Flytte til annen by - hvordan er det å bo lang borte fra øvrig familie? (spesielt for barna)

[AnonymBruker]

Ja - hvordan er det å bo langt borte fra øvrig familie? Spørsmålet er rettet til dere som i utgangspunktet har et godt foreldre til foreldre osv. Jeg lurer også på hvordan det er for barn å ikke ha annen familie enn foreldrene i umiddelbar nærhet - det blir jo ikke familiefeiring av bursdager o.l. 

Anonymkode: 54504...871

[AnonymBruker]

"godt forhold til foreldre" osv. , skulle det stå

Anonymkode: 54504...871

[Cata]

Jeg har ikke barn så den delen kan jeg ikke svare på, men for øvrig fungerer det greit. Man venner seg til det meste. Det gjelder bare å se på "hjemme" som der man til enhver tid bor og ikke som stedet man kommer fra. Familie holder man kontakt med på FB,Skype osv. og så besøker man dem selvsagt i ferier. 

Akkurat det er faktisk største "problemet". Alle ferier går med til familiebesøk fordi det er da man har mulighet til å møte dem. Dermed blir det få muligheter til å feriere på andre måter, for feriemålet er automatisk fastlagt. 

[AnonymBruker]

Mitt barn har det meste av familien sin minst halvannen time med tog unna, og den andre delen en flyreise eller dagsreise med tog unna. Vi får til familiefeiring av bursdag likevel. Legger det til nærmeste helg. De som bor nærmest, treffer vi ca en gang i mnd. eller så, og de som bor lengst unna treffer vi stort sett hver ferie. Pappen til barnet mitt (som ikke bor med oss) er veldig flink til å ta ham med for å besøke sin familie, som bor på andre siden av landet. 

Anonymkode: 7673e...c49

[Beccy87]

Jeg vokste opp uten familie rundt meg. 
Jeg hadde en mormor som vi besøkte en gang i månenden inntil hun døde når jeg var 9år men bortsett fra det så bodde alle de andre på andre siden av landet så vi så dem bare i sommerferiene. 
Vi feiret jul og alle bursdager alene og jeg husker at det var rart å komme dit om sommeren for de kjente jo hverandre så godt (besteforeldre og to sett med tanter og deres barn) og vi ble alltid litt uttenfor. 
Nå skal det sies at min far ikke hadde noe voldsomt godt forhold til sin familie så det var nok også derfor de aldri kom på besøk til oss. 

I voksen alder har jeg gjort en innsatts for å få bedre kontakt med besteforeldrene mine, bestefar er død men farmor og jeg har et godt forhold den dag i dag.  

Jeg har nå to barn og av familie så bor min mor og søster i samme by som oss og øvrig familie bor 4timer og 8times kjøring unna. Jeg vil gjerne at mine barn skal ha et godt forhold til både besteforeldre og tanter/onkler så vi prøver å legge inn et par besøk begge veier i løpet av året slik at de skal kunne bli kjent.  

[Arkana]

Vi bor langt unna både min og mannens familie. Barna våre kjenner ikke til annet så dette har de aldri stilt spørsmål ved. Broren min bor i nærheten så han ser vi ofte. Mamma er her til alle bursdager og besøker oss jevnlig mellom året. Klart at det hadde vært fint å kunne stikke innom på middagsbesøk eller bare litt leking framfor å ikke se hverandre på flere uker og så ha flere dager sammen, men sånn er det bare. Vi har så godt som aldri barnevakt, men det savner vi ikke. Barna har et veldig godt forhold til familien sin selv om avstanden er stor. 

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med besteforeldre og slekt flere timers kjøretur unna, og opplevde som en nevner tidligere i tråden at sødkenbarna mine kjente hverandre så godt,  imens jeg kom "utenfor" liksom. 

Jeg har barn selv nå,  og har bosatt meg i samme område som mine foreldre,  og synes det er fint. 

Anonymkode: 40d40...ba8

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp uten familie i nærheten. Jeg savnet det ikke, jeg kjente ikke til noe annet. Bursdager feiret jeg med barneselskap, og når mamma eller pappa hadde bursdag var det bare oss tre. Men de gjorde mye ut av det likevel, og jeg tenkte aldri over at vi skulle vært flere.

Det var stas å dra på besøk til besteforeldre i ferier, men jeg kjente dem ikke veldig godt, så jeg savnet dem egentlig ikke i hverdagen. Det er nok annerledes om man først får et nært forhold til familie for så å flytte, det ville jeg ikke gjort uten sterke grunner.

Vi bodde vegg i vegg med foreldrene mine frem til sønnen vår var 3, så flyttet vi innenfor samme by, men såpass at vi må kjøre imellom. Det er to år siden, men sønnen min snakker fortsatt om at han savner å kunne gå til mormor selv, når han vil. Det er en luksus man kan leve uten selvsagt, men han syntes tydeligvis det var veldig greit.

Anonymkode: 01967...b23

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen

Anonymkode: 54504...871