Noen andre med slike menn?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med denne mannen i 6 år nå. Vi er begge i begynnelsen av 30-årene. Det som begynte som en stormende flørt ble raskt alvor da jeg ble uplanlagt gravid etter 4 måneder. Etter det verste sjokket la seg bestemte vi oss for å prøve å få dette til, mye pga vi oppdaget graviditeten såpass sent også (jeg gikk på p-piller ). Vi fikk en herlig datter og hun knyttet oss sammen både som par og familie. 

Vi har alltid hatt våre utfordringer i forholdet, mye pga hans måte å leve på egentlig. Han er sta og egenrådig, han jobber med kreative prosjekter og blir fort oppslukt i disse og mingling med "de rette", herunder en del sene kvelder og alkoholkonsum. Siden han er en veldig attraktiv mann har jeg svelget mine kameler, da det har vært vanskelig å ikke bli sjalu i disse situasjonene. Han har likevel vært en fantastisk pappa hele veien, selv om det er jeg som er A4 forelderen om man kan si det sånn. Vår datter har vært et veldig enkelt barn hele veien, vi merket knapt noe til trass eller søvnproblemer. Dette gjorde oss kanskje dårlig rustet til nestemann.. Sønnen vår var planlagt og ønsket. Han er nå 2 år og veien hit har vært preget av kolikk, trass og et heftig temperament og generelt ganske utfordrende oppførsel. Dette har tydeligvis vært en dytt over stupet for forholdet vårt, forbjeg får virkelig ikke mannen med på laget her. Vi har fått tilbakemeldinger fra barnehage og helsestasjon på at gutten vår trenger faste rammer og at vi som foreldre er samkjørte og klare i hvordan vi håndterer gutten. Her har far omtrent gitt opp og mener det ikke går an å få "styr på ungen". Han er stadig oftere ute med venner og unngår så best han kan vår hverdag her hjemme. Dette gjør meg selvfølgelig sliten og sint/lei meg som igjen fører til flere konflikter. 

Jeg opplever full støtte både fra egen og hans familie på at nå må han ta tak som forelder han også, men han sier bare at det er jeg som er flink med ungene og at han ikke "klarer" å få minstemann til å høre. Han orker ikke være hjemme fordi det bare er hyl og skrik.. 

Jeg ønsker ikke å bare kaste inn årene her, da barna elsker sin far og jeg elsker han også tross alt. Jeg ønsker i alle fall at alt skal være prøvd men nå aner jeg ikke hva vi skal gjøre lenger for at far skal forstå at han ikke bare kan overlate alt med toåringen til meg. 

Noen andre som har lignende menn og kan gi råd om hvordan man får de mer på banen med oppdragelse av barna og delta mer i familielivet? 

Anonymkode: 5c78a...e7d

[lokmeister2016]

Du vet menn kan bli fødsels deprimerte og ?? Mulig mannen din er deprimert ?? Jobber han mye og ? Jeg ser hvorfor han drar ut de er en flukt situasjon han er deprimert .. skaff mannen psykolog og sørg for at han ikke har vitamin mangler . De kan hjelpe på  depresjon spiser deg opp levende . Og barn er ikke altid best for forholde desverre  dere bør også satse på familie /par terapi . Mulig med noen "fri" kvelder me beste foreldre som barnevakt så du og mannen kan ha en romantisk middag eller noe? 

[AnonymBruker]

Du kan jo spørre om han tror det blir lettere hvis dere går fra hverandre og han får sønnen sin 50/50.

Menn som ikke takler ansvaret med sitt eget barn og legger alt over til moren med beskjed om at  "det er du som er flink med barna" har jeg null respekt for. De har et like stort ansvar som du har, og han er en stor egoist som både lar ungen fortsette i samme sporet til tross for helsestasjon sin beskjed om at dere må stå sammen og at du skal få alt ansvar og "slit" så han kan få slippe.

Beklager, men en sånn mann hadde jeg ikke vært sammen med. 

Anonymkode: baecd...37e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, lokmeister2016 skrev:

Du vet menn kan bli fødsels deprimerte og ?? Mulig mannen din er deprimert ?? Jobber han mye og ? Jeg ser hvorfor han drar ut de er en flukt situasjon han er deprimert .. skaff mannen psykolog og sørg for at han ikke har vitamin mangler . De kan hjelpe på  depresjon spiser deg opp levende . Og barn er ikke altid best for forholde desverre  dere bør også satse på familie /par terapi . Mulig med noen "fri" kvelder me beste foreldre som barnevakt så du og mannen kan ha en romantisk middag eller noe? 

Hei, ja han flykter fra situasjonen, problemet er jo at ingenting blir bedre av det hverken for oss eller for barna. Han jobber mye i de periodene han har et prosjekt eller et oppdrag, men han kan også gå to uker uten noen spesiell jobb og da er han bare "ute" og mingler eller gjør research.. Jeg tror helt ærlig han ikke har en depresjon, bare at han ikke vet hvordan han skal takle dette på hjemmebane. Han vet ikke hvordan han skal være, sier han.. 

Han har videre null tro på psykolog/parterapi, det har jeg luftet alt. 

Anonymkode: 5c78a...e7d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, lokmeister2016 skrev:

Du vet menn kan bli fødsels deprimerte og ?? Mulig mannen din er deprimert ?? Jobber han mye og ? Jeg ser hvorfor han drar ut de er en flukt situasjon han er deprimert .. skaff mannen psykolog og sørg for at han ikke har vitamin mangler . De kan hjelpe på  depresjon spiser deg opp levende . Og barn er ikke altid best for forholde desverre  dere bør også satse på familie /par terapi . Mulig med noen "fri" kvelder me beste foreldre som barnevakt så du og mannen kan ha en romantisk middag eller noe? 

Hei, ja han flykter fra situasjonen, problemet er jo at ingenting blir bedre av det hverken for oss eller for barna. Han jobber mye i de periodene han har et prosjekt eller et oppdrag, men han kan også gå to uker uten noen spesiell jobb og da er han bare "ute" og mingler eller gjør research.. Jeg tror helt ærlig han ikke har en depresjon, bare at han ikke vet hvordan han skal takle dette på hjemmebane. Han vet ikke hvordan han skal være, sier han.. 

Han har videre null tro på psykolog/parterapi, det har jeg luftet alt. 

Anonymkode: 5c78a...e7d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan jo spørre om han tror det blir lettere hvis dere går fra hverandre og han får sønnen sin 50/50.

Menn som ikke takler ansvaret med sitt eget barn og legger alt over til moren med beskjed om at  "det er du som er flink med barna" har jeg null respekt for. De har et like stort ansvar som du har, og han er en stor egoist som både lar ungen fortsette i samme sporet til tross for helsestasjon sin beskjed om at dere må stå sammen og at du skal få alt ansvar og "slit" så han kan få slippe.

Beklager, men en sånn mann hadde jeg ikke vært sammen med. 

Anonymkode: baecd...37e

Jeg er jo i grunn enig i alt dette, og tro meg, jeg hadde heller aldri trodd jeg skulle orke å være sammen med en sånn mann før jeg plutselig stod i situasjonen selv. Han var ikke slik med vårt første barn i det hele tatt. Jeg føler han trekker seg unna fordi han ikke vet hvordan han skal være nå som det kreves mye mer av han som far 

Anonymkode: 5c78a...e7d

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er jo i grunn enig i alt dette, og tro meg, jeg hadde heller aldri trodd jeg skulle orke å være sammen med en sånn mann før jeg plutselig stod i situasjonen selv. Han var ikke slik med vårt første barn i det hele tatt. Jeg føler han trekker seg unna fordi han ikke vet hvordan han skal være nå som det kreves mye mer av han som far 

Anonymkode: 5c78a...e7d

Han var ikke sånn fordi første barnet var "enkelt" og krevde ingening av han.

Hvis du blir sliten nok, så vil du antageligvis gå. Går du fra han såner sjangsen stor for at han da får 20-50 % samvær med barna alene. Hvordan i alle dager skal han takle det da?

 

 

Anonymkode: baecd...37e

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han var ikke sånn fordi første barnet var "enkelt" og krevde ingening av han.

Hvis du blir sliten nok, så vil du antageligvis gå. Går du fra han såner sjangsen stor for at han da får 20-50 % samvær med barna alene. Hvordan i alle dager skal han takle det da?

 

 

Anonymkode: baecd...37e

Han hadde ikke taklet å ha minstemann alene, det kan jeg ikke se for meg engang.. 

Anonymkode: 5c78a...e7d

[Zienna]

Nei, faren til mine barn var ikke slik.  Men du beskriver situasjonen godt, og jeg har ingen problemer med å se den for meg. 

Du, og sikkert også andre, har skånet mannen din for bekymringer og problemer.  Resultatet er en mann og far som tenker mer på seg selv enn på de har nær og bryr seg om.  Han regner med at du og alle andre ordner opp. 

Jeg har sett kvinner leve hele livet sammen med menn som du beskriver.  De har godtatt at det er slik, og gitt rom for mannen.  Selv kunne jeg aldri akseptert at mannen min ikke delte ansvaret fullt med meg.  Vi er forskjellige, og du må kjenne etter selv hvor dine grenser går.     

[absinthia]

Vel, han unngår situasjonen fordi han føler liten mestring og trenger å skifte perspektiv, for å komme videre. 

Det han må bli klar over er at det ikke er barnet som er " umulig" , det er bare det, at barn er individer, med forskjellige egenskaper. Noen barn er ekstra viljesterke og har en vanvittig ståpåvilje, noe som ofte kan gi seg utslag i at de trenger litt ekstra faste rammer. Slike barn har et helt fantastisk potensiale, til å kunne gjøre det bra senere i livet om en bare lirker disse egenskapene over i riktig spor. Noen slike barn, er mer urolige, fordi de rett og slett er litt mer ømfindtlige enn andre ovenfor forandringer og trenger mest mulig stabilitet i hverdagen.

 Jeg har opplevd med egne barn og med barn på jobb, at barn som f.eks har en forelder som er mye borte hjemmefra, eller andre ting som krever at barnet ofte må tilpasse seg overganger, ofte er ekstra avhengig av rutiner og faste holdepunkter. Det kan være at de er nøye med småting som at de alltid må sitte på sin stol i barnehagen,og at de må ha den samme matboksen hver dag, ellers blir de litt ekstra usikre, eller at de reagerer mer enn andre på at det f.eks er ny vikar i barnehagen, i steden for de vante voksne.  - Kanskje ville det vært positivt for far og sønn om de to hadde en fast kosestund, hver dag, når det lar seg gjøre? En stund der de  noe som barnet liker veldig godt, enten det er å bli lest for eller å gjøre noe ute. ( Har en mann som er mye borte hjemmefra og jobber til merkelige tidspunkt og uforutsigbare dager, selv, så jeg vet at å legge inn helt faste rutiner i et slikt yrke ikke er lett. 

En annen ting han må bli klar over er at dette er et målrettet prosjektarbeid, som vil foregå i mange år. En del barn som må ha ekstra mye oppdragelse, blir ekstra bra, når de blir store. Det som mannen din må lære seg, er også at slike barn trenger ekstra mye positiv oppmerksomhet, når de gjør noe bra, eller bare for å vise at man er glad i dem,fordi en såpass stor del av hverdagen deres går med på å bli satt grenser for. 

Selv om mannen din, i en perfekt verden, burde evne å ta tak i dette selv, så trenger han nok litt inspirasjon fra deg. Jeg ville fluksens, begynt positiv manipulering for far/sønn-forholdet sin del, ved å gi mannen små drypp av positive ting om sønnen, om på hvilken måte sønnen minner om ham og slike ting, slik at han får et mer positivt bilde av barnet sitt. Faren trenger å forstå at han utgjør positiv forskjell i barnets hverdag.

Du vet at: Når en ting blir gjentatt ofte nok, så blir den etterhvert en sannhet. 

Kunne skrevet om dette i timesvis, uten å få med alt jeg egentlig ville ha formidlet, men tror dette er det viktigste jeg har på hjertet.

Kunne sikkert klagd litt mer over at noen menn enda overlater hovedansvaret for barn, til barnets mor,,når,det,blir tøft, men tenker at det har mange andre tatt seg av. Man må uansett bare forholde seg til ting som de er og ikke som de burde ha vært, for å begynne en god forandring.

Anbefaler å seg denne serien, sammen med din mann. Den kan være med på å få din mann på å skifte litt perspektiv, på hva barn er og om at foreldrerollen stort sett er tøff  for de fleste, på en eller annen måte. 

http://www.imdb.com/title/tt5140248/ 

Den ligger ute på Netflix, men kan også kjøpes hos iTunes. 

Jeg synes at alle foreldre og de som har med barn å gjøre, burde se den. 

[absinthia]

Glemte å anbefale foreldreveiledningskurs, f.eks dette: https://www.bufdir.no/Familie/Tilbud_Regionene/circle_of_security/

[AnonymBruker]

7 timer siden, absinthia skrev:

Vel, han unngår situasjonen fordi han føler liten mestring og trenger å skifte perspektiv, for å komme videre. 

Det han må bli klar over er at det ikke er barnet som er " umulig" , det er bare det, at barn er individer, med forskjellige egenskaper. Noen barn er ekstra viljesterke og har en vanvittig ståpåvilje, noe som ofte kan gi seg utslag i at de trenger litt ekstra faste rammer. Slike barn har et helt fantastisk potensiale, til å kunne gjøre det bra senere i livet om en bare lirker disse egenskapene over i riktig spor. Noen slike barn, er mer urolige, fordi de rett og slett er litt mer ømfindtlige enn andre ovenfor forandringer og trenger mest mulig stabilitet i hverdagen.

 Jeg har opplevd med egne barn og med barn på jobb, at barn som f.eks har en forelder som er mye borte hjemmefra, eller andre ting som krever at barnet ofte må tilpasse seg overganger, ofte er ekstra avhengig av rutiner og faste holdepunkter. Det kan være at de er nøye med småting som at de alltid må sitte på sin stol i barnehagen,og at de må ha den samme matboksen hver dag, ellers blir de litt ekstra usikre, eller at de reagerer mer enn andre på at det f.eks er ny vikar i barnehagen, i steden for de vante voksne.  - Kanskje ville det vært positivt for far og sønn om de to hadde en fast kosestund, hver dag, når det lar seg gjøre? En stund der de  noe som barnet liker veldig godt, enten det er å bli lest for eller å gjøre noe ute. ( Har en mann som er mye borte hjemmefra og jobber til merkelige tidspunkt og uforutsigbare dager, selv, så jeg vet at å legge inn helt faste rutiner i et slikt yrke ikke er lett. 

En annen ting han må bli klar over er at dette er et målrettet prosjektarbeid, som vil foregå i mange år. En del barn som må ha ekstra mye oppdragelse, blir ekstra bra, når de blir store. Det som mannen din må lære seg, er også at slike barn trenger ekstra mye positiv oppmerksomhet, når de gjør noe bra, eller bare for å vise at man er glad i dem,fordi en såpass stor del av hverdagen deres går med på å bli satt grenser for. 

Selv om mannen din, i en perfekt verden, burde evne å ta tak i dette selv, så trenger han nok litt inspirasjon fra deg. Jeg ville fluksens, begynt positiv manipulering for far/sønn-forholdet sin del, ved å gi mannen små drypp av positive ting om sønnen, om på hvilken måte sønnen minner om ham og slike ting, slik at han får et mer positivt bilde av barnet sitt. Faren trenger å forstå at han utgjør positiv forskjell i barnets hverdag.

Du vet at: Når en ting blir gjentatt ofte nok, så blir den etterhvert en sannhet. 

Kunne skrevet om dette i timesvis, uten å få med alt jeg egentlig ville ha formidlet, men tror dette er det viktigste jeg har på hjertet.

Kunne sikkert klagd litt mer over at noen menn enda overlater hovedansvaret for barn, til barnets mor,,når,det,blir tøft, men tenker at det har mange andre tatt seg av. Man må uansett bare forholde seg til ting som de er og ikke som de burde ha vært, for å begynne en god forandring.

Anbefaler å seg denne serien, sammen med din mann. Den kan være med på å få din mann på å skifte litt perspektiv, på hva barn er og om at foreldrerollen stort sett er tøff  for de fleste, på en eller annen måte. 

http://www.imdb.com/title/tt5140248/ 

Den ligger ute på Netflix, men kan også kjøpes hos iTunes. 

Jeg synes at alle foreldre og de som har med barn å gjøre, burde se den. 

Tusen takk for et utfyllende og veldig godt svar! Dette ga meg håp! 

Jeg tror også han trenger å føle mestring når det kommer til sønnen vår og det er her litt av kjernen ligger 

Anonymkode: 5c78a...e7d

[AnonymBruker]

Uff da ser ut som han fremdeles er en unge i en voksen kropp. Mange slike menn, men ikke alle. Du får si til barna når de blir litt større og forstår at pappa'en deres ikke klarte å være pappa. 

Anonymkode: 24597...a4a

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, ja han flykter fra situasjonen, problemet er jo at ingenting blir bedre av det hverken for oss eller for barna. Han jobber mye i de periodene han har et prosjekt eller et oppdrag, men han kan også gå to uker uten noen spesiell jobb og da er han bare "ute" og mingler eller gjør research.. Jeg tror helt ærlig han ikke har en depresjon, bare at han ikke vet hvordan han skal takle dette på hjemmebane. Han vet ikke hvordan han skal være, sier han.. 

Han har videre null tro på psykolog/parterapi, det har jeg luftet alt. 

Anonymkode: 5c78a...e7d

Du fremstiller det som det er han som er problemet her, men det er like gjerne deg. Du sluker kameler og setter ikke grenser.

Anonymkode: 633ce...d0a

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff da ser ut som han fremdeles er en unge i en voksen kropp. Mange slike menn, men ikke alle. Du får si til barna når de blir litt større og forstår at pappa'en deres ikke klarte å være pappa. 

Anonymkode: 24597...a4a

Rart hvordan de mennene altid klarer å finne seg en "mor" som jatter og duller i årevis før hun plutselig slår om og sier han er problemet. Gjerne av typen som sladrer til barna og skal sverte den andre. Voksent?

Anonymkode: 633ce...d0a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Rart hvordan de mennene altid klarer å finne seg en "mor" som jatter og duller i årevis før hun plutselig slår om og sier han er problemet. Gjerne av typen som sladrer til barna og skal sverte den andre. Voksent?

Anonymkode: 633ce...d0a

Måtte jo komme et slikt svar  Nei du, barna våre holdes utenfor våre voksnes problemer. Jeg snakker aldri ned deres far ovenfor dem og kommer aldri til å gjøre det heller. Jeg duller heller ikke med mannen, han er ikke typen som vil dulles med. 

Jeg har svelget kameler i forhold til hans arbeidstider og sosiale liv som er mer utpreget enn hos mange andre, men nå i forhold til vårt yngste barn søker jeg løsninger til hvordan få far mer på banen før jeg bare smeller igjen døra og satser på at delt omsorg skal gå kjempefint når far ikke "vet hvordan" han skal håndtere vårt yngste barn. 

Anonymkode: 5c78a...e7d

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Måtte jo komme et slikt svar  Nei du, barna våre holdes utenfor våre voksnes problemer. Jeg snakker aldri ned deres far ovenfor dem og kommer aldri til å gjøre det heller. Jeg duller heller ikke med mannen, han er ikke typen som vil dulles med. 

Jeg har svelget kameler i forhold til hans arbeidstider og sosiale liv som er mer utpreget enn hos mange andre, men nå i forhold til vårt yngste barn søker jeg løsninger til hvordan få far mer på banen før jeg bare smeller igjen døra og satser på at delt omsorg skal gå kjempefint når far ikke "vet hvordan" han skal håndtere vårt yngste barn. 

Anonymkode: 5c78a...e7d

Ok. Første du gjør er å ikke godta at han forkaster forslaget om psykolog/parterapi. Kvinner som ender opp med bra menn/fedre, lar ikke menn komme unna med alt.

Anonymkode: 633ce...d0a

[AnonymBruker]

Vis ham denne tråden.

Anonymkode: 35145...db5