Gemytt i familien?

[AnonymBruker]

Hvor arvelig er det? Jeg føler meg veldig annerledes de andre i familien. Jeg er mer lik min far, det er broren min også. Vi er en ganske stor slekt, men jeg er den eneste som har reisejobb og aldri klarer å finne roen noe sted. 

Alle de andre har bosatt seg i, eller i nærheten sv hjembygda. Vel, en til..bor veldig langt unna. Kontakten er heldigvis ikke helt fraværende, men jeg savner ikke å ha så mye med dem å gjøre lenger heller, fordi i er for forskjellige. Noen av de på min alder har fått barn. 

Men for å komme til tittelens poeng. De aller fleste er typiske bygdemennesker, som holder seg der det er godt og trygt, sladrer kaffe og vet alt gjennom nyhetene. Selv Oslo er stort og skummelt for enkelte. Jeg bor jo der fast når jeg ikke reiser. Men det er en ting, jeg veldig gjerne skulle vært kvitt. Jeg har nemlig en del av de samme faktene...samme måte å snakke på, og dessverre tror jeg heller ikke jeg har så mye humor i meg. Jeg er fra en litt "tung" slekt. De aller aller fleste er litt tunge, altså, ikke negative og sure/bitre, men ser gjerne alvoret før de tar humoren da. Jeg vil liksom ikke ha noe av det der. Bare bli en helt annen person :/ 

Anonymkode: ab701...531

[AnonymBruker]

Det kan nok alle forstå - vi misliker gjerne våre egne svake sider. Skal være sånn. Men det er viktig å bruke anledningen til å lære seg å bli bedre på det man er svak på, heller enn å distansere seg fra slekt og venner med samme svakhetene. For når du distanserer deg fra "dem" så distanserer du deg trolig egentlig fra sider av deg selv du ønsker å skjule/bli kvitt.

 

Det er mulig å lære alt. Inkludert humor. Men folk som kommer fra familier der feks ironi/sarkasme er i daglig bruk har jo øvd seg på dette siden de var smårollinger - de mestret enkel ironi i barneskolealder. Så du må finne deg i at dette vil ta tid.

 

Men: om du ikke vil være "traust" - utdann deg selv til å bli u-traust. Vi skaper vårt eget liv og former vår egen personlighet.

Anonymkode: f45a1...f9b