For mye for en å bære...

[Gjest Ikke innlogget idag]

Orker ikke logge inn idag, trenger å ikke være "noen".

Har barn, som jeg har hatt hovedomsorgen for siden bruddet da barnet var baby, snart 5 nå.

Sivilisert brudd, god kommunikasjon.

Det ble jeg som hadde hovedomsorgen pga situasjonen den gangen. Siden da er det jeg som har svelget kamelene, ofret kjærlighetsforhold, personlige behov, økonomi, jobb, utdanning osv.

Noe som har vært helt greit egentlig - barn fortjener det beste man kan få til, og man tar det ansvaret man må.

Imidlertid har det selvsagt skjedd at det oppleves som umenneskelig.. som om det at jeg fikk barn var slutten på livet.

Å diskvalifiseres av noen med tanke på inngåelse av forhold fordi man har et barn - vel, man kan diskutere hvor "riktig" vedkommende er selvsagt, men vi er vel alle klar over at praktiske ting ER en reell faktor når man inngår forhold.

Det er ingenting igjen av meg... jeg gjør jobben min, må forsørge oss. Er sammen med barnet. Fester panisk når jeg endelig har fri. Og resten? Ingenting. Det er ingenting igjen, det er ingenting av et liv utenom. Jeg orker ikke. Har full jobb, må jo det, og når dagen er over, har jeg sett barnet en time eller to, og orker ingenting selv, det blir å sløve foran tv til jeg går og legger meg.

Det har hendt jeg har datet. Dropper det ganske fort, delvis fordi DE blir usikre, og delvis fordi jeg får litt sperre mot å involvere noen i mitt barns liv, når gjør man det uten å skade det?

Og det er ikke som om man møter mange nye. Når skal jeg gjøre det - på jobben eller i sofaen hjemme...?

Jeg er mer enn bare mamma... Jeg orker ikke mer. Jeg savner å bli sett... jeg savner at noen liker meg fordi jeg er meg, og ikke fordi de "må".

Jeg føler meg som en dritt fordi jeg ikke opplever det som berusende ensidig lykke å være mamma, men det hender jeg ønsker barnet langt vekk. Forrige gang jeg datet var det helt perfekt - verdens herligste fyr. Full klaff på alle nivåer. Bortsett fra ett; han fikk plutselig litt problemer med tanke på å være i et forhold...

Da ønsker jeg ungen min langt vekk og hater meg selv for at jeg gjør det. Delen av meg som bare er meg, er så ensom og føler seg så begrenset at det føles umulig å bære... bare fordi jeg har bagasje er jeg ikke verdt å elske? Bare fordi jeg har et barn har jeg ikke nok å gi? Jeg VET hvor mye jeg har å gi...

Hvordan blir man hel når man har barn fra et tidligere forhold? Finner man noen gang noen som trosser omstendighetene og vil ha deg likevel? Føles det bra? Går det bra?

Jeg har så lyst til å "gi" barnet til faren... men omstendighetene - jeg vet ikke hva jeg gjør mot barnet mitt da, vil det føle seg forlatt? Vil jeg miste det?

:cry: jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... jeg vil bare ha NOEN, et liv, en mening... dette har ingen mening lenger...

[Gjest Melk]

Høres ut som om du trenger avlastning. Mange aleneforeldre får avlastning på ettermiddager eller helger av barnevernet, nettopp for at de skal unngå å brenne seg ut. Vet også at en del steder har samtalegrupper for aleneforeldre, for å finne et sosialt nettverk og ha noen som vet hva du snakker om.

Det du føler er helt normalt, og ikke et tegn på at du er en dårlig omsorgsperson. Det er et tegn på at du er et vanlig menneske.

Hør med helsesøster/barnevernet i kommunen din.

Lykke til!

[metteflette]

Hei!

Jeg har vært i samme situasjonen og jeg kan trøste deg med at et er lys i tunnelen.

Kanskje du rett og slett burde "gi" barnet til faren en stund hvis dette er mulig. Kanskje 50/50 er noe å vurdere?

Masse lykke til og en god klem fra meg

[Gjest *Fiona*]

Enig. Har du mulighet for andre delingsmåter? Hvis kommunikasjonen ellers og sånn er god og relasjoenne trygge, er det vel ingenting i veien for at pappaen trår til?

Jeg har tenkt mye på det samme, har også hovedomsorgen. Det hender det føles som om man er helt utvisket selv, man er forsørger for noen ikke bare økonomisk, men praktisk, følelsesmessig, mentalt; alle områder er innstilt på å imøtekomme et annet menneskes behov - men hvem ser dine?

Så er det bekymringen om hva som er best for barnet. Bryte opp barnets tilværelse og snu alt opp ned - hvordan vil det oppleves for barnet?

Har du noen du kan snakke med? Noen i familien din? Det er ikke meningen at noen skal være ALENE om å oppdra et barn, det har ikke barnet heller godt av.

Er det noe du kan snakke med barnefar om, har dere god nok dialog til det?

:trøste:

Barnet blir større, det vil komme dager da du kan sette deg selv mer i fokus igjen.

Det er beintøft, jeg vet det, kjenner meg godt igjen. Som om man ikke fortjener å bli elsket, og aldri kommer til å få det godt igjen.

Finn noen å dele tankene dine med i første omgang, det er ofte en lettelse bare å si ting høyt. Det må være noen i din nærhet du kan gå til?

Lykke til!

[Gjest Melk]

Ups, ser jo nå at far er inne i bildet.

Synes også at deling høres smart ut, hvis dette er noe barnet kunne tenke seg. Man MÅ jo ikke dele 50/50, vet om en mor som har 40 og far 60.

På fritiden tror jeg rett og slett man må ta seg i nakken for å bryte en dårlig spiral. Inviter noen hjem til deg, tren på steder det er barnevakt, gå tur med venninder, dra i svømmehall osv.

[Gjest happyending]

Ja, og så kan du feks registrere deg på blink eller spraydate hvis du har tilgang til internett.. Da kan du liksom vise en side av deg selv og la folk bli kjent med DEG uten å måtte date en hel haug ganger liksom før du treffer en som kan passe =)

[Suzy]

Jeg kjenner veldig godt igjen min egen hverdag for omtrent seks år tilbake i det du skriver.

Jeg var alene med omsorg for barnet mitt, faren hadde vanlig samvær, jeg studerte og jobbet så mye som mulig for å holde "liv" i oss. Jeg var konstant sliten - og ikke bare sånn "nå blir det godt med en time på sofaen", nei sliten fra langt inni sjelen. Så sliten at det verket i kroppen.

Ensomheten og innestengtheten - det å sitte alene i ei leilighet og ikke kunne gå ut døra når man vil er en ganske overveldende følelse og i perioder er det tyngre. Særlig nå i det svarteste av mørketida er det ille...

Jeg kan bare trøste deg med at det blir bedre. Du får det lettere, det blir friere, det er mulig å finne en kjæreste som ikke løper for livet i motsatt retning når han hører at du har barn.. Internett er et fint sted å lete (jeg fant min der).

Har du en venninne som du kan snakke med? Jeg hadde ei venninne i en veldig lik situasjon og vi satt i timevis på telefonen med hverandre i ensomme og tunge vinterkvelder - og det var uvurderlig hjelp!

Hold motet oppe - det blir bedre!

[Gjest Trådstarter her]

Har tenkt litt på 50-50 deling. Men er så redd for å gjøre noe som ikke er bra for barnet vårt. De løsningene med 50-50 som jeg har sett er helt håpløse - det er et virvar av avtaler og forbigåelser og barna lever to ulike tilværelser. De bruker flere dager på å omstille seg når de kommer fra og til, og synes det er et pes å dra med seg ting hit og dit.

Eksen og jeg har alltid vært enige om at barnet bør ha ETT hovedhjem. At det ikke er en bra løsning å dele barnet i to, fordi det blir oppstykket uansett om mamma og papap klarer å samarbeide rent praktisk.

Har dere noen erfaringer med 50-50?

Tanken på å kunne ha et LIV er så fristende, men om det gjør ting verre for barnet orker jeg ikke det heller...

[Gjest Melk]

Kan ikke far ihvertfall ha hovedomsorgen i tiden som kommer (hvis han bor nærme nok), slik at du får kommet deg til hektene da? Så kan du ha helgebesøk? Og så kan dere bytte tilbake etter en stund. Tror de fleste barn kan akseptere en slik løsning uten at det blir rotete. Det er jo pappaen det er snakk om!

Det er jo virkelig til barnets beste å ha en mor med energi og overskudd i hverdagen.

[stefi]

kjære sliten mor. så tøft av deg å innrømme ting høyt. disse "forbudte" følelser som så mang av oss har men ikke tør si høyt. det jeg gjorde i samme situasjon var å ta noen samtaler på et familievern kontor. det hjalp meg,godt å snakke med noen som er nøytral. bruk de innstanser som fins det er derfor de er der, for å hjelpe. å bruk forumet hær, alt som kan hjelpe. men vær ikke redd for å be om hjelp,det er ingen svakhet, tvertimot! stå på det blir bedre. tok meg en stund,men fant en herlig mann som er suveren med barna mine. å er det en mann som ikke vil ha deg pga barnet... dropp han det fins bedre lover. la oss høre hvordan det går.lykke til.