Hvorfor er du singel, og hva er grunnen til at du fortsetter å være det?

[AnonymBruker]

Bruk selvinnsikt og svar så godt du kan! 

Anonymkode: ac559...e76

[AnonymBruker]

Litt for sær og kjedelig for menn, tror jeg.. Også trives jeg altfor godt i eget selskap, orker ikke date da det bare er stress...

Anonymkode: 8250b...947

[EvaLena]

Jeg ble forlatt til fordel for ei annen. 

Kommer ikke videre, da de jeg liker ikke liker meg på samme måte og motsatt.

Nå er jeg ikke på let engang, blir singel resten av livet. Heldigvis har jeg kommet over at det kan bli stusselig.

[Citpensacola]

Jeg har skyhøye krav jeg ikke er interessert i å kompromisse på, og er egentlig ikke så interessert heller. Om det tilfeldigvis skulle dukke opp en potensiell partner det klaffer skikkelig godt med kjører jeg nok på, men å lete aktivt gidder jeg rett og slett ikke lenger.

[AnonymBruker]

Må ta meg sammen helt og fullstendig før jeg kan hoppe i det for å finne en god mann. Har ikke hatt ordentlig ork enda.

Anonymkode: 97451...5db

[Silfen]

For kravstor og for lite muligheter  til å oppnå det. For ikke å snakke om at de som har vist interesse som jeg også liker er gode løgnere og full av drit, så jeg velger tydeligvis feil, så da lar jeg heretter være. 

[AnonymBruker]

På grunn av at jeg trives aller best alene. Liker ikke å ha andre rundt med hele tiden og stortrives i mitt eget selskap. Kan fint gjøre mye av det samme som par gjør, eneste forskjellen er at jeg til manges forskrekkelse gjør det alene. F.eks så drar jeg ferie alene, rett og slett fordi jeg ønsker det og storkoser meg. 

Anonymkode: b2eef...cc6

[AnonymBruker]

Fordi jeg er svært uheldig med utseendet. Ikke mye å gjøre med det utover det jeg allerede har gjort, dessverre.

Anonymkode: e12ea...67a

[Gjest Aragorn II Elessar]

Jeg er singel fordi jeg trives med det.  

[Nøste~]

Har ikke vist interesse før, men gjør det nå da.

Endret 5. mars 2017 av Nøste~
Skrivleif

[Ananas.]

Det er litt tredelt. Jeg har vært singel så lenge nå at jeg har lært meg å trives veldig godt med friheten (nei, ikke til sex, men til å styre mitt eget liv på alle måter), det må en skikkelig bra mann til for å få meg til å ville gi opp den fordelen. Jeg har det så travelt at jeg må gjøre ganske mange grep som går utover noe for å få til dating på jevnlig basis, og for det tredje er jeg veldig nervøs for å møte folk fra apper som f.eks. tinder, fordi jeg opplever det som mer sårbart enn å fortsette med noen man har klaffet litt med i en eller annen sammenheng i "det virkelige liv". Å begynne med klassisk dating legger opp til at jeg både må takle avvisninger og å avvise, jeg er hverken god på eller har lyst til noen av delene. Så.. til sammen ender det opp med at jeg ikke er villig til å bruke tiden og energien på noen uten å ha en god følelse for dem fra en eller annen "naturlig" sammenheng, og jeg omgås sjeldent menn i passende alder i dagliglivet.

[Blackbird]

Jeg er singel fordi jeg har opplevd mye vondt de siste årene og har trengt tid til dette... jeg har egentlig veldig lyst på kjæreste men må først "finne meg selv" og samle meg mentalt, samt komme i bedre form. Ikke minst komme meg ut av huset. De kommer jo ikke akkurat hjem å henter meg... 

[AnonymBruker]

For sær, kjedelig og introvert.

 

Anonymkode: 9c14e...05c

[TinyBean]

Trives med å være singel og har heller ikke møtt noen jeg klaffer ordentlig med enda. Gidder ikke få kjæreste bare for å ha kjæreste, man burde jo gjerne passe sammen og trives i hverandres selskap.

Det at jeg elsker friheten og privatlivet singellivet medfører er kanskje en faktor og 

 

Endret 5. mars 2017 av TinyBean

[Skogkatten]

Nå trives jeg veldig godt som singel og har vel egentlig aldri vært på aktiv leting etter en partner, men om jeg skulle få for meg at jeg vil treffe noen hadde nok selvtilliten vært mitt største problem. Jeg klarer liksom ikke helt å forstå at av alle kvinner i hele verden så skulle noen velge meg, det er en helt absurd tanke. I tillegg hater jeg dating, og jeg er ikke flink til å vise følelser.

[AnonymBruker]

Jeg er singel fordi jeg er usikker på meg selv, og fort havner i posisjoner der den andre parten bruker meg som en dørmatte. Jeg kryper dessverre for de jeg er forelsket i og gjør alt for å være en perfekt kjæreste og alt for at de skal ha det bra. På et eller annet tidspunkt sprekker det for meg og jeg tar igjen så det griner og tar ut all aggresjonen jeg har bitt i meg på én gang og ber dem bare dra til helvete..

Anonymkode: 6f643...157

[Million]

Jeg har ikke vært singel et helt år ennå, og ble skilt i fjor sommer, etter et nesten 20 år langt forhold med en tosk. Jeg orker rett og slett ikke tanken på å begynne og involvere meg igjen med en mann, kanskje måtte møte og håndtere den ene ukjente idioten etter den andre. Kanskje lyver de for å få seg et nummer og kanskje prater de bare piss når de sier at de er ute etter det samme som jeg; noe seriøst. Jeg stoler ikke på fremmede mannfolk, dessverre.

Nei, jeg orker ikke. Etter så mange år i et forhold jeg mistrivdes sterkt i, så er det så utrolig deilig nå å være fri og frank og ikke behøve og innrette seg etter noen lenger!  Ah...herlig!

Nå er det JEG som bestemmer alt. :-) Dessuten trives jeg godt i mitt eget selskap, det har jeg alltid gjort, og det gjør meg ingenting å sitte alene hjemme en fredag og lørdag når tenåringen er hos faren sin i en helg. Jeg leser bøker og ser på tv eller leier film fra GET-boksen eller ser en dvd/blu ray jeg har kjøpt, går tur med hunden og slapper av. Kanskje spiser jeg middag hos faren min og hører på han prate uten stans i noen timer :-) Eller kanskje jeg driter i alt og bare  koser meg på sofaen. Jeg LIKER å gjøre akkurat hva jeg vil og slippe å bli mast på av en annen, og jeg liker å slippe og mase på en annen om å få gjort husarbeidet som er hans del. Nå må jeg gjøre alt selv, men det er greit, fordi jeg har møkket til selv og rotet til selv, så er det stort sett bare meg jeg rydder etter. Og litt etter tenåringen da, men han roter ikke noe særlig uansett.

Men jeg skal innrømme at det hender det kan være et lite savn etter å snakke med et voksent menneske i hverdagen hjemme, men det savnet blir mindre og mindre etterhvert som jeg blir vant til å være singel. Uansett er det savnet så lite at det bryr meg ikke noe særlig. Jeg liker som sagt å være i fred, og slippe å mase på noen og slippe å bli mast på. Frihet!

Sier ikke at jeg vil fortsette for alltid å være singel, kanskje jeg en vakker dag registrerer meg på en datingnettside. Hvem vet. Men det blir ikke ennå ihvertfall. Kanskje neste år eller noe sånn.

 

Endret 5. mars 2017 av Million

[Knirke]

Har ikke møtt riktig mann... Det er ikke det at jeg mangler tilbud, men jeg får stort sett tilbud fra menn på min egen alder og oppover som har "alt på plass" (jobb, hus, stasjonsvogn etc). Jeg orker ikke engang tanken på å bli sammen med en sånn, han hadde fått en slags forsørger-rolle, og jeg ville blitt det uoppdragne barnet  

Jeg pleide å innbille meg selv at jeg trivdes best alene og blablabla.... Og så sluttet jeg å lyve til meg selv: Å reise, se på film, spise ute osv er mye hyggeligere når man er to.

[veslefrøken]

Feil

Endret 5. mars 2017 av veslefrøken

[meeeg9]

45 minutter siden, Citpensacola skrev:

Jeg har skyhøye krav jeg ikke er interessert i å kompromisse på, og er egentlig ikke så interessert heller. Om det tilfeldigvis skulle dukke opp en potensiell partner det klaffer skikkelig godt med kjører jeg nok på, men å lete aktivt gidder jeg rett og slett ikke lenger.

Støtter denne! Slik tenker jeg også 😊