julegave fra mor

[Gjest Anonymous]

I dag har jeg fått julegaven fra min mor, med samboer, inn på kontoen min. Jadda... jeg, samboer og sønnen min skal dele på 500 kr... Greit nok om det hadde vært sånn at dama hadde dårlig råd eller om de andre søskene mine fikk det samme. Men neida.. broren min har fått julegave til 900 kr. på forskudd han, og så MÅ han jo få noe under treet. Regner med at søstern får like mye, for det pleier dem....

Det føles ikke like godt å alltid være den som får minst. Greit nok at jeg er voksen, men det er de andre to også. Men hva med barnebarnet da? Gutten er såpass stor at han skjønner hva som skjer.

Tidligere i høst kom jeg over noe billig legogreier. Jeg snakket da med min mor og ble enige om at jeg skulle kjøpe den for henne, og gi til barnebarnet. Den kostet 400 kr.

Akkurat nå er jeg trist, lei meg og oppgitt....

Hva hadde dere gjort om dere var i samme situasjon?

Grunnen til at hun satte penger på kontoen, er at dem bor på en annen kant av landet og er av den mening at penger er best. For da kan jeg kjøpe noe til gutten som han ønsker seg, og vi noe vi trenger... Men hva trenger vi som koster 100 kr. lissom... Tips!!!!

[Gjest Anonymous]

Dere har avtalt at du skal kjøpe en sak til din sønn som koster 400 kr og hun overfører 500... Det hørest da alt annet enn gnient ut..

Hva vet vel du (og hva kan vel du bestemme over) hva hun måtte ønske å gi deg..

Julegaver er ikke noe man kan forvente..

Med den holdningen du virker til å ha til din mors gavegivning skjønner jeg godt om hun ikke blir så interessert i å gi deg gaver.. :-?

[Gjest Anonymous]

Jeg hadde blitt utrolig såra. Tror kanskje til og med at jeg hadde sendt pengene tilbake. IKKE pga at 500 kroner er spesielt lite, men pga forskjellsbehandlingen. Og dessuten så VET jeg at forholdet til min mor ikke hadde blitt det samme igjen - av erfaring, om enn på en litt annen måte.

[Plonk]

Jeg skjønner deg godt, jeg. På en måte skal vi jo ikke måle julegaver i penger, siden "det er tanken som teller", men stor forskjellsbehandling fra foreldre er ikke så godt. Kniving mellom søsken kan vare livet ut, og jeg synes foreldre bør være ganske nøye på at de ikke behandler noen av barna dårligere enn andre. Og da trenger det ikke å handle om kroneverdien på gaven, men at man føler man har fått en gave man trengte og at det lå en varm tanke bak det. Synes kanskje ikke det virker som om det ligger en kjempevarm tanke bak gaven du fikk. Men kan det hende at det er ubetenksomhet fra hennes side? ...ikke at det er mye bedre da, men man kan jo gjøre mye rart i denne strevsomme førjulstiden...

[Gjest Madam Felle]

Jeg reagerer ikke på summen, for du kan ikek bestemme hva andre skal gi for. Men jeg reagerer på at de andre søsknene får mer enn deg, og derfor hadde jeg sendt pengene tilbake rett etter jul, om det ikke kom en gave i tillegg.

men det kan jo hende hun kjøper noe utenom, så jeg tror nok jeg ville ventet med å rase.

[Gjest forstår deg]

får litt følelsen av at denne jenta får mindre enn søsknene sine hver eneste jul? at det ikke bare er denne ene gangen.

barnebarnet fikk lego til 400 kr. de fleste bestemødre gir sine barnebarn gaver til en verdi som ofte overstiger denne summen. mens datteren og hennes samboer får da 100 kr hver på deling i julegave? det er gnienhet, særlig siden hennes bror får gave til 900 kr pluss en gave under treet. tanken som teller? "ja gid her har du 100 kr du og din kjære kan kjøpe dere noe fint for. unnskyld meg nå må jeg legge på jeg skal innom din bror med det flotte skiutstyret jeg har kjøpt til ham! og etter det skal jeg igjen i butikken og kjøpe ham noe ekstra det fortjener han lille gullungen min!"

[Gjest Anonymous]

Synes dere ikke 400 er nok til et barnebarn??

[Gjest nok en gjest]

mulig noen syns det men de fleste bestemødre jeg kjenner skjemmer bort sine barnebarn nesten for mye

[Gjest Anonymous]

Her er det verre :veldigsur:

Jeg fylte 30 år i sommer, men fikk ingen gave av bestemora mi. Og ja, hun var i bursdagen. Idag var hun her og leverte gaver. En gave til hver av barna og en til samboeren min. Men jeg fikk ikke noe, fordi hun ikke hadde råd :klø: Hun sa jeg heller skulle få en gave etter jul....

Jeg vet ikke om jeg skal eller :cry:

Jeg kan ikke tro at hun skulle være sur på meg på noen som helst måte. Vi har jo et godt forhold. Men dette er både pinlig og merkelig. Så jeg får meg ikke til å spørre om grunnen.

[Chiquita]

de fleste bestemødre gir sine barnebarn gaver til en verdi som ofte overstiger denne summen.

:o

Hvrodan er det mulig for minstepensjonister med 18 barnebarn da?

Bare for å ta et eksempel.

Jeg har i allefall aldri opplevd å få så dyre julegaver av mine besteforeldre.

___

500kr på deling er da vel ikke lite.

Og hva så om det "bare" blir 100,- igjen på deg og samboeren din.

Kjøp dere en flaske vin, og kos dere for den hundrelappen.

*ser ikke problemet*

[Gjest Anonymous]

Har de andre søskene dine barn?

Det virker som om du får gaven du ønsket deg til barnet ditt, og hun ser på deg og din familie som en.

Kanskje din bror har kommet med et ønske om en dyrere gave? Kanskje din mor er mer interessert i å oppfylle ønsket, enn å påse at gavene koster like mye?

Slik er det i min famile. Ofte noen av barna får en gave som er dyrere enn hva de andre får, men det kommer av hva de har ønsket seg.

Kanskje hun mener du har en større gave i din egen familie (både i det å ha dem, og det faktum at du vel også får gave av din mann og kanskje hans familie), så hun liker å gi litt ekstra til de to andre som ikke har en egen familie?

[Trill]

Eg skjønna at du e litt frustrert.

Ikkje forde eg syns 500 kr e lite- men eg syns foreldre skal gi noken lunde likt til ungane sine.

Hvertfall når det e snakk om å gi penga.

(Eg trur ikkje det e normalt at alle får over 400kr med sine besteforeldre. Hvertfall ikkje når det e fleire barnebarn med i bildet.)

[Gjest Anonymous]

skjønner deg godt jeg!!

sånn er det nemlig her og!

min bror (20 år) fikk dress til jul i fjor til 1400 kr, jeg er tre år eldre, fikk tre kakegafler til en verdi av 300 kroner...

og JA, jeg synes det er rett og slett stygt gjort av foreldre å forskjellsbehandle sånn.

[Gjest Trådstarter gjest]

Ser at noen her tydeligvis synes jeg er kravstor og smålig som reagerer på at jeg reagerer på dette....

Men si meg, hadde ikke dere også reagert om det alltid var dere som ble forskjellsbehandlet? Hos oss har det alltid vært meg som fikk minst. Det gjelder i de aller fleste tilfeller.. Jeg vet at søskene mine alltid får mer i gave. Når dem har bursdag så får dem 500 kr og en middag på by'n. Til min bursdag får jeg 200 kr og når vi går ut for å spise (har bursdag på sommer'n så jeg er alltid hjemom rett etter dagen min), så må jeg betale selv.

Sist jeg snakket med moren min, så var hun helt på tuppa, for broren min hadde fått så lite i lønning, så nå måtte hun hjelpe han...

For det første.. de gangene jeg har vært permitert fra min jobb, eller vært arbeidsledig, så har jeg aldri fått hjelp av min mor. For det andre.... Hun har aldri spurt om jeg har trengt hjelp, selv om hun har visst at jeg har trengt det. Jeg var i flere år alene med sønnen min, og veldig ofte hadde jeg ikke ikke stort mer enn 1000 - 1500 igjen til mat når regninger var betalt..

For det tredje.. sønnen min får aldri noe utenom jul og bursdag.. Og da er det ikke måte på skryt om hva han har fått... Om han en skjelden gang får et par sokker utenom, så er det stor ståhei.... og dette er det eneste barnebarnet hennes..

Som noen andre sa.. så er det ikke summen man får for, men hvordan, hvorfor og forskjellsbehandlingen som betyr noe... Og for meg er det sårt og alltid være den som blir satt bakerst... Spesiellt siden jeg er den som har vært "greiest" mot henne av søskene mine.. Min bror har alltid vært vanskelig å ha med å gjøre, alltid havnet i bråk og han har også kaldt mamma stygge ting og kjeftet og smellt på henne.. Søster'n har ikke vært så mye bedre.. Jeg som var eldst( 5 år eldre enn bror, og 10 år eldre enn søster), har alltid vært den som har tatt meg av de andre to. Jeg har tatt mamma i forsvar ovenfor dem, ordnet opp..

Eneste grunnen til at sønnen min i år får gave for den store summen av 400 kr., er fordi jeg sa fra om at dette er det eneste barnebarnet hun har og at han aldri får noe annet av henne. Det var hun jo enig i for så vidt, så da var det greit...

Da jeg forsnakket meg og sa at jeg og samboer prøver å få barn, kom det ett sukk.. håper det ikke går.. har ikke råd til det......

Dere kan jo tenke dere hvordan DET føles....

Jeg har flere ganger vurdert og kutte kontakten helt med dem, men jeg klarer ikke.... er jo glad i dem selv om det er som det er...

Jeg kunne skrivd linje opp og linje ned hvor jeg fortalte hvordan ting alltid har vært hjemme hos oss.. Men det blir for personlig og vondt.. Men en ting er sikkert.. jeg har aldri kaldt min mor stygge ting eller kjeftet på henne, jeg har vært der som barnevakt for søskene mine når det har trengtes, måtte til og med slutte i korpset og gi avkall på tid sammen med venner, fordi jeg trengtes hjemme...

Det er ikke bare meg som reagerer på dette... men folk rundt meg som kjenner familiehistorien reagerer veldig...

[Gjest Anonymous]

Kjære trådstarter, jeg kjenner meg så godt igjen.

Da jeg ble gravid første gang og var over meg av lykke, og kjempeglad da jeg ringte hjem til min mor for å fortelle det så fikk jeg denne reaksjonen: "ja, ja da blir det enda en julegave å kjøpe", jeg datt sammen som en klug. For det der med dårlig råd har jeg fått høre hele livet.

Til jul så får vi søsknene samme sum, men jeg har en familie på fem, og min bror har en familie på fire og min yngste har kun en samboer. Så fordelingen blir allikevel feil. Jeg har kun kjøpt til mine barn og da har summen blitt 300 på hver (tre barn) og droppet oss voksne for vi har egentlig nok.

Jeg har nå egentlig resignert og jeg gidder ikke å ødelegge forholdet til mine søsken ved å ta opp forskjellsbehandlingen. Min eldste bror har fått mange lån som ikke er betalt tilbake, og min yngste bror har alltid fått hjelp til å kjøpe møbler og blitt stukket til penger i ny og ne. Jeg har klart meg selv, har lånt penger av mine foreldre to ganger og betalt dette tilbake.

Det er ikke summen det kommer an på, jeg trenger ikke dyre gaver men jeg vil gjerne slippe å bli sett på som en utgiftspost i min mors regnskap. Hver gang vi får en gave får vi leksen om at alt er så dyrt og at det blir så kostbart med alle gavene, den følelsen av at jeg ved å motta denne gaven tar maten ut av munnen på mine foreldere ville jeg gjerne ha sluppet.

Hadde de hatt dårlig råd hadde jeg forstått klagingen, men de kan godt kjøpe en bil og betale alt kontant fra sparekontoen sin. Så det er ikke der det ligger. Jeg har aldri vært kravstor og ønsker heller ikke at de skal gi meg penger i hytt og pine.

Det er ikke størrelsen på gaven det står på men den følelsen av å aldri bli verdsatt på samme måte som de andre søsknene.

[Gjest Leola]

Chiquita skrev:

500kr på deling er da vel ikke lite.  

Og hva så om det "bare" blir 100,- igjen på deg og samboeren din.  

Kjøp dere en flaske vin, og kos dere for den hundrelappen.  

*ser ikke problemet*

Hovedproblemet i innlegget hennes var at moren forskjellsbehandler henne og søsknene hennes.

Og hvis du ikke ser problemet i det så forstår jeg ikke tankegangen.

Jeg blir like sjokkert hver gang jeg hører om foreldre som får seg til å gi mer til den ene enn til den andre.

Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg aldri kommer til å gjøre slik med barna mine ...

[Gjest Anonymous]

Jeg blir like sjokkert hver gang jeg hører om foreldre som får seg til å gi mer til den ene enn til den andre.

Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg aldri kommer til å gjøre slik med barna mine ...

Dette gjør mine foreldre stadig vekk. Jeg har alltid fått mindre enn de to andre, spesielt mindre enn broren min. Årsaken er ganske enkel: Det er 3-4 år ned til broren min, og 5-6 ned til søsteren min. Da jeg flyttet hjemmefra hadde de enda to tenåringer hjemme som kostet penger. Da de to siste flyttet ut, hadde de både steget i lønn og fikk mindre omsorgsansvar, ergo mer penger til overs.

Selvfølgelig skulle jeg gjerne fått like mye økonomisk hjelp som mine småsøsken. Men forholdene var nå engang ikke sånn. Og økonomisk hjelp gir de etter behov. Selvfølgelig trenger min studerende søster og min lærlingebror mer økonomisk hjelp enn ferdigutdannede meg i god jobb. Jeg har råd til å reise til Syden med datteren min. Hvor mye hjelp skal jeg da forvente? Sånn er det å være eldst, rett og slett!

Hovedinnlegget ser ikke egentlig ut til å gå på denne konkrete gaven, men på det generelle forholdet til hennes mor. Og det er nok langt mer grunnleggende ting enn julegaver de har å snakke om.

[Gjest Anonymous]

Si fra da vel.

Da moren min levde arvet hun penger av morfar. Hun hadde bestemt at hun ville gi oss 3 jentene litt penger. Det hun imidlertid hadde tenkt til var å gi den ene søsteren min 6 tusen mer. Da sa jeg ifra at hun får såpass mye hjelp fra før at jeg syns det er dårlig gjort å ikke fordele arv fra morfar likt. Jeg sa, du må gjerne hjelpe henne i andre situasjoner, men jeg syns gaver og arv bør fordeles likt. Hun forsto dette etterhvert, og vi fikk likt alle sammen.

Kanskje kjipt, men det er litt stusselig å vite at foreldrene hele livet har hjulpet den ene søsteren mye mer selv om vi andre også kunne trengt hjelp.

[Gjest Anonymous]

Dette gjør mine foreldre stadig vekk. Jeg har alltid fått mindre enn de to andre, spesielt mindre enn broren min. Årsaken er ganske enkel: Det er 3-4 år ned til broren min, og 5-6 ned til søsteren min. Da jeg flyttet hjemmefra hadde de enda to tenåringer hjemme som kostet penger. Da de to siste flyttet ut, hadde de både steget i lønn og fikk mindre omsorgsansvar, ergo mer penger til overs.

Selvfølgelig skulle jeg gjerne fått like mye økonomisk hjelp som mine småsøsken. Men forholdene var nå engang ikke sånn. Og økonomisk hjelp gir de etter behov. Selvfølgelig trenger min studerende søster og min lærlingebror mer økonomisk hjelp enn ferdigutdannede meg i god jobb. Jeg har råd til å reise til Syden med datteren min. Hvor mye hjelp skal jeg da forvente? Sånn er det å være eldst, rett og slett!

Hovedinnlegget ser ikke egentlig ut til å gå på denne konkrete gaven, men på det generelle forholdet til hennes mor. Og det er nok langt mer grunnleggende ting enn julegaver de har å snakke om.

Gjør de dette til jul og bursdager også? For det syns jeg er unødvendig! Kan gjerne hjelpe til ellers, men akkurat gaver syns jeg bør være likt.

[Gjest gjest 0]

Latterlig smålig og uomtenksomt synes jeg slikt er...

Hjemme hos meg gir alltid foreldrene våre likt. En gang søsteren min fikk vaskemaskin til 5000 kr fikk jeg tilsvarende beløp på kontoen, selv om jeg bodde hjemme. :-)

Bestemor derimot klarer ikkedette likebra. Min søster er egentlig bare en halvsøster, men hun har vært i familien til bestemor i snart 30 år og for meg er hun søsteren min ikke noe annet. Det hender at bestemor har planer om å gi mindre gaver til henne til jul og bursdag enn det jeg får, og da prøver vi andre å få henne til å kjøpe like mye til henne som til meg. Dette er fryktelig slitsomt! Søsteren min har alltid hatt en følelse av at de ikke er like glad i henne som i meg og det er ikke særlig hyggelig! :evil:

Når det gjelder mamma har bestemor hatt en tendens til å gi svært lite i bursdagsgaver til henne selv om hun er den eneste svigerdatteren hennes. Mamma synes ikke det er spesielt hyggelig at hun gjør så stor forskjell på oss fire i familien, og pappa har flere ganger gått ut og kjøpt mer i gave uten at bestemor har visst om det! :o

Bestemor har banken full av penger så hun burde kutte ned på gjerrigheta! Ikke er det særlig hyggelig for meg når de andre påpeker at jeg har fått mer osv... Synes folk burde ta mer hensyn jeg! Enten gir man likt eller ingenting til noen! :-x

Pam