Stillhet etter at jeg forteller noe personlig

[AnonymBruker]

Jeg har vært igjennom mye i livet. Men dette er ikke noe jeg bare kastet i fanget på hvem som helst. Når jeg blir kjent med folk og de gladlig har delt sine historier, tenker jeg at de sikker vil syns at det er fint å få vite mer om meg og. Men det er som oftest slik at hvis jeg forteller noen en historie i fra en av de mange kjipe tingene i livet, Så blir det stille etterpå. Og gjerne kommer med fraser som: "oi! nå lysner det visst ute" eller "nei, se på klokka. På tide å komme igang igjen med.."

Kan noen svare meg på hvorfor det blir sånn? Skal jeg være mer tullet og dra på med en "jaja men sånn er no livet høhø"? skal jeg bare være overfladisk? Hvordan reagerer du når noen forteller om en tøff periode? er det tårene som kanskje kommer som skremmer? Jeg vil ikke skremme bort alle rundt meg. 

 

Anonymkode: 609a0...6f5

[AnonymBruker]

Hvis noen jeg nettopp har blitt kjent med serverer meg traumatiske historier iblandet tårer, så skremmer det meg fort unna, ja. For min del blir det oversharing, jeg føler jeg får del i noe som er ekstremt privat og som jeg på dette tidspunktet ikke vil vite noe om, og jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere.

Er det nære (og da mener jeg nære) venner, er det noe helt annet.

Anonymkode: ecdfc...7be

[Ananas.]

Gjør du noe i formidlingen din som tar litt brodden av det tunge og triste, eller blir det en slags betroelse det kan være vanskelig å respondere på? Jeg har mye trist i fortiden min som det på et eller annet tidspunkt er greit at de som står meg nærmest vet om, men da er jeg veldig nøye på å fortelle det på en måte som ikke setter dem i en "tvungen" trøste- eller mene-posisjon, for eksempel med en del humor. 

Og hva slags historier er det du svarer på? Å svare på en eller annen "is hos bestemor på landet"-historie med en mobbehistorie skaper nok fort en litt klein situasjon. 

[AnonymBruker]

Dersom noen forteller deg noe personlig og trist for. eks. er det ikke rette tidspunktet for å fortelle din historie.  Når andre forteller,  lytt og støtt og kom med forslag og råd,  men ikke bruk anledningen til å kunne fortelle noe alvorlig tilbake.  Det blir baaaare kleint!  

Anonymkode: 8aa29...bfe

[AnonymBruker]

Du mangler sosial iq, rett og slett.

Anonymkode: bc20b...000

[AnonymBruker]

Spørs jo hva du forteller, i hvilke settinger og hvor lenge du har kjent folk. Jeg har opplevd en kollega som delte svært privat samlivsinformasjon ifm med en skilsmisse til mange på jobb, og jeg kan lovet deg vi rodde og kom oss vekk fortest mulig, det var for privat. Samtidig hadde jeg en annen kollega som fortalte om at hun var utsatt for overgrep, rettssaken og voldsoffererstatning (som tok år og dag å få avklart) til oss hun jobbet nærmest med, men hun gjorde det på en måte som ikke skremte vekk noen. På den måten hadde vi god forståelse for at hun kunne ha en kjip dag når noe var skjedd i saken, og skjermet henne ved behov i jobbsammenheng. Selv har jeg delt privat info om sykdom, mobbing og annet privat fra min egen historie, men jeg har passet på å gjøre det på en slik måte at folk er informert og som er forklaring, uten å forvente at den/de jeg forteller til nærmest skal fungere som privat psykologtjeneste. Det aner meg at du kanskje leser situasjonene du deler i dårlig, eller gjør det på en måte der folk føler seg ukomfortabel, ikke vet hva du forventer av reaksjon og gjør det de kan for å komme seg vekk. Hvis f.eks Anne forteller at hun gleder seg til sommeren på familiehytta med foreldrene, og du repliserer med at det gjør ikke du fordi din far misbrukte deg på hytta hele barndommen før din mor tok livet av han som hevn, så bommer du grovt på nivået i samtalene. 

Anonymkode: f75f7...495

[exictence]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg blir kjent med folk og de gladlig har delt sine historier, tenker jeg at de sikker vil syns at det er fint å få vite mer om meg og.

Anonymkode: 609a0...6f5

Hvis du kommer med tårevåt personlig historie ganske etter at noen har delt sine historier, blir de vel litt satt ut og får ikke følelsen av at du tar deres historie alvorlig. Høres kanskje ut som at du vil vise at din historie er verre, så det er mer synd på deg?

Jeg dømmer selvfølgelig ikke. Kanskje det ikke er sånn i det hele tatt. Men når noen har en tøff periode og deler det med deg, er det motsatt virkning av trøst at du da kommer med en "verre" historie.

 

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Ananas. skrev:

Nei. forteller aldri eller sjelden om private ting. men her i dag fortalte jeg en kollega om hvorfor jeg ikke er sammen med barnefar. og det er kun fordi vedkommende ved flere anledninger har lagt ut om lignende historier om seg selv. må si at det var sårende at når jeg først tror at personen virkelig var interessert, Så ble jeg avvist så momentant. personen er sikkert interessert, men vet kanskje ikke hva h* skal si.

Anonymkode: 609a0...6f5

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Spørs jo hva du forteller, i hvilke settinger og hvor lenge du har kjent folk. Jeg har opplevd en kollega som delte svært privat samlivsinformasjon ifm med en skilsmisse til mange på jobb, og jeg kan lovet deg vi rodde og kom oss vekk fortest mulig, det var for privat. Samtidig hadde jeg en annen kollega som fortalte om at hun var utsatt for overgrep, rettssaken og voldsoffererstatning (som tok år og dag å få avklart) til oss hun jobbet nærmest med, men hun gjorde det på en måte som ikke skremte vekk noen. På den måten hadde vi god forståelse for at hun kunne ha en kjip dag når noe var skjedd i saken, og skjermet henne ved behov i jobbsammenheng. Selv har jeg delt privat info om sykdom, mobbing og annet privat fra min egen historie, men jeg har passet på å gjøre det på en slik måte at folk er informert og som er forklaring, uten å forvente at den/de jeg forteller til nærmest skal fungere som privat psykologtjeneste. Det aner meg at du kanskje leser situasjonene du deler i dårlig, eller gjør det på en måte der folk føler seg ukomfortabel, ikke vet hva du forventer av reaksjon og gjør det de kan for å komme seg vekk. Hvis f.eks Anne forteller at hun gleder seg til sommeren på familiehytta med foreldrene, og du repliserer med at det gjør ikke du fordi din far misbrukte deg på hytta hele barndommen før din mor tok livet av han som hevn, så bommer du grovt på nivået i samtalene. 

Anonymkode: f75f7...495

Haha nei det gjør jeg ikke 😂 les det jeg svarte ananas.

Anonymkode: 609a0...6f5

[AnonymBruker]

Om det blir stillhet fra flere enn en person, så handler deg om deg og sosiale antenner.

 

Anonymkode: fe731...38b

[Elaine Marley]

Det spørs litt hvordan og hvem du forteller sånne ting til. Prøver å la være og fortelle om ting som blir veldig personlige og følsomme til hvem som helst. 

Om jeg velger å fortelle noe så er det for å forklare. Jeg driver ikke og legger ut om ting til folk. 

Gjelder dette bare en person eller skjer det med flere? 

Hvis det bare var den ene personen du skriver om over her så kan det være at personen ikke kom på noe å si eller hvordan de skulle reagere, og derfor fikk panikk. Vet ikke. Det er litt vanskelig å svare på for det kommer an på flere ting. 

[AnonymBruker]

Se folk an og ta høyde for at det er flest lettvektere som ikke tåler noe alvorlig og flipper helt ut av alt som er seriøst eller trist. De som har opplevd lignende ting selv og har omsorg for andre eller bare folk som har naturlig varme og omsorg for andre vil lytte og forstå. Men ikke fortell private ting til folk du ikke egentlig kjenner. Noen folk er helt idiot og baksnakker og bruker ting folk har betrodd dem i mot dem senere.

Anonymkode: 2e301...39a

[AnonymBruker]

Jeg også opplevd mye kjipt i livet, men det er ikke noe jeg drar opp i alskens sammenhenger. Kan du fremstå som litt.. emosjonelt needy? Det virker som om du gjør folk ubekvemme, og da skjønner jeg at de vegrer seg litt.

Andre ganger er vet man bare ikke helt hva man skal si på strak arm. Jeg husker uttrykket til en stakkars tidligere kollega av meg, som spurte om jeg hadde barn - og svaret var "Nei, kjæresten min døde nettopp". Det er en solid conversation killer.

Anonymkode: c8847...df0

[AnonymBruker]

Har opplevd litt av det samme selv. Nå vil jeg ikke at noen skal vite noe slikt om meg, ikke nye folk hvert fall. For ovenfor nye folk så sier de at jeg virker så selvsikker, som om jeg har alt på stell og alltid er fornøyd. Og det stemmer jo - men de vet ikke (og trenger ikke vite) hvor hardt jeg har jobbet for å komme dit jeg er i dag. Noen ganger har jeg lyst til å fortelle, åpne min ryggsekk med erfaringer for å vise. Men det er jo ikke vits i.

Samtidig må man tenke på hvem man prater med. For du vet aldri hva de har opplevd. F.eks ei jeg jobbet med. Hun var veldig opptatt av trening og kosthold, jeg har selv drevet med dette ganske mye og fortalte henne om en diett jeg hadde brukt tidligere. Den ble kontrollert og fulgt opp av treningspartner, jeg fulgte den til kroppen sa det var nok osv. Så hadde hun prøvd den og jeg så en fin forskjell på kroppen hennes. Og når vi da var inne på temaet roste jeg henne.

Senere kom det frem at hun hadde anoreksia. Når noen kommenterte kroppen hennes så ble det bare verre. Når noen kommenterte maten hennes eller i det hele tatt snakket om mat stoppet hun å spise. Og der satt jeg og tømte min erfaring med strammere kropp uten å vite om hennes problemer. 

Altså man vet aldri hva andre går gjennom, det kunne vært at jeg åpnet meg for henne angående voldelig kjæreste eller voldtekt. Så hadde hun opplevd dette og følt at hennes egne minmer vellet opp igjen. Derfor holder jeg slikt for meg selv nå!

Anonymkode: ccdcc...7d4

[AnonymBruker]

Kommer helt an på hvorfor og hvordan du forteller ting. Sympati-søkere trekker jeg meg unna, for det de glemmer er at de fleste mennesker har opplevd svært vonde ting uten at de har behov for å fortelle det til kreti og pleti. Kjenner en som jobbet på et psykiatrisk sykehus, svært mange av pasientene hadde opplevd ekstreme traumer, men det som var typisk for dem var at de svært sjelden snakket om sine ekstreme opplevelser, min venninne sa at jo større belastninger jo mindre delte de med andre. Det blir rett og slett for truende for sjelen å åpne døren til de vonde minnene.  Så om du forteller svært personlige ting om deg selv, så kan du nesten regne med at " den tause" venninnen som hører på dine utlegninger har opplevd langt større traumer enn deg, men hun deler dem ikke med andre. Det blir noe helt annet om du forteller personlige anekdoter med masse humor og selvironi, men dine personlige tragedier fortalt med en " det er veldig synd på meg"-mine bør du spare til psykologen . Nå har jeg snakket veldig generelt, vet jo ikke hvordan eller hvorfor du deler svært personlige ting.

Anonymkode: c53eb...451

[AnonymBruker]

Kanskje de sitter igjen med at du "konkurrerer" litt? Om de forteller noe kjipt, skal du fortelle noe verre? Eller at du med en gang skal snu fokus mot deg? 

Når flere reagerer med å bli stille, så er det et tegn på at tid, sted og hvor personlig ting er ikke er helt riktig. 

En annen ting er at ikke alt er ting folk ønsker å vite om alle. Fordi man ikke er nært nok. 

Anonymkode: ea64f...921

[AnonymBruker]

Du leser antakeligvis situasjonen helt feil og forteller noe av privat karakter som ikke er passende der og da. 

Anonymkode: b60bb...9b3

[AnonymBruker]

Jeg kommer de i møte med sine tanker og følelser. Men så er jeg en av de gode, empatiske og rettferdige.

Så mange fordommer mot mennesker som åpner seg for andre, ville sett på det som tillitt dersom ikke manipulerende karakter, som jeg luker vekk fort.

Møter du stillhet har du ikke møtt det rette mennesket, ikke alle er like psykisk sterkt til og takle sensitiv informasjon. Det er nemlig en årsak til at folk forteller, og de trenger ikke fordømmelse

Anonymkode: 1765e...58c

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kommer helt an på hvorfor og hvordan du forteller ting. Sympati-søkere trekker jeg meg unna, for det de glemmer er at de fleste mennesker har opplevd svært vonde ting uten at de har behov for å fortelle det til kreti og pleti. Kjenner en som jobbet på et psykiatrisk sykehus, svært mange av pasientene hadde opplevd ekstreme traumer, men det som var typisk for dem var at de svært sjelden snakket om sine ekstreme opplevelser, min venninne sa at jo større belastninger jo mindre delte de med andre. Det blir rett og slett for truende for sjelen å åpne døren til de vonde minnene.  Så om du forteller svært personlige ting om deg selv, så kan du nesten regne med at " den tause" venninnen som hører på dine utlegninger har opplevd langt større traumer enn deg, men hun deler dem ikke med andre. Det blir noe helt annet om du forteller personlige anekdoter med masse humor og selvironi, men dine personlige tragedier fortalt med en " det er veldig synd på meg"-mine bør du spare til psykologen . Nå har jeg snakket veldig generelt, vet jo ikke hvordan eller hvorfor du deler svært personlige ting.

Anonymkode: c53eb...451

Hvis venninnen din er så uvitende håper jeg hun får sparken, for om man ikke skjønner at det er like mange ulike måter å reagerer på som det er folk, og at samme person kan reagerer helt ulikt på to ulike steder i livet, bør man seriøst ikke jobbe med mennesker og i alle fall ikke på steder der de fleste har traumer. Det er jo heller hun som favoriserer en gruppe pasienter og deres reaksjonsmønster og kategoriserer de andre som folk hun ikke trenger hjelpe..er det mulig. 

Anonymkode: 2e301...39a

[Sirah]

Mange mennesker vet kort og greit ikke hvordan de skal reagerere på personlige historier (som ikke handler om daglige temaer) og tårer og trekker seg unna. Jeg er litt sånn selv, forteller noen meg om en forferdelig opplevelse blandet med tårer så blir jeg fryktelig usikker på hvordan jeg skal håndtere den situasjonen. Spesielt dersom historien kommer litt "brått på" og fra et menneske jeg ikke regner som så veldig nærme. Skal man gi personen en klem? Vil personen ha ærlige råd eller medlidenhet? Jeg har dog blitt mye bedre på dette med åra, men tidligere mistet jeg fullstendig rettningssans dersom jeg havnet i en slik situasjon. Kan det være noe slikt? Av gode venner derimot har dette aldri vært noe problem.