Forvirret

[AnonymBruker]

Jeg føler for å dele noen tanker som jeg har båret rundt på en stund, av den enkle grunn at jeg ikke har noen som jeg stoler nok på til å kunne diskutere disse tankene med. Så håper jeg at noen tar seg tid og bryderi med å lese disse ordene og kanskje gi meg noen ord og synspunkter, slik at jeg kan komme videre i (tanke)prosessen.

Jeg er en kvinne i midten av 30 årene som frem til nå utelukkende har hatt heterofile forhold. Likevel, har jeg vært forelsket i mer enn en kvinne, eller i alle fall veldig betatt. Jeg har fra jeg var ganske ung tenkt tanken av at jeg kunne være bifil eller lesbisk, nå tror jeg at jeg kan være bifil. Jeg liker både kvinner og menn, men har aldri hatt noen homofile forhold så jeg vet ikke helt sikkert. Jeg tenner på begge kjønn og har fantasier om begge.

Jeg har dog aldri følt meg helt komfortabel eller helt "lykkelig og forelsket" i tidligere forhold med menn, og er derfor inne på tanken at dette kan være noe av årsaken. Det handler om usikkerhet i forhold til partneren, at jeg ikke har klart å oppnå orgasme ved samleie, og at samleiet i seg selv ikke "gir" meg noe særlig. Misforstå meg rett; når man er glad i sin partner er kos og sex en veldig fin opplevelse, og ikke minst bra forholdet mellom to mennesker. Men altså sex (med menn) i seg selv gir meg ikke så mye. 

For to år siden traff jeg en jente som jeg forelsket meg i, men som jeg ikke klarer å legge bak meg. Vi har ikke kontakt per i dag, men likevel vil ikke disse følelsene forsvinne. Jeg vet ikke om hun liker menn eller kvinner, men jeg er for usikker på meg selv til å spørre. Jeg føler meg vel heller ikke klar til å ta et slikt steg (enda).

Jeg bor på en mindre plass og jeg hører hvordan folk prater, også om såkalte "late bloomers" som jeg mistenker at jeg kan være. Av personlige årsaker og sykdomshistorie føler jeg ikke at jeg vil takle slik behandling fra dem som er rundt. Jeg er vokst opp i en familie med fordommer mot mennesker som er annerledes enn hva de er selv, i min ungdom ble jeg eksempelvis fortalt at om jeg skulle finne meg en likekjønnet ville ingen "ha kommet i bryllupet" eller støttet opp om et slikt forhold. Det har gjort noe med meg, uten tvil, men etter mange tunge og mørke år er jeg endelig mentalt kommet til en plass hvor jeg tenker at dette er faktisk mitt liv, og vil jeg kaste det bort på å leve slik andre ønsker jeg skal leve, eller vil jeg forsøke å gjøre deg jeg vil og å være lykkelig.

Men det er vanskelig. Er det noen her som har lignende opplevelser og tanker, som kanskje kunne dele litt erfaring med meg? Jeg har barn og tenker naturligvis mye på dem i denne situasjonen, det gjør også at jeg "brenner inne" med tankene og følelsene mine, da jeg ikke ønsker at dette skal ramme dem negativt. Jeg føler at det gjør det hele vanskeligere å skulle prøve å feile.

 

 

Anonymkode: 3ecc4...d72