Hvilke barn synes du synd på?

[AnonymBruker]

Er det noen "typer" barn du synes litt synd på?

Ser da bort fra de som rett og slett ikke blir tatt ordentlig vare på (misbruk, vold, vanskjøtsel osv).

 

Skilsmissebarn? Ingen aktiviteter? Mange aktiviteter? Enebarn? Bor alene med en forelder? Dårlig råd? Lite sosiale foreldre? osv

 

Jeg er selv lærer og har barn i bhg- og barneskolealder. 

 

Merker at jeg selv (med årene) føler mer og mer med de barna som har veldig ressurssterke foreldre (gode/viktige jobber, mye penger, syner igjen i samfunnet), da de ofte har mye press på seg. De skal være med på ulike aktiviteter hver dag, hele tiden prestere bedre og alltid se flotte ut. Flink pike-syndromet.

Mye av det Ulrikke Falk snakket om, hvis noen så Lindmo i går.

Dette blir selvsagt å skjære alle over en kam og være veldig generaliserende. Er selvsagt ikke alle som er sånn selv om man er ressurssterke.

Etter det jeg ser er det generelt lykkeligere barn der foreldrene er mer "middelmådige" og gjør sitt beste, selv om de ikke alltid strekker til. Skilsmissebarna klarer seg også stort sett fint.

 

Hva tenker dere om barns oppvekst i dag? 

Det er jammen vanskelig å vite hva som er det beste for barna våre 😊

Anonymkode: 54b3b...101

[AnonymBruker]

Tenkte først jøss for en negativ og lite konstruktiv tråd.. Men ser det mer som å dele tanker nå som jeg leste den ordentlig. Du ser jo mange barn i jobben din som du sier og da er det kanskje mer synlig også.  Jeg vet jo at det er ekstremt stor forskjell på barn og hva de 'tåler', hvor motstandsdyktige eller sårbare de er. Men hvis vi skal se bort i fra de som blir tydelig mishandlet ol. så er det første jeg tenker på der hvor foreldrene har stor konfliktsnivå. Hvor den ene gjerne har vært utsatt for psykisk/fysisk mishandling, men dette ikke har skjedd mot barnet (enda?) Hvor barnet er på samvær med noen det knapt kjenner eller trygg på fordi de skal bygge opp en relasjon. Hvor den ene forelderen er redd for den andre eller sint eller andre vonde følelser som gjør at de ikke evner å oppmuntre barnet (oppriktig) til samvær. Det må være veldig forvirrende for små barn. 

Men de færreste har det jo perfekt og vi kunne sikkert funnet noe hos alle familier som er synd for barna. Når jeg og barn er på besøk hos andre med små barn og foreldre sitter kun med mobilen hele måltidet på snapchat, messenger osv så synes jeg jo litt synd på barnet. Men ikke sånn dette barnet må umiddelbart tas ut av hjemmet da, for de som måtte mene at jeg overdriver:P 

Anonymkode: 4483e...04a

[AnonymBruker]

Synes synd i barna til mammabloggere

Anonymkode: 8b17f...d5c

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen "typer" barn du synes litt synd på?

Ser da bort fra de som rett og slett ikke blir tatt ordentlig vare på (misbruk, vold, vanskjøtsel osv).

 

Skilsmissebarn? Ingen aktiviteter? Mange aktiviteter? Enebarn? Bor alene med en forelder? Dårlig råd? Lite sosiale foreldre? osv

 

Jeg er selv lærer og har barn i bhg- og barneskolealder. 

 

Merker at jeg selv (med årene) føler mer og mer med de barna som har veldig ressurssterke foreldre (gode/viktige jobber, mye penger, syner igjen i samfunnet), da de ofte har mye press på seg. De skal være med på ulike aktiviteter hver dag, hele tiden prestere bedre og alltid se flotte ut. Flink pike-syndromet.

Mye av det Ulrikke Falk snakket om, hvis noen så Lindmo i går.

Dette blir selvsagt å skjære alle over en kam og være veldig generaliserende. Er selvsagt ikke alle som er sånn selv om man er ressurssterke.

Etter det jeg ser er det generelt lykkeligere barn der foreldrene er mer "middelmådige" og gjør sitt beste, selv om de ikke alltid strekker til. Skilsmissebarna klarer seg også stort sett fint.

 

Hva tenker dere om barns oppvekst i dag? 

Det er jammen vanskelig å vite hva som er det beste for barna våre 😊

Anonymkode: 54b3b...101

Hvis barn skal være med på ulike aktiviteter hver dag, hele tiden se flot ut og hele tiden måtte prestere vil jeg ikke kalle foreldrenen ressursterke. Det er som om jobb definerer hvem du er, det er ikke riktig. Barn med slike foreldre utvikler ofte stressrelaterte problemer. 

Ressurssterkhet for meg er evne til å se barnet, hva det trenger og følge det opp. Skape mestringopplelser og gjerne reise litt, go det utviklingsmuligheter på barnets premisser. Det er viktig det.

Barn i Norge har det som regel bra ( bare å sammenligne resten av verden ) de jeg synes synd i er de som ikke blir sett, hørt eller fulgt opp. 

Anonymkode: 3f46f...9d6

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen "typer" barn du synes litt synd på?

Ser da bort fra de som rett og slett ikke blir tatt ordentlig vare på (misbruk, vold, vanskjøtsel osv).

 

Skilsmissebarn? Ingen aktiviteter? Mange aktiviteter? Enebarn? Bor alene med en forelder? Dårlig råd? Lite sosiale foreldre? osv

 

Jeg er selv lærer og har barn i bhg- og barneskolealder. 

 

Merker at jeg selv (med årene) føler mer og mer med de barna som har veldig ressurssterke foreldre (gode/viktige jobber, mye penger, syner igjen i samfunnet), da de ofte har mye press på seg. De skal være med på ulike aktiviteter hver dag, hele tiden prestere bedre og alltid se flotte ut. Flink pike-syndromet.

Mye av det Ulrikke Falk snakket om, hvis noen så Lindmo i går.

Dette blir selvsagt å skjære alle over en kam og være veldig generaliserende. Er selvsagt ikke alle som er sånn selv om man er ressurssterke.

Etter det jeg ser er det generelt lykkeligere barn der foreldrene er mer "middelmådige" og gjør sitt beste, selv om de ikke alltid strekker til. Skilsmissebarna klarer seg også stort sett fint.

 

Hva tenker dere om barns oppvekst i dag? 

Det er jammen vanskelig å vite hva som er det beste for barna våre 😊

Anonymkode: 54b3b...101

Barn jeg synes synd på:
# Barn som ikke får være barn
# Barn som blir eksponert i sosiale medier av blogger foreldrene sine. Barn har rett på privatliv.
# Barn som blir mobbet og utestengt
# Barn som er under stress pga foreldrenes krav til karakterer, utdanning og forventninger osv..

De fleste foreldre vet heldigvis hva som er best for våre barn. Jeg er alene mamma, og jeg har aldri syntes synd på barn som bor alene med en av foreldrene. De blir som oftest tatt like godt vare på som når man er to foreldre i hjemmet. Jeg kan vel bare snakke for meg selv, da jeg ikke vet hvordan alle andre foreldre og barn har det i hjemmet sitt. Jeg vokste opp på landet. Omringet av sauer, høye, store, bratte jorder og skog rundt alle kanter. Nærmeste nabo var liksom 1 km fra oss. Nærmeste hyttenabo var et øyesyn fra oss. Vi hadde ikke hytte, men det var hytte ikke langt fra huset vårt, rundt alle kanter egentlig. Skulle jeg og mine søsken noe, for eksempel treffe venner osv, eller på skolen, så måtte vi gå/sykle 3 km til skolen, 4 km til sentrum. Så var det veien hjem igjen. Gjerne opp til flere ganger om dagen. Gjorde oss ingenting. Vi var ute å akte på jordene på vinterstid. Satte opp lykter og hadde det gøy i mørket. Var i skogen ut utforsket. Bygget trehytte høyt oppe med både sag, planker, hammer, spiker og kniv. Uten at foreldrene våre var med. Vi spikket pil og bue, lagde draker, spikket fløyte osv. Spiste surblad og utforsket skogen og naturen generelt. På sommeren når vi skulle bade reiste vi ofte ned til elva. De slipper ut vann der uten varsel, men vi bada der. Tok forhåndsregler osv. Satte opp tau osv over elva, i tilfelle vi måtte holde oss fast. Risikosport, men morro  Vokste opp med dyr. Foreldrene mine var ikke rike. Pappa var mye borte, for å jobbe. I noen år var han hjemme bare hver 14. dag pga jobben. Det var jo trist, men han var flink til å ta igjen tapt tid når han kom hjem. Så vi led ingen nød akkurat  Så koselig det var å dele litt minner fra min oppvekst. Nå kom jeg på masse annet jeg har gjort som lita jente..haha  


Men poenget er, at min oppvekst er noe som har inspirert meg nå i rollen som mamma. Jeg ønsker den samme oppveksten for min datter. Jeg ønsker ikke at hun skal stå opp kl 06.00, pakke niste og sekk, møte nabobarnet og begi seg ut på skitur og tenne bål i skogen, som jeg og min søsken og nabo barn gjorde, mens foreldrene våre sov. De visste om det. Men mye av det jeg fikk oppleve i min oppvekst ønsker jeg å gi over til barnet mitt. Den friheten til å utforske og lære nye ting. Det å lære seg å håndtere dyr og ulike verktøy er viktig for meg å lære min datter. Jeg ønsker ikke å lære barnet mitt å være materialistisk. Man kan ha en fin, og enda bedre oppvekst, selv med lite penger  Det er fullt mulig. Vi hadde det vi trengte i oppveksten. Fikk nye klær når vi trengte det. Lærte viktigheten av å kunne arve klær osv. 

En sånn oppvekst skal min datter få. Vi er ikke rike, jeg har en middels bra utdannelse. Men vi gjør utrolig mye morro for lite penger, og hun mangler aldri klær og utstyr.Vi er friluftsmennesker og tilbringer mye tid ute. Det er ikke synd på mitt barn ihvertfall  Men andre kan jeg ikke svare for, annet enn det jeg nevnte ovenfor helt øverst..  Hun får massevis av omsorg, kjærlighet, har trygge, stabile mennesker rundt seg og et nettverk av venner og 2 fritidsaktiviteter.  

Anonymkode: d4869...413

[Gjest antbug]

Jeg sender noen ganger en bekymret tanke til barn som har en ukeplan som er så spekket med forskjellige aktiviteter at de sjelden og aldri har mulighet til å finne på noe spontant med venner. Som curles av foreldrene og vokser opp uten å ha opplevd å kjede seg et sekund, og som derfor aldri har lært å trives i sitt eget selskap. Jeg ser for meg at de vil bli nødt til å løpe i hamsterhjulet resten av livet siden de aldri har hatt tid til å kjenne etter hvem de egentlig er. At de må det for å holde tomhet, uro og tunge tanker på avstand, og at partnerforholdene de innleder når de blir voksne vil bli preget av dette. Effektive, velorganiserte og uten særlig dybde eller sterke følelser. Jeg håper jeg tar feil.

[Honey Dew]

Barn som har foreldre som bare tenker på seg selv og ikke ser barnas behov for stabilitet og trygghet

[AnonymBruker]

Jeg er selv enebarn, og skjønner ikke hvorfor det skulle være synd på de som er det?

 

Barn jeg synes synd på:

- de som har foreldre som sender de i bhg når de selv er hjemme i ferier o.l. Hvorfor få barn hvis du ikke vil være sammen med de? Da mener jeg ikke at man ikke skal ha barna i bhg, men ikke på julaften når foreldrene _begge to_ går hjemme.

- de barna som har foreldre som skal leve gjennom de. F.eks bytte fritidsaktiviteter hele tiden og gå på dans, musikk osv fordi mamma ønsket det da hun var liten

-de barna som har foreldre som ikke ser de, men sitter med nesa nedi en mobil

- de som blir overeksponert på internett, enten via bilder, blogg eller lignende ting

 

Anonymkode: fa278...25a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv enebarn, og skjønner ikke hvorfor det skulle være synd på de som er det?

 

Barn jeg synes synd på:

- de som har foreldre som sender de i bhg når de selv er hjemme i ferier o.l. Hvorfor få barn hvis du ikke vil være sammen med de? Da mener jeg ikke at man ikke skal ha barna i bhg, men ikke på julaften når foreldrene _begge to_ går hjemme.

- de barna som har foreldre som skal leve gjennom de. F.eks bytte fritidsaktiviteter hele tiden og gå på dans, musikk osv fordi mamma ønsket det da hun var liten

-de barna som har foreldre som ikke ser de, men sitter med nesa nedi en mobil

- de som blir overeksponert på internett, enten via bilder, blogg eller lignende ting

 

Anonymkode: fa278...25a

Jeg er veldig enig i alle punktene dine, og egentlig det jeg har uthevet også, men vil bare si at det finnes unntak som gjør at dette kanskje ikke trenger å være negativt. Vi har hatt omsorg for et barn med spesielle behov, og som var ekstremt hyperaktiv som liten. H*n elsket å være i barnehagen. H*n ville avgårde i det samme h*n slo opp øynene om morgenen, og lurte alltid på om vi ikke kunne komme og hente sent. Ferier og høytider fortonet seg ofte som altfor lange for barnet. Nå hadde vi aldri åpen barnehage på julaften da dette barnet gikk der, men hadde vi hatt det kunne det godt tenkes at vi ville besluttet å benytte oss av tilbudet selv om vi begge var hjemme. En dag i barnehagen kunne utgjøre hele forskjellen på hvordan resten av dagen ble. Hadde det vært nok aktivitet som "slet ut" barnet ut i løpet av dagen, så visste vi at ettermiddagen og kvelden ble bedre for alle. 

Jeg vet det er mange som ser ut til å ville ha mest mulig fri fra barna sine, men husk at ting ikke alltid er hva de ser ut som.  

Anonymkode: 675dd...b7c

[AnonymBruker]

Nå har jeg to barn, på 16 og 11 år. Så jeg ser jo mye, hva som skjer blant vennene deres. Og barna mine er veldig omsorgsfulle barn, så de bryr seg om vennene sine.

Det jeg spesielt ser, er de foreldrene med mye penger, viktige jobber. Når barna da blir 11-12 år, så er de overlatt til seg selv, da skal foreldrene jobbe mye, og ellers dyrke seg selv, og sine hobbyer. Så barna er mye alene hjemme, og på nettene. Ofte blir det hos oss de overnatter.

Også er det noen enslige mødre, som skal ut å feste hele tiden, og barnet er da overlatt til seg selv.

Nå er jeg selv enslig mor, og syk og med dårlig råd. Men jeg er alltid der for barna mine, jeg er alltid tilstede, gir de masse kjærlighet og omsorg. Og følger de opp. Ene barnet holder på med 2 idretter, og det andre barnet ingenting. Dette er jo hva de ønsker. Og jeg har jo prøvd å ta med begge barna, på mye forskjellig, så de skal finne noe de liker. Men det gikk ikke med det ene barnet.

Anonymkode: 513e3...15a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er veldig enig i alle punktene dine, og egentlig det jeg har uthevet også, men vil bare si at det finnes unntak som gjør at dette kanskje ikke trenger å være negativt. Vi har hatt omsorg for et barn med spesielle behov, og som var ekstremt hyperaktiv som liten. H*n elsket å være i barnehagen. H*n ville avgårde i det samme h*n slo opp øynene om morgenen, og lurte alltid på om vi ikke kunne komme og hente sent. Ferier og høytider fortonet seg ofte som altfor lange for barnet. Nå hadde vi aldri åpen barnehage på julaften da dette barnet gikk der, men hadde vi hatt det kunne det godt tenkes at vi ville besluttet å benytte oss av tilbudet selv om vi begge var hjemme. En dag i barnehagen kunne utgjøre hele forskjellen på hvordan resten av dagen ble. Hadde det vært nok aktivitet som "slet ut" barnet ut i løpet av dagen, så visste vi at ettermiddagen og kvelden ble bedre for alle. 

Jeg vet det er mange som ser ut til å ville ha mest mulig fri fra barna sine, men husk at ting ikke alltid er hva de ser ut som.  

Anonymkode: 675dd...b7c

Ah, ja, foreldre med barn med spesielle behov, som dytter over ansvaret for disse på assistenter i skole, SFO og barnehage. Synd på disse barna også. Spesielt ser jeg ned på foreldre som på ultralyd har fått bekreftet at "ja, ditt barn har Downs syndrom/kommer til å bli lam/kommer til å trenge pleie 24/7, kommer ikke til å lære seg å snakke eller gå etc." men som likevel velger å få barnet  - for så å dytte dette barnet over på assistenter betalt av skattebetalere/det offentlige.

Det er kvalmt, og det er ondt  - har ikke slike foreldre nok empati eller kjærlighet til sitt barn? For det første, ville jeg selvsagt tatt abort om jeg fikk en slik beskjed, men om dette ikke kunne gjøres - ville jeg ikke hatt samvittighet til å dytte mitt barn over på assistenter så jeg kunne leve et vanlig liv selv.

Anonymkode: cc585...3a1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ah, ja, foreldre med barn med spesielle behov, som dytter over ansvaret for disse på assistenter i skole, SFO og barnehage. Synd på disse barna også. Spesielt ser jeg ned på foreldre som på ultralyd har fått bekreftet at "ja, ditt barn har Downs syndrom/kommer til å bli lam/kommer til å trenge pleie 24/7, kommer ikke til å lære seg å snakke eller gå etc." men som likevel velger å få barnet  - for så å dytte dette barnet over på assistenter betalt av skattebetalere/det offentlige.

Det er kvalmt, og det er ondt  - har ikke slike foreldre nok empati eller kjærlighet til sitt barn? For det første, ville jeg selvsagt tatt abort om jeg fikk en slik beskjed, men om dette ikke kunne gjøres - ville jeg ikke hatt samvittighet til å dytte mitt barn over på assistenter så jeg kunne leve et vanlig liv selv.

Anonymkode: cc585...3a1

Det kommer nokså tydelig fram at du ikke har egen erfaring med barn med spesielle behov. Hadde du hatt det, så hadde du visst at avlastning er essensielt for å greie å stå i de utfordringene som følger med i det daglige. Det kan være utmattende å ha omsorg for slike barn, og da trenger man støtte, f.eks i form av avlastning, for å greie å være så gode omsorgspersoner som man kan. Det gagner ikke bare de som har den daglige omsorgen, men også barnet.

(I vårt tilfelle var det ikke snakk om biologisk barn, og det var ikke snakk om en diagnose som var mulig å oppdage før barnet var født, om det skulle hjelpe på holdningene dine (som jeg for øvrig synes er uhyrlige)).

Anonymkode: 675dd...b7c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen "typer" barn du synes litt synd på?

Ser da bort fra de som rett og slett ikke blir tatt ordentlig vare på (misbruk, vold, vanskjøtsel osv).

 

Skilsmissebarn? Ingen aktiviteter? Mange aktiviteter? Enebarn? Bor alene med en forelder? Dårlig råd? Lite sosiale foreldre? osv

 

Jeg er selv lærer og har barn i bhg- og barneskolealder. 

 

Merker at jeg selv (med årene) føler mer og mer med de barna som har veldig ressurssterke foreldre (gode/viktige jobber, mye penger, syner igjen i samfunnet), da de ofte har mye press på seg. De skal være med på ulike aktiviteter hver dag, hele tiden prestere bedre og alltid se flotte ut. Flink pike-syndromet.

Mye av det Ulrikke Falk snakket om, hvis noen så Lindmo i går.

Dette blir selvsagt å skjære alle over en kam og være veldig generaliserende. Er selvsagt ikke alle som er sånn selv om man er ressurssterke.

Etter det jeg ser er det generelt lykkeligere barn der foreldrene er mer "middelmådige" og gjør sitt beste, selv om de ikke alltid strekker til. Skilsmissebarna klarer seg også stort sett fint.

 

Hva tenker dere om barns oppvekst i dag? 

Det er jammen vanskelig å vite hva som er det beste for barna våre 😊

Anonymkode: 54b3b...101

Jeg synes synd på små jenter som fra 6 års alder blir kledd opp i hijab. Dette er bare kvalmt etter min mening.

Anonymkode: 50da7...725

[AnonymBruker]

Jeg syns synd på barn som alle syns synd på og gjør til offer som ikke lærer hvordan takle livets harde sider

Anonymkode: 06c4e...ca6

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kommer nokså tydelig fram at du ikke har egen erfaring med barn med spesielle behov. Hadde du hatt det, så hadde du visst at avlastning er essensielt for å greie å stå i de utfordringene som følger med i det daglige. Det kan være utmattende å ha omsorg for slike barn, og da trenger man støtte, f.eks i form av avlastning, for å greie å være så gode omsorgspersoner som man kan. Det gagner ikke bare de som har den daglige omsorgen, men også barnet.

(I vårt tilfelle var det ikke snakk om biologisk barn, og det var ikke snakk om en diagnose som var mulig å oppdage før barnet var født, om det skulle hjelpe på holdningene dine (som jeg for øvrig synes er uhyrlige)).

Anonymkode: 675dd...b7c

Hvorfor er det uhyrlig å mene at foreldre selv er ansvarlige for å ta vare på sine barn? Det er vel heller dine holdninger som er uhyrlige her -  å mene at andre SKAL hjelpe foreldre med barn som har spesielle behov. Jeg har sympati for foreldre som ikke vet om barnas behov før etter fødsel, men at noen velger å bære frem barn de vet kommer til å lide og ha spesielle behov livet ut -ja, det synes jeg faktisk er ondskapsfullt og egoistisk - ja, uhyrlig om du vil.

Anonymkode: cc585...3a1

[AnonymBruker]

Barn hvis foreldre tror at barna ikke merker eller tar skade av at de blir fulle. 

Anonymkode: 6b73b...eef

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes synd på små jenter som fra 6 års alder blir kledd opp i hijab. Dette er bare kvalmt etter min mening.

Anonymkode: 50da7...725

Dette er jeg enig i, og mener at slikt også er en barnevernssak: Å ha foreldre som seksualiserer en 6-åring er groteskt, og burde føre til at barnet blir plassert i en familie som lar det få ha en sunn, fin barndom.

Anonymkode: cc585...3a1

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det uhyrlig å mene at foreldre selv er ansvarlige for å ta vare på sine barn? Det er vel heller dine holdninger som er uhyrlige her -  å mene at andre SKAL hjelpe foreldre med barn som har spesielle behov. Jeg har sympati for foreldre som ikke vet om barnas behov før etter fødsel, men at noen velger å bære frem barn de vet kommer til å lide og ha spesielle behov livet ut -ja, det synes jeg faktisk er ondskapsfullt og egoistisk - ja, uhyrlig om du vil.

Anonymkode: cc585...3a1

Jeg velger å skrive dette av på kontoen for mangelende erfaring, og uvitenhet. 

Selvsagt er foreldre selv ansvarlige for å ta vare på sine barn, men når man får et barn med en tilstand som gjør at man sliter seg totalt ut om man ikke får hjelp og avlastning, så trenger man hjelp til å greie å fortsette å være gode nok omsorgspersoner for dette barnet. Jeg håper du kan se at dette ikke bare er en form for hjelp som gagner foreldrene, men totalt sett også er avgjørende for barnet.

(Jeg kjenner forresten til et ungt par som fikk et barn med Downs syndrom for et par år siden. De ante ingen ting før barnet kom til verden. Jeg håper de aldri noensinne blir utsatt for en person som deg.)

Anonymkode: 675dd...b7c

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg velger å skrive dette av på kontoen for mangelende erfaring, og uvitenhet. 

Selvsagt er foreldre selv ansvarlige for å ta vare på sine barn, men når man får et barn med en tilstand som gjør at man sliter seg totalt ut om man ikke får hjelp og avlastning, så trenger man hjelp til å greie å fortsette å være gode nok omsorgspersoner for dette barnet. Jeg håper du kan se at dette ikke bare er en form for hjelp som gagner foreldrene, men totalt sett også er avgjørende for barnet.

(Jeg kjenner forresten til et ungt par som fikk et barn med Downs syndrom for et par år siden. De ante ingen ting før barnet kom til verden. Jeg håper de aldri noensinne blir utsatt for en person som deg.)

Anonymkode: 675dd...b7c

Du har ikke lest hva jeg skriver engang. At noen får barn med Downs syndrom og andre spesielle diagnoser og behov - uten at de vet om det før etter barnet er født, har jeg sympati for.

Men at noen VELGER å bære frem et barn de vet kommer til å lide og ha spesielle behov livet ut, ja slike foreldre mener jeg er dypt egoistiske og nærmest ondskapsfulle.

Du har uhyrlige holdninger.

Anonymkode: cc585...3a1

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du har ikke lest hva jeg skriver engang. At noen får barn med Downs syndrom og andre spesielle diagnoser og behov - uten at de vet om det før etter barnet er født, har jeg sympati for.

Men at noen VELGER å bære frem et barn de vet kommer til å lide og ha spesielle behov livet ut, ja slike foreldre mener jeg er dypt egoistiske og nærmest ondskapsfulle.

Du har uhyrlige holdninger.

Anonymkode: cc585...3a1

Men hva i alle dager vet du om hvilke valgmuligheter folk faktsik har hatt? Og hvem er du til å dømme? Jeg tror du hadde hatt godt av å gå noen mil i andres sko. Da ville du kanskje fått skrellet av deg noe av dine bombastiske, kyniske holdninger.

Anonymkode: 675dd...b7c