelig! Skal man følge hjertet eller hodet? Jeg tror at du ikke kommer deg videre uten å prøve. Jeg hadde vært redd for å bli bitter i nåværende forhold. Samtidig så er jo kanskje ikke gresset grønnere på andre siden....

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg klart. Det er mange år siden nå, og jeg er fortsatt gift med mannen min. Forelskelsen i kollegaen gikk over etter hvert. Man må bestemme seg for hva man vil (prioritere ekteskapet) og jobbe en del med tankene sine. Det er en selvfølge å ha null kontakt med vedkommende. Du bør også si i fra til ham at du har følelser for ham men har bestemt deg for at det ikke kan bli noe av, og derfor kommer du til å holde deg unna ham. Og at han må gjøre det samme. Sånn at han vet hvor landet ligger, og også respekterer at du ikke vil ha kontakt.

Det går over etter hvert, men du må være streng med deg selv. Dersom det er mulighet for enten deg eller ham å bytte jobb, så gjør det.

 

Anonymkode: 2e6d4...28f

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon nå. Jeg har falt hudestups i en venn jeg har kjent i 20 år. Vi har aldri hatt slike tanker eller følelser for hverandre før nå. Her også gikk det fra en dag til den neste. Det er skikkelig vondt og jeg vet at den eneste muligheten er å kutte  han ut fra livet mitt, men jeg klarer ikke å kutte et 20 års langt vennskap. Det fremstår som en umulig situasjon slik det er nå. Jeg er glad i mannen min, men de sterke følelsene har vert borte lenge. Jeg har det greit med han og vil lever et fint liv. Hadde det ikke vert for barna så hadde det vert mye lettere å bryte ut. Nå er jeg fryktelig usikker. På sett og vis håper jeg denne forelskelsen kommer av kjedsomhet i forholdet mitt og at det går over av seg selv når jeg klarer å slutte å dyrke forelskelsen, men det er jammen ikke lett. 

Lite råd, men du er i det minste ikke alene. 

Anonymkode: 546e8...ff4

[waco]

På 27.3.2017 den 21.15, AnonymBruker skrev:

Jeg er lykkelig gift. Har vært sammen men mannen min i snart 20 år, har 2 barn, hus, felles økonomi osv. For 3 måneder siden trodde jeg vi skulle være sammen for alltid. For 2 måneder siden falt jeg hodestups for en kollega jeg har kjent i en evighet. Og han falt for meg. Det gikk fra en dag til en annen, den ene dagen var vi bare kollegaer. Flørtet ikke, ingenting, men trivdes sammen og jobbet tett med hverandre. Den neste så vi på hverandre og innså at vi var på tynn is, og løp i panikk begge to. Han er også gift og har barn. Den tredje dagen innså vi at vi var hodestups forelsket. Vi har kysset, men ingenting mer fysisk. Men er 100% mentalt utro begge to. Ingen av oss har rørt noen andre før, begge har fordømt utroskap og aldri trodd vi selv kom til å havne der. Men nå er vi der. Vi har prøvd å kutte kontakten (jobber ikke lenger sammen). Men det gjør fysisk vondt. Vi elsker begge familiene våre og vet begge to at det vi gjør er helt forj**lig. Men vi veksler mellom å være mer forelsket enn vi noensinne har vært, og å hate oss selv, og forsøke å glemme den andre for å redde det vi har hjemme. Begge vet at hvis et kommer ut blir det katastrofer og skilsmisser for begge familier, og ingen av oss ønsker noe annet enn godt for ektefellene. Likevel er vi hinsides forelsket. Jeg vet at rådet er å kutte all kontakt, men hittils har vi ikke klart det. Og alt jeg gjør hjemme føles falsk. Samtidig er det jo helt galskap å ødelegge to hele familie pga en forelskelse, når man egentlig har det veldig fint hjemme. 

Så derfor lurer jeg på: er det noen som har klart å snu tilbake og få det fint der de er, etter å ha møtt det som føles som sitt livs kjærlighet? 

(Jeg trenger ikke å høre hvor forferdelig jeg er, jeg er fullt klar over det. Men hvis dere har lyst til å si det likevel er det bare å kjøre på) 

Anonymkode: ddf43...b06

Dersom tillit, trofasthet og lojalitet er dine sterke sider, du som er så lykkelig gift, - hvorfor forteller du ingenting til mannen din?

- kanskje du er en god bedrager allikevel?

[AnonymBruker]

TS her. 

Vi har fortsatt kontakt, selv om vi ikke lenger jobber sammen. Begge er klare på at vi ikke ønsker å forlate eller ødelegge familiene våre, og at brudd bare ville medført en tragedie på begge sider. Vi har snakket om hva det ville innebære å satse på oss og bryte ut, men konsekvensene vil bli så store og sjansene for "happy ever after" er mikroskopisk. 

Vi har prøvd å kutte all kontakt, men kjærlighetssorgen det medfører er så total at den lammer oss i hverdagen. Sover ikke, spiser ikke, fungerer ikke på jobb. Når vi så kapitulerer så faller vi på plass og fungerer igjen. Det er som å være rusavhengig. Jeg har aldri opplevd så sterke følelser før. Samtidig vil jeg ingenting annet enn å falle på plass i familien min igjen. 

Og til dere som sier at dette er utroskap og fullstendig uærlig: det er jeg helt enig i. Men den delen av hjernen som tar konseptforståelsen av utroskap og omdanner den til aksept og handling, har forduftet eller gitt opp mot overmakten av forelskelseshormoner. 

Anonymkode: ddf43...b06

[brownbrown]

På 3/27/2017 den 21.15, AnonymBruker skrev:

Jeg er lykkelig gift. Har vært sammen men mannen min i snart 20 år, har 2 barn, hus, felles økonomi osv. For 3 måneder siden trodde jeg vi skulle være sammen for alltid. For 2 måneder siden falt jeg hodestups for en kollega jeg har kjent i en evighet. Og han falt for meg. Det gikk fra en dag til en annen, den ene dagen var vi bare kollegaer. Flørtet ikke, ingenting, men trivdes sammen og jobbet tett med hverandre. Den neste så vi på hverandre og innså at vi var på tynn is, og løp i panikk begge to. Han er også gift og har barn. Den tredje dagen innså vi at vi var hodestups forelsket. Vi har kysset, men ingenting mer fysisk. Men er 100% mentalt utro begge to. Ingen av oss har rørt noen andre før, begge har fordømt utroskap og aldri trodd vi selv kom til å havne der. Men nå er vi der. Vi har prøvd å kutte kontakten (jobber ikke lenger sammen). Men det gjør fysisk vondt. Vi elsker begge familiene våre og vet begge to at det vi gjør er helt forj**lig. Men vi veksler mellom å være mer forelsket enn vi noensinne har vært, og å hate oss selv, og forsøke å glemme den andre for å redde det vi har hjemme. Begge vet at hvis et kommer ut blir det katastrofer og skilsmisser for begge familier, og ingen av oss ønsker noe annet enn godt for ektefellene. Likevel er vi hinsides forelsket. Jeg vet at rådet er å kutte all kontakt, men hittils har vi ikke klart det. Og alt jeg gjør hjemme føles falsk. Samtidig er det jo helt galskap å ødelegge to hele familie pga en forelskelse, når man egentlig har det veldig fint hjemme. 

Så derfor lurer jeg på: er det noen som har klart å snu tilbake og få det fint der de er, etter å ha møtt det som føles som sitt livs kjærlighet? 

(Jeg trenger ikke å høre hvor forferdelig jeg er, jeg er fullt klar over det. Men hvis dere har lyst til å si det likevel er det bare å kjøre på) 

Anonymkode: ddf43...b06

Dette tror jeg er følelser som er vanskelig å kvitte seg med men er fullt mulig å glemme de så lenge du faktisk tror på din kjæreste og familie. Den er mye viktigere en en liten fling du har

[Ananas.]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har prøvd å kutte all kontakt, men kjærlighetssorgen det medfører er så total at den lammer oss i hverdagen. Sover ikke, spiser ikke, fungerer ikke på jobb. Når vi så kapitulerer så faller vi på plass og fungerer igjen. Det er som å være rusavhengig. Jeg har aldri opplevd så sterke følelser før. Samtidig vil jeg ingenting annet enn å falle på plass i familien min igjen. 

Anonymkode: ddf43...b06

Hvis det er sånn at dere ikke skal satse, og dere ønsker å bli i forholdene dere er i, så er det også på tide å begynne å behandle dette som en kjærlighetssorg. Når du sliter i hverdagen og gjennopretter kontakt for å finne tilbake til  "normalen", er ikke det løsningen. Løsningen er ikke å hente ham inn igjen, men å jobbe deg unna. Det kan også bety å jobbe deg gjennom den fasen som gjør innmari vondt, uten kontakt. 

[AnonymBruker]

Det går jo over  Om et års tid vil du syns at det er litt småtrist, og om to år skjønner du ikke hva du tenkte på. Hvis du har tro på ekteskapet ditt, så gjør det du kan for å kutte kollegaen ut av livet ditt. Det er bare en forelskelse, du velger selv hva du vil gjøre. 

Anonymkode: f5277...e70

[Gjest padawan]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Begge er klare på at vi ikke ønsker å forlate eller ødelegge familiene våre, og at brudd bare ville medført en tragedie på begge sider. 

Hvis dere bryter all kontakt blir det krise fordi dere ønske rå holde på forelskelsen. Hvis dere ikke bryter all kontakt blir det krise for familiene deres så uansett må dere vasse igjennom en del dritt før dette blir ordnet.

[AnonymBruker]

På 27.3.2017 den 22.32, AnonymBruker skrev:

Det som er HELT sikkert, er at det kommer til å gå over en dag. I motsetning til mange (alle?) andre her vil jeg anbefale deg å leve ut forelskelsen "på si" hvis det er mulig, men ikke gå ifra mannen din. Så vil det gå over etterhvert. 

Anonymkode: 4f47d...1e1

Utrolig dårlig råd, følelsene blir nok ikke mindre ved å kjøre på. 

Hvis dere blir avslørt så blir det virkelig stygt. Jeg har sett en del tilfeller der barna kutter ut den som har vært utro totalt.

Anonymkode: 6f12c...da6