Hvordan går det med forholdet...

[Gjest Anonymous]

...når det kommer barn inn i bildet?

Jeg og min samboer er i slutten av 20-åra, og har så smått tenkt at tiden snart er inne for å stifte familie. Vi er helt klare på at vi ønsker oss barn, og er selvfølgelig også forberedt på det enorme ansvaret som følger med. Likevel så deler vi begge bekymringen over hvordan det skal gå med oss når det kommer et barn inn i livet vårt. Klarer vi å være like glade i hverandre, og bevare nærheten og ømheten i forholdet?

Er det noen som har noen erfaringer de vil dele, eller kommentarer?

[Gjest *Fiona*]

Nå må du altså overse hvordan slutten ble for oss, for det hadde litt andre årsaker inne i bildet :-)

Men vi hadde et fantastisk svangerskap sammen - det å følge med kroppen min fra dag til dag, lese bøker om babyer og fosterutvikling, planlegge - det var kjempekos. Sambo tok seg så godt av meg og var så snill, og beskytter instinktet fikk virkelig utfolde seg

Nå fikk jeg dessverre en komplisert fødsel, og ting som skjedde senere la en skygge over det. Likevel husker jeg godt den helt uforklarlige følelsen som oppstår når man er to om å lage et lite barn - det er helt vilt! Plutselig skjønner man alle klisjeene om "livets mirakel" osv; det er i sannhet et lite mirakel, og dette lille vesenet består av dine egne og den du elsker sine celler! Det er helt vilt!

Husker øyeblikk som at vi lå på hver vår side av sønnen vår i senga og tittet på de rare grimasene , og nøt lyden og pusten av den lille. Sånne øyeblikk er virkelig til å dø for.

Av mange forskjellige grunner gikk vi fra hverandre da babyen var 9 måneder - det var nok trigget av at jeg opplevde spedbarnstiden som veldig krevende, men vi hadde altså knuter på tråden i forkant. I deres tilfelle med et godt og solid forhold, tror jeg dere vil oppleve det som en berikelse, en samlende, forsterkende opplevelse. Og ikke minst så vil familiene deres bli viktige, barn bringer frem det beste i alle rundt en. Uansett hvor slitsomt det er, kan man nemlig ikke unngå tror jeg, å bli grepet av det ufattelige at man faktisk har skapt et annet vesen sammen.

Lykke til :-)

[Nabodama]

Joda, man kan ha mange fine stunder sammen, som Fiona beskriver.

Men det er også andre stunder som er mye tøffere. Hverdagen i seg selv blir noe helt annet. En skal jo jobbe som før, men har i tillegg ett/flere barn, samt mye mer husarbeid å henge fingrene i. Evt nattevåk, trassalder, grining og skriking.

Hvem blir ikke sliten av det?

Ja, en kan med rette spørre hvordan det går med parforholdet!

Så begynner det da, med "nå er det din tur, jeg har gjort mye mer enn deg!"

Og så er det sexlivet. Hvor mange nybakte foreldre sliter ikke med det? Lysten er på bunn, energien det samme.

Nå har jeg store unger, og var forresten også heldig med parforholdet da de var små, men jeg har jo kjent det LITT på kroppen.

Men jeg hører mye om det fra venninner og kjente, og priser meg lykkelig for at jeg ikke har småbarn nå!

Jeg skal IKKE ha flere!