"Tør" ikke bli lege

[AnonymBruker]

Jeg tar mine siste eksamener nå i vår, og det ser ut til at jeg har gode nok karakterer for å komme inn på drømmestudiet - medisin. Alt virker så spennende, alt fra selve studiet til jobben. 

Problemet er; jeg vurderer å droppe hele greia. Jeg er oppriktig LIVREDD for at jeg skal gjøre feil som kan drepe andre mennesker. Jeg er av typen som må dobbeltsjekke at jeg har husket alt, og så dobbeltsjekke en gang til når jeg f.eks. har stenging på jobb. Og når jeg kjører hjem må jeg gå igjennom at jeg husket hele greia i hodet mitt 2-3 ganger før jeg klarer å slå meg til ro med det.

Jeg er altså heller ikke verdens mest "løsningsorienterte" person. Hvis det skjer kommer et uforutsett problem på jobb (nå ble det mye jobbsnakk her) som jeg ikke vet hvordan man løser, er jeg alltid rask med å spørre noen andre om hjelp før jeg har prøvd å løse problemet selv (på en ordentlig måte). Dette er vel mye fordi jeg blir stressa av at kundene må vente unødvendig lenge (jobber på matbutikk), men likevel..

For og ikke snakke om hva andre kommer til å tenke da de hører at JEG skal studere medisin. Jeg er ikke akkurat en person som blir betraktet som så veldig smart. Har likevel hatt gode karakterer hele livet mitt, men personligheten og væremåten min kan umulig gjenspeile dette. 

Så, et av de store problemene er vel at jeg er redd for hva folk vil si bak ryggen min. Ser for meg at det kommer til å være mange samtaler som "herregud, ville aldri hatt henne som min lege", "hun hadde aldri fått ansvaret for min syke bestefar", osv.

Så ja - jeg vurderer sterkt å heller gå for andrevalget mitt, odontologi. Selv om det er medisin og menneskekroppen jeg virkelig brenner for.. Er det noen som har innspill her? Leger? Medisinstudenter? Finnes det f.eks. noe system for å unngå feil som kan være livsfarlige for pasienten? 

Anonymkode: 462f7...1ca

[Gjest Daryl Dixon]

Leger kan dobbeltsjekke hverandre og få vurderinger og drøfte før de tar avgjørelser. Jeg studerte medisin og syntes det var veldig skummelt I begynnelsen. Men lærte å stole på egen kunnskap og vurderinger. Syntes først at det å kjenne og undersøke med hendene var skummelt. Hva om jeg ikke kjente noe unormalt,  men som alikevel var der, feks en masse/tumor. Var spesielt ved undersøkelser av mage og ved gyn. Men etter litt massetrening føler man seg mye mer sikker. 

Opplevde ofte at leger ba om å bli dobbeltsjekket før de startet med behandling som ikke var helt etter tekst boka som ved UVI,  ukompliserte infeksjoner osv.

Har du lyst å bli lege og har karakterer til det bør ikke andres oppfatning stoppe deg. Du kan bli en flott lege. Synes du skal satse på drømmen din. Det er hardt arbeid, men givende. Lykke til doktor.

[AnonymBruker]

^ Tusen takk for svar. Det der var faktisk utrolig beroligende å lese!

Finnes det noe jeg kan si da folk spør hva jeg skal studere, slik at de (muligens) ikke får opp tanker som "håper ikke hun blir min lege"? Tenker noe ala at jeg sier jeg skal studere medisin fordi jeg vil bli forsker/psykiater - altså yrker der man ikke har livet til andre mennesker i hendene. 

Høres nok utrolig dumt ut for andre, men det området er en stor usikkerhet for meg.

Anonymkode: 462f7...1ca

[AnonymBruker]

Innlegget ovenfor er skrevet av TS!

-TS

Anonymkode: 462f7...1ca

[Gjest Raindrops]

Når jeg leser innlegget ditt blir jeg ikke redd for å ha deg som fremtidig lege, jeg tror du bare trenger å bli tryggere på deg selv, og det kommer gjerne med alder også  Jeg er verken lege eller medisinstudent, så jeg kan ikke gi deg noen tips, men ønsker deg lykke til!

[AnonymBruker]

Du kan jo risikere å ha pasienter innom som er stygge i kjeften mot deg, mennesker som klandrer deg, mennesker som baksnakker deg. I tillegg vil du se og oppleve mange av de mer dystre sidene ved det å være menneske- både i deg selv og andre. Tenker du må være noe mentalt robust for å ha en slik jobb, ihvertfall for å gjøre en slik jobb bra

I slike tråder vil du ofte høre det positive og at "dette klarer du". Men jeg tenker at det er ikke alltid slik at det man brenner for er slik man har sett for seg eller passer en.

Det høres ihvertfall ut som om du trenger å utvikle deg ganske mye som person før du hadde vært klar for den type ansvar. Mulig du kunne jobbet noen år der du er nå, og eventuelt utdannet deg som lege etter 4-5 år når du har blitt mer voksen

Anonymkode: 77743...bfc

[Gjest Daryl Dixon]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

^ Tusen takk for svar. Det der var faktisk utrolig beroligende å lese!

Finnes det noe jeg kan si da folk spør hva jeg skal studere, slik at de (muligens) ikke får opp tanker som "håper ikke hun blir min lege"? Tenker noe ala at jeg sier jeg skal studere medisin fordi jeg vil bli forsker/psykiater - altså yrker der man ikke har livet til andre mennesker i hendene. 

Høres nok utrolig dumt ut for andre, men det området er en stor usikkerhet for meg.

Anonymkode: 462f7...1ca

Hva gjør at du tror folk sier slik om deg? Vil tro du er ganske ung, og på de neste årene så forandrer man seg mye. Man vokser utrolig mye de årene etter videregående og spesielt på er slikt studie. Man jobber mye med seg selv. Og hvis noen sier slik om deg,  så sier det mer om dem enn om deg.  Og hva andre mener her og nå betyr ikke en dritt. For du skal bli lege, og en jævlig god en og.

[Katana]

Undervisningsopplegg der legestudenter øver på dialog med pasienter, og forskjellige utfordringer man møter, i hensikt å bli tryggere.

https://www.idunn.no/uniped/2016/04/dannelse_til_lege_-_pasientkontakt_og_profesjonalitet_i_foer

En lege vil alltid bli snakket om, og det er ingen som aldri gjør feil. Noen vil synes du er en fantastisk lege, andre kan mene du er arrogant og ikke løser problemene de har. Dette er noe du sannsynligvis vil venne deg til. Lær deg å stole på deg selv og ikke bry deg så mye om hva andre mener. Vær god på kommunikasjon.

[AnonymBruker]

I yrker hvor man har pasienter, så må man regne med å bli baksnakket. Gamle klassekamerater vil nok også bruke 10 sekunder på å dømme deg for ditt valg av høyere utdanning, men hva så? Skal du la være å bli lege fordi et par mennesker i denne verden bruker 1 minutt av sin tid på å si noe du ikke vil høre? 

Anonymkode: 4b6d7...7e4

[AnonymBruker]

Jeg tenker at uansett hva du tenker å studere eller gjøre i livet må du bli tryggere på deg selv, og det blir man gjerne med alder og erfaring. Det jeg tenker kan bli en større utfordring for deg er din evne til å tåle stress. Du kan ha lettere for å miste fokus og slite deg ut på alt du burde ha gjort, ikke har gjort bra nok, hva andre ønsker av deg osv. Hva skjer i en situasjon hvor du må ta en avgjørelse på stedet? Jeg sier ikke at du ikke kommer til å mestre slike situasjoner, men det kan komme til å kreve mer av deg. Disse tingene henger sammen, men utover i utdanningen oppøver du ferdigheter og trygghet. Du har altså noen ting å jobbe med her, men det betyr ikke at du ikke kommer til å klare det. Du har nok mange gode egenskaper som vil ta deg langt. Dessuten kan det være du oppdager noe under studiet som du ikke visste du var interessert i, som ikke har med direkte pasientkontakt.

Gå for det du vil i livet. Ingen andre skal leve ditt liv. (Og, det er lov å feile!)

Anonymkode: b590d...102

[AnonymBruker]

Selvtilliten kommer etter hvert. Hva andre tenker om ditt studievalg bør du begynne å legge fra deg med en gang. Det er ikke viktig. I tillegg er det meget lite sannsynlig at dette kommer til å skje. Det er faktisk ikke så mange som legger seg så grundig opp i livet ditt. 

Er det noe som kan felle deg er det denne frykten din, og det bør du ta til deg. Det å være så opptatt av å gjøre feil og hva andre tenker kan være veldig ødeleggende for studieløpet ditt og din videre karriere. Dette er det viktig at du jobber mye med. Dette vil det ikke bli tilrettelagt for på studiet. 

Anonymkode: d3d88...979

[Anoia]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ihvertfall ut som om du trenger å utvikle deg ganske mye som person før du hadde vært klar for den type ansvar. Mulig du kunne jobbet noen år der du er nå, og eventuelt utdannet deg som lege etter 4-5 år når du har blitt mer voksen

Anonymkode: 77743...bfc

Wtf, det tar jo mange år å utdanne seg til lege, så TS vil jo ha god tid på å bli tryggere på seg selv i løpet av den tiden! 

[AnonymBruker]

Gå for det. Husk og at det er mange år fram i tid til du er ferdig studert, du er ikke samme person år den tid kommer som fungerer er nå. Du vil ha blitt kjent med fine svake og sterke sider, lært å bruke de sterke og ikke fokusere så mye på de andre. La ikke tenårenes elendige selvurderingsevne ødelegge for ditt voksne liv.

Anonymkode: 238d7...5b8

[Zouk]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

drømmestudiet - medisin

Gratulerer med å vite hva du vil bli

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

For og ikke snakke om hva andre kommer til å tenke da de hører at JEG skal studere medisin. Jeg er ikke akkurat en person som blir betraktet som så veldig smart. Har likevel hatt gode karakterer hele livet mitt, men personligheten og væremåten min kan umulig gjenspeile dette.

Hmmm, har andre faktisk fortalt deg at du virker mindre smart?  Finn andre mennesker å omgi deg med.  Uansett, det viktigste er at du ER smart.  Og det er du jo, du får ikke medisinegnede karakterer uten å være veldig smart.

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er oppriktig LIVREDD for at jeg skal gjøre feil som kan drepe andre mennesker. Jeg er av typen som må dobbeltsjekke at jeg har husket alt, og så dobbeltsjekke en gang til når jeg f.eks. har stenging på jobb. Og når jeg kjører hjem må jeg gå igjennom at jeg husket hele greia i hodet mitt 2-3 ganger før jeg klarer å slå meg til ro med det.

Du er samvittighetsfull, og det er noe en god lege må være. Virker som du ikke stoler så mye på deg selv, jobb med det.  Legeutdannelsen er lang, og du skal ha praksis.  Du får sikkert en mye bedre forståelse av hva legerollen innebærer etter hvert, det vil gjøre deg tryggere. 

 

 

 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Anoia skrev:

Wtf, det tar jo mange år å utdanne seg til lege, så TS vil jo ha god tid på å bli tryggere på seg selv i løpet av den tiden! 

Den ansvarsfølelsen er ikke noe som man kjenner på før de siste studieårene. Man er ikke selvstendig i arbeidet sitt de første studieårene, og de to første årene har man så vidt noe klinisk praksis. Man utvikler en faglig selvtillit med årene som går, men det er nok også lurt å vite at det alltid vil være noen som rett og slett ikke takler det. 

Anonymkode: d3d88...979

[Anoia]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den ansvarsfølelsen er ikke noe som man kjenner på før de siste studieårene. Man er ikke selvstendig i arbeidet sitt de første studieårene, og de to første årene har man så vidt noe klinisk praksis. Man utvikler en faglig selvtillit med årene som går, men det er nok også lurt å vite at det alltid vil være noen som rett og slett ikke takler det. 

Anonymkode: d3d88...979

Men hvis man virkelig ønsker å bli lege så er det ikke vits i å utsette utdannelsen sin i påvente av en selvtillitsfølelse som kanskje ikke kommer med mindre man har den faglige tyngden man trenger.
Dessuten finnes det mange grener av legeyrket, man trenger ikke sitte med menneskeliv i hendene hver dag.
Med den brennende interessen for menneskekroppen og trangen til å gjøre ting grundig, har kanskje TS potensiale til å bli en god forsker om hun eventuelt finner ut at det å være fastlege eller ha ansvaret på en sykehusavdeling ikke er noe for henne.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Anoia skrev:

Men hvis man virkelig ønsker å bli lege så er det ikke vits i å utsette utdannelsen sin i påvente av en selvtillitsfølelse som kanskje ikke kommer med mindre man har den faglige tyngden man trenger.
Dessuten finnes det mange grener av legeyrket, man trenger ikke sitte med menneskeliv i hendene hver dag.
Med den brennende interessen for menneskekroppen og trangen til å gjøre ting grundig, har kanskje TS potensiale til å bli en god forsker om hun eventuelt finner ut at det å være fastlege eller ha ansvaret på en sykehusavdeling ikke er noe for henne.

Det er klart, men de som ikke takler det faller gjerne av lenge før valg av spesialisering. 

Anonymkode: d3d88...979

[Anoia]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er klart, men de som ikke takler det faller gjerne av lenge før valg av spesialisering. 

Anonymkode: d3d88...979

Desto større grunn til at TS burde hive seg ut i det med en gang, så hun finner ut av hvorvidt dette er noe for henne

Ikke la deg vippe av pinnen av hva du tror folk tenker om deg, TS. Du vet du er flink til det du driver med, og jeg er sikker på at du kan dele bekymringene dine med f.eks studieveileder osv når den tiden kommer. You can do it! 
(Og, jeg ville mye heller hatt en lege som dobbeltsjekker ting en gang eller to enn en som er skråsikker på seg selv.)

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

^ Tusen takk for svar. Det der var faktisk utrolig beroligende å lese!

Finnes det noe jeg kan si da folk spør hva jeg skal studere, slik at de (muligens) ikke får opp tanker som "håper ikke hun blir min lege"? Tenker noe ala at jeg sier jeg skal studere medisin fordi jeg vil bli forsker/psykiater - altså yrker der man ikke har livet til andre mennesker i hendene. 

Høres nok utrolig dumt ut for andre, men det området er en stor usikkerhet for meg.

Anonymkode: 462f7...1ca

Jeg er jo vg2 elev ved helseservicefag. Skal bli helsesekretær også videre blir det utdanning innenfor helse og medisin. Utifra min praksis, ser jeg at legene ofte dobbeltsjekker hverandre for å være sikre og godkjenning osv.. så tror ikke du har noe du skal være redd for. Jeg er også en person som må dobbeltsjekke alt, gå gjennom 2- 3 ganger osv..

Lykke til doktor! 

Anonymkode: 6b632...285

[blæddi]

Hvis du finner ut at du f.eks. ikke liker å snakke med pasienter kan du spesialisere deg innen biokjemi eller mikrobiologi, finnes flere andre valg også. 
Noen har mer "spesialiserte" pasienter der pasienter nesten garantert ikke snakker om deg med mindre du går inn for å være en uhøflig douche, som genetikk, og hematologi (blodsykdommer).