Hvordan holde på venner.

[AnonymBruker]

Hvordan  holde på venner? Føler alle glir vekk fra meg. Jeg er psykisk syk, men klarer å ta meg sammen hos andre. Snakker lite sykdom. Men folk ser ut til å ikke ville være med meg. Klarer dere å holde på venner når livet forandrer seg? 

Anonymkode: 79245...6dc

[Gjest Daryl Dixon]

Jeg har ingen oppskrift, mulig jeg har vært utrolig heldig med vennene mine. Mulig jeg har gjort mye riktig, men kan ikke sette fingeren på det. Har flyttet mellom Norge og Irland noen ganger, flytting kan fort endre vennskap, det ville jeg unngå. Holdt kontakt og besøkte dem ofte, fikk besøk av dem. Da jeg lå på sykehuset I ganske mange mnd I Irland kom en flokk med kamerater fra Norge, hadde prøvd å skåne dem litt, ville ikke at de skulle føle de måtte ta del I det. Og det var det dummeste de kunne høre. De kom og de var livlige og det var både godt og slitsomt å ha dem der. De fortalte alt om hvordan de hadde det og de ville høre alt om meg og mitt. Og det var første gang jeg så mange av dem gråte, og vi ble om mulig enda nærere venner. Etterhvert flyttet jeg hit til Norge igjen. Og da ble det samme greia å holde på vennskapet til de I Irland. Mange har fått barn og giftet seg. Jeg har gjort det jeg kunne for å være der for dem og feira livet med dem. Jeg dro til London i bryllup under kreft behandling, hadde sonde i nesa og cvk på halsen, følte meg ikke akkurat vel, men det betydde veldig mye for kameraten min og hans brud. Jeg ble gudfar for deres førstefødte! Jeg har gitt mye for å beholde venna mine, det er virkelig en jobb, men det har og gitt meg mye. Og jeg vet de stiller opp hvis det er noe. Dette er ikke et skryte innlegg, men mer en liten gladhistorie, det finnes folk som ikke skyr unna det som er vanskelig og som verdsetter vennskap. Og slike folk er verdt å satse på.  Jeg har så klart mistet noen venner og, men det er de som ikke gir noe tilbake. Jeg sitter igjen med verdifulle mennesker som det er lett å være seg selv med.

[AnonymBruker]

6 timer siden, Daryl Dixon skrev:

Jeg har ingen oppskrift, mulig jeg har vært utrolig heldig med vennene mine. Mulig jeg har gjort mye riktig, men kan ikke sette fingeren på det. Har flyttet mellom Norge og Irland noen ganger, flytting kan fort endre vennskap, det ville jeg unngå. Holdt kontakt og besøkte dem ofte, fikk besøk av dem. Da jeg lå på sykehuset I ganske mange mnd I Irland kom en flokk med kamerater fra Norge, hadde prøvd å skåne dem litt, ville ikke at de skulle føle de måtte ta del I det. Og det var det dummeste de kunne høre. De kom og de var livlige og det var både godt og slitsomt å ha dem der. De fortalte alt om hvordan de hadde det og de ville høre alt om meg og mitt. Og det var første gang jeg så mange av dem gråte, og vi ble om mulig enda nærere venner. Etterhvert flyttet jeg hit til Norge igjen. Og da ble det samme greia å holde på vennskapet til de I Irland. Mange har fått barn og giftet seg. Jeg har gjort det jeg kunne for å være der for dem og feira livet med dem. Jeg dro til London i bryllup under kreft behandling, hadde sonde i nesa og cvk på halsen, følte meg ikke akkurat vel, men det betydde veldig mye for kameraten min og hans brud. Jeg ble gudfar for deres førstefødte! Jeg har gitt mye for å beholde venna mine, det er virkelig en jobb, men det har og gitt meg mye. Og jeg vet de stiller opp hvis det er noe. Dette er ikke et skryte innlegg, men mer en liten gladhistorie, det finnes folk som ikke skyr unna det som er vanskelig og som verdsetter vennskap. Og slike folk er verdt å satse på.  Jeg har så klart mistet noen venner og, men det er de som ikke gir noe tilbake. Jeg sitter igjen med verdifulle mennesker som det er lett å være seg selv med.

Takk for svar.  Det ga meg motivasjon til å gutse på og ta tilbake venna jeg en gang hadde.

Anonymkode: 79245...6dc

[AnonymBruker]

Jeg har vært i den båten du er i nå.

Det viktigste jeg innså er at det ikke er så farlig om man glir fra hverandre. Man kan supplere med nye venner etterhvert.

Men man glemmer ikke, eller bryter ikke bånd med de man har fra før. Ta gjerne initiativ til kontakt. Prøv flere ganger.

Noen ganger har man rett og slett glidd fra hverandre, og vedkommende viser laber interesse. Da er det ikke så mye man får gjort med det.

Av de gamle vennene mine, så ser jeg de 1-2 ganger i året, ellers omgås jeg andre mennesker her jeg nå bor. Er heldigvis student og har jobbet veldig med å være imøtekommende og positiv. Jeg vet det er vanskelig når en er psykisk syk, jeg har vært der selv.

Men når du da blir kjent som den på skolen som kjenner alle, så innser du også etterhvert at de tankene man hadde om få venner, ikek var så farlig. Easy come, easy go. Noen du blir kjent med kan du etterhvert knytte dypere bånd til. Andre er overfladiske bekjentskaper. 

Poenget er uansett at livet endrer seg, og om du mister noen venner, så kan du alltids få nye! Det er ikke umulig. 

Bruk en god dose magefølelse. Det jeg også har funnet ut av er å hele tiden ta initiativ til aktiviteter. Eller alltid delta når du blir invitert til noe. Ja, det var surt å se kompis etter kompis gifte seg. Ja, det var surt å være med på utdrikningslag etter utdrikningslag, mens jeg selv slet med store psykiske problemer. Men alt i alt var det verdt det. 

Det ordner seg, bare ikke vær redd for å forbli alene. For det blir du ikke, om du tar kontakt med andre rundt deg, og er aktiv i hverdagen.

Anonymkode: a692b...d9f

[AnonymBruker]

Ja man må gi og ta i venneforhold. Det skal føles gjensidig, skal gå begge veier.

ta kontakt (begge veier) for å finne på noe gøy sammen og også støtte hverandre når ting er litt vanskelig (gjensidig)

Man bør være ærlig med seg selv om man er ganske passiv eller aktiv i vennskapet. Noen synes kanskje det er litt vanskelig å ta initiativ, men til gjengjeld blir alltid med, andre føles kanskje det er naturlig å ta initiativ til ting.

er det en venn du tør å være deg selv foran? Som du kan dele dine følelser med?

ikke alle er komfortable med slikt, og det er lett å forstå at mye/vanskelig følelsesliv kanskje er lettere å diskutere med en profesjonell psykolog feks.

uansett det er følelsen man har om at vennskapet er gjensidig og gir deg og den andre noe noe godt og trygt.

noen ganger kan man ha et usunt vennskap som ikke er velbalansert.

den ene kan gi ganske mye av seg selv, men får lite tilbake. Da bør man tenke over om dette er noe som føles riktig i lengden.

Anonymkode: 1d2c7...9a9