Uenige om når få barn

[Gjest Anonymous]

Jeg og kjæresten min er totalt uenige om når vi skal begynne å prøve å få barn. Jeg har vært klar i godt over et år, mens han vil vente noen år til.

Vi har vært sammen i snart åtte år, han er 30 og jeg 25. Vet at vi kan få barn i mange år fremover, men har alltid tenkt at jeg vil få de barna jeg skal ha før jeg er 30.

Vi har tatt abort for noen år tilbake, da vi var midt i studier, bodde i forskjellige byer, kort sagt hadde vi ikke mye å tilby et barn da. Jeg har likevel aldri helt slått meg til ro med at vi gjorde det rette den gangen, og derfor synes jeg det er ekstra vanskelig nå når jeg ønsker barn så sterkt og vet at vi kunne hatt en på noen år om vi hadde valgt anderledes.

Jeg vet selvfølgelig at jeg ikke kan presse han til å få barn, men jeg klarer likevel ikke helt akseptere at det er han som skal avgjøre dette alene. For det er jo det han gjør? Jeg mener at så lenge begge vil ha barn, så burde det vel ikke spille så stor rolle for han om det kommer et år eller to tidligere enn han hadde tenkt seg?

Jeg synes heller ikke han har noen "gode" grunner for å vente, annet enn at han ikke er klar. Det er ingenting han skulle ha gjort (som reise/utdannelse etc) før han vil ha barn.

Det kan godt være jeg som er urimelig, men jeg klarer bare ikke helt å skjønne hvorfor han på død å liv må vente et par år. Ikke forstår jeg hvordan jeg skal klare å holde ut heller. Selv om vi ikke snakker så ofte om dette (vil ikke mase på han), så går jeg og tenker på dette hver dag. Noe som selfølgelig gjør meg trist og lei til tider.

Kanskje det er noen som er/har vært i samme situajson som har noen tips for hvordan jeg skal komme meg gjennom dette?

[Nabodama]

Har du tenkt på om han egentlig vil ha barn i det hele tatt?

Kanskje han sier han vil vente for å roe deg ned, utsette "det uunngåelige".

Det er mange menn som ikke vil ha barn, men som lar seg overtale til syvende og sist.

[Gjest Værpesjuk?]

Værpesjuke damer er det mest skremmende en mann kan bli utsatt for. Tipper typen din er vettaskremt nå!

Så et program med Dr. Phil (?) hvor dette ble tatt opp. Det var et ganske vanlig problem. Det viste seg at alt for mange gikk inn i et parforhold på helt feil grunnleggende viktige premisser.

Man fikk et forhold til å fungere, ble sammen osv uten å ha pratet og viktige grunnleggende ting tidlig i forholdet. Dette var ting som:

- Giftemål

- Bosted

- Barn (når, hvor mange, oppdragelse)

- Alderdom

- ...

F.eks så kunne han ønske å gifte seg, mens hun var totalt imot dette allerede før de møttes.

Eller hun hadde sett for seg ett liv i storbyen, med karriere og ett barn etter 35, mens han kunne tenke seg 5 unger og flytte på landet.

Det er klart det ble trøbbel i forholdet når det viste seg at det var full skjæring. Eneste løsningen var et kompromiss, hvor begge ofret omtrent like mye.

Synes du her bør spørre han rett ut hva han tenker om saken. Så forteller du din historie etterpå. Kan hende dere begge får dere en sjokkopplevelse...

[Gjest Anonymous]

Hei, og takk for svar.

Jeg forsøkte ta opp temaet igjen i går, men det virker ikke som han forstår hvor mye dette betyr for meg. Som Nabodama sier så vet jeg jo ikke helt sikkert om han vil ha barn, men han sier at han vil ha senere og jeg har vanskelig for å tro at han kan lyve til meg om noe slikt.

Men vi er ikke kommet nærmere en løsning. Han aner ikke når han vil få lyst på barn (og det kan jeg kanskje ikke forvente at han skal vite heller). Han sa også at han tenker litt sånn at når vi får barn så "slutter livet" på en måte. Jeg er jo ikke så dum at jeg ikke forstår at livet blir totalt forandret når man får barn, men jeg tenker heller at livet begynner når man får barn... Så som dere forstår er ikke dette enkelt å bli enige om.

Hadde et lite håp før jeg snakket med han i går om at jeg kanskje kunne få han til å forstå hvordan jeg har det, og at vi kanskje skulle komme noen vei, men han er så utrolig bestemt på at det ikke er aktuelt å begynne å prøve før han har fått lyst på barn. Det er ikke sikkert det hadde hjulpet meg og visst når vi skulle ha begynt prøving heller, men jeg tror egentlig det hadde vært litt godt. Da kunne jeg forsøkt å slått meg til ro med det istedetfor å gå med uvisshet i kanskje flere år.

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Har det helt jævlig nå hvertfall. Sovet lite i natt, og orket ikke gå på jobb i dag heller. Vi har det så kjempefint sammen ellers,og hadde aldri trodd at dette skulle bli et slikt vanskelig tema i forholdet vårt...

[Gjest Dang]

Det er mange menn som ikke vil ha barn' date=' men som lar seg overtale til syvende og sist.[/quote']

Skremmende...med tanke på at det ikke er snakk om en ny bil eller en ny sofa...Veldig mange jenter som tenker slik...bare jeg pusher litt til nå så gir han seg. Er det virkelig slik dere vil ha barn? Der den ene parten "gir" seg bare for å slippe det konstante maset?

[Gjest Anonymous]

Eller menn som pusher. Det var ihvertfall slik i mtt tilfelle.

[Gjest dang]

Kan sikkert være slike tilfeller også. Men 95% av tilflellende går nok andre veien.

[Gjest Anonymous]

Hadde han sagt at han aldri ville hatt barn, så måtte jeg selfølgelig ha akseptert det, men jeg tror vel da at jeg hadde avsluttet forholdet.

Jeg vil jo ikke ha barn med en mann som ikke vil, men så lenge han sier han vil ha så tror jeg på det. Jeg føler vel ikke at jeg maser på han, men jeg forstår ikke helt hva han venter på...

Er forøvrig enig med deg i at det er skremmende at noen blir presset til å få barn. Men det er jo et valg man tar det også? Det er ingen som kan tvinges til å bli forelder, med mindre man blir lurt da. Skulle man oppleve et slikt press så er det ingen som tvinger en til å fortsette det forholdet.

[Gjest dang]

dere får snakke sammen da og inngår et komprimiss?

Hvis han vil ha barn, så vil han vel ikke før han er klar? og du ville aller helst hatt et barn i går? snakke og planlegg sammen..bare ikke si..jeg vil ha..jeg vi ha..og vil ha nå..det friker ut mannfolk og kan være det skaper problemer mellom dere.

[Gjest Anonymous]

dere får snakke sammen da og inngår et komprimiss?

Hvis han vil ha barn, så vil han vel ikke før han er klar? og du ville aller helst hatt et barn i går? snakke og planlegg sammen..bare ikke si..jeg vil ha..jeg vi ha..og vil ha nå..det friker ut mannfolk og kan være det skaper problemer mellom dere.

Joda, kompromisser er bra det. Men hvordan i all verden inngår man et kompromiss i en slik sak? Han vil jo ikke ha barn før han er klar (naturlig nok), og da er det vel ingenting annet å gjøre enn å vente... Men det er jo det som er så fordømt vanskelig, for ja, jeg ville jo aller helst hatt barn i går.

Og det går jo ikke an å planlegge noe særlig når han ikke vet om det er to eller ti år til han får lyst?

[Gjest dang]

om dere ikke klarer å komme frem til noe sammen. Så får du gå inn i deg selv og se hvor dette forholdet fører deg. Gi deg og han en grense på f.exe 3 år? skjer ikke noe innen den tid, så vurduere du å gå videre. Eller kanskje da har ombestemt deg ang. barn? (ikke at det virker slik da)

Noen bedre råd..kan jeg ikke gi. og det kommer fra en som aldri vil ha barn.

[Gjest Anonymous]

Hei Dang! Og takk for svar igjen. Det var kanskje ikke så dumt det, med å sette en "tidsgrense". Han ville snakke mer om dette i dag, så jeg får ta det opp med han da. Hadde vært greit å få et lite tidsperspektiv ja.

[Blomsterenka]

Det er jo noen som ikke vil ha barn. Det bør man respektere.

Du er bare 25 år, så du har god tid i alle fall. Han er bare 30, og føler seg kanskje for ung til bleieskift og våkenetter og alt det der...

Vet ikke, men kan du ikke være takknemlig for at du er sammen med han, i stedet for å sørge over at du ikke er gravid?

Få dere en katt, eller en hund?

Når du er så ung som du er, synes jeg du kan vente fem år minst, hvis det er det han gjerne vil.

Hvis han ikke vil ha barn, så får du revurdere forholdet, hvis barn er viktig for deg. Men du kan jo havne borti en drittsekk, og få barn... ta livet litt med ro, og ha tålmodighet?

[Gjest Anonymous]

Bare litt kritisk nå: Selv om du "alltid har tenkt" at du vil ha barna dine før du er 30 - det går jo an å revurdere dette ønsket? Selv har jeg forandret tankegang på mange områder gjennom livet, særlig når det gjelder ting jeg tenkte før jeg var 25, liksom.

Skjønner deg jo litt, at du føler deg etablert nok til å få barn og alt. Og det ER fordeler med å få barn tidlig. men det er også fordeler med å vente. Det du bør avklare med kjæresten din er om han vet om han VIL ha barn eller ikke i det hele tatt. Hvis ikke - vel, så får du finne deg en som VIL ha barn (det kan jo også ta litt tid og forsinke ønsket ditt om før 30). Hvis han vil - da klarer du vel å vente litt til?

[Gjest Anonymous]

Bare litt kritisk nå: Selv om du "alltid har tenkt" at du vil ha barna dine før du er 30 - det går jo an å revurdere dette ønsket? Selv har jeg forandret tankegang på mange områder gjennom livet, særlig når det gjelder ting jeg tenkte før jeg var 25, liksom.

Det kom kanskje litt dumt ut, men hadde jeg vært i tvil nå så hadde jeg selfølgelig ventet. Jeg må ikke ha barn før jeg er tredve, men jeg har lyst på barn nå.

Han sier han vil ha, så da stoler jeg på det.

Olga, du får det til å høres så enkelt ut... Jeg vet vel at jeg ikke kan annet enn å vente, og at jeg burde ta vare på den tiden vi har nå istedet. Men det er desverre ikke alltid like lett å skille mellom fornuft og følelser.

Pga allergi blir det nok ikke noe husdyr på oss. Jeg må vel prøve å sette pris på at jeg faktisk er heldig som har en super kjæreste, og forsøke å se alle de positive sidene ved å ikke ha barn...

[Gjest Hjärtat]

Jeg synes ikke det er riktig at han skal holde deg på pinebenken i et ukjent antall år. Da styrer han jo alt. Hvis det er viktig for deg å få barn så får han ta et standpunkt til det. Han har kanskje sagt i flere år at han selv har rett til å bestemme når han vil ha barn, og det er riktig det, - men den retten har jo du også. Ønsker du deg barn nå får han vel se å gjøre noe med det eller komme seg ut døra. Du har jo ventet i mange år allerede.

Når det er sagt, var jeg selv sammen med en mann i 6,5 år som sa at han aldri ville ha barn. Jeg så for meg at jeg ville ha en gang i fremtiden. Det var et stort problem for meg, ikke fordi jeg ville ha med en gang, men fordi jeg tenkte på hvor fælt det ville være å aldri få barn. Han hadde kontrollen over forholdet med dette og det vokste til en stor ting for meg. Senere ble det slutt og jeg ble veldig fort sammen med en ny mann som jeg nå er gift med. Han hadde det derimot slik at han ville ha barn nærmest med en gang. Han hadde også sett for seg at han ville bli pappa før han var 30 år og hadde ikke lenge igjen. Dessuten er han en typisk og trygg familiemann. Jeg ga etter etter kort tid og har nå 2 barn. Jeg er 26 år. Det jeg ikke hadde tenkt på er følgende: I mitt første forhold var barn et veldig stort tema fordi jeg var redd jeg aldri kom til å få det. I dette forholdet tok jeg det som en stor kjærlighetserklæring at han ønsket det og var så sikker etter så kort tid at jeg tenkte "jeg kan jo like godt hoppe i det". Men etterpå,- nå når livet mitt er fylt av hverdagen med å være hjemme med barn, mann på jobb, hver dag er lik, karriere i tusen knas, så tenker jeg på alt jeg ikke fikk gjort når jeg hadde sjansen. Selv om jeg er svært takknemlig for mine nydelige barn er det utrolig mye i livet utenom som jeg gav slipp på. Jeg fikk ikke gjort meg ferdig med noe først, kan du si. Verken karriere, reiser eller drømmer. Så derfor vil jeg si at jeg håper du får de barna du vil ha, men at du føler at når de kommer så har du fått gjort, om ikke alt, så veldig mye av det du har drømt om først.

[Blomsterenka]

Det kom kanskje litt dumt ut, men hadde jeg vært i tvil nå så hadde jeg selfølgelig ventet. Jeg må ikke ha barn før jeg er tredve, men jeg har lyst på barn nå.

Han sier han vil ha, så da stoler jeg på det.

Olga, du får det til å høres så enkelt ut... Jeg vet vel at jeg ikke kan annet enn å vente, og at jeg burde ta vare på den tiden vi har nå istedet. Men det er desverre ikke alltid like lett å skille mellom fornuft og følelser.

Pga allergi blir det nok ikke noe husdyr på oss. Jeg må vel prøve å sette pris på at jeg faktisk er heldig som har en super kjæreste, og forsøke å se alle de positive sidene ved å ikke ha barn...

Du er 25 ja, så jeg ville ventet var jeg deg. At du har sett for deg i "alle år" at du skulle ha barn i tjuefemårsalderen, får du revurdere?

Jeg fikk barn da jeg var bare 21, kun 5 år etter ungdomsskolen, og fikk aldri reist eller gjort det jeg drømte om. Nå er han voksen, og jeg kan endelig "bli ung igjen", men det er søren klype ikke lett å bli ung igjen så lenge etterpå...

[Gjest Anonymous]

Hei igjen, og nok en gang; takk for svar alle sammen!

Vi snakket litt mer om det i går og han foreslo at vi skulle begynne å prøve om to år. :-) Noe jeg absolutt kan leve med. To år er ikke såå lenge, og det kjennes litt lettere når jeg har noe å forholde meg til.