Når går man fra samboer/mannen?

[AnonymBruker]

Dere som har gått fra samboeren/mannen som dere har barn med... Hva gjorde at dere dro? 

Vi har to små barn sammen. 1 og 2 år. Og vi har det ikke bra sammen. Vi snakker nesten ikke sammen lenger. Stort sett dårlig stemning og vi krangler en del. Alltid om det samme. Jeg er sur for at han ikke bidrar med hverken barna eller hus og hjem. Jeg føler ikke vi lever ett familieliv sammen. Jeg tar meg av stort sett alt husarbeid, alt av planlegging, lager middager, er med barna. Jeg jobber selv men er hjemme 1530-16. Han kommer ofte hjem rundt 17-18 og da bare legger han seg ned på gulvet med mobilen(da er han liksom med barna) eller "skal bare" noe jobbting. Han kunne fint kommet hjem til samme tid som meg. Men han velger å komme etterpå når maten er lagd og det meste av styr har blitt bedre. En annen ting som tærer på er at han alltid legger seg mange timer etter meg. Gjerne rundt 02 på natten. Derfor kommer han seg heller ikke opp om morningen og må derfor jobbe lenger. Barna legger seg stort sett bare en times tid etter han har kommet seg hjem. Det er tøft å være småbarnsfamilie, vet det. Men kommer man seg ut av denne onde sirkelen? Jeg har gitt opp mange ganger og sagt til han tusen ganger at han må skjerpe seg. Har sagt det så mange ganger uten at jeg har dratt så føler ikke han tar det seriøst i det hele tatt. Og det er jo ikke så rart. Men hva gjør man da? Regner med det ordner seg eller? 

Jeg vil gjerne at dette skal fungere. At vi kan være en familie. Er selv ett skilsmissebarn og har alltid hatt lyst på en "vanlig" familie. 

Jeg visste ikke at det skulle bli sånn. Jeg har alltid måtte gjort mest husarbeid men jeg kunne før vi fikk barn si at han skulle gjøre det eller det også ble det gjort. Han sa det var bra jeg sa i fra for han så det ikke selv. 

Anonymkode: 4253e...1a5

[AnonymBruker]

Da viser du at du mener alvor og flytter ut en stund. Hvis du synes det er forsvarlig lar du 2-åringen være med pappa så han kan få smake på hvordan tilværelsen vil være hvis dere går fra hverandre. Samlivsterapi er også en mulighet. Det ordner seg ikke av seg selv.

Anonymkode: 5fae7...152

[Sushi]

Jeg har ikke gått fra samboeren min, men ville nok gjort det om jeg hadde det slik du beskriver. Vi har en del konflikter om arbeidsfordeling selv om vi begge bidrar ca likt, så jeg kan bare tenke meg hvor mye krangling det hadde blitt hvis en av oss ikke gjorde en dritt. Det er uholdbart at mannen din prioriterer å være oppe om natta foran sin egen familie.

Håper de som leser dette som enda ikke har barn tenker seg godt om før de etablerer seg med en mann som tar like lite ansvar. Arbeidsdeling og ansvarsdeling må være et tema FØR man blir foreldre!

[Glød]

Start med parterapi på familievernkontoret. 

Jeg levde i samme liv som deg, bortsett fra at jeg bare hadde ett barn. Men jeg var i praksis tobarnsmor... Parterapi funket ikke for vår del, da han ikke var villig til å inngå kompromisser. Jeg endte dermed opp med å ta med meg ungen å flytte ut. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke flyttet tidligere, jeg har det mye bedre nå. Det samme gjelder barnet, som slipper å vokse opp med foreldre som ikke respekterer hverandre. 

[Christina82]

Syns du skal snakke med han først og fremst, kanskje han åpne øynene litt. Så bestille time til familievernkontoret for en prat der. lykke til. 

[AnonymBruker]

Når du vet du har det bedre alene, er det på tide å gå. Hvis du ikke er der, må du bare prøve å formidle på alle tenkelige måter at han også må ta ansvar for dere som familie og ikke kan la deg ta hele familielivet mens han fortsetter som om han ikke har barn.

Anonymkode: cbf5e...ea9