Mellom to stoler.

[trulte-mor-88]

i dagliglivet har vi alle våre utfordringer, Jeg har en sønn på 8 år som nå blir utredet for ADHD og personlighetsforstyrrelse. Han er egentlig bare verdens snilleste og godeste gutt, men med noen utfordringer , som at han sier veldig mye rart som i hans hverdag blir mye dumt,(klassens klovn) snakker om ting 8 åringer egentlig ikke pleier å snakke om, han er litt hyper, men står tv'n på er han helt oppslukt i den. Han har vanskeligheter med lagspill da han fort miste fokus og blir super frustrert og sint om han taper eller er en av de "dårligste". ingen som spør om å være med han hjem etter skolen for å leke, og de gangen han spør om jeg kan spørre om han kan være md noen hjem passer det veldig dårlig for dem. Det er så tungt hvordan ting er. Men den største utfordringen min som mor er pr i dag, er at jeg er gift med en som ikke er hans far, han er veldig autoritær og kan også til tider snakke før han tenker, gutten min er (slik jeg opplever det) sårbar, og dermed er jeg kanskje alt for snill med min sønn og får veldig vondt i hjerterota når min mann får nokk av en ganske slitsom oppførsel og begeret renner over. å når min sønn får kjeft av sin stefar, blir jeg alltid veldig lei meg på sønnen min sine vegne, men jeg skal jo også støtte min mann. min mann mener jeg er ALLT for snill mot min sønn og det igjen gjenspeiler seg med at min sønn "ser ikke" sin stefar, er mamma hjemme er det kun meg han henvender seg til, akkurat som at hans stefar ikke er der, og dette føler min mann veldig på, å i dag fikk sønnen min kjeft av min mann for at han ikke inkluderte han i sin hverdag, han måtte svare for seg og hvorfor han alltid går til mammaen sin, uansett hva det gjelder.

sønnen min svarte *jeg vet ikke*, og gikk på rommet sitt å jeg gråt innvendig.vi er på bupp for en utvidet utredning så vi er heldigvis på rett sted sånn sett,

men jeg er så frustrert og føler jeg sitter veldig fastklemt mellom to stoler her. jeg og min mann har også ett barn sammen, og hans egen datter er selvfølgelig glad i sin far, og leker masse med han.

hva hadde dere tenkt/gjort???

[Mrs.Under]

Her er du og stefar uenig i oppdragelsen. At en voksen mann, dvs hans stefar ikke ser ut til å ha forståelse for at gutten har en mulig utviklingsforstyrrelse er skremmende. Klart sønnen din henvender seg til deg, han stoler på deg, stefar har en uforutsigbar måte å være på, samt at han kjefter.

Dette er rett og slett bare ufattelig trist. Etter utredning på BUP, bør du og din mann be om videre veiledning i foreldrerollen.

[AnonymBruker]

Be om veiledning!

Sånn kan dere ikke ha det. For sønnen din sin skyld, men også for hele familien på sikt, så må dere finne en felles forståelse av hvordan ting skal takles, hva som er grunn til å kjefte/være streng og for himmelens skyld hvilke kamper man IKKE skal ta og hvor man som forelder må være tålmodig og forståelsesfull.

Ikke for å skremme deg, men vi hadde en mini-versjon av deres problemer her hjemme. Min mann er fra en annen kultur der oppdragelsen generelt er ganske autoritær og streng. Vi fikk tre flinke, snille, "enkle" barn, og så en attpåklatt med ADHD som overhodet ikke fulgte samme mønster. Det tok noen år før mannen min skjønte at han ikke kunne dure fram på samme måte ovenfor dette barnet (han var langtidspendler og jobbet utenlands i lange perioder, og kom hjem for godt da barnet var 5-6 år), fordi h*n ikke hadde de samme forutsetningene og ikke kunne stilles samme krav til. Det var en periode jeg var ganske fortvilet over dette, og innerst inne tenkte at dette ikke ville fungere på lang sikt. I verste fall hadde vi måttet bryte opp familien, for jeg kjente sterkt at jeg som mor hadde et stort ansvar for at barnet mitt hadde det bra. Heldigvis skjønte han etter hvert hvordan det lå an, og justerte sin egen oppførsel slik at yngstebarnet ikke ble gående rundt i en evig kjefte-smelle-sirkel. Det krever mer å være forelder til et krevende barn, mye mer! Men som voksen må man ta det ansvaret, noe annet er dypt urettferdig for et barn som ikke kan noe for hvordan det er.

Jeg råder deg innstendig til å søke hjelp utenfra hvis stefar ikke forstår det av seg selv. Det finnes helt sikkert kurs og masse informasjonsmateriell, slik at han kan få veiledning, forståelse og gode tips til hvordan han skal forholde seg hvis det koker litt. Å leve med en foreldrefigur som oppleves som skummel, streng og uforutsigbar er ikke godt for et barn.

Anonymkode: d87b6...f25

[AnonymBruker]

11 timer siden, trulte-mor-88 skrev:

i dagliglivet har vi alle våre utfordringer, Jeg har en sønn på 8 år som nå blir utredet for ADHD og personlighetsforstyrrelse. Han er egentlig bare verdens snilleste og godeste gutt, men med noen utfordringer , som at han sier veldig mye rart som i hans hverdag blir mye dumt,(klassens klovn) snakker om ting 8 åringer egentlig ikke pleier å snakke om, han er litt hyper, men står tv'n på er han helt oppslukt i den. Han har vanskeligheter med lagspill da han fort miste fokus og blir super frustrert og sint om han taper eller er en av de "dårligste". ingen som spør om å være med han hjem etter skolen for å leke, og de gangen han spør om jeg kan spørre om han kan være md noen hjem passer det veldig dårlig for dem. Det er så tungt hvordan ting er. Men den største utfordringen min som mor er pr i dag, er at jeg er gift med en som ikke er hans far, han er veldig autoritær og kan også til tider snakke før han tenker, gutten min er (slik jeg opplever det) sårbar, og dermed er jeg kanskje alt for snill med min sønn og får veldig vondt i hjerterota når min mann får nokk av en ganske slitsom oppførsel og begeret renner over. å når min sønn får kjeft av sin stefar, blir jeg alltid veldig lei meg på sønnen min sine vegne, men jeg skal jo også støtte min mann. min mann mener jeg er ALLT for snill mot min sønn og det igjen gjenspeiler seg med at min sønn "ser ikke" sin stefar, er mamma hjemme er det kun meg han henvender seg til, akkurat som at hans stefar ikke er der, og dette føler min mann veldig på, å i dag fikk sønnen min kjeft av min mann for at han ikke inkluderte han i sin hverdag, han måtte svare for seg og hvorfor han alltid går til mammaen sin, uansett hva det gjelder.

sønnen min svarte *jeg vet ikke*, og gikk på rommet sitt å jeg gråt innvendig.vi er på bupp for en utvidet utredning så vi er heldigvis på rett sted sånn sett,

men jeg er så frustrert og føler jeg sitter veldig fastklemt mellom to stoler her. jeg og min mann har også ett barn sammen, og hans egen datter er selvfølgelig glad i sin far, og leker masse med han.

hva hadde dere tenkt/gjort???

En kjefter ALDRI på barn i en hverdagssituasjon. Punktum.

 

Se sånn på det: hva ville ført til at du stilte deg opp og ropte til din kollega? Du ville trolig ikke gjort det med mindre han/hun dyttet noen fremfor en buss. Det nivået skal til også for et barn. Dette er Norge anno 2017 - her kjører vi ikke "autoritær" opprdagelse - vi kaller det ved sitt rette navn, nemlig psykisk mishandling.

 

Streng - ok. Kjeft - ikke ok. Du ville jo selvsagt skilt deg på dagen om din mann ropte til DEG, så hvorfor setter du ikke ned foten når han roper til din sønn? Oppsøk hjelp - krev at din mann oppsøker hjelp. Gi det en stund. Bedrer dette seg ikke før sommeren bør nok stefar skaffe seg sitt eget hjem enten til han har fått stell på seg selv eller på permanent basis.

Anonymkode: fbf9e...b0a