Humaniora eller sykepleie?

[AnonymBruker]

Hei, går nå andreåret av en historie bachelor (60 stp psykologi integrert) ettersom jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre og er ganske greit interessert i historie og slike fag. Hører hele tiden andre snakke om hvor vanskelig det er å få jobb med master i feks. historie, så vurderer å bytte til sykepleie.

Hva tenker dere er "mest verdt" - En master i historie med 60 stp psykologi (kunne gjerne tatt en ph.d om muligheten skulle være der) eller sykepleier(har blitt anbefalt det). Om jeg går ferdig historie har jeg egentlig ikke veldig lyst til å bli lærer, så helst noe annet. Er også litt innadvent, som kanskje er til hinder for sykepleie (og lærer), samt er en 22 år gammel mann, om det har noe betydning .

 Noen tips?

Anonymkode: 83fe9...314

[AnonymBruker]

Hvis du klarer å være engasjert og flink nok til å få en relevant jobb med historie, så kjør på videre, men mange sliter på arbeidsmarkedet og ender opp med noe helt irrelevant. Du får jo en jobb etter hvert, men ofte noe som ikke engasjerer. Tror du at du vil trives som sykepleier så er det et tryggere valg. Ganske greit betalt også pga skiftarbeid.

Anonymkode: 74134...130

[Strixvaria]

60 stp psykologi - hva får du egentlig brukt det til? (ikke slemt ment, men genuint nysgjerrig) Det eneste jeg kan se for meg er at med PPU i tillegg (etter bachelor/master) kan du undervise i de aktuelle programfagene på VGS.. Eller er det andre ting man kan bruke psykologi til mer direkte når det er snakk om fagmengde som tilsvarer en årsenhet? Jeg har tilsvarende bachelor i historie/statsvitenskap selv, men jeg har bygd ut med både norsk og en del andre fag og tatt PPU + mastergrad, fordi jeg ville bli lektor (med tilleggsutdanning) - men ønsket ikke opplegget som det integrerte lektorstudiet la opp til (så å si bare innføringsemner og elendige muligheter til å velge fag selv). Det, også ville jeg ha flere muligheter etter studiene, og derfor har jeg også valgt fagene mine strategisk hele veien. Samme med arbeid ved siden av studiene. Relevant arbeidserfaring er et must for å utmerke seg og for å få konkurransefortrinn i de spennende jobbene - og også i enkelte lærerjobber når det er mange søkere.

Jeg har flere venner som har master i historie (og tilsvarende), og ingen av dem jobber med historie (ikke i nærheten engang). Du kan selvfølgelig være heldig, forutsatt at du har relevante jobber og verv underveis og får svært gode karakterer, men det er jo ikke så mange jobber som utlyses spesielt for historikere. Det finnes jo egen arkivarutdanning for å jobbe med arkiv, egen kunsthistorikerutdanning for det (vanlig i museumssektoren, men stor kamp om jobbene), egen kulturminnevernutdanning osvosv., så historie staker liksom ikke ut noen spesifikke typer jobber sånn sett siden det er en veldig generell grad. 

Jeg tenker at du bør bestille en time på karrieresenteret (regner med skolen din har det). Også bør du ta noen interessetester på nettet, skrive ned hva du liker og ikke liker, jobber du kunne tenke deg og ikke tenke deg, lage noen lister. Se på samordna opptak hva slags studier som finnes, les deg opp og se på mulighetene dine før fristen går ut. Master i humaniora/samfunnsvitenskap (som jeg har selv, bare for å poengtere det igjen) er i seg selv INGEN garanti for at du får jobb, mens sykepleien er temmelig likefrem og gjør deg til sykepleier - med alle mulighetene det innebærer. Men den fordrer at du kan stelle andre (noe du selvfølgelig lærer på studiet), du bør være litt sosialt anlagt, det er høyt tempo og du må kunne samarbeide godt med kollegaer, både andre sykepleiere, hjelpepleiere, leger, fysioterapeuter, ikke minst eventuelle pårørende osvosv. Men dette lærer man seg underveis. Samtidig, hvis du er så innadvendt at dette høres ubehagelig ut, så er det neppe veien for deg. 

Vil du hjelpe mennesker, vil du sitte på et kontor, vil du reise mye, er arbeidstid viktig for deg..? Tenk over sånne ting, så kan du hverfall luke ut en del

[AnonymBruker]

Bare en liten kommentar til det du skriver om at du ev. kunne tenke deg å ta en PhD innen historie:

Det er jo greit nok, og viser jo at du er genuint interessert i faget. Men: Si da du klarer å få jobb som stipendiat. Da har du fast jobb i 4 år. Derfra er det for det første svært få som kan drømme om noen videre karriere innen akademia - ansetter man 15 stipendiater i år 1, er det gjerne 1-2 faste stillinger som krever PhD utlyst i år 4 i hele Norge. Slik er det for alle humsam-fag, så jeg vil bare advare deg mot å tenke at "Jaja, ikke så vanskelig å få en stipendiatstilling, så kan jeg bare fortsette i akademia etterpå." Det første er helt rett, men sistnevnte er en utopi - mange møter en svært brutal virkelighet her etter 4 år.

Så har man så klart stillinger som ikke krever PhD. Men mitt inntrykk (for humaniora) er at man her ofte kommer til kort fordi arbeidsgiver mener du er overkvalisifisert. Litt sånn "OK, hun har en PhD, ja. Sikkert kjempeflink, men da vil hun egentlig ikke jobbe her. Å være lærer her på Lillevik VGS er bare en mellomstasjon - hun stikker så fort hun finner noe bedre."

Så hvis du kunne trivdes som sykepleier ville jeg valgt det. Husk også at dersom du er litt teoretisk anlagt, så kan man ta både master og PhD innen sykepleie. :-)

Anonymkode: 03ab9...5ff

[AnonymBruker]

Meg som skrev rett over: 15 historiestipendiater i Norge er vel dessuten et svært lavt antall. Tipper ratioen mellom ferdige PhD-kandidater og vitenskapelige stillinger (både faste og midlertidige) er nærmere 40:1. 

Anonymkode: 03ab9...5ff

[AnonymBruker]

Hmm historie uten pedagogikk, hvilken jobber får man da? Og du, det er flust av innadvente lærere, sykepleiere osv, ingen problem. Husk du lærer å møte mennesker gjennom utdannelse og jobb slik at det blir naturlig. 

Anonymkode: c848c...210