Irrasjonell(?) frykt for at hunden min skal dø

[AnonymBruker]

Jeg har en hund som fyller 14 år neste måned. Jeg fikk hunden min når den var valp og jeg var 12 år, så jeg har hatt den over halve livet mitt (fyller 27 i år). Jeg har gått gjennom mye tungt i livet mitt siden jeg fikk hunden min, som mine foreldres død og en brutal voldtekt. Problemet mitt er at jeg er så livredd for at hunden min skal dø, til tross for at jeg vet at det er uunngåelig at den dør en gang i løpet av min livstid med mindre jeg plutselig får kreft eller noe. Jeg plages av mareritt om at hunden dør og sliter med at jeg våkner midt på natten og ikke får sove noe mer. Jeg tror ikke jeg klarer å finne ord som kan beskrive hvor utrolig glad jeg er i denne hunden, og hvor mye jeg føler den beriker livet mitt bare ved å leve og være seg selv.  Hunden selv er overraskende frisk og rask til å være 13 år og blir ofte misforstått som en valp når vi møter andre på tur. Men jeg kjenner folk hvis hunder har fått for eksempel nyresvikt og blitt veldig syke og dødd i løpet av forholdsvis kort tid, så jeg er fremdeles veldig bekymret og engstelig i hverdagen. Til tider føler jeg at jeg ikke burde hatt hund, fordi jeg er såpass knyttet til hunden min at jeg har problemer med å se hvordan jeg skal klare gå videre i livet uten den etter at den dør  

 

Jeg føler at angsten for at det skal skje noe med hunden har komplett ødelagt søvnkvaliteten min og jeg fungerer ikke lenger bra i jobbsammenheng på grunn av alle marerittene jeg har om hunden. Kan noen hjelpe meg ved å si noe betryggende? Jeg sliter så med å takle ideen av at hunden min én dag ikke skal finnes lengre...

Anonymkode: 0882f...4c5

[AnonymBruker]

Vi dør ikke egentlig, les Animals in Spirit av Penelope Smith og Sjelereiser av Michael Newton.

Skjønner godt at du sliter med det, jeg tenkte på det daglig da hunden min begynte å bli gammel, og gråt nesten uavbrutt i tre dager da hun døde. Men hadde også kontakt med henne etterpå, noe som hjalp mye. Hun er ikke "borte" selv om den fysiske kroppen er det.

Anonymkode: be12f...61c

[AnonymBruker]

Her er en tanke som hjalp meg:

En dag vil hunden din dø. Så er det opp til deg om du vil fylle det resterende livet hans med frykt og angst eller om du vil nyte dem. Hvorvidt du sammen med din hund fyller dagene med angst eller nyter tiden dere har sammen vil ikke ha noe å si fra eller til på når hunden din vil dø. Når den dagen kommer, da kan du sørge og føle på smerten. Hvorfor føle på den nå og ødelegge tiden dere har sammen med frykt og sorg?

Anonymkode: aaae9...e23

[AnonymBruker]

Dette avhenger litt av hvordan din situasjon er, men kunne det vært en idé å få en ny valp må mens din første hund fremdeles er frisk og rask? Jeg har selv mistet kjæledyr og den vonde følelsen av å skulle "erstatte" dem etter at de har forsvunnet er helt forferdelig og for min del føltes det utenkelig. Det tok meg derfor veldig lang tid å føle meg klar for en ny hund, men i etterkant ser jeg at det ville beriket livet mitt veldig om jeg hadde hatt en annen hund å sette mitt fokus på og å hente trøst fra! Ellers er jeg enig med personen over, forsøke å nyte all den tid du har med den firbente kameraten din  

Anonymkode: 32234...ee5