Noen som vil høre mer?

[AnonymBruker]

 

Lang historie kort: Jeg mistet alt. Mistet hjemmet mitt, jobben min. Fikk milliongjeld. Men værst av alt; jeg mistet familien min. Sorg er ikke det minste dekkende til å beskrive hva jeg følte. Det gjorde så vondt inni meg, verden føltes så vond, så ond. For et grusomt sted å være. Det var som å få små sjokk hele tiden, som om det gikk opp for meg hva som hadde skjedd igjen og igjen. Du aner ikke hvor mange ganger jeg opplevde at jeg mistet dem.

Jeg vurderte å drukne meg. Ingen ville savne meg likevel, de var jo borte. Jeg husker jeg satt der på brygga og kikket ned i det beksvarte vannet, og tenke at novemberkulda kanskje hadde gjort vannet så kaldt at det ville lamme meg, sånn at ikke overlevelsesinnstinktet ville ta over, og at jeg i kampens hete ville redde meg selv opp av vannet.
- Det er vel litt for kaldt å bade nå, hørte jeg plutselig. Jeg la merke til en mann på dekk av ei gammel tresnekke som lå fortøyd noen meter bortenfor. Han så ut som en skikkelig sjøhulk; stort rødlig skjegg, grønn regnfrakk og pipe. Men det var noe spesielt med blikket. Øynene hans var så svarte og dype som om de var havet selv, som om de rommet selve evigheten. Og var det ikke nettopp den jeg søkte? Var det ikke evigheten jeg akkurat hadde sittet der og kalt etter?
- Du får komme inn her og varme deg litt, skal du få en kaffekopp.

Anonymkode: 239bc...0f5

[AnonymBruker]

Inne i kahytten var det rent koselig. Sparsomt innredet, og det bar tydelig preg av at det var en mann som styrte denne skuta alene, men det så likevel ut til at ting hadde sine faste plasser. Det var en sengebrisk, egentlig en oppredd slagbenk med et lite bord foran, og midt over bordet hang ei parafinlampe som stod for den dunkle belysningen. Akterut fantes byssa, som bestod av en saltvannsvask med fotpumpe, skaper for kopper og kar og en rødspritovn. Og oppå der stod kaffekjelen og plystra.

Jeg fikk en underlig følelse over meg. Skuta vugget meg beroligende og forsiktig der den lå fortøyd på utsiden av moloen, som om den allerede visste at dette skulle bli mitt hjem i lang tid framover. At den skulle bety så mye for meg. Lenge før jeg visste det selv.

Anonymkode: 239bc...0f5

[AnonymBruker]

Dette er historien om kaptein Selvmord, kaptein på den skadeskutte skuta Nekteråsynke med brukket mast og høl i skroget, og den lille fortapte spurven som skulle drukne seg - meg - som mønstret på Nekteråsynke en novembernatt for noe som virker som en evighet siden. Historien om hvordan vi opererte som pirater langs norskekysten på åttitallet. Hvordan vi i desperat jakt på mat tok oss inn i ei hytte, hvor kaptein Selvmord - verdens beste kaptein, men desverre verdens dårligste skurk - bare tok med seg et bilde fordi det ligna på mora hans. Hvordan vi holdt på å fryse ihjel fordi kaptein Selvmord drakk opp all rødspriten. Og alle gangene Nekteråsynke holdt på å synke fordi vi gikk på grunn eller kjørte på skjær.

Vil det være interresant lesning?

Anonymkode: 239bc...0f5

[AnonymBruker]

Kaptein Selvmord fikk navnet sitt fordi han var fast bestemt på å gå ned med skuta si Nekteråsynke. Men Nekteråsynke nektet å synke, så hver gang det var varslet storm dro kaptein Selvmord ut med Nekteråsynke for å prøve å synke.
- Det skjer når det er meningen at det skal skje, sa han.
Jeg var enig.

Anonymkode: 239bc...0f5