Dere som er ensomme. Hjalp det å flytte?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg og mannen er bosatt på hans hjemsted på vestlandet, hvor jeg ikke trives. 

Kvinnene her er ikke enkle å komme innpå, og de er både sladrete og nysgjerrige. Jeg vil slå et slag for at flere av dem er miljøskadet, som gjør at de ikke fungerer som venninner. Jeg har hele tiden måttet tilpasse meg hver enkelte, og veie hvert et ord. Og dette har over tid slitt på meg. Jeg innser desverre at altfor mange har et ødeleggende vesen, som gjør det umulig å være rundt dem. Jeg er ensom, og klikkene holder sammen.

Er det noen av dere som bestemte dere for å forandre livet deres? Flyttet dere til et nytt sted, og hvordan gikk det til i henhold til jobb og nye bekjentskaper?

Anonymkode: ac45b...b71

[AnonymBruker]

Jeg bodde også på et sted hvor jeg ikke trives, og flyttet nettopp til et nytt sted. Det er fortsatt i startfasen, men folk her er helt annerledes og jeg har fått litt kontakt med noen. Merker at jeg trives mye bedre allerede.

Så jeg tenker at det å flytte kan hjelpe veldig, men det kommer an på det nye stedet. Jeg har ganske dårlig erfaring med flere små steder på Vestlandet, men kanskje det er slik på mange mindre steder. Virker ikke som folk har noe annet å gjøre enn å slarve og være overnysgjerrig på andres liv fordi det ikke skjer en dritt der. Eventuelt blir de veldig lukket og innflyttere sliter med å få innpass. Kommer til å holde meg unna små steder hvis jeg ikke må på grunn jobb når jeg er nyutdannet.

Anonymkode: d2a14...dd1

[AnonymBruker]

Jeg og datteren min bor i en liten by, jeg er ikke herfra. Og jeg leker veldig med tanken på og flytte. Det er som jeg ikke helt skjønner kodene her, til tross for å ha bodd her lenge. Jeg bare kjenner at jeg ikke trives. Men vil jeg trives bedre ett annet sted? Det er jo det store spørsmålet... Vurderer hjembyen min, men der er jo mye forandret seg og veldig få venninner igjen i byen.... Ikke helt svar på det du lurte på TS, ville bare fortelle at vi er flere som er i samme problemstilling..

Anonymkode: 69197...6b0

[Majott]

Jeg har aldri hatt problemer med å få venner på nye steder, men det har jo tatt tid. Som oftest har jeg fått venner via jobb eller interesser. Mange får også nye venner via at de har barn i samme alder.

Det er ikke sånn at bare dere flytter til et nytt sted, så er alt mye bedre. En må selv gjøre en innsats, med å være med i det som skjer. Via jobb eller andre ting.

Jeg har også bodd på små steder, og opplever også at mange har venner fra før, og at det skal litt til før en er med der. En må bare gjøre sitt beste, også er det kanskje bedre om et år eller to.

 

[AnonymBruker]

Jeg er bare virkelig ensom:/ Har mistet jobben til oljekrisen, og føler jeg er tilskuer til andres lykkelige tilværelse.

Har sagt til mannen hvordan jeg opplever situasjonen, men han ber meg bare om å lære meg til å godta dette. Svelge kameler mener han også at jeg bør gjøre, noe jeg ikke finner meg i. For et vennskap skal ikke bestå av vonde følelser, men derimot glede og gjensidig tillit. Mange kvinner ser ut til å mangle dette, da trenden er å vise seg som følelseskald og kortfattet. Alt handler visst  også om å henge med de riktige menneskene, og følge gruppenormer..

Folk tar tydelig avstand til meg fordi gruppene anser meg som en taper(jeg er jo innflytter). Så folk vil jo ikke risikere sin status på å henge med meg

Jeg anser uansett min sjanse til å få venner tilnærmet lik null, da jeg har satt ned foten og stått opp for meg selv. Svigerfamilien var direkte stygge og nedlatende mot meg, så jeg kuttet dem ut. Og dette falt ikke bygda i god jord, som beskytter sine egne. Det har ingenting å si hva galt bygdefolket gjør, for di støtter hverandre uansett. Mannen mener at man ikke skal ta noen på noe, selv om di har gjort noe galt. Og det synes jeg er veldig rart..

Uansett så ser ikke jeg for meg en framtid her lengre. Det er for mye som blir brukt mot meg, så jeg vil nok ikke få en eneste nær venn. En annen innflytter som jeg ble venn med, skiftet brått side. Så nå henger hun med en populær gruppe, og bryr seg ikke om dårlig behandling og baksnakking. Det viktigste for henne var å ikke stå sammen med meg, selv om vi var veldig like på mange måter.Jeg blir lei meg når jeg kikker innom facebook, for der er det en tidligere klassevenn som har det veldig godt. Hun bryr seg ikke om å leve dyrt, og har mange gode venner(samt en støttende familie). Hun er mye ute i friluft med de små barna sine, i naturlige vakre omgivelser.

Å flytte på 0,5 er ikke mulig, da mannen har to gode jobber. Så har han også brukt mye krefter på å bygge det nye huset vårt, som vi begge er glade i. Men jeg har spurt meg selv i ettertid om jeg egentlig er lykkelig. Det er en fin plass, vi har et barn som har sine venner her og naturen er flott. Men menneskene her er noe helt for seg selv, herregud..  Det er så ondsinnet og lite intellektuelt. Og folk følger strømmen for det det er verdt, om de så må ha flere ansikter..

Tips til meg for hvordan jeg kan overleve dette?

 

 

TS

 

 

Anonymkode: ac45b...b71

[Majott]

Hvor lenge har dere bodd der da? Dere har bygd hus, så dere må jo satse alt på å bli værende der. 

 

[AnonymBruker]

Hvor bor dere, jenter? Jeg og sønnen min på 7 er innflyttere på Østlandet. Vil gjerne utvide nettverket  Bor på nedre Romerike.

Anonymkode: 3de75...f02

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvordan dere er som har klart å prelle vekk en hel bygd av kvinnfolk ? Det må da finnes EN person der som ikke misliker dere? "Hvis det er noe galt med alle andre, ta en titt på deg selv" som det så fint heter.
Jeg har bodd på bygda, jeg har bodd i byen, jeg har bodd totalt isolert, har alltids funnet NOEN som jeg går overens med, til og med der det nesten bokstavelig talt var en mil til nærmeste nabo!

Anonymkode: 8e99a...d79

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt TS jeg er i samme "tanken" med har funnet ut at jeg skal vente til barn er ferdig på skolen. Jeg mistrives med disse "kjerringene" rundt meg som er umulige å ha noe fornuftige samtaler med. Jeg har prøvd det meste, hele familien er veldig ydmyke mot omgivelsen, men måten å være på her er avskyelig og det gidder jeg ikke. 

Anonymkode: 4bbc1...9d7

[AnonymBruker]

Er i en lignende situasjon. Mistrives veldig fordi det er ekstremt vanskelig å bli kjent med folk på det lille stedet vi har flyttet til. Føler at interesseområdene er helt annerledes enn mine. Folk er hyggelige, men så stopper det der. Vi føler oss veldig ensomme her. Har bodd mange forskjellige steder tidligere og har alltid fått venner, men ikke her. Kommer til å flytte herfra når vi finner jobb et annet sted (trolig ganske raskt). Orker ikke å bruke livet mitt på å mistrives. 

Anonymkode: 40b36...20c

[AnonymBruker]

På 14.3.2017 den 10.46, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på hvordan dere er som har klart å prelle vekk en hel bygd av kvinnfolk ? Det må da finnes EN person der som ikke misliker dere? "Hvis det er noe galt med alle andre, ta en titt på deg selv" som det så fint heter.
Jeg har bodd på bygda, jeg har bodd i byen, jeg har bodd totalt isolert, har alltids funnet NOEN som jeg går overens med, til og med der det nesten bokstavelig talt var en mil til nærmeste nabo!

Anonymkode: 8e99a...d79

Ro ned. Her antar du bare masse tull. 

Der jeg bodde var det noen som var ok, men jeg mistrivdes allikevel. Jeg likte ikke stedet og det var vanskelig å bli kjent. Ikke alle som trives absolutt alle steder. Kanskje du skal tenke litt over at ikke alle er akkurat sånn som deg. 

Anonymkode: d2a14...dd1

[Majott]

På 14.3.2017 den 10.46, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på hvordan dere er som har klart å prelle vekk en hel bygd av kvinnfolk ? Det må da finnes EN person der som ikke misliker dere? "Hvis det er noe galt med alle andre, ta en titt på deg selv" som det så fint heter.
Jeg har bodd på bygda, jeg har bodd i byen, jeg har bodd totalt isolert, har alltids funnet NOEN som jeg går overens med, til og med der det nesten bokstavelig talt var en mil til nærmeste nabo!

Anonymkode: 8e99a...d79

Det var veldig godt sagt, og det lurer jeg også på. Når INGEN er ok, og ALLE vender deg ryggen, så må du se på deg selv.

Ts, du hadde en venn der, som også var innflytter. Nå har også hun vendt ryggen til deg. Men for henne, som også var innflytter, så var det ikke noe problem å få innpass hos de andre kvinnene. Du sier at det er fordi hun finner seg i alt, og godtar for mye fra dem. Men hva med at det er du som godtar for lite? Det er endel folk som er sånn at det er få som klarer å være sammen med dem, fordi de er for opptatt av å føle på bagateller, og generelt er lite imøtekommende.

Sier ikke at det er sånn du er. Men du sier endel i innleggene dine som viser at du kan være ganske kvass mot andre. Du ser ting fra ditt synspunkt, og det at du står opp for deg selv og setter andre på plass, kan være positivt noen ganger. Andre ganger kan det føre til at du blir unngått av folk som kunne vært verdifulle for deg som venner og familie.

Du sier du har satt svigerfamilien på plass, men du sier ikke noe om hva som har skjedd. Det kunne ført til at vi kunne gitt bedre råd. Svigerfamilien er selvsagt kjent i bygda, og det er jo viktig for deg å være venner med dem. Ikke bare fordi de kjenner bygda, men også fordi de er foreldre til mannen din, og besteforeldre til barna deres. Er det sånn at de er kjent som ok mennesker i bygda, og du har satt dem på plass og kuttet kontakt med dem, så vil veldig mange andre tenke sitt om deg. Du får ikke noe gratis innpass etter å ha gjort noe sånt. Bygda er lita, og folk får et inntrykk av deg utfra hvordan du er i offentligheten og hvordan du behandler andre. 

 Og jeg lurer også på hvordan du og mannen kunne finne på å bygge hus på et sted der kun den ene trives og har slekt, mens den andre ikke har noe sosialt nettverk. Det er sent å si nå, men dere burde bodd der en stund ii leid bolig for å "kjenne etter".

Jeg er også som sagt innflytter, og det har jeg vært to steder. Det har tatt sin tid før jeg fikk venner, og jeg har fått venner gjennom jobb og hobbyer. Nå har jeg bodd i denne bygda i 6 år, og trives godt. Jeg har mine venner, og jeg har god kontakt med de jeg jobber sammen med, selv om vi ikke omgås privat. Det har tatt tid, det tar gjerne tid å bli kjent med folk. Først må man "kjenne litt" på hverandre. Det betyr at man veier sine ord litt til man er trygge på hverandre. Det ser jeg på som en selvfølge i starten av et bekjentskap. Jeg ville blitt skeptisk om en ny kvinne fortalte meg livshistorien sin og betrodde meg private ting de første gangene vi møttes. Mulig det er det du har opplevd? At du er mer åpen selv, og at andre har reagert på åpenheten din?

Det betyr ikke at man ikke blir fortrolige etterhvert, men for meg og mange andre tar det tid å komme dit, og vi deler ikke private og følsomme ting med hverandre før vi har "utforsket området". Dvs at vi vet at den andre er verdt å bruke tid på, er en som kan være en venn i lengden, og en man kan stole på. Før det snakker vi om generelle ting, og kommer inn på ulike emner, for å finne ut om vi har noe til felles, og om vi passer sammen som mennesker. Smalltalk altså. Jeg har hatt mange smalltalks som har ført til nære vennskap. Og jeg har som sagt også funnet venner gjennom tilfeldige hendelser, f.eks en bursdag, der jeg snakket mye med ei dame som jeg senere er blitt god venn med. Og ellers der vi møter folk enten sammen eller jeg alene. 

Jeg er ikke med i noen "klikk". Jeg aner ikke om det finnes "klikker" her i bygda. Det gjør det sikkert. Men jeg har funnet mine venner gjennom jobb og hobbyer, og noen ganger gjennom tilfeldigheter. Det tar jo sin tid, men jeg vet jeg har varige venner, som jeg passer sammen med. Så får andre ha "klikker", som jeg ikke bryr meg om. Jeg har flere mennesker i min nærhet som jeg vet kan bli gode venner, men jeg har ikke hatt tid til å prioritere flere, selv om det er endel jeg gjerne skulle hatt mye mer kontakt med.

En må finne og oppsøke folk som kan passe for seg. Enten gjennom jobb, barn eller hobbyer. Klarer man ikke det, må man ta et blikk på seg selv, hva som kan være galt der.