Fortelle om bipolar lidelse

[AnonymBruker]

Er det noen som vil fortelle litt om hvordan det er å kjenne noen med bipolar lidelse? Jeg forstår meg ganske enkelt ikke på psykiske lidelser - hvordan ser de på andre? 

Anonymkode: b94b1...4e3

[Monstrum]

Vel, jeg kjenner ikke noen andre enn meg selv, med bipolar lidelse "psykiske lidelser" er ett veldig vidt begrep, og bipolar er bare en av mange som faller inn under den kategorien.
Vi som har sykdommen er forskjellige, akkurat som andre folk er. Om du har møtt èn med bipolar lidelse, betyr det ikke at andre med samme sykdom er på samme måte, opplever sykdommen på samme måte, eller har de samme symptomene. Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv såklart, men så lenge jeg er stabil, så ser jeg på andre akkurat som det "friske" gjør.

[AnonymBruker]

Og når du ikke er stabil da? Altså, om noen er en jævla dott om du er i en lei periode (beklager, vet ikke hva det kalles!) Og du gir uttrykk for det til denne personen, som du skal forholde deg til videre i livet. Fortsetter du som før da, etterpå, uten å forklare noe? Vet jo ikke om du har opplevd sånn da (:

Anonymkode: b94b1...4e3

[Monstrum]

Jeg har bipolar type 2, og da kalles "oppturene" for hypomani. For de med type 1-lidelse kalles det mani. En lei periode kaller hvertfall behandleren bare for en depressiv periode. Om jeg er inne i en depressiv periode forholder jeg meg ikke så mye til folk, og har derfor egentlig aldri opplevd å si noe dumt til en person da. Om jeg er hypoman derimot, da er jeg ikke helt meg selv. Har masse energi, sover nesten ikke, superkreativ, veldig sosial, setter i gang 10 nye prosjekter osv.. Da kan det hende jeg sier noe rart, eller kan oppfattes som litt merkelig og i overkant utadvent. Er det noen jeg møter på en fest og sannsynligvis aldri kommer til å se igjen, sp bryr jeg meg ikke med å søke dem opp på facebook for å forklare altså Men om det er noen jeg kjenner, og som ikke har opplevd meg slik før, så forklarer jeg når jeg har "roet meg" igjen

[Gjest HappyWaffle]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det Monstrum sier. Jeg er også type 2, på hypomani gjør jeg så utrolig mye rart, bruker uhorvelig mye penger på div prosjekter som jeg går lei etter en dag eller to, energinivået er helt sykt å jeg kan finne på å trene midt på natta eller vaske hele leiligheten.  På den depressive perioden (kommer gjerne etter hypomani fordi kroppen min er så sliten) stenger jeg meg mye inne, vil helst ikke ha så mye med folk å gjøre og tar lett til tårene, orker ikke lage mye mat så det går i søppelmat. Men dette er ting folk rundt meg sjeldent får et innblikk i. Jeg går på medisiner og er veldig stabil. Har gått hos psykolog å kjenner igjen tegnene for både opp og nedturene. Eneste som har et godt innblikk i dette er to gode venninner, mor og kjæreste. Resten veit egentlig bare at jeg har diagnosen bipolar og tenker ikke så mye mer over det  er ikke frekk mot noen med mindre jeg faktisk har en utrolig god grunn, jeg har fortsatt folkeskikk selv om jeg er langt oppe eller langt nede  

[AnonymBruker]

Bestevenninnen min er bipolar, type 2. Jeg skal innrømme det kan være litt slitsomt til tider... 

Når hun har de hypomaniske periodene sine blir det fort til at jeg må være ganske overbærende og nikke og smile, når hun tar helt av og plaprer i vei og legger masse totalt urealistiske planer. I tillegg kan hun rante noe voldsomt om ting som er helt trivielle, og det kan være litt slitsomt å nikke og smile seg gjennom når jeg synes hun er helt urimelig. Noe hun ikke tåler å høre, så må bare jatte med for å unngå at hun blir sur. 

Når hun har de depressive periodene isolerer hun seg en god del. Da må jeg belage meg på masse brutte avtaler, gjerne på veldig kort varsel (gjerne etter at hun faktisk skulle kommet, så jeg står der med ferdiglaget mat og venter, og så kommer det en mld 20 min etter hun skulle vært her om at hun ikke orker). Det kan være irriterende, men det er jo ikke slik at hun velger å ha det sånn. Det kan også være slitsomt å være en klagemur i sånne perioder. 

Så kan det være slitsomt at hun skifter sånn. Man vet aldri hvilken tilstand hun er i når man tar kontakt, eller når hun skal komme på besøk/man skal komme på besøk. 

Hun har også ofte problemer med å holde fokus, noe som kan irritere vettet av meg  De minste ting kan ta forferdelig lang tid, for hun stopper helt opp og tenker på ting, og skal snakke om ting, og skal gjøre ting innimellom. Det er et mareritt om vi skal lage mat sammen, hun kan bruke 10 minutter på å skjære opp én tomat... En gang brukte vi over en time på å smøre på fire tacolefser og legge på laks og vårløk... 

Men altså, det er plenty av folk jeg finner langt mer irriterende og slitsomme enn henne, som ikke lider av noen som helst form for psykiatriske lidelser. 

Anonymkode: ad789...cdd

[AnonymBruker]

Er selv bipolar 2, vet egentlig ikke hvordan de rundt meg tar det. Nå går jeg på medisin så er relativt stabil. Det jeg tenker er at selv om vedkommende med bipolar 2 gjør sånn eller slik, så har denne personen også egenskaper som ikke har noe med bipolar 2 lidelsen å gjøre. Så selv om det er ting som irriterer så kan det også være at noen av de tingene også ville vært der hvis vedkommende kunne tatt bort bipolar 2. Kan være lurt å ikke tillegge alle irriterende ting til diagnosen. Og på den måten kan det jo kanskje bli lettere og si fra om ting som du ville gjort til andre uten diagnosen.

Anonymkode: c891d...ff8

[AnonymBruker]

Et familiemedlem (verdens snilleste) har type 2 og det er ganske slitsomt når vedkommende er høy. Andre slipper ikke til i samtalen, vedkommende snakker på inn og utpust, har urealistiske planer og er ukritisk.

Vedkommende vil ikke ta medisin heller, så dere kan tenke dere. Synes det er egoistisk av h*n og ikke ville ta det, da det går utover andre familiemedlemmer. 

Jeg trekker meg unna de periodene, da det blir for mye for meg. 

 

Anonymkode: 86b6e...b95

[AnonymBruker]

På 10.3.2017 den 15.16, AnonymBruker skrev:

Et familiemedlem (verdens snilleste) har type 2 og det er ganske slitsomt når vedkommende er høy. Andre slipper ikke til i samtalen, vedkommende snakker på inn og utpust, har urealistiske planer og er ukritisk.

Vedkommende vil ikke ta medisin heller, så dere kan tenke dere. Synes det er egoistisk av h*n og ikke ville ta det, da det går utover andre familiemedlemmer. 

Jeg trekker meg unna de periodene, da det blir for mye for meg. 

 

Anonymkode: 86b6e...b95

Altså, å velge bort medisin er et tøft valg. Man må lære seg å leve på nytt, på en måte. Er selv bipolar type 1, og har stått på medisiner noen år. Og nå orker rett og slett ikke kroppen min flere medisiner. For det første, når du skal starte med disse medisinene som kvinne, er noe av de første tingene de spør deg: har du planer om å få barn senere? Det er sterke medisiner, og er du ikke påpasselig med å få i deg nok væske f.eks vil du kunne risikere å forgifte deg selv med for høyt nivå av disse i blodet. De tvilholder også på vannet i kroppen, sånn at du legger på deg. (Nå snakker jeg om stemningsstabiliserende medisin som litium). Alternativt kan man også stå på antipsykotiske medisiner som vil virke sløvende. Så å si at å velge bort medisiner er egoistisk er så feil som man får det. 

 

Puh.. Der fikk jeg blåst ut dette. Når det skal sies, så fungerer jeg veldig godt med stramme rutiner, trening og sunt søvnmønster. Og hvis jeg nærmer meg en manisk eller depressiv episode, så har jeg lært meg å se disse tingene og velger medisiner for denne perioden. For det er ikke sånn at vi er syke hele tiden☺

Anonymkode: 9af2b...db0

[AnonymBruker]

Er ikkje bipolar lidelse en ganske alvorlig diagnose? Hvordan tok dere i mot diagnosen - kom det som et sjokk? Noen i slekta som har? 

Anonymkode: b94b1...4e3

[AnonymBruker]

Har bipolar type 2 og signerer de andre over her med diagnosen. I hypomane perioder så er jeg veldig taletrengt og bytter tema hele tiden. Supersosial, happy og veldig gøy å være sammen med om man liker sånt. Sexlysta tar helt overhånd, og får gjort veldig mye, mange prosjekter og planer. Kjører som en galning. Bipolar er en alvorlig psykisk lidelse som til tider kan være vanskelig å behandle. Jeg er veldig påpasselig med medisinene, selv om bivirkningene suger.. Men uten medisinene får jeg alvorlig depresjon, og det er så jævlig at jeg ikke vil risikere det igjen. Syns mennesker som ikke tar medisinene sine ødelegger forholdet til familie og venner. Diagnosen kom både som et sjokk og som en lettelse når jeg endelig fikk hjelp. Ingen i familien min har diagnosen,psykiater mener at det kommer av at jeg er 3 mnd for tidlig født. Det suger..

I depressive perioder vil jeg kun være alene, i senga, i fred for alt av mennesker og krav, og tar derfor ikke telefonen og isolerer meg. Det fører jo også til at jeg ikke blir bedre. Da må jeg endre på medisineringen, og så blir det bedre. Jeg hater mennesker som er positive i, da jeg ikke kan matche sinnsstemningen og det er veldig slitsomt. Håper venninnen din får hjelp slik hun kan fungere bedre.

Anonymkode: 67397...976

[Gjest HappyWaffle]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ikkje bipolar lidelse en ganske alvorlig diagnose? Hvordan tok dere i mot diagnosen - kom det som et sjokk? Noen i slekta som har? 

Anonymkode: b94b1...4e3

Alvorlig? Nei det er gammel myte. De aller fleste fungerer som andre mennesker, men med litt ekstra bagasje. Men de aller fleste rundt meg er klar over hvordan sykdommen fungerer fordi jeg alltid har vært åpen om det. Det er fortsatt veldig tabu å si at man har en psykisk lidelse, men det driter jeg i. Folk tar meg som jeg er å de veit at de kan snakke med meg når det blir for mye, å noen ganger trenger jeg det fordi jeg ikke alltid selv ser hva jeg gjør. Kjæresten min fikk vite veldig tidlig st jeg har bipolar lidelse, å han tok det veldig bra nettop fordi jeg forklarte hva det innebar. Hos meg er det et par tilfeller på morssiden (mamma, tante og søster til bestemor) så når vi fikk på plass symptomene satte jeg faktisk diagnosen mens psykologen hørte på og var helt overrasket over hvor bra jeg tok det å at jeg selv så symptomene. Går på lamictal å er stort sett like stabil som dem rundt meg  

[AnonymBruker]

Har bipolar type 2 som ble sterkt forverret av årevis med høy medisinering. Ting ble mye bedre etter at jeg sluttet på den tunge dosen antidepressiva. Jeg bruker nå kun stemningstabiliserende fast og angstdempende/beroligende ved behov. Den stemningsstabiliserende medisinen fjerner det verste av hypomanien. Jeg har fortsatt perioder hvor jeg har mer energi, har nedsatt sønbehov og spiser mindre. Men jeg gjør ikke noe "galt". Jeg kan fortsatt føle trangen til å starte på diverse prosjekter som de over nevner, men jeg klarer å begrense det. Vasker noen ganger om natten som HappyWaffle skriver   Blir også mer sosial, men ikke langt over normalen, bare over normalen for meg. Jeg har fortsatt depressive perioder som kan slå meg ganske hardt. Da har jeg mindre energi, og mindre behov for å være sosialt enn jeg normalt har. Stemningsleiet kan bli kraftig nedsatt. 

Anonymkode: af14c...a87

[Gjest HappyWaffle]

Skal tilføre noe som jeg kom til å tenke over. Så klart finnes det alvorlige tilfeller, å mange går som tikkende bomber uten at de blir trodd av håpløse leger, psykologer som ikke kan jobben sin, og de som får feil medisiner uten at det blir plukket opp raskt. Men i de fleste tilfellene jeg personlig kjenner til så går det kjempefint  så var ikke meningen å komme med en påstand om at det er en enkel sykdom, for det er det ikke.