Savner storfamilien, men vil likevel ikke flytte "heim"

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg er fra nordpå. Bor i en by sørpå nå. Vi har to barn. Travel hverdag. Savner storfamilien både for sosiale middager og avlastning, men terskelen for å flytte hjem til en liten plass blir likevel for stor. Noen flere i samme dilemma? Hva valgte dere? Fornøyd eller ikke med valget i etterkant? 

 

Vi er ikke fra samme plass nordpå. 6 timers kjøretur mellom hjemplassene. Så kjøring og avstand blir det uanset..

Anonymkode: e11b1...837

[AnonymBruker]

Vi har flyttet til hjemstedet mitt og angrer. Veldig annerledes å komme "hjem" etter mange år ute. Tenk nøye gjennom det er mitt råd! 

Anonymkode: 81b79...aee

[AnonymBruker]

Vi bodde i Oslo frem til barn nummer to ble født. Hverken mannen min eller jeg er fra Oslo (eller fra Østlandet i det hele tatt). Vi trivdes godt, men følte behovet for å være nærmere familie.

Ettersom jeg er fra en sånn passelig stor by, mens mannen er fra ei bygd med 1.500 innbyggere, var valget enkelt. Så da yngstemann var 6 mnd., flyttet vi. Joda, det er mye ved Oslo vi savner, men samtidig ser jeg hvor stor glede vi har av å bo nært familien. Barna våre forguder besteforeldrene sine (vi bor i min hjemby, men svigers bor "bare" tre timer unna) og vice versa. Dessuten synes jeg det er veldig fint å være nær flere av barndomsvenninnene mine. Nå har vi bodd her noen år, trives godt og mannen min har også funnet seg vel til rette.

Anonymkode: a43f6...9f7

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har flyttet til hjemstedet mitt og angrer. Veldig annerledes å komme "hjem" etter mange år ute. Tenk nøye gjennom det er mitt råd! 

Anonymkode: 81b79...aee

Kan du utdype?

Anonymkode: e11b1...837

[AnonymBruker]

Jeg er også nordfra og bor utenfor Oslo nå. Bodd her i over 20 år. Har fått ny omgangskrets og har det bra, men savnet etter familien forsvinner ikke. Mitt dilemma er at mannen ikke vil flytte... 

Anonymkode: 94721...df5

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du utdype?

Anonymkode: e11b1...837

Jeg skal forsøke. Jeg bodde hjemmefra i over 15 år før jeg flyttet tilbake med familien. Hadde tatt høy utdanning, bodd flere steder rundt om i verden etc. Det føltes litt som at jeg hadde forandret meg, mens verden hadde stått litt stille i hjembygda. Årets høydepunkt var fortsatt den lokale russerevyen, og folk trodde sushi var et nytt band....for å sette det på spissen. Jeg hadde få av mine gamle venner der, og følte at det var veldig vanskelig å komme inn i de etablerte gjengene i bygda. Mulig de syntes jeg var veldig fremmed, og jeg syntes det samme om dem. Bygda var preget av en kultur hvor "alle" drev med en type idrett (det føltes iallefall sånn), og hvis man ikke drev med det, var man liksom ikke innenfor. Jeg hadde rett og slett undervurdert hvor vanskelig det ville være å få ny omgangskrets, og hadde også undervurdert kulturforskjeller innad i Norge. Vil råde deg til å enke på om du har noen venner der som du kan "bygge nettverk" med og kanskje få nye venner gjennom dem igjen, og også tenke på hvilken type liv du ønsker. Jeg har blitt mer kjent med meg selv om mine ønsker, og ser at jeg ikke ønsker et rolig liv på landet. Jeg er rett og slett for glad i det hektiske bylivet!

Anonymkode: 81b79...aee

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mannen min og jeg er fra nordpå. Bor i en by sørpå nå. Vi har to barn. Travel hverdag. Savner storfamilien både for sosiale middager og avlastning, men terskelen for å flytte hjem til en liten plass blir likevel for stor. Noen flere i samme dilemma? Hva valgte dere? Fornøyd eller ikke med valget i etterkant? 

 

Vi er ikke fra samme plass nordpå. 6 timers kjøretur mellom hjemplassene. Så kjøring og avstand blir det uanset..

Anonymkode: e11b1...837

Vi kommer fra små bygder i midt-Norge. Bodde i Oslo i mange år, flyttet til nærmeste litt større sted ift bygda jeg kommer fra da tvillingene var tre år. Da tvillingene var fire år flyttet vi tilbake til Oslo (måtte bli så lenge som ett år, da vi ikke klarte å få barnehageplass utenom hovedopptaket). Mannen min kunne sikkert trivdes godt, men jeg skjønte raskt at jeg aldri kom til å finne meg til rette, selv med en jobb jeg bare kunne drømme om med mine kvalifikasjoner i byen og storfamilien kun et kvarters kjøretur unna. 

Anonymkode: 4d90c...1d8

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi kommer fra små bygder i midt-Norge. Bodde i Oslo i mange år, flyttet til nærmeste litt større sted ift bygda jeg kommer fra da tvillingene var tre år. Da tvillingene var fire år flyttet vi tilbake til Oslo (måtte bli så lenge som ett år, da vi ikke klarte å få barnehageplass utenom hovedopptaket). Mannen min kunne sikkert trivdes godt, men jeg skjønte raskt at jeg aldri kom til å finne meg til rette, selv med en jobb jeg bare kunne drømme om med mine kvalifikasjoner i byen og storfamilien kun et kvarters kjøretur unna. 

Anonymkode: 4d90c...1d8

Hei. Jeg som svarte over, som flyttet tilbake til mitt hjemsted og mistrives. Godt å høre at vi et flere. Kan du si noe om hva som gjorde at du ikke trivdes og hvordan familien taklet at dere flyttet tilbake t Oslo?

Anonymkode: 81b79...aee

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg som svarte over, som flyttet tilbake til mitt hjemsted og mistrives. Godt å høre at vi et flere. Kan du si noe om hva som gjorde at du ikke trivdes og hvordan familien taklet at dere flyttet tilbake t Oslo?

Anonymkode: 81b79...aee

Jeg trodde jeg skulle kveles. Bygda er altfor gjennomsiktig, i tillegg til at fritidstilbudet for voksne er middels talt elendig. Familien min ble skuffet over at barnebarna flyttet så langt bort igjen, men de var ikke overrasket, da de jo kjenner meg godt, og så hvordan jeg blomstret da jeg flyttet ut og til storbyen for å studere. 

Anonymkode: 4d90c...1d8

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trodde jeg skulle kveles. Bygda er altfor gjennomsiktig, i tillegg til at fritidstilbudet for voksne er middels talt elendig. Familien min ble skuffet over at barnebarna flyttet så langt bort igjen, men de var ikke overrasket, da de jo kjenner meg godt, og så hvordan jeg blomstret da jeg flyttet ut og til storbyen for å studere. 

Anonymkode: 4d90c...1d8

Tusen takk for svar! Akkurat sånn jeg føler det. Konstant klump i magen og kjenner med hele meg at dette er feil. Hater å skuffe familien, men har det virkelig ikke bra nå. Savnet bylivet. Her vi bor nå, er alle fornøyd bare naturen er fin, men jeg vil ha folk, butikker, trafikk og alle tilbudene i byen! Flytter nok tilbake.

Anonymkode: 81b79...aee

[AnonymBruker]

Flyttet til en plass med 300(!!) innbyggere da jeg møtte drømmedama som var fra den plassen. Hadde mange fordommer som Oslo-gutt, men trives godt på ordentlig landet  Husker da vi skulle spise middag hos foreldrene henne, forsto jeg ikke ett ord av det de sa

Vi har fått fem barn, som vennene mine synes er galskap, og det er det jo Men ungene våre kan gå og sykle til aktiviteter, går hver dag til skolen og kan være alene ute uten at vi er særlig bekymra. Jeg innrømmer at jeg savner byen litt, men vil aldri flytte tilbake. 

Anonymkode: c6cc4...b13

[AnonymBruker]

Hva sier barna når de etter hvert vokser opp? Hvor vil de være? Hvis de egentlig fikk bestemme?

Anonymkode: e11b1...837

[AnonymBruker]

Vi valgte å bli i "storbyen". Dvs vi flyttet litt ut og kjøpte oss hus  kommer alltid til å savne familien hjemme og det er sårt at datteren min ikke får vokse opp i de samme naturskjønne omgivelser jeg gjorde. Men jeg greier ikke å bo på et lite sted. Føler meg kvalt da.

Anonymkode: f3a70...4f2

[AnonymBruker]

pusher denne her litt da jeg kjenner meg godt igjen.

Ved ferier og høytidsdager som påske, jul og 17. mai er dette ekstra sårt.

Noen flere som har det slik?

Eller er det noen her som har vokst opp langt unna storfamilien og kjent på savnet? Eller motsatt: vokst opp med storfamilien i nærheten uten å være så nært knyttet til dem.

Anonymkode: e11b1...837

[AnonymBruker]

Er en klassisk problemstilling for de som er oppvokst på landet, og som i voksen alder slites mellom tilknytningen til slekta på landet og nåværende liv i byen 

Selv har jeg familien min ikke så langt fra byen, et par timers kjøring så er vi der. Lett å holde kontakten og dra på helgebesøk. Men mannen min er fra en liten bygd langt unna, virkelig på landet i ordets rette forstand. Han har kjent på savnet, men vi har valgt å ikke flytte. Vi har to barn.

Vi har tenkt som så at det viktigste tross alt er å ha en hverdag vi trives med, en relevant jobb vi trives i (dette er litt vanskelig i en liten bygd, da vi har høy utdannelse begge to), og et godt kulturtilbud. Slekt er viktig, men samtidig kan man ikke basere hverdagen sin på dem, heller. De har tross alt sine egne liv. Når man hovedsakelig treffer slekta til jul og påske når folk samles og har fri, så er det lett å tro at det er sånn det vil bli å flytte dit. Men når man først har flyttet, så tror jeg man oppdager at det er helt nødvendig å ha sine egne grunner for å bo der, og kunne fylle sin egen tid.

Vår løsning har vært å kjøpe oss en liten, men trivelig hytte i min manns hjemkommune. Vi har bare hatt den i ett år nå, men det fungerer supert så langt. Vi har et sted som er vårt eget der vi finner roen i ferier, og når vi er der kan vi lett holde kontakten med mannens familie. Ungene får bli kjent med den fantastiske naturen der, og bygger sitt eget forhold til området. Vi skal pakke bilen og kjøre til hytta i morgen, faktisk. Gleder meg til å være der i stillheten og roen, og spise påskemiddag hos svigers, men samtidig vite at jeg skal tilbake til byen og jobben min neste uke  

Anonymkode: 51ddc...3aa

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i savnet etter å komme "heim" til bygda, men får alltid hjemlengsel etter ett lite opphold der. I tillegg er det så gjennomsiktig og får den følelsen av å kveles når man blir der for lenge. Vi har løst det med hyppige og korte besøk, fremfor å bo der fast. 

Anonymkode: 53954...f88

[AnonymBruker]

Jeg har alle de nære vennene mine og familien min i bygda der jeg kommer fra. Mannen kunne godt tenke seg å flytte til bygda, selv om vi bor i byen han er i fra. Jeg vil ikke. Selv om jeg savner venner og familie intens, spesielt nå når vi venter vårt første barn så ser jeg også at det er lite igjen i bygda for min del, bortsett fra det sosiale. Er ikke venneløs her vi bor altså, men de nære vennene mine bor "hjemme". 

Vi vurderer det om noen år da, ser fordelene med å bo på landet i forhold til økonomi, frihet for barnet osv. 

Anonymkode: de212...919

[AnonymBruker]

Hyppige og korte besøk er ikke noe alternativ for oss, da det enten innebærer en flytur som koster litt - eller en 12 timers biltur.

Hvordan løser vi det da?

 

 

Anonymkode: e11b1...837

[Rosalie]

Ei god venninne av meg og mannen flyttet til nærmeste sted med over 5000 innbyggere fra der vi vokste opp da de fikk barn. De mistrives intenst, men ser fordelene med å bo der kontra i Oslo - to minutter med sykkel til barnehagen og ytterligere fire minutter til jobb, og de har enebolig til prisen av en treroms i Oslo utenfor ring 3. I tillegg til at de får helt andre utfordringer yrkesmessig enn de ville gjort i Oslo, hvor de ikke ville kommet til intervju på de stillingene de har. Dessuten har de både foreldre og søsken innen 30 minutters kjøring.

De teller ned til yngstemann er ferdig på grunnskolen, da flytter de til Oslo igjen. Litt trist, tenker jeg. De skal vente i 13 år til før de får leve det livet de helst vil, bare fordi de syns livet er bedre for barna på landet. 

[AnonymBruker]

Vi bor på landet, og kjenner ikke igjen det lettvinte med korte avstander. Vi må kjøre til absolutt alt. Barnas venner, butikken, fritidsaktiviteter, skole, jobb og barnehage. Mye mer tungvint enn i i byen hvor vi hadde alt i gåavstand. Mistrives! 

Anonymkode: 81b79...aee