Venninner som ikke unner deg ett nytt forhold

[AnonymBruker]

Ok, overskriften er kanskje litt satt på spissen, men det er faktisk slik jeg opplever det. 

Det har seg slik at jeg for tre år siden omsider kom meg ut av et langvarig og vondt forhold som nesten tok knekken på meg. Dette hadde jeg i stor grad skjult for alle utenom nærmeste familie. Da jeg endelig fikk brutt ut av det så fikk jeg veldig god støtte fra alle. 

Et halvt år senere møtte jeg en fantastisk flott fyr, god og snill. Vi ble sammen og skal gifte oss til vinteren. Jeg har mange gode venner som jeg har hatt i mange år, men tre av disse er single og etter at jeg ble sammen med ham jeg nå skal gifte meg med, så merket jeg at tonen mellom meg og disse tre andre har endret seg. I begynnelsen av forholdet så mente det at jeg "hoppet i det alt for raskt" og at jeg burde være singel lengre. Når jeg fortalte at vi skal gifte oss om 9 måneder så ble ett par av dem helt distansert. De tar ikke kontakt og når jeg tar kontakt så virker de kjølige. De spør ingenting om hverken bryllup eller planlegging (fikk jo høre at jeg gifter meg for fort da) og har kommet med flere vonde stikk. Og det sårer meg!! Jeg ble hyllet da jeg forlot et vondt forhold, men når jeg fant min kjæreste så var det liksom ikke så greit lengre... 

Vi er i slutten av tjueårene og de tre venninnene mine har vært single LENGE. Jeg vet at de ønsker seg kjæreste og lurer på om det rett og slett kan handle om sjalusi. Lurer på hvordan jeg skal forholde meg til dette. På nåværende tidspunkt har jeg bare unngått alt av forholds-og bryllupssnakk. Litt sårt at jeg ikke kan snakke med dem om ting som skjer i livet mitt. Andre med lignende erfaringer? 

Anonymkode: 0b552...591

[AnonymBruker]

Dette er ikke gode venninner, når de ikke er glad på dine vegne.

De kan ikke unnskyldes med at de eventuelt er sjalu. Det virker som om at de ikke unner deg å ha kjæreste.

Kutt disse "venninnene" ut av livet ditt, og finn nye venner, som er virkelige venner, er mitt råd.

Anonymkode: 1c237...357

[Antoinette]

Jeg kan godt forstå at venninnene dine er skeptiske. De er vel redde for at du skal ryke på samme smellen nok en gang. Kvinner i dårlige forhold har jo en tendens til å hoppe i det igjen med en fyr som ville få enhver kvinne til å rygge bakover.

Er du helt sikker på at dette er en mann du kan leve med, eller er du bare redd for å være alene?

[AnonymBruker]

Før jeg møtte min nåværende kjæreste så var jeg singel i nærmere tre år,
og i løpet av denne tiden var min beste venninne også singel,
så vi var sammen veldig mye, omtrent daglig, også med overnattinger.
Det var ganske tilfeldig at jeg traff min nåværende,
jeg var egentlig ikke noe sånn veldig på utkikk,
men det ble oss, noe jeg er veldig glad for i dag.
Vi matcher veldig godt og jeg har aldri følt meg så trygg og komfortabel som jeg gjør i dette forholdet.
I starten var vi nok som alle kjærestepar ganske på hverandre, ble sammen i august 2014.
Før jul samme året var første gang hun lagde litt bråk, men det ordnet seg.
Neste gang var juli 2015, da hadde jeg nettopp hatt en laseroperasjon på øynene,
og var hos kjæreste for å ha noen rundt meg 24/7, var mer eller mindre ikke fungerende, hvert fall ikke utenfor døren.
Da ble jeg spurt om å finne på noe, men det var litt vanskelig ettersom jeg var i tilstanden jeg var i, og hvor jeg var
(kunne ikke kjøre bil, synet var tåkete, etc). Fikk til svar at det kom jo ikke som noen bombe at jeg var der jeg var,
og det var et haraball uten like. Jeg bestemte meg for at dette gidder jeg ikke, og det endte med at vi ikke pratet på nærmere tre måneder. Vi ordnet opp igjen, men jeg sa at sånn som det der gadd jeg ikke en gang til, skjer det igjen så er nok NOK.
Alt har vært fint og flott ganske lenge nå, men for et par uker siden var det på'n igjen.
Jeg har hatt en hektisk tid helt siden juli i fjor med jobb, og det har vært andre ting som gjør at tiden ikke alltid strekker til.
Jeg skjønner jo selvfølgelig veldig godt at når ting forandrer seg (noe de faktisk gjør når man får seg kjæreste/samboer) så er det verken lett eller enkelt, og jeg skjønner hennes side av saken, men når hun sitter og sier at hun håper det blir slutt mellom oss, at jeg blir sittende igjen alene skulle det bli slutt og at hun atpåtil blir deprimert etter hver gang vi har vært sammen.. Vet du, da har vi det faktisk bedre uten hverandre!
Jeg har det i hvert fall bedre uten, for når bestevenninna mi ikke kan unne meg lykken med å ha truffet det som antageligvis er mannen jeg skal tilbringe resten av livet mitt sammen med, det er rett og slett råttent.
Vi er i slutten av 20-årene, vi er voksne, livet går automatisk videre, sånn er det bare.
Hun og har brukt fortiden mot meg, jeg har ikke vært like heldig med alle jeg har møtt,
men man lærer av det, man kan ikke gå og frykte alt heller.

Dette ble veldig langt og personlig,
men det bunner i; kan de ikke unne deg det du har nå,
så er de ikke verdt det!

Anonymkode: 5b602...295

[AnonymBruker]

Det er alltid to sider av samme sak. Jeg har vært både på din side og venninnene dine sin. Jajo, det kan jo være at de bare er sjalu og snurte, men det kan også være at de ser noe du ikke ser, og er bekymrede for deg.

Jeg var utrolig bekymret for en venninne av meg når hun ble sammen med sin nåværende mann. Noe av det første han sa til meg når hun ikke var tilstede var at jeg bare kunne backe unna, for hun var hans nå så hun trengte ikke meg mer. Jeg fortalte ikke venninnen min dette, for jeg var sikker på at hun kom til å se hvordan han faktisk var. Og joda, det gjorde hun. Flere ganger ringte hun meg gråtende, var redd for han og ville ha hjelp fra meg. Men han manipulerte alltid situasjonen, overbeviste henne om at det var jeg som hadde plantet tvilen siden jeg var så sjalu, og hun elsket jo han så inderlig mye. Jeg har helt ærlig aldri sett noen klart å holde så mye makt over et annet menneske. De har nå vært sammen i 10 år. Jeg aner ikke hvordan det går med henne siden hun ikke får lov til å ha kontakt med meg mer.

 

Anonymkode: b321b...4ca

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Antoinette skrev:

Jeg kan godt forstå at venninnene dine er skeptiske. De er vel redde for at du skal ryke på samme smellen nok en gang. Kvinner i dårlige forhold har jo en tendens til å hoppe i det igjen med en fyr som ville få enhver kvinne til å rygge bakover.

Er du helt sikker på at dette er en mann du kan leve med, eller er du bare redd for å være alene?

Nei, kan love deg at dette forholdet er noe helt annet. Har jo selvsagt ikke lyst til å ende opp alene, men har gått mange runder med meg selv ifht dette forholdet. Det fungerer så godt og vi er utrolig glad i hverandre. Jeg er sikker på (etter tre år) at det er slik et forhold skal være. 

Men kan godt være at du har et poeng i at de er skeptiske. Men hvis jeg var skeptisk så ville jeg satt meg ned med venninna mi og satt ord på bekymringene. Nå opplever jeg at de er kjølige og bitre. Hvis de hadde brydd seg om meg ville de vel heller sagt det til meg? 

Anonymkode: 0b552...591

[Antoinette]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nå opplever jeg at de er kjølige og bitre. 

Anonymkode: 0b552...591

Hvorfor sier du at de er "bitre"? Hva er de i såfall "bitre" for? At de er single og du ikke er det?

[makkapakka]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

men når hun sitter og sier at hun håper det blir slutt mellom oss, at jeg blir sittende igjen alene skulle det bli slutt og at hun atpåtil blir deprimert etter hver gang vi har vært sammen.

det der er sykt!

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Antoinette skrev:

Hvorfor sier du at de er "bitre"? Hva er de i såfall "bitre" for? At de er single og du ikke er det?

Vel for eksempel så fortalte hun ene at hun var lei av å være singel. Jeg sa at det kanskje kunne være noe ide å melde seg inn i feks en turforening eller andre aktiviteter for å treffe noen. Da svarte hun at det var lett for meg å si, som fant drømmemannen "sånn tre dager etter forrige forhold".. Jeg synes det var noe bittert over det, ja..

TS

Anonymkode: 0b552...591

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Før jeg møtte min nåværende kjæreste så var jeg singel i nærmere tre år,
og i løpet av denne tiden var min beste venninne også singel,
så vi var sammen veldig mye, omtrent daglig, også med overnattinger.
Det var ganske tilfeldig at jeg traff min nåværende,
jeg var egentlig ikke noe sånn veldig på utkikk,
men det ble oss, noe jeg er veldig glad for i dag.
Vi matcher veldig godt og jeg har aldri følt meg så trygg og komfortabel som jeg gjør i dette forholdet.
I starten var vi nok som alle kjærestepar ganske på hverandre, ble sammen i august 2014.
Før jul samme året var første gang hun lagde litt bråk, men det ordnet seg.
Neste gang var juli 2015, da hadde jeg nettopp hatt en laseroperasjon på øynene,
og var hos kjæreste for å ha noen rundt meg 24/7, var mer eller mindre ikke fungerende, hvert fall ikke utenfor døren.
Da ble jeg spurt om å finne på noe, men det var litt vanskelig ettersom jeg var i tilstanden jeg var i, og hvor jeg var
(kunne ikke kjøre bil, synet var tåkete, etc). Fikk til svar at det kom jo ikke som noen bombe at jeg var der jeg var,
og det var et haraball uten like. Jeg bestemte meg for at dette gidder jeg ikke, og det endte med at vi ikke pratet på nærmere tre måneder. Vi ordnet opp igjen, men jeg sa at sånn som det der gadd jeg ikke en gang til, skjer det igjen så er nok NOK.
Alt har vært fint og flott ganske lenge nå, men for et par uker siden var det på'n igjen.
Jeg har hatt en hektisk tid helt siden juli i fjor med jobb, og det har vært andre ting som gjør at tiden ikke alltid strekker til.
Jeg skjønner jo selvfølgelig veldig godt at når ting forandrer seg (noe de faktisk gjør når man får seg kjæreste/samboer) så er det verken lett eller enkelt, og jeg skjønner hennes side av saken, men når hun sitter og sier at hun håper det blir slutt mellom oss, at jeg blir sittende igjen alene skulle det bli slutt og at hun atpåtil blir deprimert etter hver gang vi har vært sammen.. Vet du, da har vi det faktisk bedre uten hverandre!
Jeg har det i hvert fall bedre uten, for når bestevenninna mi ikke kan unne meg lykken med å ha truffet det som antageligvis er mannen jeg skal tilbringe resten av livet mitt sammen med, det er rett og slett råttent.
Vi er i slutten av 20-årene, vi er voksne, livet går automatisk videre, sånn er det bare.
Hun og har brukt fortiden mot meg, jeg har ikke vært like heldig med alle jeg har møtt,
men man lærer av det, man kan ikke gå og frykte alt heller.

Dette ble veldig langt og personlig,
men det bunner i; kan de ikke unne deg det du har nå,
så er de ikke verdt det!

Anonymkode: 5b602...295

Det der hørtes ikke bra ut! Lurer på om jenter som har vært single lenge, av og til lider av mindreverdighetskomplekser når det har gått lang tid uten å være i forhold. Det gjelder ikke alle selvfølgelig! Men synes det er rart at alle de andre venninnene mine som kjenner oss godt som par, er kjempeglade for at jeg har funnet en så god mann. Det er bare et litt påfallende skille. 

Ts

Anonymkode: 0b552...591

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg var utrolig bekymret for en venninne av meg når hun ble sammen med sin nåværende mann. Noe av det første han sa til meg når hun ikke var tilstede var at jeg bare kunne backe unna, for hun var hans nå så hun trengte ikke meg mer. Jeg fortalte ikke venninnen min dette, for jeg var sikker på at hun kom til å se hvordan han faktisk var. Og joda, det gjorde hun. Flere ganger ringte hun meg gråtende, var redd for han og ville ha hjelp fra meg. Men han manipulerte alltid situasjonen, overbeviste henne om at det var jeg som hadde plantet tvilen siden jeg var så sjalu, og hun elsket jo han så inderlig mye. Jeg har helt ærlig aldri sett noen klart å holde så mye makt over et annet menneske. De har nå vært sammen i 10 år. Jeg aner ikke hvordan det går med henne siden hun ikke får lov til å ha kontakt med meg mer.

Anonymkode: b321b...4ca

Det der er jo sykelig.. Ikke bra! Da hadde det selvsagt blinket noen røde varsellamper hos meg også. 

Anonymkode: 0b552...591

[Vera]

Jeg ser at mange nevner at det bare kan være at venninnene dine er bekymret for deg..dersom det er ståa, hva slags venninner er det som ikke sier det rett ut i klartekst?? "Venninner"..you just gotta love them.

Misunnelse vil jeg heller si. 

Meeeen, at du er litt tidlig på an, det kan du ikke nekte for ts.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Vera79 skrev:

 

Meeeen, at du er litt tidlig på an, det kan du ikke nekte for ts.

Er det tidlig å gifte seg etter tre år sammen? Eller at det gikk et halvt år før jeg gikk inn i et nytt forhold? Jeg syns jo ikke at tre år er veldig tidlig når man er i slutten av tyveårene.. 

TS

Anonymkode: 0b552...591

[Vera]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det tidlig å gifte seg etter tre år sammen? Eller at det gikk et halvt år før jeg gikk inn i et nytt forhold? Jeg syns jo ikke at tre år er veldig tidlig når man er i slutten av tyveårene.. 

TS

Anonymkode: 0b552...591

Ikke tidlig å gifte seg etter 3 år, men etter min mening, litt tidlig å gå inn i et nytt forhold etter 6 mnd..kan fort bli rebound.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Vera79 skrev:

Ikke tidlig å gifte seg etter 3 år, men etter min mening, litt tidlig å gå inn i et nytt forhold etter 6 mnd..kan fort bli rebound.

Ja, det var kanskje litt tidlig. Men er jo sjeleglad for at jeg tok sjansen nå. Og etter flere år sammen så håper jeg at den eventuelle rebound-perioden er over nå  Har aldri sett på det slik da. 

Anonymkode: 0b552...591

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det der er jo sykelig.. Ikke bra! Da hadde det selvsagt blinket noen røde varsellamper hos meg også. 

Anonymkode: 0b552...591

Det er bra. Når jeg leser svarene du kommer med her og, så danner det seg et litt klarere bilde av situasjonen her ja. Jeg har selv mistet venninner etter at jeg ble sammen med mannen min. Bare fordi jeg heller ville ligge i armkroken hans i helgene fremfor å være med på utesteder og sjekke mannfolk. (selvfølgelig var jeg med på aktiviteter, bare ikke de jaktturene de hadde nesten hver bidige helg). 

Det er synd når det blir sånn, men folk vokser fra hverandre... De er nok på et helt annet stadie i livet nå.

Anonymkode: b321b...4ca

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det der er jo sykelig.. Ikke bra! Da hadde det selvsagt blinket noen røde varsellamper hos meg også. 

Anonymkode: 0b552...591

Det er bra. Når jeg leser svarene du kommer med her og, så danner det seg et litt klarere bilde av situasjonen her ja. Jeg har selv mistet venninner etter at jeg ble sammen med mannen min. Bare fordi jeg heller ville ligge i armkroken hans i helgene fremfor å være med på utesteder og sjekke mannfolk. (selvfølgelig var jeg med på aktiviteter, bare ikke de jaktturene de hadde nesten hver bidige helg). 

Det er synd når det blir sånn, men folk vokser fra hverandre... De er nok på et helt annet stadie i livet nå.

 

Og forøvrig; kjempebra at du har funnet deg en god mann! unner deg alt godt  

Anonymkode: b321b...4ca

[AnonymBruker]

Sånn var mine venner og. Bare det at jeg alltid har klart meg så denne "bekymringen" kunne jeg klart meg uten. 

Eller har vel 3 venninner som er slik og 7 som ikke er slik. 

Anonymkode: b96e4...a4b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er ikke gode venninner, når de ikke er glad på dine vegne.

De kan ikke unnskyldes med at de eventuelt er sjalu. Det virker som om at de ikke unner deg å ha kjæreste.

Kutt disse "venninnene" ut av livet ditt, og finn nye venner, som er virkelige venner, er mitt råd.

Anonymkode: 1c237...357

Det går an å være litt lei seg/ sjalu fordi man mister singelvenninnen sin samtidig som man er glad på venninna sine vegne. 

Jeg har kjent på den følelsen når siste singe venninna du kan dra på byen med får seg kjæreste og så står man der litt alene. 

Anonymkode: 85851...8f6

[Ymra]

Jeg kan nok være en sånn venninne som er skeptisk til alt for raske nye forhold hos venninner. Det handler ikke om at jeg ikke unner venninnene mine kjærlighet, men rett og slett fordi mange stuper inn i nye forhold for tidlig og noen forhold ryker på grunn av dette. Særlig venninner som "aldri" har vært single, men gått fra forhold til forhold. Da handler det mer om at jeg unner dem gledene av å ha hatt noen år alene, og hvor mye glede man kan få av dette i ettertid.

Hva gjelder interesse for bryllup og glede over dette, så kan det være sårt når en er singel selv. Aner ikke hvor mye du snakker om det og hvor opptatt du er av det, men generelt er det jo en del kommende bruder som har en litt for høy forventning om hvor interesserte alle rundt skal være i planleggingen. Manglende interesse og sårhet kan slik kanskje bli til stikk og fravær.