Mannen takler ikke at jeg er syk

[Gjest Anonymous]

Jeg er gravid i 5. måned og nesten siden dag 1 i graviditeten har jeg vært plaget med et eller annet. I begynnelsen var det kvalme og oppkast 24 timer i døgnet, nå er det full bekkenløsning, såpass at jeg går på krykker. Jeg har mer eller mindre vært sengeliggende hele svangerskapet gjennom og har selvsagt vært 100% sykemeldt hele tiden. Vi har et barn på 2 år og jeg er nødt til å sende det i barnehagen de dagene vi har plass fordi jeg ikke makter å være alene med henne en hel dag. Jeg har selvsagt dårlig samvittighet fordi jeg ikke strekker ttil. Problemet er at mannen min overhode ikke takler at jeg er syk. Han ser selv hvordan jeg sliter, likevel får jeg kjeft hver dag fordi huset forfaller og fordi jeg må sende ungen til barnehagen. Han gjør en del i huset og jeg forstår godt at han blir sliten av å måtte gjøre mer enn han pleier, men jeg klarer rett og slett ikke å gjøre alt av husarbeid lenger. Han har dessuten flere ganger spurt meg hvordan jeg skal klare å ta meg av to barn, siden jeg ikke klarer ett en gang. Jeg føler meg så ydmyket hver gang han sier det! Han har også fortalt meg flere ganger hvor lat jeg er som ikke drar på jobb og athan ikke skjønner hvordan jeg orker å være hjemme. Han sa faktisk at han heller hadde spydd på jobb enn å være hjemme. Tre ganger i løpet av dette svangerskapet har jeg bedt ham komme hjem fra jobb fordi jeg har vært veldig syk. Dette har vært på dager barnet vårt ikke har hatt barnehageplass. Alle gangene har han lagd et helvete fordi det går utover jobben hans. Først ringer han alle besteforeldrene og hører om de kan stille opp, enda han utmerket godt vet at de jobber alle sammen. Så gjør han et stort nummer ut av at må finne noen som kan ta over for ham, enda det faktisk ikke er hans ansvar å finner vikarer og stillingen for øvrig kan stå tom de timene det er snakk om. Når han endelig kommer hjem etter tre-fire timer, er det å begynne å kjefte på meg for alt jeg ikke har gjort i huset, samt at jeg nok en gang får en lang lekse om at dette går utover jobben hans. Hva med min jobb da? Jeg har vært borte i drøyt fire måneder... Dessuten kan han ikke forstå hvorfor han må komme hjem til ungen når jeg likevel er hjemme. :koko: Jeg synes det er utrolig slitsomt å ha det sånn, i tillegg til de fysiske plagene.

Mitt poeng er at ser med egne øyne hvordan ståa er når han er hjemme, likevel går det ikke inn at jeg har det sånn hele døgnet. Hvordan i himmelsens navn skal jeg få til det???

(Noen lurer sikkert på hvorfor jeg har valgt å få et barn til med denne mannen. Saken er at jeg overhode ikke var plaget med noe som helst i forrige svangerskap, slik at han aldri har sett meg syk i flere dager sammenhengende før og han har derfor heller adlri vist denne siden av seg før. Jeg har alltid ønsket meg tre barn, nå vet jeg ihvertfall at det ikke blir mer enn to.)

[tingeling]

Trøsteklem!

Dette høres forferdelig slitsomt ut. Jeg har ikke vært gravis selv, men har veninner som har gått igjennom tøffe svangerskap og de trengte all den støtten de kunne få. Og er det en tid i livet når man virkelig bør få sympati og omsorg av mannen sn så er det nettop når man er gravid!

Hvis du vil ha mitt råd, så ville jeg foreslå familieterapi. Du kommer til å være sliten i flere måneder fremover, sansynligvis også etter fødselsen, og hvis ikke ting forandrerseg kommer det til å bli meget tøft for forholdet deres. Mye bedre å ta tak i dette nå enn å gå og vente på at det kanskje skal bli bedre.

Lykke til med alt sammen!

Tingeling

[Gjest Anonymous]

:trøste:

Huff, han høres ut som en skikkelig egoist! Minn han på at du tross alt skal føde barnet hans, og at dere er sammen om å få barn! Det er jo ikke sånn at du har blitt gravid av deg selv, for så å dikte opp en masse plager for å være vanskelig Hva med å vise han det du har skrevet her? Kanskje han da kan få seg en vekker, og skjønne hvordan han behandler deg?

[L@dy]

:evil: Jeg hadde blitt forbanna, og sagt til han i en KLAR tone at den oppførselen hans hadde jeg ikke funnet meg i. Om det ikke hadde hjulpet, så hadde jeg ringt trygde kontoret og forhørt meg om hjelp der. For deretter å si at han bare kan flytte når som helst fordi DU har ordnet med hjelp, så du klarer deg. Synest det er kritikkverdig at han holder på sånn. Jeg forstår jo samtidig at han nok er sliten, men det får være måte på.

Ellers er jo tingeling sitt råd om familieterapi sikkert ikke så dumt.

[liv]

:trøste:

[Gjest Kaffegjesten]

Trådstarter:

Først ringer han alle besteforeldrene og hører om de kan stille opp, enda han utmerket godt vet at de jobber alle sammen. Så gjør han et stort nummer ut av at må finne noen som kan ta over for ham, enda det faktisk ikke er hans ansvar å finner vikarer og stillingen for øvrig kan stå tom de timene det er snakk om.

Snakk om å virkelig drite seg ut overfor familien - hva tror de om en fyr som han? Jobber han på en normal arbeidsplass vil jo et barns ankomst være flott. At en mor kan bli dårlig tror jeg mange har en forståelse for - og fyren er jo tydeligvis lite borte fra jobben. Dernest ville jeg ringt for å sjekke forslaget til Tingeling - om familieterapi. Tror at denne karen trenger en vekker. Tipper at han ikke blir den som står opp om natta når ungen skriker - for du er jo "bare" hjemme. Den gangen vi hadde små barn delte kona og jeg på alt - også å være hjemme. (selv om kona nok likevel fikk en større belastning enn meg)Og vi sto opp annen hver gang - alltid! For meg var det å være hjemme med barn en betydelig større belastning enn å være på jobben, særlig hvis et barn var sykt. Jobben var rene ferien i forhold. Slik jeg leser innlegget har han fått med seg lite om hvordan arbeidsfordeling er i et (etter min oppfatning) vanlig hjem. Det er nesten så en skulle ønske han ble syk - og så kunne du bare la han ligge. Slik du fremstiller det mener han det er din "skyld" at du ble gravid, at det medfører helseplager, at det går ut over husarbeid osv.

Etter å ha "vært" her på Kvinneguiden en stund trodde jeg at en dag ville jeg slutte å forundre meg over hvordan folk har det, men nei da. Ene historien verre enn den andre dukker opp - og slik jeg ser det er situasjonen trådstarter har kommet opp i en av de verre. Her er det ikke vanlig krangling, utro/ikke utro, elsker/elsker ikke osv men en grunnleggende manglende forståelse av hvordan kjæresten/partneren har det. Det er jo ikke til å tro. Kanskje fyren blir overrasket hvis familieterapi kommer på banen. Han vil sikkert si - hvorfor det? Du må bare se å bli frisk. Tror nok det er han som først må bli frisk - i hodet sitt!

Tviler på at det blir vanskelig å få barnevakt av besteforeldre hvis tema er familierådgiving for å få barnefaren på litt andre tanker. Fyren har jo skutt seg selv så grundig i foten at jeg hadde ikke villet/turt se mine svigerforeldre i øynene om jeg hadde oppført meg slik han gjør - men han skjønner sikkert ikke det selv heller.

Vet ikke om jeg skal bli forbannet eller oppgitt, men å leve resten av livet med en fyr som har så lav EQ = følelsesmessig intelligens, vet jeg hadde blitt vanskelig for meg. Det kan jo komme annen sykdom også i livet...........

[LilleBille]

Kaffegjesten

[Gjest Anonymous]

For meg er slike holdninger som din mann viser nesten verre enn utroskap....

[Gjest Anonymous]

:o

Trodde nesten ikke det var mulig å ha det slik, jeg! En ting er at man ser forskjellig på likestilling og hvem som skal gjøre hva; men når den ene er syk bør da enhver mann, uansett hvor macho og inkompetent på klesvask han er, stille opp. Dette handler om omsorg for den andre, noe som bør komme foran alt.

Og når man får barn - ja, så får man barn SAMMEN, som andre her påpeker. At barnet har det bra er begges ansvar, og når den ene er syk og det faktisk ikke er slik at man er omgitt av masse andre omsorgspersoner, er det logisk at den andre stiller opp. Svangerskapsplager er såpass utbredte at jeg mener han burde vært i stand til å tro på og sette seg inn i situasjonen din. Synes han hører umoden ut når du forteller hvordan han lager et helvete ut av å måtte dra hjem frajobb - er det fordi han ikke føler seg trygg på arbeidsplassen, eller...? Som Kaffegjesten sier - de fleste steder har man forståelse for at småbarn og gravide samboere/koner trenger deltakelse også fra mannens side.

Hva synes feks foreldrene dine om dette? Venner?

uff - jeg snakket for ikke så lenge siden med ei venninne som har to små barn, og det virker som hun også sliter med at mannen virkelig ikke skjønner at det å få barn krever noe av begge. Han ville gjerne HA barn, men å holde seg hjemme en helg eller stå opp tidlig med guttene - det må hun gjøre. Aldri han. Sånn skal det ikke være!

[Gjest snart 4 barns mamma]

Stakkars deg! Jeg synes synd på deg i den situasjonen du er i. Er selv gravdi med nummer 4 og er plaget med kvalme og bekkenløsning. Har vært innlagt pga kvalmen i de tre forrige svangerskapene. Det ser ut som om det går slik denne gangen også. :-(

Kjære deg, ikke finn deg i dette. Jeg har venninner som har menn som er lik din mann. De vil så gjerne ha barn men å stille opp, nei da svikter de mega. Å gå hjemme med bekkenløsning er forferdelig tungt. Du trenger hvile og ro. Kan ikke din mann levere barnet før han drar på jobb?. Slik du har det nå, er det nesten bedre å være alene. Sett ned foten. Du skal ha et liv etter dette også. Sliter du deg ut nå så kan det hende du sliter med bekkenet etter fødsel og kan hende en fødselsdeprsjon ikke er langt unna.

Din mann er en egoist av dimensjoner. Ble helt satt ut jeg når jeg leste at han kjefter på deg fordi du leverer barnet i barnehage fremfor å ha barnet hjem :o

Dette er ikke normalt. Det er du som har det tøft nå. Du trenger støtte og hjelp og ikke minst forståelse.

I mitt forrige svangerskap ble min mann halvt sykmeldt for å ta vare på barna vi har. Dette hjalp oss, da jeg var sengeliggende.

Hadde JEG levd slik og blitt behandlet slik hadde jeg tuppet mannen min ut av døra. Han gjør jo livet dtt tyngre for deg!

Uff, får helt vondt av deg

[Elle Melle]

Hva med at du flytter hjem til foreldrene dine en priode, UTEN barnet, så kan han få styre ståket alene mens du får tid til å komme deg litt i fred og ro?

Vis at du ikke lar deg behandle på denne måten, og at du faktisk forventer å bli tatt hensyn til!

[Scorpina]

Jeg er helt målløs!!!!! Ja jeg finner ikke ord!! :o

Her er du gravid med DERES felles barn også får du "hoinnkjeft" pga bla bekkenløsning!? Ghuhhh....er så man kan ete never av forbannelse!!! Jeg har SELV vært nærmest invalidisert av bekkenløsning og er det noe man trenger, ja så er det backup, støtte, forståelse...noe din "bedre halvdel" ikke fatter ordets betydning av.

Kan det også komme av at første graviditet gikk så greit!? At han faktisk ikke SKJØNNER hvor ondt og plagsomt du har det!? En mann her skrev ang familieterapi - GOD ide!! Men, jeg har mine tvil i at han vil bringe inn en "fremmed" i denne enkle (i hans øyne??) "saken"....

Skulle ønske du kunne tatt han med til legen, så legen kunne forklart hvorfor hans kone er så syk i dette svangerskapet!! At han kunne SKJØNT at dette er noe som plager deg veldig og ikke minst - tapper deg for energi. Energi du sårt trenger når du føder barnet og ikke minst DA mååå være up'n running, i tillegg omsorg etc for eldste barnet!

DIN MANN TRENGER EN WAKE UP CALL!!!!

(sorry capslock men dette kunne ikke sies mer tydeligere!!)

Jeg ønsker deg LYKKE til...og sender MANGE varme klemmer om bedring på hjemmefronten!!

Beste hilsen

Scorpina

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for all støtte, det varmer!

For øvrig vet jeg ikke om dette med familieterapi er løsningen. For det første tviler jeg på at han ser poenget med det og for det andre synes jeg det er litt ekkelt å involvere fremmede i mine problemer.Men hvordan vi skal løse dette vet jeg ikke, for jeg har jo sagt i fra gang på gang, men det går ikke inn.

Det pussige her er jo at han faktisk gjør en del husarbeid, det har han alltid gjort, og han deltok mye i babystellet da den eldste var baby, han sto også opp om natta. Det han ikke fatter er at jeg ikke orker like mye som før.

Et annen ting jeg synes er et problem er at jobben er viktigerer enn alt annet, ihvertfall virker det ofte sånn. Som nevnt er det et stort problem for ham når jeg har bedt ham om å komme hjem fordi jeg er syk. Han har også flere ganger prestert å dra tidligere på jobben enn nødvendig på dager han begynner seint, når jeg er hjemme og er syk og trenger hjelp, bare fordi han har lyst til å jobbe... Det er jo fint a han trives, men det går utover oss andre i familien.

Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Å kaste ham ut synes jeg blir for drastisk. Jeg regner for øvrig med at han vil bli seg selv igjen når fødselen er vel overstått og de verste plagene mine har gitt seg. Men det er overhode ingen tvil om at han mangler empati for sykdom hos andre.

Noe som er helt tragikomisk er at ingen er så dårlig som ham når han en sjelden gang er syk. Forrige uke strakk han et leddbånd og det var sikkert vondt. Jeg har visst aldri hatt så vondt som han hadde det da, kan dere skjønne. Men på jobben skulle han. Han valgte å hinke rundt på jobben og han har en jobb han går i hele dagen, framfor å bli hjemme.

Det kommer vel heller ikke som noe sjokk på dere at han forlanger at den eldste skal være hjemme når jeg går ut i fødselspermisjon. Jeg skal ikke få tid alene med den nye babyen og den eldste skal være hjemme og kjede seg med meg. Han mener vi skal si opp barnehageplassen på tre dager i uken for å spare litt penger.

[Gjest Nabokone]

Gå fra han. Du trenger ikke en sånn mann. Forholdet deres har ingen fremtid.

[Gjest Anonymous]

Huff, jeg får dårlig amvittighet, sånn som jeg svartmaler alt akkurat nå. Det var ihvertfall godt å få det ut og få en bekreftelse på at jeg ikke er helt på jordet.

[Gjest Kaffegjesten]

Dette virker helt syk spør du meg, særlig etter siste innlegg fra trådstarter.

For øvrig vet jeg ikke om dette med familieterapi er løsningen. For det første tviler jeg på at han ser poenget med det og for det andre synes jeg det er litt ekkelt å involvere fremmede i mine problemer.Men hvordan vi skal løse dette vet jeg ikke, for jeg har jo sagt i fra gang på gang, men det går ikke inn.

At din mann/samboer ikke vil se hensikten med familieterapi sa jeg fra i mitt innlegg - fyren er så innskrenket at han ikke ville det trodde jeg fra første stund da jeg leste ditt innlegg. Poenget med familietrapi for dere er at han skal forstå at han er en stor egoist - at han må SE DEG og din behov - for at DERE skal kunne klare å få det fint SAMMEN. I denne situasjonen dere har kommet - med din bekkenløsning og andre helseplager MÅ HAN sette sine behov litt til side. Det er disse tingene familietreapien må forklare han og få han til å forstå. Nå dine ord ikke er nok eller brukbare så må andre hjelpe dere. Det kan jo hende at ved å søke denne hjelpen nå får dere over en kneik - for hjelper ikke dette ville jeg neppe ha klart å leve sammen med han. Det er jo som du tidligere fortalte, mange gode egeneskaper ved fyren også - og da for å ta vare på helheten/forholdet deres er det kanskje noe slikt som må til.

Av og til skal det ganske kraftig lut til for å vekke folk, men det kan absolutt være verd en slik oppvåkning. Dette gjelder ikke bare deg, men han også - og barna deres. Tenk deg godt om - det er slett ikke sikkert det er nødvendig å hive ut fyren - bare vekk han skikkelig.