Hvorfor tvinger de folk til å være alene?

[AnonymBruker]

Jeg har sett gjennom dokumentarene "Innafor", "Stemmene i hodet" og "Helene sjekker inn" de siste ukene. Innen for de ulike temaene og svake grupper disse dokumentarene berører som kriminelle, rusmisbrukere og psykisk syke, så blir jeg slått av det samme: hvor mye som mangler rundt tilbakeføringen til samfunnet, hvordan de motarbeides av tungrodde systemer og ensomheten som ligger i bunnen. Og ikke minste av hvorfor ensomhet og mangel på felleskap er en så tydelig felle for hvorfor det er så vanskelig å komme seg på rett kjøl, holde seg stabil eller være lovlydig etter at folk er ferdig straffet eller ferdig behandlet ved ulike institusjoner. 

Hvorfor tvinges f.eks schizofrene folk eller nylig avruste folk til å bo helt alene i en eller annen leilighet etter de er "ferdig behandlet"? Det sier seg jo selv at når du har falt ut av samfunnet av den ene eller andre grunnen og har utfordringer vil det bli svært vanskelig å gå fra en sørgelig institusjon som bare har én bra ting: andre folk/felleskap til total ensomhet der du er helt overlatt til deg selv? Mange av disse personene har jo ikke et godt nettverk å gå tilbake til eller folk som passer litt på dem og det er jo ikke som om evt oppfølging de skulle få kan gi dem noen som helst trygghet siden den som regel er svært begrenset? Jeg forstår virkelig ikke dette. Det virker bare meningløst og bruke tid og ressurser på å behandle folk når de får omtrent null muligheter til å holde seg der i ettertid fordi de isoleres så snart de er ute. De som kommer best ut av det er jo egentlig de kriminelle som kanskje har fått tatt seg en utdannelse i fengselet og plutselig kan forsørge seg lovlig. Dette gjør meg virkelig trist..jeg skjønner egentlig godt hvorfor flere av dem bare vil bli igjen på institusjonene. Det er virkelig et bedre alternativ enn å bli isolert ute i samfunnet der ingen bryr seg.

 

 

Anonymkode: ce83e...f41

[AnonymBruker]

En av svakhetene ved samfunnet vårt er mangel på mindre, lokale "communities". Dette gjør at de som er først i rekken når noen sliter er psykologer, ikke andre medmennesker. Jeg syns det er et symptom i seg selv. Jeg tenker at dersom man er medlem av et lite community på 30+ mennesker, som selvsagt er åpent og ærlig, ikke type makt og religion, så måtte det gå an å hjelpe det ene mennesket som går gjennom noe. Da har man mye erfaring og kunnskap å ta fra. Du har kanskje de fem eldre menneskene som har vært gjennom død og brudd, de har kanskje visse innsikter som kan deles, måter å se ting på som har hjulpet dem å jobbe gjennom livskriser.

Jeg tenker at dersom man hadde et bra sosialt nettverk, der man var automatisk akseptert og sett på som en del av gruppen, så ville det vært mye vanskeligere å utvikle og la noen type psykiske lidelser slå seg fast og gro i så stor grad. Man ville bli kontinuerlig eksponert for mennesker som verdsatte en og som tok en med ut på sosiale happenings. Det ville vært vanskeligere å utvikle forakt for kvinner eller menn eller mennesker generelt, fordi man ofte er blant ulike type mennesker og kan ikke glemme at folk er individer i like stor grad som når man isolerer seg selv.

Selvsagt er det unntak. Noen lidelser er tyngre og trenger medisinering og oppfølging. Men jeg tror mange mennesker har mye å lære om hvordan håndtere sorg og livskriser. Det virker som om denne evnen er i ferd med å glemmes, folk vet ikke hvordan de skal bearbeide sorg og finne tilbake til livet de hadde. Livskriser, tap, død er en naturlig del av livet og noe det er mulig å jobbe gjennom for mange. Selvsagt kan man bære preg av det resten av livet, men denne dyrkingen og konstante livet i sorgen enkelte driver med er ikke naturlig.

Vi trenger ikke psykologer i så stor grad som de blir brukt, vi trenger å lære folk hvordan håndtere egne følelser. Alle tar for gitt at dette er noe man forstår av seg selv, men samfunnet vårt viser at det er helt feil. Vi vokser opp på en måte nå der denne type lærdom ikke blir videregitt, og vi får en økt grad av mennesker som ikke klarer jobbe seg gjennom mildere depresjoner, og de kan utvikle seg til tyngre depresjoner. Mange psykologer selv vet ikke hvordan de skal tilnærme seg egne følelser, de bruker den malen de lærer gjennom utdanningen. De lærer ikke å forstå hvordan forstå.

Anonymkode: f38ba...020

[AnonymBruker]

På 3/10/2017 den 9.35, AnonymBruker skrev:

En av svakhetene ved samfunnet vårt er mangel på mindre, lokale "communities". Dette gjør at de som er først i rekken når noen sliter er psykologer, ikke andre medmennesker. Jeg syns det er et symptom i seg selv. Jeg tenker at dersom man er medlem av et lite community på 30+ mennesker, som selvsagt er åpent og ærlig, ikke type makt og religion, så måtte det gå an å hjelpe det ene mennesket som går gjennom noe. Da har man mye erfaring og kunnskap å ta fra. Du har kanskje de fem eldre menneskene som har vært gjennom død og brudd, de har kanskje visse innsikter som kan deles, måter å se ting på som har hjulpet dem å jobbe gjennom livskriser.

Jeg tenker at dersom man hadde et bra sosialt nettverk, der man var automatisk akseptert og sett på som en del av gruppen, så ville det vært mye vanskeligere å utvikle og la noen type psykiske lidelser slå seg fast og gro i så stor grad. Man ville bli kontinuerlig eksponert for mennesker som verdsatte en og som tok en med ut på sosiale happenings. Det ville vært vanskeligere å utvikle forakt for kvinner eller menn eller mennesker generelt, fordi man ofte er blant ulike type mennesker og kan ikke glemme at folk er individer i like stor grad som når man isolerer seg selv.

Selvsagt er det unntak. Noen lidelser er tyngre og trenger medisinering og oppfølging. Men jeg tror mange mennesker har mye å lære om hvordan håndtere sorg og livskriser. Det virker som om denne evnen er i ferd med å glemmes, folk vet ikke hvordan de skal bearbeide sorg og finne tilbake til livet de hadde. Livskriser, tap, død er en naturlig del av livet og noe det er mulig å jobbe gjennom for mange. Selvsagt kan man bære preg av det resten av livet, men denne dyrkingen og konstante livet i sorgen enkelte driver med er ikke naturlig.

Vi trenger ikke psykologer i så stor grad som de blir brukt, vi trenger å lære folk hvordan håndtere egne følelser. Alle tar for gitt at dette er noe man forstår av seg selv, men samfunnet vårt viser at det er helt feil. Vi vokser opp på en måte nå der denne type lærdom ikke blir videregitt, og vi får en økt grad av mennesker som ikke klarer jobbe seg gjennom mildere depresjoner, og de kan utvikle seg til tyngre depresjoner. Mange psykologer selv vet ikke hvordan de skal tilnærme seg egne følelser, de bruker den malen de lærer gjennom utdanningen. De lærer ikke å forstå hvordan forstå.

Anonymkode: f38ba...020

Takk for utfyllende svar og veldig enig med mye av det du skriver. Men jeg skjønner ikke hvordan psykiatrien/rusomsorgen/kriminalomsorgen klarer å overse dette. Jeg mener: det klages og klages over at flere og flere får psykiske problemer for eksempel, der en bare fokuserer på om det skal behandles med terapi eller piller og der en glatt overser at mye av problemet og løsningen ligger i både livssituasjon/sykdom men også i hele samfunnsstrukturen som er mildt sagt lite inkluderende og bidrar både til at folk sliter mer psykisk en før pga ensomhet/utilstrekkelighet og ikke klarer komme tilbake hvis de først faller utenfor fordi de som du sier ikke fanges opp av mindre "lokalsamfunn"/nabofellesskap eller storfamilie i individualisme(/egoisme) samfunnet. 

Det skulle vært noe slags store permante kollektiver, der folk kunne bo med andre, eller storgårder eller et eller annet som gav både permanent bosted, andre folk som inkluderte en og noe å gjøre..som kunne erstattet det du betegner som "communties".

 

Anonymkode: ce83e...f41

[Mari Y]

Jeg har en viss anelse om at en del mennesker i samfunnet vårt egentlig gir blaffen i de som sliter ekstra, uten at jeg er helt overbevist. Det problematiske må jo være dersom slike i tillegg sitter i kommune- styret med egne sneversynte holdninger. 

[Gjest Trolletrine]

Tror jeg skjønner hva du mener, og er helt enig i at vi har et dårlig ettervern i Norge. Samtidig mener jeg det er mye mer komplekst enn som så. For det første hadde vi jo slike "samfunn" du skriver om, tidligere. Men da kalte vi det asyl, og de som bodde der ble stigmatisert, hadde lite eller ingen privatliv, samt måtte finne seg i å bo med mennesker de kanskje var redd for eller ikke likte. De måtte også innordne seg de regler som fantes på asylet, på godt og vondt. Så kom normalitetsprinsippet, og vi skulle få folk ut av institusjoner og inn i det "normale" samfunnet. med dertil tilhørende ensomhet, kanskje. Men vet neimen ikke om det var så mye bedre tidligere heller....

Og ulike lidelser har ulike behov. Kanskje er det godt for et menneske som sliter å få ha sin frihet til å gjøre som han vil i sitt eget hjem, mens en annen drepes sakte av ensomhet.

Samtidig blir en avruset narkoman gjerne overført til et hospits der det kun bor aktive narkomane. Ikke akkurat oppskriften på suksess, akkurat. Så ja, jeg også etterlyser et bedre ettervern og andre tiltak for å bedre omsorgen til våre svakeste. Jeg tror likevel ikke på å plassere de ut av samfunnet og inn i et minisamfunn der de høyst sannsynlig blir stigmatisert og får mindre frihet. Kanskje vi heller må tenke mer tett omsorg i det daglige for de som har behov for det, men da er jo utfordringen at vi ikke har nok mennesker som kan fylle de rollene.....