Livet uten bestevenn(er)

[AnonymBruker]

Jeg er en ganske ung kvinne, nærmer meg midten av 20-årene nå. Jeg har aldri hatt noen bestevenn/bestevenninne. Vokste opp med å være "til overs", altså ikke totalt utfryst, og jeg hadde få/ingen uvenner, men jeg var en som bare fikk være med andre hvis de opprinnelige bestevenninnene ikke kunne.

Så ble jeg langvarig syk i ungdommen, hadde mye fravær fra skolen, kunne ikke delta i de fleste aktiviteter, og sto med dette helt alene. Føler at "toget har gått" nå som jeg er voksen, aldri har hatt en bestevenn, og har vært rimelig isolert i lange perioder. Egentlig er jeg ikke opphengt i begrepet "bestevenn", to-tre nære venner som man er like glad i hadde vært like greit. Men det er sårt å aldri ha hørt til noe sted, aldri virkelig betydd noe for en venn...

Noen som har vært i samme situasjon? Eller har barn som er det?

Anonymkode: 59de3...855

[Liinneee]

Trist å høre at du har hatt det sånn.. Men det er viktig å huske på at det ikke er for sent! Jeg er 21 og møtte min bestevenn for under et år siden, det er rart at vi har vært venner så kort, føles ut som vi har kjent hverandre hele livet. Jeg vet alt om henne og hun vet alt om meg. Vi studerer i samme by og er sammen nesten hver dag, hvis vi ikke er sammen snakker vi på telefonen i rundt én time. Vi er ikke fra samme by så når vi er hjemme kan vi facetime i evigheter!

Jeg skjønner at du synes det er rart/trist å aldri ha hørt hjemme noen plass, men det følte jeg også før jeg møtte henne. Hadde ingen "bestevenner" på ungdomsskolen eller vgs. Du kan finne en god venn når som helst, og når dere møtes vil det føles som om dere har kjent hverandre lenge! Heier på deg

[Gjest pelikanen]

Tror toget går for mange. Rådene er...gå ut...oppsøk arenaer. Ikke lett. Hva om andre som har sin venneflokk og naboer beg å tenke. Hva med henne?

Tror mange som har sine venner fra barndommen og utover,har vanskelig for å slippe inn nye venner

[AnonymBruker]

Tenk på hvor utrolig mange det er i samme situasjon som deg! Tenk på hvordan du kan være en venn istedet for hvordan du kan få en venn! Hva gjør du på dagtid, jobb/studier/interesser?

Anonymkode: de4d9...e82

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det ganske likt som deg. Få gode venner, mest til overs. På ungdomskolen ble jeg ikke mobbet, men var usynlig. Var bare der, og var mye borte.  Jeg har ikke helt lært de sosiale kodene og måtte begynne på nytt etter det. Begynte med å bli kjent med flere og flere på vgs, og hadde mange bekjente der. "Øvde" litt på de, og tterhvert ble noen få venner. Ikke bestevenner, men hvertfall venner. Mistet dessverre kontakten etter vgs pga studier forskjellige steder. Gikk noen år,  Så ble jeg gravid og var på barseltreff og sånt,. Her traff jeg og ei jente som jeg faktisk er blitt bestevenn med!  Så det er mulig! Men vi harr bygget opp dette vennskapet over tid, og vi har vært mye med hverandre. Noe av grunnen til at vi klikket var at vi var i samme situasjon med barn og manglende venner. Så det er mulig, men ville nok ha startet med å få venner først, bestevenn skjer etter hvert. Jeg og ville gjerne ha en bestevenn, men du finner ikke det først!

Anonymkode: c2386...148

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn. Jeg slet voldsomt med sosial angst i hele barndommen og ungdommen, og hadde ingen venner før jeg ble student. Da var jeg en sånn litt-utenfor-venn, ikke noens bestevenn, men en som fikk være med. 

Nå er jeg 35, og fremdeles bestevennløs. Jeg blir ofte misunnelig når jeg hører om andre som har veldig nære venner. 

Men det er ikke for sent. Det er aldri for sent. Min mormor traff sin bestevenninne da de begge hadde passert 50, og begynte i samme kor. De var bestevenninner som snakket på telefon daglig i evigheter fram til mormor døde, 92 år gammel. 

 

Anonymkode: e0769...434

[AnonymBruker]

Jeg tror det å ha en bestevenn er noe man kan oppleve i perioder av livet - men det er litt varierende når disse periodene kommer.

Gjennom studietiden hadde jeg min bestevenn-tid. Var så heldig å finne en person med like interesser, og vi gjorde mye sammen på fritida. Så skiltes våre veger etter studiene.

Nå er jeg over 40, og har få nære venner. Har mann og barn, men hvis jeg f.eks. har lyst til å gå på kino, har jeg ikke en spesiell person å ringe til. I stedet for å mase på mer perifere venner/bekjente om de vil bli med, blir det til at jeg går alene. Reiser også på ferie alene innimellom. Jeg hadde helt sikkert følt meg ensom hadde det ikke vært for mann/barn.

 

Anonymkode: 1986b...79c

[AnonymBruker]

Vært mye syk. Har hatt ti år nå hvor jeg har vært ute i verden. Og venner har jeg fått ja. Noen har kommet og noen har gått og noen har blitt. Prøver være åpen og nyskjerrige når jeg møter folk. La de snakke om seg. være hyggelig og fokusere på positive ting. folk liker sånt. Hm.. Min erfaring er det tar lang tid når en er voksen før noen liksom vil helt godta en som venn Altså en nær venn. Sånn venn som en betror seg til og bryr seg om. Men imellomtiden har en bekjente og erfaring. Og bekjente og lette vennskap kan også være kjekt.Og etterhvert blir en ordentlig venn med noen av dem.

Jeg har møtt folk mest i foreninger og på kurs og på vennegrupper på fb som har hatt møter der jeg bor. Det siste er fint. For da er det jo folk som vil bli kjent med noen en møter.

Om du lurer er jeg nå 40. begynte som 30 altså.

Anonymkode: 9e689...3cc

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det sånn. Jeg slet voldsomt med sosial angst i hele barndommen og ungdommen, og hadde ingen venner før jeg ble student. Da var jeg en sånn litt-utenfor-venn, ikke noens bestevenn, men en som fikk være med. 

Nå er jeg 35, og fremdeles bestevennløs. Jeg blir ofte misunnelig når jeg hører om andre som har veldig nære venner. 

Men det er ikke for sent. Det er aldri for sent. Min mormor traff sin bestevenninne da de begge hadde passert 50, og begynte i samme kor. De var bestevenninner som snakket på telefon daglig i evigheter fram til mormor døde, 92 år gammel. 

 

Anonymkode: e0769...434

Er akkurat i samme situasjon som deg... midt i 30års med få venner... trodde kanskje det ville vært annerledes etter å ha fått.barn men det er ikke det. Ikke bestandig kjemi med de andre mammaene.

Sosial angst ødelegger en del desverre i voksen livet... ikke så rart å være misunnelig når jeg ser på face de "jente helg eller tur på spa, konsert el hytte, osv" for jeg tviler det komme til å skje med meg...😳

Men historien om mormora di inspirerer...  Det er aldri for seint... har håp😊

Anonymkode: 9fbc6...c3e