Er det så galt å sitte på rommet til barnet sovner?

[AnonymBruker]

Vi har en ganske snart seksåring. Et ganske sårbart barn og pga en helsesituasjon i nær familie kan hverdagen være litt mer utfordrende enn for andre på den alderen kanskje. 

Vi sitter inne hos barnet til det sovner. Vi leser en godnatthistorie, sier godnatt og sitter helt kjedelig på en stol ved siden av sengen. Barnet legger seg fint ned, finner greit roen og sovner i all hovedsak innen 15 minutter. Barnet gråter ikke hvis vi går ut, men man ser det ikke er komfortabel med det og det får mange tanker og spørsmål så vi blir ropt på og leggesituasjonen blir fylt av irritasjon og stress og tar veldig mye lenger tid.

For at barnet skal ha den tryggheten det trenger for å sovne så har vi valgt å gjøre det slik. 

Jeg vet det er mange meninger om å sitte på rommet til barnet sovner. Mange gjør det nok mer gladelig med mindre barn og mener større barn skal klare seg alene på rommet. Men er det så galt da å sitte på en stol i 15-20 minutter for å gi barnet den tryggheten det trenger og barnet vet at dets behov blir dekket? I mitt hodet gjør vi rett og slett barnet tryggere ved å gjøre det slik. For andre barn er det kanskje ikke sånn, men for vårt barn er det.

Noen argumenterer for at barnet aldri blir vant til å sovne alene og at det kommer til å bli en tøff avvenning fra dette etterhvert. Vi har ikke den troen. I en periode trengte barnet å være rundt oss hele tiden, slitsomt ja, men vi gjorde det for barnet. Etter en periode var det behovet borte. Barnet ville ikke alene i bursdager, vi var med og plutselig var det klart for å være alene. Så vi mener at for barnet vårt er det det å møte behovet som trygger barnet. For andre er det andre ting som gjelder, for vi er jo alle forskjellige. 

Jeg laget denne tråden for å starte en diskusjon om hva som er innenfor normalen og ikke. Og hvorfor man mener at ting man selv gjør er det eneste riktige. Så kjør på!

Anonymkode: 71096...3e7

[Byjenta!]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har en ganske snart seksåring. Et ganske sårbart barn og pga en helsesituasjon i nær familie kan hverdagen være litt mer utfordrende enn for andre på den alderen kanskje. 

Vi sitter inne hos barnet til det sovner. Vi leser en godnatthistorie, sier godnatt og sitter helt kjedelig på en stol ved siden av sengen. Barnet legger seg fint ned, finner greit roen og sovner i all hovedsak innen 15 minutter. Barnet gråter ikke hvis vi går ut, men man ser det ikke er komfortabel med det og det får mange tanker og spørsmål så vi blir ropt på og leggesituasjonen blir fylt av irritasjon og stress og tar veldig mye lenger tid.

For at barnet skal ha den tryggheten det trenger for å sovne så har vi valgt å gjøre det slik. 

Jeg vet det er mange meninger om å sitte på rommet til barnet sovner. Mange gjør det nok mer gladelig med mindre barn og mener større barn skal klare seg alene på rommet. Men er det så galt da å sitte på en stol i 15-20 minutter for å gi barnet den tryggheten det trenger og barnet vet at dets behov blir dekket? I mitt hodet gjør vi rett og slett barnet tryggere ved å gjøre det slik. For andre barn er det kanskje ikke sånn, men for vårt barn er det.

Noen argumenterer for at barnet aldri blir vant til å sovne alene og at det kommer til å bli en tøff avvenning fra dette etterhvert. Vi har ikke den troen. I en periode trengte barnet å være rundt oss hele tiden, slitsomt ja, men vi gjorde det for barnet. Etter en periode var det behovet borte. Barnet ville ikke alene i bursdager, vi var med og plutselig var det klart for å være alene. Så vi mener at for barnet vårt er det det å møte behovet som trygger barnet. For andre er det andre ting som gjelder, for vi er jo alle forskjellige. 

Jeg laget denne tråden for å starte en diskusjon om hva som er innenfor normalen og ikke. Og hvorfor man mener at ting man selv gjør er det eneste riktige. Så kjør på!

Anonymkode: 71096...3e7

Syntes jeg ikke gjør noe i det hele tatt, det er du som kjenner ditt barn best og føler ditt barn seg trygg med deg inne på rommet til barnet ditt sovner, syntes jeg du skal gjøre det, frem til barnet ditt blir trygg! Det er helt inviduelt, alle barn er forskjellige.

[Jens]

Jeg tenker dere gjør dere selv og barnet en bjørnestjeneste. Jeg ville prøvd å lære barnet at det kan føle seg trygt selv om dere ikke sitter inne på rommet. Høres ut som ett barn som trenger å pushes litt, ref det du sa ang ikke ville være i bursdager alene etc... Hva blir det neste?

[Gjest Froning]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

For at barnet skal ha den tryggheten det trenger for å sovne så har vi valgt å gjøre det slik. 

Jeg vet det er mange meninger om å sitte på rommet til barnet sovner. Mange gjør det nok mer gladelig med mindre barn og mener større barn skal klare seg alene på rommet. Men er det så galt da å sitte på en stol i 15-20 minutter for å gi barnet den tryggheten det trenger og barnet vet at dets behov blir dekket? I mitt hodet gjør vi rett og slett barnet tryggere ved å gjøre 

Anonymkode: 71096...3e7

Det finnes oppdragelsesmetoder som kan være destruktive for barnet selv intensjonen er god. Hvis man tar fra barnet muligheten til å utvikle seg er man etter min mening dårlige foreldre. Det er ikke uvanlig at avveninger er stressende og frustrerende for både voksne å for barn. Selv om dere velger å tro noe annet.

Jeg inviterer deg også til å tenke på om det kanskje ikke bare er barnet som trenger trygghet i denne situasjonen. Det finnes rådgivning dere kan gå til for det virker som du er litt mye låst til hva hodet ditt sier til enver tid. 

Det er noe som skurrer når jeg leser hovedinnlegget, men for all del. Jeg kan ta feil.

[Minlillesky]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har en ganske snart seksåring. Et ganske sårbart barn og pga en helsesituasjon i nær familie kan hverdagen være litt mer utfordrende enn for andre på den alderen kanskje. 

Vi sitter inne hos barnet til det sovner. Vi leser en godnatthistorie, sier godnatt og sitter helt kjedelig på en stol ved siden av sengen. Barnet legger seg fint ned, finner greit roen og sovner i all hovedsak innen 15 minutter. Barnet gråter ikke hvis vi går ut, men man ser det ikke er komfortabel med det og det får mange tanker og spørsmål så vi blir ropt på og leggesituasjonen blir fylt av irritasjon og stress og tar veldig mye lenger tid.

For at barnet skal ha den tryggheten det trenger for å sovne så har vi valgt å gjøre det slik. 

Jeg vet det er mange meninger om å sitte på rommet til barnet sovner. Mange gjør det nok mer gladelig med mindre barn og mener større barn skal klare seg alene på rommet. Men er det så galt da å sitte på en stol i 15-20 minutter for å gi barnet den tryggheten det trenger og barnet vet at dets behov blir dekket? I mitt hodet gjør vi rett og slett barnet tryggere ved å gjøre det slik. For andre barn er det kanskje ikke sånn, men for vårt barn er det.

Noen argumenterer for at barnet aldri blir vant til å sovne alene og at det kommer til å bli en tøff avvenning fra dette etterhvert. Vi har ikke den troen. I en periode trengte barnet å være rundt oss hele tiden, slitsomt ja, men vi gjorde det for barnet. Etter en periode var det behovet borte. Barnet ville ikke alene i bursdager, vi var med og plutselig var det klart for å være alene. Så vi mener at for barnet vårt er det det å møte behovet som trygger barnet. For andre er det andre ting som gjelder, for vi er jo alle forskjellige. 

Jeg laget denne tråden for å starte en diskusjon om hva som er innenfor normalen og ikke. Og hvorfor man mener at ting man selv gjør er det eneste riktige. Så kjør på!

Anonymkode: 71096...3e7

Om du/dere føler dette er den riktige måten å gjøre det på for barnet, så synes jeg dere bare skal fortsette med det. Et sårbart barn trenger foreldrene sine mer enn andre, og den tryggheten foreldrene gir som barnet kan føle på seg, er god å ha for et sårbart barn. Hvis du/dere har en hobby dere kan ta med inn på rommet, så kan du/dere holde på med hobbyen mens barnet sovner? Da blir det ikke fullt så kjedelig å sitte der inne  

Tror ikke dere kommer til å slite med avvenningen etterhvert. Akkurat nå er hun sårbar og trenger foreldrene sine. Når hun får den støtten og tryggheten fra foreldrene, så tør hun etterhvert å gjøre ting på egenhånd. For eksempel så nevnte du bursdagen barnet ikke ville alene på, men som plutselig ble klar for å være alene i bursdag  Det kommer nok til å skje naturlig med sovesituasjonen og.  Men dere kan jo prøve å sitte på stol utenfor soveromsdøren hennes, med døren åpen. Bare at hun vet du/dere er der. Etterhvert lukke døren mer og mer som tiden går, mens du sitter utenfor døren? Det kan og hjelpe  

Vet ikke om du/dere prater med barnet om ting som skjer? Kanskje barnet trenger å vite litt mer av hva som skjer? En betryggelse av noe slag? Ikke vet jeg, bare forslag