40 år og påvirket av mine foreldre enda. HJELP !

[AnonymBruker]

I oppveksten så var det lite oppmerksomhet å få fra foreldrene mine. Så jeg ble det stille barnet hjemme. Jobbet hardt på skolen for å få gode karakterer for å oppnå noe anerkjennelse men var ikke mye å hente der. I tenåringene gjorde jeg opprør, ønsket bare å dø så jeg tok prøvde å ta livet mitt. Ble tilfeldig reddet og når jeg lå på sykehuset og mine foreldre var mest sinte for at jeg hadde gjort noe slikt (de tenkte vel på hva andre folk ville tenke) da var det en snill lege som fikk meg til å tenke. Han sa "slik du har hatt det fram til nå, det trenger du ikke å ha i din fremtid. Du kan skape ditt eget liv, gjøre hva du ønsker", jeg holdt ut hjemme hos mine foreldre i ett år før jeg flyttet ut. Og det har vært så hærlig med frihet og jeg ble sterkere. Mer selvstendig.

Når man har innstillingen at man har ingen, og har kun seg selv å stole på så gjør det noe med man. 

Men nå i 40 års alderen så hemmer det meg den tilværelsen som barn der ingenting jeg sa var viktig å høre på, at de alltid ønsket stillhet hjemme. Har nå er karriere som for å være ærlig, den har jeg fått med å "late som jeg er noen jeg ikke er" og det er så slitsomt. 

Hver gang jeg snakker med kunder så føler jeg at jeg må være rask, tror dette stammer ifra at jeg skulle være "usynlig barn"

Relasjons bygging er jeg dårlig på, da jeg er ikke flink til mye tom prat. Men jeg prøver så godt jeg kan, tvinger meg til det men føler jeg ikke helt får det til. 

Hva kan jeg gjøre for å bryte dette tanke mønsteret, å føle at jeg har noe å komme med. At jeg kan snakke uten å skynde meg å bli ferdig ? 

 

Anonymkode: 1a932...003

[AnonymBruker]

Har du venner? Har du noen kollegaer som du snakker med ofte?

Anonymkode: 2e180...548

[AnonymBruker]

Har hatt venner over mange år tidligere, de siste årene etter et samlivsbrudd så har jeg brukt tiden på jobb og barn. 

Har kollegaer som jeg samarbeider tett med.

Anonymkode: 1a932...003

[AnonymBruker]

Hei, les deg opp på fenomenet emosjonell omsorgssvikt, evt CEN, Childhood Emotional Neglect som det kalles på engelsk. Der får du også masse råd og tips til hvordan du skal komme deg ut av alt du ikke fikk som liten. Forandret livet mitt  

Anonymkode: 00815...b9c

[fuglekvitter__]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, les deg opp på fenomenet emosjonell omsorgssvikt, evt CEN, Childhood Emotional Neglect som det kalles på engelsk. Der får du også masse råd og tips til hvordan du skal komme deg ut av alt du ikke fikk som liten. Forandret livet mitt  

Anonymkode: 00815...b9c

Du kan ikke være seriøst? Hva er dette? Et moderne ord for omsorgssvikt i mangel på et bedre ord? Childhood Emotional Neglect? Hva er det neste: Childhood Emotional Neglect.blogg.no @people2u?  

[AnonymBruker]

2 minutter siden, fuglekvitter__ skrev:

Du kan ikke være seriøst? Hva er dette? Et moderne ord for omsorgssvikt i mangel på et bedre ord? Childhood Emotional Neglect? Hva er det neste: Childhood Emotional Neglect.blogg.no @people2u?  

Og det sa du bare for å slenge dritt, eller? Emosjonell omsorgssvikt er et veldig kjent fenomen innen psykiatrien. Handler om barn som ikke blir sett. Å gi et barn mat og klær er ikke nok, hvis det var noen overraskelse, men de som har fått det de trengte av omsorg i oppveksten reflekterer sjelden over disse tingene (og de skal være glade de slipper det). Hvis du ikke kan si noe konstruktivt, kan du ikke bare la være å si noe i det hele tatt? 

Anonymkode: 00815...b9c

[fuglekvitter__]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Og det sa du bare for å slenge dritt, eller? Emosjonell omsorgssvikt er et veldig kjent fenomen innen psykiatrien. Handler om barn som ikke blir sett. Å gi et barn mat og klær er ikke nok, hvis det var noen overraskelse, men de som har fått det de trengte av omsorg i oppveksten reflekterer sjelden over disse tingene (og de skal være glade de slipper det). Hvis du ikke kan si noe konstruktivt, kan du ikke bare la være å si noe i det hele tatt? 

Anonymkode: 00815...b9c

Jeg syntes bare at navnet er litt rart. Det virker som et moderne ord for omsorgssvikt som brukes bare for å brukes (pass på så du ikke blir lurt). Kall det det det er iallefall. Men for all del... du vet selv best om din egen barndom og hva du ønsker å kalle den.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, fuglekvitter__ skrev:

Jeg syntes bare at navnet er litt rart. Det virker som et moderne ord for omsorgssvikt som brukes bare for å brukes (pass på så du ikke blir lurt). Kall det det det er iallefall. Men for all del... du vet selv best om din egen barndom og hva du ønsker å kalle den.

For min del var det psykolgen som først brukte ordet, ikke jeg. Det er utrolig hvordan det kan prege et barn å bli behandlet dårlig psykisk også. Stort sett er det bare de som blir fysisk mishandlet som møter forståelse. Men forteller du en unge mange nok ganger at han/hun ikke er verdt noe, så tror de på det, og det du lærer som liten, er det du drar med deg inn i voksenlivet. Det ender opp med å prege alle avgjørelser en tar, alle reaksjoner og alle følelser. Å komme seg ut av det er hardt arbeid, og da synes jeg ikke det skader at det i det minste har et navn, så har man et sted å begynne 

Høres ut som du har det litt greiere med deg selv, fuglekvitter, så dine foreldre har åpenbart vært bedre enn mines og TS'. Men de kunne jo ha lært deg at det er stygt å le av og latterliggjøre andre bare fordi det handler om ting man selv ikke kan relatere til, no offence.  

Anonymkode: 00815...b9c

[fuglekvitter__]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For min del var det psykolgen som først brukte ordet, ikke jeg. Det er utrolig hvordan det kan prege et barn å bli behandlet dårlig psykisk også. Stort sett er det bare de som blir fysisk mishandlet som møter forståelse. Men forteller du en unge mange nok ganger at han/hun ikke er verdt noe, så tror de på det, og det du lærer som liten, er det du drar med deg inn i voksenlivet. Det ender opp med å prege alle avgjørelser en tar, alle reaksjoner og alle følelser. Å komme seg ut av det er hardt arbeid, og da synes jeg ikke det skader at det i det minste har et navn, så har man et sted å begynne 

Høres ut som du har det litt greiere med deg selv, fuglekvitter, så dine foreldre har åpenbart vært bedre enn mines og TS'. Men de kunne jo ha lært deg at det er stygt å le av og latterliggjøre andre bare fordi det handler om ting man selv ikke kan relatere til, no offence.  

Anonymkode: 00815...b9c

Jeg har aldri hørt slike ting som barn. At jeg ikke er verdt noe. Jeg kan fått høre at sånn gjør man ikke og nå må man oppføre seg og sånt, men det er liksom det da. 
Ja, det tror jeg, for hvis foreldrene mine nesten hadde kalt meg verdiløs så skjønner jeg at man reagerer.

Jeg har opplevd ting som ikke er bra med dem og, men dem har stort sett vært ganske greie. Har de nesten lagt deg i en kurv og forlatt deg eller? 

En gang noen klagde på noe lignende til meg så sa min venninne: "dette sier personen bare for å få oppmerksomhet." Der ser man hvor kyniske folk kan være.

Endret 2. april 2017 av fuglekvitter__

[AnonymBruker]

På 24.3.2017 den 13.51, AnonymBruker skrev:

I oppveksten så var det lite oppmerksomhet å få fra foreldrene mine. Så jeg ble det stille barnet hjemme. Jobbet hardt på skolen for å få gode karakterer for å oppnå noe anerkjennelse men var ikke mye å hente der. I tenåringene gjorde jeg opprør, ønsket bare å dø så jeg tok prøvde å ta livet mitt. Ble tilfeldig reddet og når jeg lå på sykehuset og mine foreldre var mest sinte for at jeg hadde gjort noe slikt (de tenkte vel på hva andre folk ville tenke) da var det en snill lege som fikk meg til å tenke. Han sa "slik du har hatt det fram til nå, det trenger du ikke å ha i din fremtid. Du kan skape ditt eget liv, gjøre hva du ønsker", jeg holdt ut hjemme hos mine foreldre i ett år før jeg flyttet ut. Og det har vært så hærlig med frihet og jeg ble sterkere. Mer selvstendig.

Når man har innstillingen at man har ingen, og har kun seg selv å stole på så gjør det noe med man. 

Men nå i 40 års alderen så hemmer det meg den tilværelsen som barn der ingenting jeg sa var viktig å høre på, at de alltid ønsket stillhet hjemme. Har nå er karriere som for å være ærlig, den har jeg fått med å "late som jeg er noen jeg ikke er" og det er så slitsomt. 

Hver gang jeg snakker med kunder så føler jeg at jeg må være rask, tror dette stammer ifra at jeg skulle være "usynlig barn"

Relasjons bygging er jeg dårlig på, da jeg er ikke flink til mye tom prat. Men jeg prøver så godt jeg kan, tvinger meg til det men føler jeg ikke helt får det til. 

Hva kan jeg gjøre for å bryte dette tanke mønsteret, å føle at jeg har noe å komme med. At jeg kan snakke uten å skynde meg å bli ferdig ? 

 

Anonymkode: 1a932...003

Jeg kjenner meg veldig igjen i det  du skriver, vi er nok ganske mange som har opplevd en barndom som ligner. Jeg er også blitt en person som setter ærlighet høyt, misliker løgn og halvsannheter. Du ga meg noe å tenke på med det du sa om å være så rask, jeg er også det. Føler at jeg må skynde meg å respondere. Jeg er heller ikke så flink sosialt, men øver stadig. 

Jeg har ikke noe råd om hvordan du kan snakke uten å skynde deg, merker bare at jeg har veldig behov for å få snakket, antakelig mye mer enn vanlige folk. Jeg kom nok sjelden/aldri til orde i oppveksten antakelig. 

Anonymkode: 092ce...826

[AnonymBruker]

1 minutt siden, fuglekvitter__ skrev:

Jeg har aldri hørt slike ting som barn. At jeg ikke er verdt noe. Jeg kan fått høre at sånn gjør man ikke og nå må man oppføre seg og sånt, men det er liksom det da. 
Ja, det tror jeg, for hvis foreldrene mine nesten hadde kalt meg verdiløs så skjønner jeg at man reagerer.

Jeg har opplevd ting som ikke er bra med dem og, men dem har stort sett vært ganske greie. Har de nesten lagt deg i en kurv og forlatt deg eller? 

Den ene foreldrern min er rusmisbruker og den andre var bortreist, så ja, på en måte. Nok av leker, klær og mat, men aldri noen til å trøste, støtte, oppmuntre, heie eller trygge i skumle situasjoner. Når det er de du er aller mest avhengig av og elsker mest som skremmer livskiten utav deg hver dag, og i tillegg etterpå later som om det aldri skjedde, så får man litt av en ryddejobb i seg selv som voksen  Barn trenger hjelp til å forstå følelsene sine, ellers blir kaoset evig. Da må man lære seg selv at ens magefølelse faktisk KAN stemme, at det som er kjipt faktisk går over, at man har rett til å mene noe om egne opplevelser, og ikke minst rett til å si det. Man må lære seg selv at man faktisk fortjente bedre, og fortjener bedre i fremtiden også. At man er verdt noe for andre. For det "glemte" de som hadde ansvaret å lære bort når man var liten.

Det som er bra er at når man blir klar over alt dette, så kan man gjøre noe med det  Evt gå inn i offerrollen og bli bitter og sur resten av livet, men anbefaler ikke det. Har prøvd begge deler  

Anonymkode: 00815...b9c

[AnonymBruker]

Klem til deg TS!

Vi er mange som har det sånn, og som blir preget av dette videre i livet. Relasjonen du har til dine foreldre vil ligge under og fyre relasjonene du har senere i livet. Det kalles morsoverføring og farsoverføring. Det er vanskelig å oppdage disse mønstrene selv og det er jo veldig individuelt hva som blir problematisk. Generelle råd passer derfor ikke. Det er viktig at du ikke synker ned i selvmedlidenhet, og en tanke om at dette kan du ikke komme løs fra. Man kan endre livet sitt og legen du snakket med hadde helt rett. Du kan velge. Samfidig er det viktig å bearbeide det, for det å fortrenge det og late som om opplevelsene ikke har effekt vil bare gjøre det verre. 

Jeg har ikke noe annet råd enn å søke hjelp hos en psykolog eller psykiater. 

Anonymkode: 14628...d1a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det  du skriver, vi er nok ganske mange som har opplevd en barndom som ligner. Jeg er også blitt en person som setter ærlighet høyt, misliker løgn og halvsannheter. Du ga meg noe å tenke på med det du sa om å være så rask, jeg er også det. Føler at jeg må skynde meg å respondere. Jeg er heller ikke så flink sosialt, men øver stadig. 

Jeg har ikke noe råd om hvordan du kan snakke uten å skynde deg, merker bare at jeg har veldig behov for å få snakket, antakelig mye mer enn vanlige folk. Jeg kom nok sjelden/aldri til orde i oppveksten antakelig. 

Anonymkode: 092ce...826

Ja, tåkeprat og masse svada.

Anonymkode: 9b0f4...8ca

[fuglekvitter__]

Jeg har fått servert en historie (uten å gjøre person til kjenne) sin historie om ens egen forelder.
Han/hun konkurrerte med barnet og da var han/hun bare 14-15 år, mobbet og sjikanerte visst nok, plaget livet av personen, sto foran alle og hoiet ut om hvor teit barnet hennes var, osv osv. Det hørtes virkelig ikke bra ut. Hvem gjør det mot sitt eget barn liksom? Og hvis man har spurt foreldrene om det så himler dem med øyene og nekter for alt dette da. "Nei sier dem, personen går på stoff og bare finner opp alt sammen."  Så det går ikke an å forholde seg til noen av dem - for på hver sin side så nekter dem for alt sånt på en måte. Jeg antar at foreldrene har rett, for ingen påstår sånt hvis dem ikke vet hva dem snakker om og vet at det er sant liksom. Jeg lagde min egen historie og sannhet om dem når noen holder på sånn med hverandre. De er ikke normale noen av dem. 

Endret 2. april 2017 av fuglekvitter__

[AnonymBruker]

4 minutter siden, fuglekvitter__ skrev:

Jeg har fått servert en historie (uten å gjøre person til kjenne) sin historie om ens egen forelder.
Han/hun konkurrerte med barnet og da var han/hun bare 14-15 år, mobbet og sjikanerte visst nok, plaget livet av personen, sto foran alle og hoiet ut om hvor teit barnet hennes var, osv osv. Det hørtes virkelig ikke bra ut. Hvem gjør det mot sitt eget barn liksom? Og hvis man har spurt foreldrene om det så himler dem med øyene og nekter for alt dette da. "Nei sier dem, personen går på stoff og bare finner opp alt sammen."  

Dette fenomenet går ofte i arv. Foreldre som heller ikke har fått den omsorgen de skulle hatt som barn, klarer heller ikke gi den videre til sine barn. At foreldre er så usikre på seg selv at de konkurrere med sine egne unger, sier nok en del om hvor dårlige foreldre de selv har hatt. Forferdelig at det da skal gå utover neste generasjon, som ikke har gjort noe annet enn å bli født.

Et nyfødt barn er et blankt ark. Ingen blir født problembarn, men mange barn får problemer nettopp pga foreldrene som ikke innser dette  

Anonymkode: 00815...b9c

[fuglekvitter__]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette fenomenet går ofte i arv. Foreldre som heller ikke har fått den omsorgen de skulle hatt som barn, klarer heller ikke gi den videre til sine barn. At foreldre er så usikre på seg selv at de konkurrere med sine egne unger, sier nok en del om hvor dårlige foreldre de selv har hatt. Forferdelig at det da skal gå utover neste generasjon, som ikke har gjort noe annet enn å bli født.

Et nyfødt barn er et blankt ark. Ingen blir født problembarn, men mange barn får problemer nettopp pga foreldrene som ikke innser dette  

Anonymkode: 00815...b9c

Joda, joda, men foreldrene nekter for at dette er sant. Dem sier at ungen bruker stoff og dikter opp alt sammen. Dem hadde gjort alt i sin makt når ungen var på det verste, men de ga opp til slutt. Til og med utenforstående hadde hjulpet dem da dem trengte avlastning når vedkommende var skikkelig ille, igjen. I den senere tid så har ungen fortalt sannheten, at jo - så ille var disse foreldrene og alt dem mente om han/henne var bare løgn. Og sånn krangler og klager dem hele tiden. "Nei, det er hun, nei det er han, nei det er hun, nei det er han, nei det har jeg ikke, jo det har hun, jo det har han... hele tiden..." Og hvis man treffer noen bekjente av dem, da vet man nesten hva som er på vei til å skje har man erfart. Da har ungen gått helt ta banen igjen... Nå har dem hatt en periode på snart 4 år som er det verste jeg har sett og hørt om eller i fra dem på en god stund. Og så blir dem helt stille og man hører ikke et pip i fra dem - dem skulle bare ha visst hvor mye rot dem har laget på 4 år for andre... En ting er sikkert. Slike folk, uavhengig av barneoppdragelse og alder er slitsomme og uansvarlige. Det er vel de fleste enige i. At dem tør å ta deg slike "friheter"...  

Endret 2. april 2017 av fuglekvitter__

[AnonymBruker]

33 minutter siden, fuglekvitter__ skrev:

Joda, joda, men foreldrene nekter for at dette er sant. Dem sier at ungen bruker stoff og dikter opp alt sammen. Dem hadde gjort alt i sin makt når ungen var på det verste, men de ga opp til slutt. Til og med utenforstående hadde hjulpet dem da dem trengte avlastning når vedkommende var skikkelig ille, igjen. I den senere tid så har ungen fortalt sannheten, at jo - så ille var disse foreldrene og alt dem mente om han/henne var bare løgn. Og sånn krangler og klager dem hele tiden. "Nei, det er hun, nei det er han, nei det er hun, nei det er han, nei det har jeg ikke, jo det har hun, jo det har han... hele tiden..." Og hvis man treffer noen bekjente av dem, da vet man nesten hva som er på vei til å skje har man erfart. Da har ungen gått helt ta banen igjen... Nå har dem hatt en periode på snart 4 år som er det verste jeg har sett og hørt om eller i fra dem på en god stund. Og så blir dem helt stille og man hører ikke et pip i fra dem - dem skulle bare ha visst hvor mye rot dem har laget på 4 år for andre... En ting er sikkert. Slike folk, uavhengig av barneoppdragelse og alder er slitsomme og uansvarlige. Det er vel de fleste enige i. At dem tør...  

Ja, å ta ansvar for sine egne handlinger og valg her i livet, er ikke alltid like lett. Spesielt ikke når de valgene har gått utover noen andre, og *i hvert fall ikke* når man ikke har fått med seg nok emosjonelle verktøy fra barndommen til å innse det  

Anonymkode: 00815...b9c

[fuglekvitter__]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, å ta ansvar for sine egne handlinger og valg her i livet, er ikke alltid like lett. Spesielt ikke når de valgene har gått utover noen andre, og *i hvert fall ikke* når man ikke har fått med seg nok emosjonelle verktøy fra barndommen til å innse det  

Anonymkode: 00815...b9c

Nei, det har jeg fått med meg. Når det har gått utover andre så er det ikke snakk om å prøve å rydde opp i/rette opp i rotet. Tvert i mot. Som om ingen finner ut av hvem som har holdt på sånn  Som skrevet så har utenforstående engasjert seg i det og godt er det.

Vedkommende som har opplevd aaalt dette da, personen kan finne på å nekte for at de har påstått alt dette og, selvom vedkommende sier dette under 4, 8 eller 12 øyne, men folk gjennomskuer dem lett. Ord som: sleipe, helt på bånn, snyltere, pingler, grådige, og onde/slemme har blitt dagligdags de siste årene, om disse. Oh my god.  
Og da får man en historie som går slik:
1: Foreldre som ga opp et problembarn.
2: en unge som er sur og bitter og som visst nok kunne takke seg selv i å bli sjikanert av foreldre som har gjort alt.  
3: flere som blå-nekter for at det er tilfellet.
4: En historie som ikke henger på grep.
5: Masse løgner og fornektelser, et forsøk på å holde masken. 
6: Noen som plystrer seg forsiktig forbi alt de forårsaket for MANGE som ikke har turt eller ønsket å ta en del i det.
7: Ganske mange som ikke tar kontakt med dem i det hele tatt, og det sier litt (men det skjønner jo ikke dem).

Og foreldrene og sånt? De snylter til seg ferier for det har dem jaggu meg fortjent, kjøper seg nye ting hele tiden og går rundt i "luksus" i mens dem spyr ut av seg om hvor tragiske folkene som dem har valgt inn i livet sitt en gang. De er så spesielle skjønner dere - de skal ha spesialbehandling må skjønne (og ironien: jo, den ene av foreldrene er som regel sure fordi at de ikke fikk dra på ferie denne gangen på bekostning av dette)  

Endret 2. april 2017 av fuglekvitter__

[AnonymBruker]

Sender deg en klem jeg TS!  

For det første, du skal ikke være flau eller skamme deg, eller synes det er teit at du fremdeles er påvirket av dette. Vi mennesker blir svært påvirket av oppveksten vår, og spesielt behandlingen vi får av være nærmeste omsorgspersoner i løpet av de første leveårene preger oss. Og om vi ikke gjør noe med dette, eller motvirker utviklingen vi har, jobber med oss selv, så vil den utviklingen vi hadde sammen med våre foreldre prege oss for resten av livet. 

Jeg har vært alvorlig psykisk syk og i den forbindelse så har jeg gått til psykolog, der har jeg fått forståelse for at mange av mine destruktive og mangelfulle måter å møte verden på kan direkte linkes til oppveksten min. For meg har dette vært til stor hjelp, og gjennom behandlingen med psykolog har jeg lært meg å se på atferden min og jobbet med å endre denne, selv om dette er mønster som sitter dypt og godt fast i meg, de har tross alt vært der så lenge jeg har levd. Så hvis du har mulighet ville jeg anbefalt deg å jobbe med en terapeut. Der kan du lære deg å stole på at noen synes det du sier er viktig nok, og du kan lære deg å fortelle uten å måtte skynde deg. 

Jeg har funnet ut at det jeg sliter med er tilknytningsangst og tilknytninger generelt. Jeg har en utrygg tilknytningsstil. Det som også har vært til stor hjelp for meg er å lese meg opp på dette feltet. Jeg har lest ganske mye om tilknytningsteori, og for min del forklarer dette i stor grad min usikkerhet i forhold til andre mennesker, den ekstreme desperasjonen jeg kan føle noen ganger når ting er vondt og jeg er helt alene (for jeg har ikke denne grunnleggende tryggheten jeg skulle fått fra mine foreldre inni meg). Sånn generelt kan jeg si at mine problemer kanskje handler om at jeg rett og slett ikke føler meg trygg i verden. Kanskje det å lese om oppvekst og tilknytning kan hjelpe deg også! 

Men jeg fikk høre fra min psykolog at måten jeg kan forandre dette på i voksen alder, er nettopp ved å ha noen relasjoner der jeg opplever det motsatte av det jeg opplevde med mine foreldre. Der jeg opplever at jeg blir sett og alt det andre. Jeg trenger rett og slett hjelp til å utvikle noen av de tryggheten jeg skulle utviklet som barn som voksen. Kanskje du også trenger å få litt hjelp med noen? 

Lykke til!

Anonymkode: a92ee...816