Skal på studentutveksling, fortelle "hemmelighet"?

[AnonymBruker]

Det er bare 2 måneder vi skal være borte. Vi er 5 stykker og vi skal bo sammen.
Jeg kjenner to av dem veldig godt, men det er mye de ikke vet om meg.
Jeg har tidligere vært alvorlig psykisk syk, og har tidligere selvskadet ekstremt mye, dette vil de uansett se, for jeg har mange, synlige arr, og vi skal til varmere strøk, så det vil vises uansett. Bør jeg "advare" dem på forhånd? Er det rart at man plutselig ser det hos et menneske man har kjent i et par år? (De har aldri sett armene mine avkledd..., kaldt i Norge :P)
Jeg er fremdeles litt spiseforstyrret. Jeg har selvsagt mest lyst til å legge denne til side mens jeg er ute og reiser, men er ikke sikker på om det går. Ingen av dem vet om det, jeg klarer å skjule det, men er usikker på om jeg klarer å skjule det i 3 måneder. Samtidig vil jo denne turen "tvinge" meg til å spise normalt i 3 mnd? Kanskje dette kan kurere meg? Jeg ønsker egentlig ikke å delta på fellesmiddager pga dette..., men tror kanskje jeg blir ansett som rar hvis jeg insisterer på å kun spise egen mat?

 

Anonymkode: 64439...3b5

[AnonymBruker]

Jeg så arr fra selvskading på en i klassen min (på universitetet) etter rundt 2 år. Ble litt overrasket, men alle har sin fortid! Så jeg syns ikke du trenger å advare om det, men kanskje si noe om det om du ser at de ser mye på det/om det passer seg i situasjonen. Jeg tenker at sånne ting er noe man deler når man selv føler for det, og ikke fordi man "bør" eller noe. Men hvis du kjenner dem godt fra før, og er veldig bekymret/tenker mye på reaksjonen deres, så er det ikke noe i veien for å fortelle om det på forhånd.

Angående spiseforstyrrelsen, tror jeg det er en større utfordring. Om jeg skulle bodd sammen med noen og være tett på de (slik man ofte er på utveksling) ville jeg heller ha visst om en pågående spiseforstyrrelse enn tidligere selvskading. Hvis du kjenner noen av de ekstra godt og du kan tenke deg å åpne deg for den personen, tror jeg det hadde vært fint for den personen å høre hvordan du vil de skal hjelpe deg å takle det, eller hva de evt. kan gjøre. 

For å være ærlig, så ja, det er en viss sannsynlighet for at du blir sett på som rar hvis du bare spiser egen mat. Hvis en jeg bodde sammen med unngikk alle fellesmåltider/spisesituasjoner, tror jeg varsellampene ville begynt å blinke... Derfor er det nok bedre om du klarer å være ærlig med deg selv (noe du allerede er i innlegget ditt, bra jobba!) og fortelle det til dem - eller noen av dem - om du føler det er greit. Og som nevnt tror jeg de kan komme til å lure på hvordan du vil de skal oppføre seg/om de kan gjøre noe, evt hvordan du vil jobbe for å bli frisk. Lykke til!

Anonymkode: 75bf7...288

[AnonymBruker]

Hadde ikke sagt noe, men fortalt om noen hadde spurt. 

Anonymkode: f1915...936

[Forundret..]

Jeg hadde ikke brydd meg med å si det før det ble lagt merke til. Og jeg tror ikke jeg hadde sagt noe mer om det enn at historien bak arrene er et kapittel for seg selv.

Med maten så ville jeg forsøkt å spise som de andre. 

[tøydokka]

Her må du nesten kjenne litt på hva du selv ønsker og er komfortabel med å dele. For egen del ville jeg gjerne tatt det som det kommer. Jeg ville svart dersom det kom spørsmål om selvskadingen ettersom det er så synlig. Jeg sliter selv med spiseforstyrrelser, og jeg hater virkelig når folk skal "bry seg" om disse problemene. Derfor skjuler jeg det veldig godt. Det kan bli slitsomt når man skal bo tett med andre i 3 måneder. Så i og med at du tør å begi deg ut på dette, så må jeg først og fremst si at du er tøff og modig, og du har antakelig en relativt god mestring over disse problemene. Jeg synes du skal gå inn for å delta på fellesmåltidene, og sette deg som mål å spise så normalt som mulig. Ta det som en trening. Viss du merker at det ikke går vil det kanskje være bedre å være ærlig om at du fortsatt strever med dette, men at du gjør ditt beste. Jeg tror de fleste vil være tolerante. 

[AnonymBruker]

Når de legger merke til arrene dine, kan du kanskje si noe om at du slet en del psykisk tidligere, og at du derfor selvskadet og utviklet en spiseforstyrrelse - selvskading er du ferdig med, og spiseforstyrrelsen jobber du mye med, men er ennå ikke helt kvitt. Som regel går det greit å spise normalt, men av og til går det ikke og da ønsker du at de respekterer om du f.eks ønsker å spise alene - uten spørsmål.

Kan det funke?

Anonymkode: 8766a...183

[AnonymBruker]

Jeg reiste på studietur med en som var spiseforstyrret og skulle "håndtere det" på egenhånd. Det gikk ikke veldig bra, i et land der maten var annerledes var det den perfekte unnskyldningen for å gå enda grundigere til verks i de anorektiske tendensene hun hadde fra før. En ting var at det var kjipt og ødela stemningen at hun aldri ville være med å lage felles mat eller bare drakk vann uten å spise noe når vi var ute, verre var det at hun reelt stod i fare for å bli alvorlig syk pga ernæringsmangel og vi følte ansvaret ble overlatt til oss da ingen av hennes vanlige omsorgspersoner var i nærheten. Hadde dette skjedd i dag hadde jeg sannsynligvis ringt hennes foreldre/kjæreste/fastlege/hvem som helst andre med en relasjon og sagt at "Kathrine spiser ikke og dette kan ikke vi ta ansvar for, hent henne hjem". Men den gangen hadde vi ikke guts til det, og følte vi burde være gode studiekamerater som stilte opp, selv om det ødela vår opplevelse. Så jeg syns du burde si fra på forhånd, for du kan faktisk ødelegge for andre.

Anonymkode: 30edc...791

[Edie]

Ryddet for brukerdebatt.

Edie, mod.

[AnonymBruker]

På 16.3.2017 den 16.54, AnonymBruker skrev:

Det er bare 2 måneder vi skal være borte. Vi er 5 stykker og vi skal bo sammen.
Jeg kjenner to av dem veldig godt, men det er mye de ikke vet om meg.
Jeg har tidligere vært alvorlig psykisk syk, og har tidligere selvskadet ekstremt mye, dette vil de uansett se, for jeg har mange, synlige arr, og vi skal til varmere strøk, så det vil vises uansett. Bør jeg "advare" dem på forhånd? Er det rart at man plutselig ser det hos et menneske man har kjent i et par år? (De har aldri sett armene mine avkledd..., kaldt i Norge :P)
Jeg er fremdeles litt spiseforstyrret. Jeg har selvsagt mest lyst til å legge denne til side mens jeg er ute og reiser, men er ikke sikker på om det går. Ingen av dem vet om det, jeg klarer å skjule det, men er usikker på om jeg klarer å skjule det i 3 måneder. Samtidig vil jo denne turen "tvinge" meg til å spise normalt i 3 mnd? Kanskje dette kan kurere meg? Jeg ønsker egentlig ikke å delta på fellesmiddager pga dette..., men tror kanskje jeg blir ansett som rar hvis jeg insisterer på å kun spise egen mat?

 

Anonymkode: 64439...3b5

Hva med å gå inn for å forandre seg litt da. Når ingen kjenner deg fra før han du på sett og vis være den du vil være. 

Spis det du orker uten å tenke så mye på det. Jeg er sikker på at ingen legger merke til hva du spiser, det legger du nok mest merke til selv. 

Anonymkode: 62d3d...b9f

[Unusual]

Jeg har slitt med selvskading i mange år, fra jeg var svært ung - så og si et barn. Gjennom årene har jeg naturligvis lært meg å på magisk vis forhindre at mennesker oppdager arrene. Som oftest føler jeg enten stor skam eller angst hvis jeg vet at noen har sett arrene mine. Nå som jeg har blitt litt eldre, har jeg greid å være litt ute en sjelden sommerdag i det offentlige rom med utildekkede armer. Å gå i bikini er jeg nok ikke helt klar for ennå, men jeg føler at hvis jeg hadde vært klar for å gå i det, hadde jeg latt være å fortelle noen om det. Hvis noen spør er det nok et lite tegn på at de ikke helt forstår hva det er, som gir dem behovet for å spørre. Et annet alternativ er at de forstår hva det er, men er nysgjerrige nok til å våge å spørre. For å være ærlig vet jeg ikke helt hva jeg hadde svart hvis noen spurte. Det er jo en privatsak selv om man velger å gå i badetøy.

Det gjør meg ganske ukomfortabel hvis noen skal komme med egne erfaringer ut av det blå, da spesielt hvis det virker tydelig at de ikke egentlig forstår hva de snakker om og "pynter" på sannheten (hvis det i det hele tatt er mulig innenfor dette temaet) for å virke mer interessante eller empatiske enn de egentlig er. Dette har jeg opplevd et par ganger. Jeg hadde nok håpet på at ingen spurte eller kommenterte det. Men saken er at hvis du selv føler et behov for å snakke om det med de andre, så er det nok det som er det rette. Følg magefølelsen, for den har oftere rett enn mennesker tror.

Jeg er nok ikke den rette personen til å spørre, for jeg hadde nok ikke blitt så overrasket over å se arr. Men jeg tror en del andre mennesker på jorda hadde blitt det hvis det gjelder et menneske de følte at de kjente godt.