Når barnefar er narkoman og barna ikke vet

[AnonymBruker]

Nå er jeg lei av denne barnefaren altså. 

Vi har to barn sammen, de er blitt 10 og 9 år nå. 

Ble slutt med bf 2011, pga narkotikamissbruket gikk over styr og barnevernet kom inn å reddet meg å barna ut. 

Anyways. Bf flyttet tilbake til hjemtraktene og var ut av livet til barna i mange år. Etter fengselsopphold og behandling var han rusfri i 2015 og det ble arrangert samværsmøte.(noe jeg var imot, men psykiatriske behandleren til bf ringte å maset flere ganger) Plutselig var han tilbake i livet til barna og de var i ekstase av å ha pappan sin igjen, uten å vite hvorfor han var bort i 4 år 😞 

De har truffet barnefar endel siden han flyttet tilbake, plustelig 3-4 treff en mnd, så flere uker stille, før han hadde litt tid igjen. Kun når bf har hatt lyst å tid, aldri noe fast som barna kunne forholde seg til.  

Nå er det 9 uker siden hverken jeg eller barna har hørt fra han, og viser seg at denne egoisten har sprukket på amfetamin..igjen!  Sendte han mld rett og slett, og heldigvis svarte han ærlig for første gang. Men han har skylappene godt plassert å tror at det bare en å legge seg inn på 1-2 ukers behandling for å "rense" kroppen så er alt som før igjen.

Barna spør etter faren å skjønner ikke hvorfor han ikke har ringt å avtalt å være sammen med dem. 😞 

Nå er jeg mektig lei av å holde missbruktet og egoismen til bf skjult. Syns de fortjener å forstå hvorfor faren ikke er tilstede. Hvorfor han kommer å går ut å inn av livet dems uten å bry seg eller ta hensyn til hva det gjør med dem.  Eldste bærer preg og har hatt psykiskeproblemer siden han var liten...pga oppveksten med missbruket til far 😞

Kan jeg og ektemannen min (stefaren til barna) sette oss ned å fortelle å snakke med barna om hva som foregår??

eller burde helsetjenesten inn på banen? 

Hva kan jeg gjør?? Er så lei av han denne dritten får lov til å skifte mellom å være i livet til barna, for så å "forsvinne" brått. 

Anonymkode: f691e...c05

[AnonymBruker]

Den 4års perioden da bf var ute på kjøret var barna såpass små, så da valgte vi å si at pappan dems var syk. Derfor de ikke kunne treffe han. 

Det var lange 4år med mye spm, tårer og mas om hvor pappa var. 😞

 

Anonymkode: f691e...c05

[Jus sanguinis]

Men hvorfor drikker Jeppe?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Jus sanguinis skrev:

Men hvorfor drikker Jeppe?

?

Anonymkode: f691e...c05

[AnonymBruker]

Ingen der ute i store norge som har erfaringer? Eller jobber med slikt som kan gi råd? 😞

Anonymkode: f691e...c05

[EvaLena]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ingen der ute i store norge som har erfaringer? Eller jobber med slikt som kan gi råd? 😞

Anonymkode: f691e...c05

Du kan kontakte barnevernet, fastlege, helsesøster, familievernkontoret og få råd fra de om hvordan du skal hanskes med dette.

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er jeg lei av denne barnefaren altså. 

Vi har to barn sammen, de er blitt 10 og 9 år nå. 

Ble slutt med bf 2011, pga narkotikamissbruket gikk over styr og barnevernet kom inn å reddet meg å barna ut. 

Anyways. Bf flyttet tilbake til hjemtraktene og var ut av livet til barna i mange år. Etter fengselsopphold og behandling var han rusfri i 2015 og det ble arrangert samværsmøte.(noe jeg var imot, men psykiatriske behandleren til bf ringte å maset flere ganger) Plutselig var han tilbake i livet til barna og de var i ekstase av å ha pappan sin igjen, uten å vite hvorfor han var bort i 4 år 😞 

De har truffet barnefar endel siden han flyttet tilbake, plustelig 3-4 treff en mnd, så flere uker stille, før han hadde litt tid igjen. Kun når bf har hatt lyst å tid, aldri noe fast som barna kunne forholde seg til.  

Nå er det 9 uker siden hverken jeg eller barna har hørt fra han, og viser seg at denne egoisten har sprukket på amfetamin..igjen!  Sendte han mld rett og slett, og heldigvis svarte han ærlig for første gang. Men han har skylappene godt plassert å tror at det bare en å legge seg inn på 1-2 ukers behandling for å "rense" kroppen så er alt som før igjen.

Barna spør etter faren å skjønner ikke hvorfor han ikke har ringt å avtalt å være sammen med dem. 😞 

Nå er jeg mektig lei av å holde missbruktet og egoismen til bf skjult. Syns de fortjener å forstå hvorfor faren ikke er tilstede. Hvorfor han kommer å går ut å inn av livet dems uten å bry seg eller ta hensyn til hva det gjør med dem.  Eldste bærer preg og har hatt psykiskeproblemer siden han var liten...pga oppveksten med missbruket til far 😞

Kan jeg og ektemannen min (stefaren til barna) sette oss ned å fortelle å snakke med barna om hva som foregår??

eller burde helsetjenesten inn på banen? 

Hva kan jeg gjør?? Er så lei av han denne dritten får lov til å skifte mellom å være i livet til barna, for så å "forsvinne" brått. 

Anonymkode: f691e...c05

Nei nei nei nei. 9 og 10 år synes jeg er altfor tidlig til å vite dette! De skal ikke måtte kjenne på den harde sannheten enda. Her synes jeg du skal koble inn helsetjenesten uavhengig for å få orden i dette med samvær når han er på kjøret. Det er ikke bra for barna å ha en ustabil narkoman i livet sitt. Dette kan de umulig synes er ok.

Anonymkode: 2decf...e25

[AnonymBruker]

Altfor tidlig å si noe.

Anonymkode: 8619d...7e7

[AnonymBruker]

9 og 10 åringer trenger ikke denne formen for bekymring. Det er bedre dere juger i felleskap. 

Anonymkode: e98f6...313

[AnonymBruker]

Snakk med helserelatert personell, og følg deres råd.  Men fortell ikke barna om farens problemer på egenhånd.  Jeg vil tro at det holder å fortelle dem at faren deres er syk uten å si "narkoman"... 

Anonymkode: ea7e7...df3

[AnonymBruker]

Jeg må understreke at jeg IKKE er fagperson. Men bor far så nært eller finnes det dels overlappende nettverk, slik at barna kan få høre fra andre at han er narkoman?

Min umiddelbare tanke er at barna er store nok til å få vite, og at det kan lette forståelsen og situasjonen for dem. Hvorfor skal det være mer hemmelig enn at far lider av f eks kreft? Er det en skam og et stigma som gjør at dere andre råder ts slik? 

Jeg tenker det er gode råd å spørre fagfolk, men stol også litt på egen magefølelse. Det er jo ingen fasit, og dere kjenner bedre hva barna tåler.

Anonymkode: 01530...414

[AnonymBruker]

Det generelle rådet fra fagfolk er å være så ærlig som mulig med barn, og disse er mer enn gamle nok. Jeg har vokst opp med rusmisbrukere i nær familie, og vi fikk forklart at de var syke, og drikker alkohol/bruker stoff som ødelegger hjernen, som en forklaring de gangene vi barna ble rammet av utagerende adferd. *Onkel er ikke slem, men han er syk og da blir det desverre sånn." Yngste søskenet mitt var vel rundt 5 år da han fikk denne forklaringen, og de godtok den uten problemer, og eneste kommentar var at de synes onkel var dum og de skulle i hvert fall aldri bruke sånne stoffer. Fokus bør være at de ikke får treffe pappa til tider fordi det vil bli ekkelt for dem, og ikke fordi de har gjort noe feil, pappa er desverre bare sånn, og ja, det er urettferdig, men vi har det hyggelig sammen, og hvis pappa blir friskere kan han komme tilbake. Jo eldre de blir før de oppdager dette, jo mer tillit vil de miste til primær omsorgsperson. Snakk eventuelt med en pedagog/barnepsykolog for hvordan man legger frem dette på best mulig måte. 

Anonymkode: 630d8...dbb

[AnonymBruker]

Ja, og som mor har du lov til å si at du både er sint på pappa, og lei deg på vegne av barna dine. Dette er følelser de plukker opp uansett, og de vil lære at det er lov å sette ord på vanskelige følelser og at det kan hjelpe å snakke om dem. 

Anonymkode: 630d8...dbb

[AnonymBruker]

Sliter med akkurat det samme. Dessverre er det lov å forsvinne for så å komme tilbake, han kan ture på som han vil, for om han vil ha samvær så får han det.

Jeg har nå kontaktet barnevernet og håper de kan sette en stopper for tullet hans! 

Mine barns far er også "syk", det er i hvertfall forklaringen de har fått. Tør ikke si noe annet fordi de vil ta på seg en omsorgsfulle for far og syns synd på han som er så dumt som ødelegger seg selv.

Anonymkode: c4d09...0fa

[AnonymBruker]

Er det ikke bedre at de får vite det av mor, en av noen andre på stedet en bor.

Anonymkode: 4ee7b...324

[AnonymBruker]

Men jeg tenker på bekymring et barn kan ha om en får vite at far er narkoman.  De er så store at de antagelig har fått med seg hvordan narkomane KAN se ut / oppføre seg. 

Anonymkode: ea7e7...df3

[AnonymBruker]

For det første så bør du endre innstillingen din mot barnefaren. Rusavhengighet er en sykdom, han gjør det ikke pga egoisme. Det er ikke bare å ta seg sammen. For det andre valgte du å få barn med en rusmisbruker. Ikke bare ett men to. Så det sier mye om deg og din standard. Utrolig kjipt gjort mot barna som fikk en far som er rusmisbruker.

Anonymkode: cb324...683

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det generelle rådet fra fagfolk er å være så ærlig som mulig med barn, og disse er mer enn gamle nok. Jeg har vokst opp med rusmisbrukere i nær familie, og vi fikk forklart at de var syke, og drikker alkohol/bruker stoff som ødelegger hjernen, som en forklaring de gangene vi barna ble rammet av utagerende adferd. *Onkel er ikke slem, men han er syk og da blir det desverre sånn." Yngste søskenet mitt var vel rundt 5 år da han fikk denne forklaringen, og de godtok den uten problemer, og eneste kommentar var at de synes onkel var dum og de skulle i hvert fall aldri bruke sånne stoffer. Fokus bør være at de ikke får treffe pappa til tider fordi det vil bli ekkelt for dem, og ikke fordi de har gjort noe feil, pappa er desverre bare sånn, og ja, det er urettferdig, men vi har det hyggelig sammen, og hvis pappa blir friskere kan han komme tilbake. Jo eldre de blir før de oppdager dette, jo mer tillit vil de miste til primær omsorgsperson. Snakk eventuelt med en pedagog/barnepsykolog for hvordan man legger frem dette på best mulig måte. 

Anonymkode: 630d8...dbb

Tusen takk for gode råd og tips.

Vi valgte å snakke med barna under middagen i dag. 

La fram at desverre er pappa blitt syk igjen og at grunnen han er syk er fordi han har en avhengighet. Snakket lett om avhengigheten å sa at så lenge han holder på slik så er det best å holde seg unna. Er plasser han kan få hjelp så da får vi bare vente å se. 

Å hadde de tanker å spm ang pappa så måtte de bare spørre. Ingen spm er for dumme. 

De tok det greit. Var jo trist å høre at han er syk, men ingen volsomt sjokk å grimaser over hva de hørte. Bare at det var synd. 

Vi har kontaktet skolehelsetjenesten og fortalt om situasjonen og informert de slik at hvis det blir noe form for reaksjoner på barna så er de tilgjengelig. 

Nå lar vi bare infoen synke inn å så får vi bare vente å se om spørsmålene kommer etterhvert fra barna. 

 

Ts

Anonymkode: f691e...c05

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For det første så bør du endre innstillingen din mot barnefaren. Rusavhengighet er en sykdom, han gjør det ikke pga egoisme. Det er ikke bare å ta seg sammen. For det andre valgte du å få barn med en rusmisbruker. Ikke bare ett men to. Så det sier mye om deg og din standard. Utrolig kjipt gjort mot barna som fikk en far som er rusmisbruker.

Anonymkode: cb324...683

Man har faktisk lov til å utrykke seg å være sint her på forumet.. å da syns jeg hele greia er egoistisk. Han kunne vell for faen holdt seg i rønna å ikke komme flyttende tilbake for å være nærmere barna for så å skuffe dem gang på gang. 

Burde vell få vekk skylappa å slutte å komme med samme regla om at denne gangen klarer han det....

17 år med narkotikaproblemer og ørten innleggelser/avrusninger/fengselsopphold å bla bla bla så burde han vell innse at folk ikke orker å støtte å lytte mer. 

ALDRI har jeg snakket stygt/ned eller generelt negativt om bf til eller rundt barna. 

Jeg har stilt opp når han kom tilbake i 2015 både med å kjøre å hente han for å la han få delta på det som var med barna. Sponset kinoturer, bassengturer ++++ for at barna skulle finne på aktiviteter med faren. Stilt opp på alt for at barna skal ha gode å positive opplevelser sammen med faren sin.

Men når jeg trekker meg tilbake så har jeg lov til å kjenne på sinne og skuffelsen. Han er egoist når han forventer at alle bare ska godta at han skuffer/sårer barna, for det er jo mest synd på han. Må jo tenke på hvor vanskelig er for han.......

nei, jeg driter i om han ruser seg eller er nykter, jeg bryr meg om barna!! 

Hvor voksen er du som rakker ned på "min standar" ang å få barn med han 😠 Du kjenner jo ikke til historien min. 

 

Anonymkode: f691e...c05

[GammelKaktus]

Forstår deg godt jeg ts . Håper det ordner seg for barna dine.