om å være "redd" i et forhold...

[Gjest *liten*]

Hvordan kan det ha seg at man av og til kjenner angsten krype innundet huden når man er i et forhold som på mange måter er bedre nå enn på lenge? Angsten for alt som kan skje, det som har vært før som du ikke vil tilbake til - som skremmer vettet av deg på mørke kvelder når tankene flyr sine egne veier??

Jeg har vært sammen med en mann i mange år, jeg elsker ham, han er den eneste jeg ser for meg å bli gammel sammen med - alikevel skremmer ting han sier og gjør meg, hans sjalusi, og mistenksomhet gjør meg av og til liten og redd.. Det passer meg ikke... Hans ønske om å dele alle mine tanker, at jeg skal si alt til han gjør meg litt nervøs, fordi jeg vet at måten jeg tenker på ikke er som hans og at han derfor ikke ser eller skjønner hva jeg tenkter selv om det nok er likt hans tanker - skjønner dere? Dersom jeg kjøper noe til huset mener han vi skulle diskutere det først - men jeg er ikke slik, handler på impuls dersom jeg kommer over noe pent jeg mener vi trenger og det kanskje "er et kupp til den prisen" - men da mener han jeg bruker for mye, alltid er det den samme regla om hvor mye jeg bruker og hvor lite han bruker - mulig jeg har hengst meg opp i det, eller at han har, men spiller det noen rolle hvem som bruker pengene når det går til felles hjem? Jeg har min konto, han har sin, vi har en felles som begge fører over penger til hver måned - jeg mener jeg tjener mine penger mens han tjener sine.. Han, han mener alt er vårt.. Hva har jeg da som er mitt?? Er det ikke meningen man skal ha noe som er sitt dersom man er i et forhold? Skal alt være felles? Og i så fall, hvem skal ha "kontrollen" på det som er felles??

Det frustrerer meg at vi alltid skal ende på den samme diskusjonen, at alt alltid skal handle om hans behov og hans syn på saken - og at jeg alltid ender opp med å foreslå at han tar over, tar over å betale regninger, handle mat, klær, drifvstoff til bilene osv og så kan jeg få lommepenger i stedenfor de evige diskusjonene om hvem som bruker hva osv..

Jeg kjenner nervene frynser seg bare av å skrive om det..

For ikke å snakke om venner - hvem besøkte du da, ringte du meg på jobb fordi det ringte skjønner du.. Var du full? Var dere ute?? Hvem møtte du? Snakket du med??

Jeg blir frynsete....

Han vet han er ute å kjøre når han starter men av en eller annen grunn klarer han ikke stoppe - han bare går og går til jeg er fullstendig utkjørt av å svare på alle spørsmålene som stort sett dreier seg om det samme svaret men vinklingen er anneledes enn sist gang...

Jeg ser jo selv at det jeg skriver er helt på vrangen, men de gode sidene han har er så oppveiende, han er som to i en liksom.. Og de gode periodene er fylt med omsorg, varme og omtanke for meg. Det er bare at etter alle de årene vet jeg at nedturen kommer en dag, og jeg klarer ikke lengre slappe helt av og nyte livet sammen med han, jeg er alltid på vakt for hva jeg sier og gjør så det ikke skal fremkalle noe..

Dersom noen der ute kjenner igjen dette så trenger jeg å vite hvordan dere ordnet opp i det - kom videre..

Jeg trenger ikke å høre

"kom deg vekk"

"han er syk"

"du kan få noen bedre"

eller i det hele tatt slike tankeløse kommentarer - jeg trenger reelle ting, håndfast som jeg kan finne hjelp i - for jeg har ikke tenkt gi opp forholdet, jeg har en genuin tro på at vi skal få det bare fint til slutt.. og at vi skal sitte sammen på eldrehjemmet smilende når barne og oldebarn kommer løpende på besøk - skjønner??

*liten*

[Gjest Anonymous]

Det er i hvert fall slik at BEGGE bør ha rett til å si hva de har behov for og trives med i et forhold. Og du føler at du trenger at noe er ditt alene, noe jeg har stor forståelse for, og som jeg ikke synes er urimelig å kreve. Hvorfor skal den andre vite alt? Og hvorfor skal begge være med på å kjøpe hver minste ting til hjemmet? Ender det ikke da også med at det er han som får vilja si og ikke du? Hører han på dine argumenter?

Når det gjelder hans sjalusi/"kontrollbehov" synes jeg det virker som han hadde hatt godt av terapi - han er da også klar over problemet selv. Og selv om han er klar over det skjønner jeg at det plager deg og at du føler du må vokte hvert ord du sier. Og sånn skal det jo ikke være. Litt slingringsmonn må man ha. Kanskje dere kan melde dere på et samlivskurs?

[Gjest *liten*]

Takk for svar, et seriøst et ;o)

Han har vært til terapi, vi var rimelig ute å kjøre over en lang periode hvor jeg var brannmuren i forholdet vårt - den stødige klippen osv.. Han friket helt ut og lot sin "syke" side ta overhånd. Det var knalltøft, og det jeg er mest redd for er vel å havne der igjen uten å se det komme.. Så det er mulig jeg også overreagerer på hans fremstøt - eller??

Samlivskurs har vi ikke deltatt i men felles terapi hadde vi - noe jeg følte hjalp for min del da jeg fikk bekreftelse på at jeg var rasjonell, og at jeg tenkte og handlet "riktig" mens han var "på kjøret" - selv om han kanskje følte seg "angrepet og satt på plass" gikk det etterhvert bedre og bedre..

Han hører på mine argumenter, men jeg føler ikke de veier særlig tungt til tider. Det virker som han drar på skuldrene og har en "jeg hører deg men" holdning som gjør meg usikker på hva som skjer.. Det er i slike stunder redselen kryper inn i nervene og tar over - hva skjer nå??

Samlivskurs?? Ja kanskje det - men får man med en mann med "issues" på å ta et slikt kurs?? I så fall - hva argumenterer man med for ikke å såre unødig??

For å såre noen er ikke nødvendig, i allefall ikke med viten og vilje mener jeg.... (og ja, han sårer meg - men jeg velger tro han når han sier han ikke mener gjøre det med sin oppførsel for jeg ser at det plager ham..)

*liten*

[Gjest Anonymous]

Det er jo bra at han/dere har gått i terapi tidligere, da - kanskje han ikke har så store sperrer mot det nå heller? Jeg vil tro at det kan være lurt å "følge det opp" ved hjelp av nye timer e.l - det trenger jo ikke bare være for å sette HAN på plass, men for å få en tredjepart til å se hele forholdet utenfra. Har ikke førstehåndserfaring med dette, men vet jo selv at jeg har en tendens til å falle tilbake til enkelte innarbeidede og ikke særlig konstruktive adferdsmønstre gang på gang - selv om jeg er klar over det. Hvis man har en åpen dialog om dette og andre ting i forholdet, og da som nevnt involverer en tredjeperson/terapeut, tror jeg man kan unngå en del av de verste bekymringene.

[Gjest Gjest..]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier. Særlig det med kontroll over pengene. Vi får lønn ulike dager i måneden, noe som fører til at den ene er fri mens den andre har penger. Flere ganger for dagen spurte han "hvor mye har du igjen?". Selv om jeg ikke hadde brukt penger den dagen. Jeg ble til slutt drit lei av maset om penger etter at alle faste utgifter var betalt at jeg sluttet å svare, eller sa at jeg hadde like mye som sist han spurte. Han tok til slutt hintet, men jeg måtte si i fra at jeg syntes det ble vel mye mas. Han har også vært slik at han skulle ha kontroll over hvor jeg var til enhver tid. Tror tanken på at jeg gjorde ting han ikke visste om gjorde han syk. Jeg vet med sikkerhet at han leste tekstmeldinger og sjekket anropsloggen på mobilen min. Jeg "tok" han i disse tingene og bemerket at slikt var privat. Etterhvert skjønte han bare på min holdning og bemerkninger at det han drev med var på trynet. Vi har vært sammen i 4år nå og jeg kunne ikke tenke meg et annet liv. Til tider kommer det kommentarer og han oppfører seg noe rart, men jeg elsker han for den han er. At han er sjalu tar jeg som et kompliment. Han stoler på meg nå, virker det som, og det tror jeg er en del av grunnen til at han har sluttet med de "syke" tingene..

Jeg forstår hvordan du har det og håper det ordner seg til det beste for dere.

Stor klem

[Gjest Anonymous]

Hei Liten!!

Jeg har et nokså likt forhold. Min mann har utrolig temperament. Han liker å ha ting ryddig og reint hjemme, og han forlanger at det skal være det. Problemet er bare det at han ALDRI hjelper til hjemme. Han har ikke vasket klær de siste 6 årene og de gangene han har vasket/ støvsuget kan telles på en hånd...

Vi har to barn sammen, disse er det også jeg som har hovedansvret for. De gangene han har stått opp med dem er når jeg har jobbet natt. Denne helgen var jeg hjemme 03.30 både lørdag- og søndagsnatten, og fikk sove til 10.00. Jeg kjenner at jeg er utslitt. Han (vi) har bestemt at vi skal bake 7 slag til jul, jeg synes det er koselig med jul men hater når alt blir stress! Min menining er at kosen med jul og advent skal stå i fokus, ikke alt stresset. Likevel står jeg på fordi jeg vet at han blir skuffet dersom vi ikke klarer det og den kampen orker jeg ikke.

Denne helgen tok det helt av... I går helte han en hel bolle med mel over meg fordi det var tomt for potetmel.. Han ropte ut at jeg fikk rydde opp selv før han gikk ut av rommet. Når han blir sint på meg kaller han meg stygge ting, han banner mye til tross for at han vet at jeg blir såret av dette. Videre sier han at jeg ikke bryr meg om barna og familien rundt meg. Alt dette gjør han bare for å provosere meg...

Som du sa i ditt innlegg varer disse periodene ei stund, så blir alt bare bra i en periode. Deretter kan alt bare plutselig briste igjen... Jeg prøver å snakke med ham om det. Også min kjære vet at han har et problem, men han nekter å oppsøke hjelp. Han påstår at det ikke er noen som kan hjelpe ham...

I dag da det etter helgen hadde roet seg, snakket vi rolig sammen da han kjørte meg på jobb. Han mente, som vanlig, at jeg var roten til det som hadde skjedd fordi han ved to anledninger ropte ut "et annet ord for det kvinnelige kjønnsorgan" høyt. Jeg trodde han ropte det til meg, da dette er noe han til vanlig roper til meg når han er sint. Det var det altså ikke, derfor provoserte jeg ham til å til å skjelle meg ut. Da jeg spurte ham hvordan han ville reagert dersom jeg sa og gjorde de tilsvarende tingene mot ham svarte han at han ville gått i fra meg, han hadde ikke holdt ut... Jeg kommer til å prøve enda en gang til å få overtalt ham til å oppsøke hjelp, kanskje vi begge skulle gått til samlivsterapi? Problemet da vil bli at han kan innrømme ovenfor meg at han har et problem, men ingen andre. Dersom begge skal gå til terapi vil vi trenge barnevakt, og det kan bli kritisk for ham...

Som deg, Liten, elsker jeg mannen min!! Jeg trenger ikke å høre at jeg må forlate ham!! Jeg elsker ham og jeg vet at vi kan få det til å fungere!! Jeg vet bare ikke hvordan

Huff dette ble langt og full av frustrasjon, men du er ikke alene om det er noen trøst!!

Klem Denise

[Gjest Anonymous]

herregud er alt jeg har og si.... greit man elsker mannen sin,men det jeg leser her er vanvittig!!!!!!!! hva med gjensidig respekt, sier ikke du skal gå fra han men prøv å se litt objektivt på situasjonen din? er dette sunt..

og du over som sier mannen kaller deg det og det andre etter og ha lest ditt innlegg skjønner jeg ikke hva du gjør der,hva skjedde med selvrespekt.. hvis det er noe man godtar i et samliv håper jeg aldri jeg får det.

[Gjest *liten*]

herregud er alt jeg har og si.... greit man elsker mannen sin,men det jeg leser her er vanvittig!!!!!!!! hva med gjensidig respekt, sier ikke du skal gå fra han men prøv å se litt objektivt på situasjonen din? er dette sunt...

Det er lettere å sitte på utsiden å titte inn og få overblikk enn å sitte på innsiden når alt rundt deg er kaos og så få slike kommentarer som dette - Respekt? Objektivitet?

Jeg tror han respekterer meg, problemet ligger i hans psykiske del, hans sjalusi og hans egen usikkerhet men enn i mangel på respekt for meg for min del - hva andre mener, tror eller tenker er egentlig uvesentlig akkurat der. Hans / vår psykriater og psykolog deler denne oppfatningen jeg har av at han respektere meg - kanskje han har for stor respekt slik at jeg i perioder han har det vanskelig blir en form for trussel for han - og derfor angriper han der han vet jeg såres - menneskers psyke er ikke for alle å skjønne ut fra et enkelt innlegg på en diskusjonsside...

Og Objektivitet - veel, føler jeg er bra objektiv som ser hva som skjer - det er ikke slik at jeg ikke er objektiv selv om jeg velger bli hos en jeg elsker selv om han i perioder sårer meg - objektivitet har ikke noe med det å gjøre tror jeg..

og du over som sier mannen kaller deg det og det andre etter og ha lest ditt innlegg skjønner jeg ikke hva du gjør der,hva skjedde med selvrespekt.. hvis det er noe man godtar i et samliv håper jeg aldri jeg får det.

Jeg syns du er hard nå, hvilke grunner hun har får å bli i forholdet slik hun beskriver det får bli hennes sak - og hun kan da ha selvrespekt selv om hun elsker en destruktiv mann?

Verden er ikke sort eller hvit, den er nyansert og fargerik - det bør være rom for alle..

Mitt poeng med hovedinnlegget var å få alle de fargerike og muntre råd på hvordan man kan endre et destruktivt og psykisk ødeleggende mønster uten å behøve mer negativitet i livet sitt fra "forståsegpåere"..

Tydeligvis lever mange kvinner og menn i forhold hvor den ene part "styrer" mer enn den andre og hvor de føler at dette ikke er bra, poenget må vel da være å dele erfaringene over hva som virket, hva som faktisk førte til en endring i det som ble oppfattet som destruktivt.....

Jeg vet jeg trenger slike råd..

*liten*

*liten*

[Snurre]

Hei liten :-)

Jeg kommer sikkert til å skrive endel ting du ikke vil like, men jeg tror på at menneskets beste evne til å overleve og forbedre sin situasjon først skjer når personen er klar for å innta virkeligheten.

Det som gjør slike forhold som ditt vanskelig, er at det enten er jævlig og deretter så super bra. Dette er en av komponentene som gjør det vanskelig å evt bryte med en partner, en lengter etter de gode periodene som ER supre. Men grunnen til at de er det, kan kanskje være at hverdagen ofte er veldig tung og da blir oppturene større.

Jeg har selv hatt erfaring med et lignende forhold, jeg viste og følte at dette var galt, men elsket han så enormt, HAN var min verden. Jeg kunne ikke fortelle noen om min hverdag for jeg viste og fryktet det sammen som deg, at de ville be meg om å bryte, fortelle meg at han var syk, psykopat osv.

Jeg vet i dag at ingen kunne snakke meg ut av forholdet, jeg var nødt til å få nok selv. Og det fikk jeg, til slutt.

En lever ikke uanfektet med en slik person som du beskriver, det gjør noe med deg... hver dag med syrlige kommentarer, hverdag med et lite snev av frykt.... og det verste av alt, å gå å vente.... :o

Mennesker som styrer andre på en slik måte har ofte følt avmakt i barndommen, de har kanskje en veldig dominerende foreldre eller de har opplevd å være elsket og så avvist og igjen elsket, uten å forstå om en har gjort noe galt. Over tid kan man bli relasjonsskadet, noe som gjør det vanskelig å inngå tette, intime forhold.

Denne type mennesker er også ofte godt likt i omgangskretsen og nabolaget. De er sosiale, kreative, hjelpsome. Dette er egenskaper som de som barn kan ha lært seg, som en overlevelsesmekanisme "om ikke mor er fornøyd med meg, så syns klassekameratene at jeg er morsom" eller "hvis jeg er kreativ og hjelpsom så vil folk gi meg positiv feedback!" ol.

Jeg tror ikke du skal få han i terapi, men heller gå i terapi selv, ikke fordi du er "syk", men fordi det sliter å bo med en slik person, det ødelegger deg litt og litt.

Føler du deg deprimert ?

Får du angst følelse når du skal hjem?

Har du mye vondt i magen ?

Jeg sitter ikke med noen fasittsvar, jeg kan bare skrive min tolkning av hva jeg har lest og det er selvsagt farget av mine egne opplevelser.

Ønsker deg kjempe lykke til, virkelig, livet har så mye godt å by på

[Gjest Kane]

Mye kan sies om det å være i et forhold, og penger er vel ofte et tema i de fleste uavhengig om man er "syk" eller ikke.. Så ikke la det bli en fasit at penger og diskusjoner rundt hvem som bruker hva er det samme som at en har kontroll over den andre - det er gjerne slik at den ene handler inn mat, klær osv mens den andre gjerne ikke bruker så mye som den andre på slikt.. Men dersom en part virkelig roter bort penger og det går ut over den felles økonomien til alles fortvilelse må jo noen gripe styringen - uten at jeg sier det er slik hos noen av de som har svart her..

Min mann er også litt "masete" på økonomi - det er alltid en merknad, men jeg lukker øret og lar han snakke - så lenge jeg har god samvittighet og ikke har rotet bort pengene, har jeg ikke det stikker jo ordene fordi det er sannhet i dem..

Jeg har vært i to lange forhold, begge har vært like på den måten at noen dager er tunge mens andre er lette, man krangler litt og elsker masse - men den dagen man krangler mes og elsker minst er det kanskje på tide og sette seg ned med seg selv og gjøre opp status??

Er man fornøyd med hverdagen? Har man det bra alt i alt? Eller går man som Snurre sier rundt og har vondt i maven for hva som kommer rundt svingen, gruer man seg til å være sammen med sin partner - i så fall er vel alle klar over at noe er grunnleggende galt - så må de selv velge og stå ved sitt valg...

Man ligger i den seng man rer...

Kane