Det ble tidlig høst i år

[AnonymBruker]

Jeg har kommet til den erkjennelse at alle de store valg her i livet har jeg nå for det meste tatt. Utad, og innerst inne i meg selv, framstår jeg som en suksess. Jeg er akkurat passelig bereist. Utdanningen fullførte jeg på normert tid og jeg har nå trygg fast jobb i offentlig sektor. Vi stiftet familie i forholdsvis ung alder, og vi bor nå (fremdeles relativt unge) i enebolig.

 

Oppskriftsmessig. Jeg har nailet det ene målet etter det andre. Tankene som nå preger meg er at nå er spenningen over. Det var slik det skulle bli. Det er slik det kommer til å være i lang tid, og jeg vil være en godt middelaldrende mann når jeg en dag går ut av denne epoken. Fram til da venter et par tiår med en evig runddans av husarbeid, oppfølging av barn (som jeg har fått) og vedlikehold av boligen (som jeg allerede bor i). "Vennene" som jeg skal omgås er "vennepar" som jeg har det til felles med at vi har jevngamle barn . Meg og barndoms/ungdomskameratene mine kommer ikke til  å være på stasjon på mange år, da vi er i totalt forskjellige livsfaser. Gud, som jeg savner dem! Jeg skal knulle akkurat det samme hullet, og den sparsommelige fritiden jeg har går på akkord med obligatorisk samvær med familie for øvrig og svigerfamilie.

 

Jeg lengter allerede tilbake til for bare få år siden da jeg enda hadde hele verden for mine føtter.

Det var altså dette som lå og ventet i enden, det som jeg strebet etter i tenårene og tidlig i tyveårene. Nå er skjebnen forseglet.

 

Dette blir en henvendelse til de av dere som har levd ganske lenge og som sikkert har vært gjennom dette før meg. Hvordan i all verden håndterer man denne erkjennelsen? Hvordan slår jeg meg til ro med at mulighetene til å påvirke livet videre i en eller annen spennende retning fra nå av er ytterst begrenset? Logisk sett burde jeg være dypt takknemlig for det livet har skjenket meg. Hvorfor spiller ikke følelsene på lag på dette stadiet?    

Anonymkode: 8418c...4f0

[Ginny]

Så gjør noe annet dal vel! Ta med deg familien og reis utenlands, bo borte noen år, dannelsesreise, flytt i båt, gjør det du føler for! Så lenge du er mann nok til å ta ansvar for de barna du har vært med på å skape, så er jo alt greit. Bygg et tårn i Hagen, bygg et mummihus, lag et hobbithull, dyrk dine egne grønnsaker, hva nå enn som gir livet ditt glede og mening. 

Behold kontakten med gamle venner, i den grad det lar seg gjøre. Ta en guttetur i året om ikke annet. 

Livet ditt blir det du gjør det til, du må ikke legge deg ned og erkjenne livet som over. Det går an å være takknemlig for det man har, og samtidig prøve å gjøre det mer spennende.