Har funnet min biologiske far, hva nå?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er en jente i 20-årene som har vokst opp uten pappa. Da jeg var yngre fikk jeg høre at faren min var ukjent, og det stemmer iflg. fødselsattest. 

I voksen alder har jeg funnet ut at dette er en løgn, og at både min mor og bestemor vet hvem min far er og at han vet at han har et annet barn (!!). Med utgangspunkt i noe hjelp fra min bestemor (min mor har alltid nektet å prate om dette temaet, og vi har ikke verdens beste eller enkleste forhold heller, så det er uaktuelt å be om råd/hjelp fra henne) har jeg klart å spore han opp. Jeg har ikke tatt kontakt med han ennå, og vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre med informasjonen jeg nå sitter på. 

Problemet er kort fortalt at min far er gift og har vært det siden før jeg ble født. Han er også relativt rik, har en ganske viktig jobb/stilling og jeg mitt inntrykk av han (basert på googling og det lille jeg har fått vite av min bestemor) er at han virker som en ganske usympatisk fyr. 

Det ser ut til at han på en eller annen måte har klart å overtale/kjøpe seg fri for at mamma skulle oppgi han som far for å unngå ansvaret og sikkert drama med kona. 

Han har gjort det veldig bra og er veletablert. Samtidig har han overlatt meg til min mor og ettersom hun var langt yngre enn han og halvveis på kjøret rundt den tiden hun ble gravid med meg, så kan jeg ikke helt forstå at han overlot sitt ufødte barn til en mor som ikke var helt voksen og ikke helt frisk. Hadde saken vært slik at han ikke visste noe om graviditeten eller like dårlig stilt selv så kunne jeg kanskje skjønt dette valget, men her dreier det seg altså om en fyr som har hatt mye å tilby sine andre barn samtidig som jeg delvis har vokst opp mellom fosterhjem og øvrig familie på morsiden. 

En del av meg har lyst til å ta kontakt med han. Både fordi jeg oppriktig ønsker å vite mer om meg selv og mitt opphav, men også for å stille spørsmål som har gnaget meg helt siden jeg fikk vite sannheten. 

Bare så det er sagt så klarer jeg meg veldig fint nå, på tross av en brokete barndom. Jeg har god utdanning og "livet på stell" som det heter, og er stolt av hva jeg har oppnådd og har ikke lyst til å ta hevn bare for å være bitter. Samtidig er jeg redd for at den følelsen av at det han har gjort mot meg er helt uforståelig bare vil vokse med årene etter hvert som jeg blir eldre og får barn selv. 

Hva ville du/dere gjort i denne situasjonen?

Anonymkode: c978c...b4f

[AnonymBruker]

Ta kontakt! Gjør det! 

Anonymkode: d7e50...98a

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt kontakt. Du har jo søsken også. 

Anonymkode: 8f88a...5ee

[AnonymBruker]

La han være! Det er vel åpenbart at han ikke ønsker kontakt... Hvis han ble gravid på si pga utroskap, og fortsatt er gift med kona, blir han sikkert ikke så fornøyd om du ødelegger hele hans liv? Du skriver selv at han virker usympatisk. Det høres rett og slett ut som du kommer til å bli såret hvis du prøver å ta kontakt... 

Anonymkode: 44a89...8ec

[GammelKaktus]

Jeg ville gjort min eksistens offentlig for de rundt han og familien hans. Både med tanke på søsken og arv. Når han har bidratt så lite og har så mye så skal du faen med ha noe arv i det minste. Men jeg ville ikke latt det være så mye følelser involvert... Tviler på at det er så mye å hente følelsesmessig.

Endret 4. mars 2017 av FrøkenMånestråle
La til noe. 😊

[AnonymBruker]

Ta kontakt, og uansett hvordan det går, så sørg for å få fastlagt farskapet! Dette med tanke på arv osv. Hvis du er i starten av 20-årene er du kanskje student? I så fall kan du få gratis juridisk bistand til slik sak hos juss-buss e.l. 

Det kan jo hende han er en hyggelig fyr da

Anonymkode: 40539...f9f

[AnonymBruker]

Tak kontakt! Går det dårlig så gjør det det, men da har du iallfall prøvd  

Anonymkode: 8b769...432

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

La han være! Det er vel åpenbart at han ikke ønsker kontakt... Hvis han ble gravid på si pga utroskap, og fortsatt er gift med kona, blir han sikkert ikke så fornøyd om du ødelegger hele hans liv? Du skriver selv at han virker usympatisk. Det høres rett og slett ut som du kommer til å bli såret hvis du prøver å ta kontakt... 

Anonymkode: 44a89...8ec

Jeg tenker også på dette, samtidig er jeg redd for at jeg kan komme til å andre meg hvis han skulle dø og jeg da mister muligheten til å spørre han om ting. Dette med å være uten far har vært veldig sårt for meg da min mor har hatt utrolig mange problemer og ikke vært noen god mor.

Jeg tenker ofte på den dagen når min mormor og mor (hun har vært narkoman i mange år og har svært dårlig helse, selv om hun bare er 17 år eldre enn meg) går bort. Da vil jeg ha null familie igjen og det føles urettferdig at jeg ikke skal ha "retten" til å kontakte min biologiske familie på farssiden bare fordi han tok valget om å være utro, noe som strengt talt ikke er min skyld. 

TS

 

Anonymkode: c978c...b4f

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt kontakt.

 

var i en liknende situasjon for et par år siden, hvor min mann fant ut at hans pappa gjennom alle år, ikke er hans biologiske pappa. Han sendte sin biologiske far en Mail, og fikk svar. Det ble med et par mailer frem og tilbake, og mannen fant ut at han like godt kan klare seg uten. 

Det mannen syns er sårt er at han har tre søsken som ikke kjenner hans eksistens... og han ønsker ikke å gi seg til kjenne der..

Nå står han oppført som far, så med tanke på arv og slikt er det i orden hvertfall. Det er jo det mindre han bør gjøre for deg..

Anonymkode: 6ae70...a28

[AnonymBruker]

Ta sjansen Ts👍🏻

Anonymkode: 8f88a...5ee

[AnonymBruker]

Jeg hsr selv en far jeg ikke har hatt kontakt med siden jeg var veldig liten. Jeg vet hvor han og navnet hans. Vet også st han ønsker kontakt med meg, men jeg vil ikke.

Den dagen han dør så arver jeg, noe jeg ikke vil. Derfor så skal min arv fra han gå rett til mine barn. Jeg skal ikke engang i begravelsen hans og han skal heller ikke i min.

At folk over her skriver om arv er for meg helt sykt. Hvem vil arve en forelder man ikke har kontakt med egentlig? Da er det ikke personen de er interessert i, men penger. Griskhet kaller jeg sånt.

Du kan jo sende han en melding, men vær forberedt på ett avslag om å ha kontakt.

Anonymkode: 65b1c...9d5

[AnonymBruker]

Det vanlige i denne typen saker er å gå til Nav og be om DNA test for farskapstest, eller gå til domstolen og be om farskapstest. 

Men du bør jo ta med i beregningen at her kan ligge mye "grums" som kan gi følelsesmesiisge problemer for alle innvolverte parter. Har du tenkt tanken at din mor kan være voldtatt, enten av denne mannen eller en annen mann? Har hun vært på kjøret som du skriver, så kan hun jo og ha måttet selge kroppen sin for å få penger ol. Tenk deg den situasjonen og kjenn litt på hvordan du da ville følt det å måtte forholde deg til et barn - en påminnelse om en traumatisk opplevelse noen må leve med resten av livet. 

Du vet heller ikke med sikkerhet at den mannen du driver å googler er din biologiske far, i hvert fall ikke før en dna test foreligger. Med far ukjent på dokumentene så betaler staten for test, og besørger test av milig oppgitt far, når du går frem på rette måten.

Anonymkode: 91f0d...b75

[AnonymBruker]

Vanskelig å si. I verste fall blir han sint på deg om du tar kontakt, kanskje du er et minne han helst vil glemme. Men om du tenker mye på det så er det vel best å forsøke allikevel? Du dør jo ikke av å oppleve at han eventuelt er sint eller irritert noen minutter før dere avslutter samtalen. Da har du ihvertfall prøvd, og selv om det vil føles dårlig en stund, så går livet videre og du vil komme over den skuffelsen

Anonymkode: 28c38...350

[AnonymBruker]

Grunnen til at han overlot deg hos mor kan ha årsaker du ikke vet om, men det kan også være dårlig valg han har gjort, og det kan du jo stille litt forberedt på. Jeg syne du skal ta kontakt, og si du hadde satt stor pris på å få møte ham. Så tar du det derfra. Om han ikke vil så har du i alle fall gjort et forsøk og kan lukke den døren. Evt. vente litt og gjøre et nytt forsøk når du f.eks. får barn selv.

Anonymkode: f9416...015

[Mousj]

Mye kan ha endret seg på 20 år. Jeg ville tatt skriftlig kontakt med ham, ikke utbrodert så mye mer enn de faktiske oppplysningene som beviser at du er hans barn, og bedt om et møte på nøytral grunn. Og så vurdert videre utifra hvordan jeg ble mottatt. Jeg håper at du gjør det, og at du får en positiv respons. Hvis ikke, så har du i allefall forsøkt.  Uansett kan han godt få vite etter hvert hvilke konsekvenser hans avvisning fikk for hans barn, og ingen kan vel være helt uinteressert i et møte med sitt eget kjøtt og blod?

[GammelKaktus]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hsr selv en far jeg ikke har hatt kontakt med siden jeg var veldig liten. Jeg vet hvor han og navnet hans. Vet også st han ønsker kontakt med meg, men jeg vil ikke.

Den dagen han dør så arver jeg, noe jeg ikke vil. Derfor så skal min arv fra han gå rett til mine barn. Jeg skal ikke engang i begravelsen hans og han skal heller ikke i min.

At folk over her skriver om arv er for meg helt sykt. Hvem vil arve en forelder man ikke har kontakt med egentlig? Da er det ikke personen de er interessert i, men penger. Griskhet kaller jeg sånt.

Du kan jo sende han en melding, men vær forberedt på ett avslag om å ha kontakt.

Anonymkode: 65b1c...9d5

Du kan kalle det hva du vil. I ts sitt tilfelle vil jeg kalle det en slags erstatning mot tapt barndom. Denne mannen har jo visst hvordan situasjonen til ts var da hun er blitt overlatt til seg selv, mors familie og fosterhjem. At ts får sin rettmessige del av arven skulle da bare mangle, tenk hvor mye hun mistet opp i gjennom årene og da prater jeg ikke bare om bidraget. Hun fortjener et lite plaster på såret, som aldri helt vil gro.

[AnonymBruker]

Takk for innspill.  

Jeg tar alt med meg i tenkeboksen. Er fint å kunne tenke gjennom mulige utfall og synsvinkler før jeg eventuelt tar kontakt. 

Jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for å gjøre noe helt ennå. Det er ganske mye i barndommen min som jeg ikke helt klarer å gi slipp på, selv om jeg stort sett har det bra med meg selv nå. Jeg håper jo på å møte en forståelig forklaring eller anger ovenfor hvordan ting har blitt, men jeg må vite at jeg er sterk nok til å takle det greit dersom det ikke er tilfelle også. 

Samtidig så er jeg uendelig utålmodig og nysgjerrig. Hvis det skulle vise seg at kontakt med meg er ønskelig fra han eller hans families side så vil jeg jo ikke vente til han er helt gammel og grå har få år igjen heller.  

Anonymkode: c978c...b4f

[AnonymBruker]

Noen i familien min fant nylig ut om sitt biologiske opphav. Dessverre var hans biologiske far død på tidspunktet da man fikk nøstet opp hva som hadde skjedd, men vedkommende fikk seg noen nye halvsøsken som ønsket kontakt fra første stund, så der ble det et lite familietre ekstra, så jeg kan forstå at du muligens ønsker dette  

På den annen side så sitter du på informasjon om at biofar sannsynligvis er veldig usympatisk og forlot din mor i en vanskelig situasjon, så jeg ville tenkt meg om godt i dette tilfellet. Dette med at han er veldig vellykket kan også komplisere det noe. Det at du tar kontakt nå vil lett kunne oppfattes som at du tar kontakt for arvens skyld, særlig i usympatiske forretningsmenns hode. Sier ikke at det nødvendigvis må gå sånn, men er han av "rette" typen så havner du fort i en konflikt rundt dette med arv, særlig om du legger frem at du fant han via tips fra din bestemor og deretter Google. Skal du ta kontakt, ville jeg faktisk dratt en liten hvit løgn og sagt at "jeg vet ikke noe særlig om deg" slik at jeg hadde fremstått som litt uvitende rundt hans livssituasjon. Mange vil kanskje si at det ikke er så bra å forsøke å starte noe med en løgn, men husk at man må ta vare på seg selv i slike situasjoner med de midlene du har. Gir du uttrykk for at du vet mye om han, vil han raskere anta at du tar kontakt med tanke på arv. Man har lov til å være litt slu selv, særlig når du og din mor ble utsatt for hans behandling. 

Anonymkode: 7d0a5...c52

[Zienna]

Du bør spørre deg seg om hvorfor du ønsker kontakt med en far du ikke kjenner.  Hva forventer du?  Han vet at du eksisterer, så det er en grunn til at han ikke har tatt kontakt med deg.  Moren din var på kjøret, han var gift og hadde familie.  Hva vet du om hva som skjedde?  Ingenting. 

Jeg har opplevd noenlunde det samme.  Det var faren min som kontaktet meg da jeg var blitt voksen.  Han spurte om jeg kunne tenke meg kontakt.  Jeg svarte, at det var greit, hvis det betydde noe for ham.  For meg var det ikke viktig, skrev jeg.  Fortalte at livet mitt alltid hadde vært godt, og at jeg aldri hadde savnet en far.  Du har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet, skrev jeg. 

Siden jeg har vokst opp med en stefar som var min far, i ordets rette forstand, så er det slik det er.  Jeg vet at biologi ikke har noe å si for god og kjærlig relasjon mellom barn og voksen. 

Min biologiske far hadde også meget god økonomi.  Da han døde fikk jeg et brev fra en eller annen offentlig etat.  De skrev at der var ingenting å fordele.  Han og familien hadde ordnet det slik, juridisk,  før han døde  De visste ikke at jeg ville frasagt meg en evt. arv, at de kunne spart seg bryet.  Det min biologiske far eide tilhører hans familie! 

Jeg arvet min stefar, via hans testamente.  Verdier jeg kjente og som han ønsket å gi meg.   Det kjentes riktig. 

Så tenk deg godt om...  Tenk også på at det er mange flere enn bare din far du rammer, om du plutselig dukker opp.  Derfor viktig å spørre seg selv om hva hensikten er.

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Zienna skrev:

Du bør spørre deg seg om hvorfor du ønsker kontakt med en far du ikke kjenner.  Hva forventer du?  Han vet at du eksisterer, så det er en grunn til at han ikke har tatt kontakt med deg.  Moren din var på kjøret, han var gift og hadde familie.  Hva vet du om hva som skjedde?  Ingenting. 

Jeg har opplevd noenlunde det samme.  Det var faren min som kontaktet meg da jeg var blitt voksen.  Han spurte om jeg kunne tenke meg kontakt.  Jeg svarte, at det var greit, hvis det betydde noe for ham.  For meg var det ikke viktig, skrev jeg.  Fortalte at livet mitt alltid hadde vært godt, og at jeg aldri hadde savnet en far.  Du har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet, skrev jeg. 

Siden jeg har vokst opp med en stefar som var min far, i ordets rette forstand, så er det slik det er.  Jeg vet at biologi ikke har noe å si for god og kjærlig relasjon mellom barn og voksen. 

Min biologiske far hadde også meget god økonomi.  Da han døde fikk jeg et brev fra en eller annen offentlig etat.  De skrev at der var ingenting å fordele.  Han og familien hadde ordnet det slik, juridisk,  før han døde  De visste ikke at jeg ville frasagt meg en evt. arv, at de kunne spart seg bryet.  Det min biologiske far eide tilhører hans familie! 

Jeg arvet min stefar, via hans testamente.  Verdier jeg kjente og som han ønsket å gi meg.   Det kjentes riktig. 

Så tenk deg godt om...  Tenk også på at det er mange flere enn bare din far du rammer, om du plutselig dukker opp.  Derfor viktig å spørre seg selv om hva hensikten er.

Er det lov? Trodde ikke det ikke an å gjøre sitt eget barn arveløs, enten foreldre vil det eller ei.

Anonymkode: 13785...08c