Hvordan blir folk alvorlig overvektige?

[AnonymBruker]

Av ren nysgjerrighet: hvordan blir folk alvorlig overvektige? Da snakker jeg om BMI over 30, og virkelig store folk. Jeg vet at overvekt kan skylde spiseforstyrrelse, men samtidig lurer jeg på hvordan en person, uten å få hjelp utenfra, kan klare å spise seg opp 150+ kg?

Anonymkode: c9d32...ef5

[AnonymBruker]

Trøstespising, feirespising, nytt forhold-kos som går for langt, jojo-slanking, ekstremt stillesittende livsstil (latskap eller pga skade), manglende kunnskap om kosthold og at man rett og slett ikke innser hvor ille det har blitt før det er for sent. Finnes sikkert flere årsaker, men tror disse er ganske vanlige. 

Anonymkode: eaafd...61a

[Pringle]

Ikke vanskelig. Nok (altfor lettfordøyelig, altfor appetittstimulerende, altfor kaloritett, men samtidig næringsfattig) mat over lang nok tid og ikke så mye annet å gjøre, og vips. BMI 30 er klassifisert som "fedme", men det er ikke rare greiene. Og jeg "fastet" halve dagen, i et forsøk på å begrense oppgangen, før jeg ikke greide å la være å spise. Hadde jeg spist så mye som jeg egentlig hadde "lyst" til ("lyst" i anførselstegn fordi det var tvangsspising utløst av angst for mat), kunne jeg også ha kvalifisert for "My 600 pound life".

Endret 24. mars 2017 av Pringle

[Gjest Coolaid]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Av ren nysgjerrighet: hvordan blir folk alvorlig overvektige? Da snakker jeg om BMI over 30, og virkelig store folk. Jeg vet at overvekt kan skylde spiseforstyrrelse, men samtidig lurer jeg på hvordan en person, uten å få hjelp utenfra, kan klare å spise seg opp 150+ kg?

Anonymkode: c9d32...ef5

Det er vel like mange grunner som det er overvektige mennesker. Ofte er det ikke en enkel grunn men heller et sammensatt problem med mange faktorer. Dette handler om livsstil men kan også handle om avhengighet, depresjon, fysisk og psykisk helse, oppvekst, mobbing, selvmedisinering, søvnproblemer, hormoner, overgrep, fysisk og psykisk misbruk, feilernæring,  for å nevne noe. 

De som tror at overvekt kun kommer av at man har spist mer energi enn man bruker tar feil. 

 

[AnonymBruker]

Veldig ofte ser man ikke hvor ille det er selv før man får seg en liten vekker, enten ved et legebesøk, en flytur (der man ikke passer i setene), eller skal prøve å kjøpe seg nye klær der man innser at man må opp 10 + størrelser for å finne noe.

Vekten kommer ikke over natten, men snikende over lang tid. Da kjenner man ikke at det skjer, og man ser det heller ikke i speilet. Det skjedde med meg ihvertfall. Jeg visste at jeg hadde lagt på meg, men jeg så for meg at det var 10-20 kg, maks! Istedet viste det seg å være 35 kg.

I tillegg kommer de psykiske vanskene, (spiseforstyrrelser, angst, depresjon) for ikke å snakke om hvor tungt alt blir når man veier mye. Det er tungt å reise seg, å gå, å stå, å sykle, og spesielt det å trene. Man skjemmes over sin egen kropp og vil ikke gå ut døra. Så man sitter i stolen og trøstespiser og er drittlei. Man legger på seg mer, og det blir enda verre.

Det blir som en jævla tung ball som ruller nedover en bakke. Det er tungt nok å stoppe den fra å rulle mer, og et rent helvete å få den oppover bakken igjen. Det går nok til slutt, men det går sakte, og tar mye lengre tid og krefter enn det tok å la den rulle nedover.

Anonymkode: eb403...520

[Fru Uperfekt]

1 time siden, Coolaid skrev:

Det er vel like mange grunner som det er overvektige mennesker. Ofte er det ikke en enkel grunn men heller et sammensatt problem med mange faktorer. Dette handler om livsstil men kan også handle om avhengighet, depresjon, fysisk og psykisk helse, oppvekst, mobbing, selvmedisinering, søvnproblemer, hormoner, overgrep, fysisk og psykisk misbruk, feilernæring,  for å nevne noe. 

De som tror at overvekt kun kommer av at man har spist mer energi enn man bruker tar feil. 

 

Dette + graviditeter (da gjerne tette)

[tussi84]

For min del startet det allerede i barndommen med kostholdet som var hjemme hos foreldrene mine. Det var alltid halvfabrikata til middag i form av pose sauser eller gryteretter og alltid tilbehøret potet, ris eller pasta til. Det var også mengder av godteri hjemme som gjerne stod framme og resten viste jeg hvor var enn. Ellers var det brød til andre måltider og da snakker vi kneip brød som er halv grovt. Måltider ble av og til bytta ut med boller eller lignende da min mor ville ha noe lettvint som hun sa. Hun har forr det samme kostholdet enda selv om hun har pådratt seg diabetes 2 pga det samt inaktiv livsstil. 

I tillegg hjemme så var ikke foreldrene mine så aktive at det gjorde noe. Det hendte vi dro ut i skogen på tur, eller gikk og akte. Ellers var det noen turer til svømmehallen. Stort sett alle helger gikk til å finne på ting som brett spill eller vi lekte selv med leker på rommet. Av og til var vi sammen med venner. Men jeg hadde dessverre ikke noe særlig med venner de første årene på barneskolen. Jeg ble frosset ut av medelevene og det førte til at jeg bare spiste mer.. 

Da jeg var 13 år begynte jeg på ungdomsskolen. Jeg var da ca 155 høy og veide 58 kg. Jeg var den største av alle barna i klassen min og var litt små overvektig. Jeg hadde fått mensen året før og fikk sykdommen pcos. Jeg viste ikke det på det tidspunktet at jeg hadde det men i voksen tid har jeg funnet ut hva pco er og innebærer. Det innebærer at kroppen omtrent jobber konstant i mot forbrenningen din. Alt jeg spiste hjemme var feil kosthold iht pcos. Dette samt at  en del av utfrysningen fortsatte på ungdomsskolen fikk meg til å legge på meg 30 kg i løpet av 3 år. Da jeg gikk ut fra ungdomsskolen veide jeg 90 kg.

Jeg hadde en bedre tid på VGs og klagde til mIne foreldre om at jeg ville gå ned i vekt da jeg viste at jeg var for tykk. Men i min mors øyne var jeg normal. Jeg var ikke overvektig. 

Jeg flyttet ut for meg selv et par år etter VGs var slutt. Da havnet jeg i depresjon som førte til mye trøstespising. Jeg orket heller ikke gå ut av huset noe særlig pga det. Jeg veide på det tidspunktet 101 kg. I de to årene depresjon pågikk gikk jeg opp til 108 kg. 

Jeg begynte nå å gi opp fordi tanken om at jeg måtte miste så og så mange kg føltes uoverkommelig. Jeg var på tidspunktet 23 år. Etter hjelp var jeg riktignok blitt frisk av depresjon heldigvis.

Jeg fikk meg så en samboer som jeg flyttet sammen med. Kostholdet hans gikk stort sett i junk food mens eneste maten jeg kunne lage omtrent var det foreldrene hadde lært meg. Jeg visste enda ikke på det tidspunktet at jeg hadde pcos og at kostholdet jeg hadde kjennskap til bidro til å forverre situasjonen. Jeg klarte all likevel å gå ned ca 10 kg på et år. Så ble jeg gravid. Dessverre så mistet jeg det så jeg begynte å NB trøste meg selv med maten igjen. I 2010 viser vekta 117 kg. Jeg har altså lagt på meg 30 kg i løpet av noen få år. 

Jeg skammet meg og følte enda mer at veien til å bli slank ville være uoverkommelig. 

.... 

[AnonymBruker]

Mangel på viljestyrke og ingenting annet. 

Blir du så overvektig, har du inntatt langt flere kalorier enn det du har forbrent. Det er sannheten, men istedenfor virker det som om de fleste overvektige stikker hodet i sanden og skylder på sykdom, tung benbygning og what not.

Anonymkode: ff8ed...52a

[Gjest noe tilfeldig]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mangel på viljestyrke og ingenting annet. 

Blir du så overvektig, har du inntatt langt flere kalorier enn det du har forbrent. Det er sannheten, men istedenfor virker det som om de fleste overvektige stikker hodet i sanden og skylder på sykdom, tung benbygning og what not.

Anonymkode: ff8ed...52a

Ja, samme gjelder anorektikere og bulimikere, viljesvake folk. Er jo bare å spise noen ekstra brødskiver. Herregud liksom! Bare fordi ekstrem over- og undervekt klassifiseres som psykiske lidelser betyr det ikke at det er sant! 

Endret 24. mars 2017 av noe tilfeldig

[tussi84]

38 minutter siden, tussi84 skrev:

For min del startet det allerede i barndommen med kostholdet som var hjemme hos foreldrene mine. Det var alltid halvfabrikata til middag i form av pose sauser eller gryteretter og alltid tilbehøret potet, ris eller pasta til. Det var også mengder av godteri hjemme som gjerne stod framme og resten viste jeg hvor var enn. Ellers var det brød til andre måltider og da snakker vi kneip brød som er halv grovt. Måltider ble av og til bytta ut med boller eller lignende da min mor ville ha noe lettvint som hun sa. Hun har forr det samme kostholdet enda selv om hun har pådratt seg diabetes 2 pga det samt inaktiv livsstil. 

I tillegg hjemme så var ikke foreldrene mine så aktive at det gjorde noe. Det hendte vi dro ut i skogen på tur, eller gikk og akte. Ellers var det noen turer til svømmehallen. Stort sett alle helger gikk til å finne på ting som brett spill eller vi lekte selv med leker på rommet. Av og til var vi sammen med venner. Men jeg hadde dessverre ikke noe særlig med venner de første årene på barneskolen. Jeg ble frosset ut av medelevene og det førte til at jeg bare spiste mer.. 

Da jeg var 13 år begynte jeg på ungdomsskolen. Jeg var da ca 155 høy og veide 58 kg. Jeg var den største av alle barna i klassen min og var litt små overvektig. Jeg hadde fått mensen året før og fikk sykdommen pcos. Jeg viste ikke det på det tidspunktet at jeg hadde det men i voksen tid har jeg funnet ut hva pco er og innebærer. Det innebærer at kroppen omtrent jobber konstant i mot forbrenningen din. Alt jeg spiste hjemme var feil kosthold iht pcos. Dette samt at  en del av utfrysningen fortsatte på ungdomsskolen fikk meg til å legge på meg 30 kg i løpet av 3 år. Da jeg gikk ut fra ungdomsskolen veide jeg 90 kg.

Jeg hadde en bedre tid på VGs og klagde til mIne foreldre om at jeg ville gå ned i vekt da jeg viste at jeg var for tykk. Men i min mors øyne var jeg normal. Jeg var ikke overvektig. 

Jeg flyttet ut for meg selv et par år etter VGs var slutt. Da havnet jeg i depresjon som førte til mye trøstespising. Jeg orket heller ikke gå ut av huset noe særlig pga det. Jeg veide på det tidspunktet 101 kg. I de to årene depresjon pågikk gikk jeg opp til 108 kg. 

Jeg begynte nå å gi opp fordi tanken om at jeg måtte miste så og så mange kg føltes uoverkommelig. Jeg var på tidspunktet 23 år. Etter hjelp var jeg riktignok blitt frisk av depresjon heldigvis.

Jeg fikk meg så en samboer som jeg flyttet sammen med. Kostholdet hans gikk stort sett i junk food mens eneste maten jeg kunne lage omtrent var det foreldrene hadde lært meg. Jeg visste enda ikke på det tidspunktet at jeg hadde pcos og at kostholdet jeg hadde kjennskap til bidro til å forverre situasjonen. Jeg klarte all likevel å gå ned ca 10 kg på et år. Så ble jeg gravid. Dessverre så mistet jeg det så jeg begynte å NB trøste meg selv med maten igjen. I 2010 viser vekta 117 kg. Jeg har altså lagt på meg 30 kg i løpet av noen få år. 

Jeg skammet meg og følte enda mer at veien til å bli slank ville være uoverkommelig. 

.... 

Fortsetter med denne da tlf min gikk tom for strøm..

Vel det var altså 2010 og jeg veide 117 kg. Jeg og min daværende samboer hadde prøvd å bli gravid etter sa i noen år men det fungerte aldri. Jeg ble derfor utredet og fikk diagnosen pcos etter utredning. Endelig forstod jeg litt mer om hvordan tingene hang sammen. Jeg fikk også høre at jeg hadde insulin resistens noe som er veldig normalt hos oss med pco. Jeg valgte å lese meg opp på kostholdet og gikk vel ned en 10 kg i løpet av en 2 års periode. 

Så var min samboer utro og forlot meg på dagen. Igjen slet jeg psykisk og begynte å trøste spise. I løpet av 2013 var jeg oppe i 110 kg igjen. I løpet av dette året mistet jeg også to nære familie medlemmer, en katt jeg var veldig glad i og jeg hadde fått mye gjeld i form av jeg sliter psykisk til tider pga en lidelse jeg har. Jeg gikk på aAp og hadde ingen ekstra midler til å betale evt kreditorer.  Jeg gikk ned til 105 kg.

Jeg fikk meg ny kjæreste i 2014 og han hadde et kosthold som bestod av å lage mat fra bunnen av. Jeg begynteog lære av han. Idag er vi samboere og jeg veier nå 100 kg ca og er 170 høy.

Jeg spiser fortsatt brød men brødet er heller helgrovt enn halv grovt. Jeg spiser fullkornsvarianter av pasta og spiser en istedenfor to eller tre poteter til middagen. Vi bruker sjeldent pose sauser. Dessverre har jeg ikke råd til noe lavkarbo kosthold Per idag pga økonomien selv om det hadde vært mest gunstig iht pcos som jeg sliter med.

Jeg er også medlem av et treningssenter men mister veldig ofte motivasjon. Jeg kan trene masse og spise riktig i flere uker og vekta står bom stille. Mest sannsynlig er dette pga pcos da kroppen tviholder på alt jeg spiser pga en hormon forstyrrelse. Det hender jeg legger på meg et par kg for å så gå de ned igjen like fort selv om jeg spiser det samme hele tiden. Så jeg er dessverre flink i perioder og i andre perioder orker jeg ikke å trene engang. Det at jeg ikke orker har ikke bare med motivasjonen å gjøre men at jeg pga utviklingslidelse jeg har som blAndt annet fører til utmattelse veldig fort. Jeg må derfor velge ofte mellom feks husarbeid og trening, trening eller være sosial etc etc. Jeg er 50 prosent ufør pga det.

Jeg håper at jeg en dag kan komme ned i en vekt på 65 kg men tror det er urealistisk med tanke på pcos. Jeg skal være fornøyd om jeg når 80 kg selv om det også er overvektig. Men da er jeg litt overvektig og lider ikke av fedme lenger. Kanskje jeg også får egne barn.

For min del har derfor overvekten vært en kombinasjon av flere faktorer som dårlig kosthold, inaktivtet,. Mobbing, depresjon, sykdom, trøste spising.  og det er så mange andre ovevektige der ute som sliter med det samme.

Overvekt er ikke bare kalorier inn vs kalorier ut og hvor aktiv du er. Det handler om så mye mer i de fleste tilfeller. Så dette er svaret ts. Derfor blir folk overvektige. 

[Gjest noe tilfeldig]

4 minutter siden, tussi84 skrev:

Fortsetter med denne da tlf min gikk tom for strøm..

Vel det var altså 2010 og jeg veide 117 kg. Jeg og min daværende samboer hadde prøvd å bli gravid etter sa i noen år men det fungerte aldri. Jeg ble derfor utredet og fikk diagnosen pcos etter utredning. Endelig forstod jeg litt mer om hvordan tingene hang sammen. Jeg fikk også høre at jeg hadde insulin resistens noe som er veldig normalt hos oss med pco. Jeg valgte å lese meg opp på kostholdet og gikk vel ned en 10 kg i løpet av en 2 års periode. 

Så var min samboer utro og forlot meg på dagen. Igjen slet jeg psykisk og begynte å trøste spise. I løpet av 2013 var jeg oppe i 110 kg igjen. I løpet av dette året mistet jeg også to nære familie medlemmer, en katt jeg var veldig glad i og jeg hadde fått mye gjeld i form av jeg sliter psykisk til tider pga en lidelse jeg har. Jeg gikk på aAp og hadde ingen ekstra midler til å betale evt kreditorer.  Jeg gikk ned til 105 kg.

Jeg fikk meg ny kjæreste i 2014 og han hadde et kosthold som bestod av å lage mat fra bunnen av. Jeg begynteog lære av han. Idag er vi samboere og jeg veier nå 100 kg ca og er 170 høy.

Jeg spiser fortsatt brød men brødet er heller helgrovt enn halv grovt. Jeg spiser fullkornsvarianter av pasta og spiser en istedenfor to eller tre poteter til middagen. Vi bruker sjeldent pose sauser. Dessverre har jeg ikke råd til noe lavkarbo kosthold Per idag pga økonomien selv om det hadde vært mest gunstig iht pcos som jeg sliter med.

Jeg er også medlem av et treningssenter men mister veldig ofte motivasjon. Jeg kan trene masse og spise riktig i flere uker og vekta står bom stille. Mest sannsynlig er dette pga pcos da kroppen tviholder på alt jeg spiser pga en hormon forstyrrelse. Det hender jeg legger på meg et par kg for å så gå de ned igjen like fort selv om jeg spiser det samme hele tiden. Så jeg er dessverre flink i perioder og i andre perioder orker jeg ikke å trene engang. Det at jeg ikke orker har ikke bare med motivasjonen å gjøre men at jeg pga utviklingslidelse jeg har som blAndt annet fører til utmattelse veldig fort. Jeg må derfor velge ofte mellom feks husarbeid og trening, trening eller være sosial etc etc. Jeg er 50 prosent ufør pga det.

Jeg håper at jeg en dag kan komme ned i en vekt på 65 kg men tror det er urealistisk med tanke på pcos. Jeg skal være fornøyd om jeg når 80 kg selv om det også er overvektig. Men da er jeg litt overvektig og lider ikke av fedme lenger. Kanskje jeg også får egne barn.

For min del har derfor overvekten vært en kombinasjon av flere faktorer som dårlig kosthold, inaktivtet,. Mobbing, depresjon, sykdom, trøste spising.  og det er så mange andre ovevektige der ute som sliter med det samme.

Overvekt er ikke bare kalorier inn vs kalorier ut og hvor aktiv du er. Det handler om så mye mer i de fleste tilfeller. Så dette er svaret ts. Derfor blir folk overvektige. 

Takk for at du delte! Flott at du nå har en sambo som kan hjelpe deg. Vedrørende vekt, så antar jeg du har tenkt 65kg fordi det er hva som vil være normal BMI? - folk må seriøst slutte å tenke på BMI. Selv skal jeg ifølge BMI veie mellom 59 til max 79kg for å være normalvektig. Tok en kroppstest som viser at jeg har 60,4Kg ren muskelmasse, også veier skjelettet rundt 3,4kg, også har man noe vann. Da er vi oppe i ca 63,8kg kroppsvekt uten et gram med fett enda. (Allerede godt inne i "normalvekt" av BMI scalaen) det er "ønskelig" med 16,9-32,2 kg fett på kroppen min, ut ifra høyde og alder. (Ifølge maskina) 63,8 + 16,9 = 80,7. Så om jeg legger sammen summen av laveste ønskelige fettmengde med min kroppsvekt bestående av ren muskelmasse og skjelett; så er jeg allerede overvektig, ifølge BMI. (Mindre fettmengde vil være minst like usundt da det vil tvinge kroppen til å tære på muskelmassen for å fungere) - Poenget er at BMI har liten verdi, egentlig. Og; du kan veie 100kg og ha to helt ulike kroppstyper. Så om du trener mye og spiser Sundt men går ikke ned bør du ta en slik analyse, så ser du om fettprosenten går ned og muskelmassen opp. 

[tussi84]

6 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Takk for at du delte! Flott at du nå har en sambo som kan hjelpe deg. Vedrørende vekt, så antar jeg du har tenkt 65kg fordi det er hva som vil være normal BMI? - folk må seriøst slutte å tenke på BMI. Selv skal jeg ifølge BMI veie mellom 59 til max 79kg for å være normalvektig. Tok en kroppstest som viser at jeg har 60,4Kg ren muskelmasse, også veier skjelettet rundt 3,4kg, også har man noe vann. Da er vi oppe i ca 63,8kg kroppsvekt uten et gram med fett enda. (Allerede godt inne i "normalvekt" av BMI scalaen) det er "ønskelig" med 16,9-32,2 kg fett på kroppen min, ut ifra høyde og alder. (Ifølge maskina) 63,8 + 16,9 = 80,7. Så om jeg legger sammen summen av laveste ønskelige fettmengde med min kroppsvekt bestående av ren muskelmasse og skjelett; så er jeg allerede overvektig, ifølge BMI. (Mindre fettmengde vil være minst like usundt da det vil tvinge kroppen til å tære på muskelmassen for å fungere) - Poenget er at BMI har liten verdi, egentlig. Og; du kan veie 100kg og ha to helt ulike kroppstyper. Så om du trener mye og spiser Sundt men går ikke ned bør du ta en slik analyse, så ser du om fettprosenten går ned og muskelmassen opp. 

Jeg tenker nok 65 kg da jeg er innenfor normal bmi ja. Men det er sant det du sier. Noen kan veie langt mer pga muskler men blir ifg bmi overvektig. I mitt tilfelle om man kun skal gå etter bmi vil normal vekt for meg være mellom 55 til 72 kg. Under 60 blir nok for tynt på meg pga ben bygning og fasong. Men som sagt jeg er fornøyd bare jeg kommer ned til 80 pga sykdommen jeg sliter med gjør det vanskelig å gå ned noe i det hele tatt uansett hvor lite man spiser og hvor aktiv man er.  Hovedsaken er heller mer det å spise variert og sunt og være i mer aktivitet for min del. Jeg spiser fortsatt ting jeg ikke skal men istedenfor å spise det ofte spiser jeg heller det usunne på en lørdag eller i et selskap og jeg tar et kake stykke istedenfor to etc.. ja jeg går på fast food steder også men maks to til tre ganger i året. Det er ikke lenger hverdagskost det usunne og det er jeg glad for. 

[Gjest Coolaid]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mangel på viljestyrke og ingenting annet. 

Blir du så overvektig, har du inntatt langt flere kalorier enn det du har forbrent. Det er sannheten, men istedenfor virker det som om de fleste overvektige stikker hodet i sanden og skylder på sykdom, tung benbygning og what not.

Anonymkode: ff8ed...52a

Da stikker du hodet i sanden dersom du tror på det du selv skriver. 

Til sammenligning så mener du vel snart også at mennesker med angst og depresjon bare kan "ta seg sammen" ?

Landets fremste eksperter på overvekt støtter ikke din enkle forklaring. 

Det å skulle bortforklare menneskers komplekse sykdomsbilde som mangle på viljestyrke blir rett og slett .....mangel på viljestyrke....

 

Endret 24. mars 2017 av Coolaid

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Av ren nysgjerrighet: hvordan blir folk alvorlig overvektige? Da snakker jeg om BMI over 30, og virkelig store folk. Jeg vet at overvekt kan skylde spiseforstyrrelse, men samtidig lurer jeg på hvordan en person, uten å få hjelp utenfra, kan klare å spise seg opp 150+ kg?

Anonymkode: c9d32...ef5

Ganske enkelt. De får beskjed om å skjerpe seg, spise mindre og begynne å trene. Hadde noen bedt meg om å ta en hambuger når jeg var undervektig hadde jeg ikke gjort det. I stedet fikk jeg hjelp til hvorfor jeg sultet meg. Det får ikke overvektige. Ikke rart det går galt da. Det er ikke noe forskjell på å sulte seg til døde enn å spise seg til døde.
https://www.nrk.no/troms/_-overvektige-far-ikke-nodvendig-psykisk-hjelp-for-fedmeoperasjon-1.12990006

Anonymkode: e1aef...7ef

[AnonymBruker]

For min del var det en kombinasjon en rekke faktorer. Jeg hadde lært meg siden barndommen å alltid spise meg stappmett. Husker at når jeg spiste med venninner så trodde jeg alltid de koketterte da de sa de ble mette av det jeg skjønner nå var en helt normal porsjon. Jeg gikk alltid hjem og spiste meg skikkelig mett etterpå. 

I tillegg så så jeg rett og slett ikke hvor stor jeg var. Dette kan høres psykt ut, og det var det kanskje, men jeg trodde oppriktig at jeg bare var "kraftig bygd", ikke "tjukk" selv om BMI var godt over i fedme-kategorien. Dette gjorde at jeg strittet imot slankekurer lenge, for jeg syns ikke jeg trengte det. Var en slags rar disconnect mellom de jeg så på vekten og det jeg så i speilet.

Jeg begynte å gå ned i vekt fordi jeg fikk fysiske helseplager av overvekten. Ellers hadde jeg nok ikke klart det. Og med vektnedgangen så har jeg begynt å våkne opp til hvor ille det faktisk var. Jeg er fremdeles overvektig med 27 i BMI, men mye mye sunnere og friskere enn det jeg var for fem år siden. 

Anonymkode: 8bb8d...40a

[AnonymBruker]

5 timer siden, tussi84 skrev:

Overvekt er ikke bare kalorier inn vs kalorier ut og hvor aktiv du er.

Jo. Du er i full fornektelse. 

Anonymkode: 3ce84...9bf

[Pringle]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For min del var det en kombinasjon en rekke faktorer. Jeg hadde lært meg siden barndommen å alltid spise meg stappmett. Husker at når jeg spiste med venninner så trodde jeg alltid de koketterte da de sa de ble mette av det jeg skjønner nå var en helt normal porsjon. Jeg gikk alltid hjem og spiste meg skikkelig mett etterpå. 

I tillegg så så jeg rett og slett ikke hvor stor jeg var. Dette kan høres psykt ut, og det var det kanskje, men jeg trodde oppriktig at jeg bare var "kraftig bygd", ikke "tjukk" selv om BMI var godt over i fedme-kategorien. Dette gjorde at jeg strittet imot slankekurer lenge, for jeg syns ikke jeg trengte det. Var en slags rar disconnect mellom de jeg så på vekten og det jeg så i speilet.

Anonymkode: 8bb8d...40a

Akkurat sånn jeg hadde det/tenkte 

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med spiseforstyrrelse i 25 år. Og det har vært alt fra og sulte meg, kaste opp, trene som besatt. Sånn holdt jeg meg slank. Men så fikk jeg barn. Og den metoden jeg brukte mest, var å kaste opp. Jeg husker jeg satt på do, stakk fingeren i halsen, og prøvde å være stille, da barna var hjemme. Største en jente på 7 år. Og da slo det meg, at de kommer til å finne ut av det, så har jeg plutselig lært datteren min en spiseforstyrrelse. Og fra den dagen, kastet jeg ikke opp mer. Men jeg fortsatte jo med overspisingen. Grunnen til spiseforstyrrelsen er grovt seksuelt misbruk i barndommen. Jeg har nå det siste året prøvd desperat, å få hjelp til min spiseforstyrrelse, da den har tatt helt over livet mitt. Jeg spiser nesten ikke noe mat lenger, men lever på potetgull, is og sjokolade. Og kroppen tåler jo ikke dette i lengden. Men jeg veier 80 kg, altså er jeg ikke kraftig overvektig, og jeg er heller ikke undervektig. Så derfor får jeg ikke hjelp. Hadde jeg vært undervektig, hadde jeg fått hjelp.

Anonymkode: f3224...b89

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig ofte ser man ikke hvor ille det er selv før man får seg en liten vekker, enten ved et legebesøk, en flytur (der man ikke passer i setene), eller skal prøve å kjøpe seg nye klær der man innser at man må opp 10 + størrelser for å finne noe.

Vekten kommer ikke over natten, men snikende over lang tid. Da kjenner man ikke at det skjer, og man ser det heller ikke i speilet. Det skjedde med meg ihvertfall. Jeg visste at jeg hadde lagt på meg, men jeg så for meg at det var 10-20 kg, maks! Istedet viste det seg å være 35 kg.

I tillegg kommer de psykiske vanskene, (spiseforstyrrelser, angst, depresjon) for ikke å snakke om hvor tungt alt blir når man veier mye. Det er tungt å reise seg, å gå, å stå, å sykle, og spesielt det å trene. Man skjemmes over sin egen kropp og vil ikke gå ut døra. Så man sitter i stolen og trøstespiser og er drittlei. Man legger på seg mer, og det blir enda verre.

Det blir som en jævla tung ball som ruller nedover en bakke. Det er tungt nok å stoppe den fra å rulle mer, og et rent helvete å få den oppover bakken igjen. Det går nok til slutt, men det går sakte, og tar mye lengre tid og krefter enn det tok å la den rulle nedover.

Anonymkode: eb403...520

For noen kvinner kan det faktisk komme litt 'over natten'. Søsteren min gikk opp 30 kg under svangerskapet og selv om hun gikk ned 10 med en gang, satt de siste 20 som spikret fast. Hun visste ikke hvor mye som var fett og håpet det meste var vannvekt, det var det ikke. 

Selv om hun selvsagt hadde gått dem opp kilo for kilo, var det veldig vanskelig og vite og kontrollere under svangerskapet...

Anonymkode: 0bf99...ab5

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere som har lagt mye på seg av p-piller eller anti-depressiva og andre legemidler. Merkelig at nesten ingen nevner dette som en faktor her, da dette er medisiner mange går på. 

Det står til og med i pakningsvedlegget, og tar du deg turen innom en psykiatrisk poliklinikk vil du fort skjønne hva jeg mener. 

Det blir for enkelt å tro at det er overspising og lite aktivitet i alle tilfeller.

Anonymkode: ffdc2...c13