Har jeg mistet broren min ?

[AnonymBruker]

Hei

jeg snakket med broren min på telefon igår. Vi er begge to i 30 årene, og har aldri hatt et nært forhold. Vi har nok hatt en vanskelig oppvekst med alenemor, skilsmisse og fraværende, neglisjerende far. Det har vært lite med emosjonell støtte.

jeg vet jeg var slem mot han som barn, dvs jeg sa stygge ting, men jeg var rundt 8-10 år. Etter dette var vi ikke nære, jeg tenkte vel ikke særlig over det da jeg ikke hadde noe sunt søskenbilde å sammenligne det med. Etter ungdomsårene gikk vi våre veier, jeg studerte utenlands. Kom tilbake og etter en stund i ny jobb og litt færre nære venner, samt en vanskelig periode for meg med kjærlighetssorg og lite nettverk, så forsøkte jeg opprette mer kontakt med han, men han var avvisende, dette såret meg veldig og som reaksjon var jeg vel snurt i kommunikasjonen. Sånn gikk det, frem og tilbake, jeg tok initiativ til mer kontakt, han gjorde ikke dette. 

Det toppet seg når jeg fikk et sammenbrudd og ble deprimert, og da innså jeg vel at forholdet vårt er ganske ødelagt, han vet jeg har hatt det tungt, men har ikke tatt kontakt.

så snakket vi på tlf igår da jeg ville prate ut, da kom alt opp, alt fra barndom til nå, og han sa vi aldri ville ha et nært forhold. Ble veldig lei meg og beklaget så jeg gråt for hvordan jeg var som barn, sa jeg hadde det vondt og ikke mente være sånn, sa jeg ikke visste han følte det slik, han hadde aldri sagt noe til meg om dette frem til nå, og jeg har i mange år lurt på hvorfor han var så kald mot meg. Spurte flere ganger om hva jeg kunne gjøre, men det kom ikke noe konkret svar, bare at det aldri ville bli noe bra mellom oss. Litt som å møte en vegg.

nå føler jeg en liten sorg og tap. Jeg vet ikke hva som skal til for å få broren min tilbake. Det gjør vondt, men det er også en lettelse å få vite alt dette

Anonymkode: 7fd36...53d

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei

jeg snakket med broren min på telefon igår. Vi er begge to i 30 årene, og har aldri hatt et nært forhold. Vi har nok hatt en vanskelig oppvekst med alenemor, skilsmisse og fraværende, neglisjerende far. Det har vært lite med emosjonell støtte.

jeg vet jeg var slem mot han som barn, dvs jeg sa stygge ting, men jeg var rundt 8-10 år. Etter dette var vi ikke nære, jeg tenkte vel ikke særlig over det da jeg ikke hadde noe sunt søskenbilde å sammenligne det med. Etter ungdomsårene gikk vi våre veier, jeg studerte utenlands. Kom tilbake og etter en stund i ny jobb og litt færre nære venner, samt en vanskelig periode for meg med kjærlighetssorg og lite nettverk, så forsøkte jeg opprette mer kontakt med han, men han var avvisende, dette såret meg veldig og som reaksjon var jeg vel snurt i kommunikasjonen. Sånn gikk det, frem og tilbake, jeg tok initiativ til mer kontakt, han gjorde ikke dette. 

Det toppet seg når jeg fikk et sammenbrudd og ble deprimert, og da innså jeg vel at forholdet vårt er ganske ødelagt, han vet jeg har hatt det tungt, men har ikke tatt kontakt.

så snakket vi på tlf igår da jeg ville prate ut, da kom alt opp, alt fra barndom til nå, og han sa vi aldri ville ha et nært forhold. Ble veldig lei meg og beklaget så jeg gråt for hvordan jeg var som barn, sa jeg hadde det vondt og ikke mente være sånn, sa jeg ikke visste han følte det slik, han hadde aldri sagt noe til meg om dette frem til nå, og jeg har i mange år lurt på hvorfor han var så kald mot meg. Spurte flere ganger om hva jeg kunne gjøre, men det kom ikke noe konkret svar, bare at det aldri ville bli noe bra mellom oss. Litt som å møte en vegg.

nå føler jeg en liten sorg og tap. Jeg vet ikke hva som skal til for å få broren min tilbake. Det gjør vondt, men det er også en lettelse å få vite alt dette

Anonymkode: 7fd36...53d

Du tok kontakt fordi du hadde det vanskelig? Bruke han for å føle deg bedre? Han kan ha følt det sånn 

Du var slem,så ikke noe kontakt de årene du hadde det bra. Når du har det dumt så skal du være kompis? Så blir du lei deg for å bli avvist?

Hvordan har broren din hatt det resten av oppveksten? Klarer du se forbi deg selv og se hans side av saken? Kanskje du var hans verste mobber? 

Anonymkode: f3a6b...eb4

[AnonymBruker]

 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du tok kontakt fordi du hadde det vanskelig? Bruke han for å føle deg bedre? Han kan ha følt det sånn 

Du var slem,så ikke noe kontakt de årene du hadde det bra. Når du har det dumt så skal du være kompis? Så blir du lei deg for å bli avvist?

Hvordan har broren din hatt det resten av oppveksten? Klarer du se forbi deg selv og se hans side av saken? Kanskje du var hans verste mobber? 

Anonymkode: f3a6b...eb4

Ts her

ja jeg var sikkert hans værste mobber, og jeg har sagt unnskyld og er utrolig lei for det, men jeg kan ikke endre på fortiden og den jeg var som et barn, bare fortelle han hva jeg føler, er og håper idag.

Og jeg har ikke bare tatt kontakt når jeg har det vanskelig, siden du spør.

jeg har prøvd å nå ut til han Utenom vanskelige perioder også. Har forseslått uttallige ganger enten spise ute eller dra på kino eller gjøre noe. 

Familie skal vel bruke hverandre for støtte, er ikke det normalt? 

Men du tror jeg bare må glemme å prøve mere og anse forholdet som ødelagt?

 

Anonymkode: 7fd36...53d

[Gjest Aragorn II Elessar]

Du fortjener ingen sympati.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ts her

ja jeg var sikkert hans værste mobber, og jeg har sagt unnskyld og er utrolig lei for det, men jeg kan ikke endre på fortiden og den jeg var som et barn, bare fortelle han hva jeg føler, er og håper idag.

Og jeg har ikke bare tatt kontakt når jeg har det vanskelig, siden du spør.

jeg har prøvd å nå ut til han Utenom vanskelige perioder også. Har forseslått uttallige ganger enten spise ute eller dra på kino eller gjøre noe. 

Familie skal vel bruke hverandre for støtte, er ikke det normalt? 

Men du tror jeg bare må glemme å prøve mere og anse forholdet som ødelagt?

 

Anonymkode: 7fd36...53d

Ja det er fint når familie støtter hverandre. Men dette forutsetter at man har et godt forhold og ikke har mobbet den andre. En unnskyldning er vel ikke nok for han.

Anonymkode: bbeef...439

[AnonymBruker]

Søskenforhold bygges gjennom barndommen. Det er det som gjør søskenforhold så spesielt.

Deres forhold ble ikke bygget gjennom barndommen, da blir forholdet deres som et hvilket som helst bekjentskap. Han føler nok ingen større tilknytning til deg enn han føler for sine kollegaer eller naboer. Så ønske om å dra på kino eller dra ut og spise, fordrer at han ønsker å opprette en relasjon til deg. 

Men siden tilknytningen til deg er som for naboene eller kollegaene hans, så er terskelen ganske høy. 

Spør deg selv, hvor mange naboer eller kollegaer pleier du å gå på kino med?

Den tilknytningen man får til hverandre gjennom en oppvekst er det for sent for deg og din bror. Du må som det beste håpe på et vennskapelig forhold bygget opp fra scratch.

Men dette er altså ikke et resultat av du "mobbet" han da du var 8-10 år. Dette skyldes utelukkende det dysfunksjonelle familieforholdet som din mor og far skapte. Ditt manglende forhold til din bror er altså dine foreldres feil.

Anonymkode: 3f6f4...da2

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ts her

ja jeg var sikkert hans værste mobber, og jeg har sagt unnskyld og er utrolig lei for det, men jeg kan ikke endre på fortiden og den jeg var som et barn, bare fortelle han hva jeg føler, er og håper idag.

Og jeg har ikke bare tatt kontakt når jeg har det vanskelig, siden du spør.

jeg har prøvd å nå ut til han Utenom vanskelige perioder også. Har forseslått uttallige ganger enten spise ute eller dra på kino eller gjøre noe. 

Familie skal vel bruke hverandre for støtte, er ikke det normalt? 

Men du tror jeg bare må glemme å prøve mere og anse forholdet som ødelagt?

 

Anonymkode: 7fd36...53d

Det er vel noe med at du ikke har vært tilstedet fra du var 10 år til nå og da.

Har samme med min familie. Vi har ikke kontakt og jeg tenker at om de hadde vist endring i sine væremåter NÅ så hadde jeg ikke vært opphengt i fortid. F.eks har kontakt med en i familien for han har vist lenge at han bryr seg og byr på seg selv. De andre de viser meg bare gang på gang at de er de samme. 

Så det er ikke sikkert han kun dømmer deg for hva du gjorde som 10 åring, men også mye av hva som har vært de siste årene. Herregud. Det har da gått 20 år! Og nå vil du ha kontakt fordi du har det vanskelig. Hadde gjort som han og avvist deg. Du kan ikke miste noe du aldri har hatt.

Anonymkode: f3a6b...eb4

[AnonymBruker]

Moren min sier også at hun ikke kan gjøre noe med fortia. Men hun er på samme måte som hun var da jeg vokste opp. Jeg tenker at han ikke vil ha kontakt med deg fordi han ikke ser noe endring. 

Her nå og virker det som om du har lettere for å unnskylde valgene dine enn å ta innover alt du utsatte han for. Og tror ikke på at det kun var 2 år av livet. 

Anonymkode: f3a6b...eb4

[AnonymBruker]

Ts her. Ja jeg har forsøkt mer aktivt de siste to årene. Men blir avvist. Før dette så forsøkte jeg litt mindre (omtrent 5 år) og som jeg skrev så forstod jeg dårlig hvorfor han avviste meg, og skjønte ikke hvorfor, min reaksjon på det var å fremstå kald og avvisende tilbake så han ville se hvordan det var, mao jeg ble såret og defensiv. Dette fortalte jeg han igår når han sa hva han mente. Men vi har aldri snakket så åpent om dette før nå, og han har kanskje tolket min reaksjon pø ting annerledes. Han sa den oppførselen bare gjorde ting verre. 

Vi har aldri hatt noe god kontakt mye fordi jeg bodde utenlands, studerte og hadde en krevende jobb etter det, vi bodde på forskjellige kanter.

som en som skrev her så ja, jeg tror vi begge er preget av et dysfunksjonell familieforhold. Å snakke om følelser og med hverandre har aldri vært naturlig, vi har aldri lært dette.

jeg er så utrolig trist over dette, og skulle ønske han ville det samme, men jeg innser vel at det kanskje ikke vil løsne seg.

 

Anonymkode: 7fd36...53d

[Gjest Catalina Culès]

Om noen hadde kommet til meg å bedt om unnskyldning etter 20 år, uansett hvem det var, så hadde det vært alt for sent.

[Jordbæra]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Ja jeg har forsøkt mer aktivt de siste to årene. Men blir avvist. Før dette så forsøkte jeg litt mindre (omtrent 5 år) og som jeg skrev så forstod jeg dårlig hvorfor han avviste meg, og skjønte ikke hvorfor, min reaksjon på det var å fremstå kald og avvisende tilbake så han ville se hvordan det var, mao jeg ble såret og defensiv. Dette fortalte jeg han igår når han sa hva han mente. Men vi har aldri snakket så åpent om dette før nå, og han har kanskje tolket min reaksjon pø ting annerledes. Han sa den oppførselen bare gjorde ting verre. 

Vi har aldri hatt noe god kontakt mye fordi jeg bodde utenlands, studerte og hadde en krevende jobb etter det, vi bodde på forskjellige kanter.

som en som skrev her så ja, jeg tror vi begge er preget av et dysfunksjonell familieforhold. Å snakke om følelser og med hverandre har aldri vært naturlig, vi har aldri lært dette.

jeg er så utrolig trist over dette, og skulle ønske han ville det samme, men jeg innser vel at det kanskje ikke vil løsne seg.

 

Anonymkode: 7fd36...53d

Min søster var stygg med meg hele oppveksten, likevel var det hun som sa til meg at hun ikke så på meg som noen venn. Man må bare godta det. 

[Gjest Froning]

16 minutter siden, Loki Laufeyson skrev:

Om noen hadde kommet til meg å bedt om unnskyldning etter 20 år, uansett hvem det var, så hadde det vært alt for sent.

Herregud..

TS var åtte år... 

[cmd]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

nå føler jeg en liten sorg og tap. Jeg vet ikke hva som skal til for å få broren min tilbake. Det gjør vondt, men det er også en lettelse å få vite alt dette

 

Nå har du forklart og bedt om unnskyldning.

Det er ikke mer du kan gjøre. For ditt beste kan du håpe at han vil ta deg med åpnearmer og godt søskenforhold.

 

[AnonymBruker]

Jeg synes din bror er barnslig og ego, men dere er kansje litt lost case også. Jeg og mine søsken har det på samme måten, skilsmisser, konflikter osv. etter dødsfallet til mamma så ble det sagt flere stygge ting som gjør at jeg sliter med å ta kontakt. På mitt mest sårbare ble det sagt at jeg ikke sørget, og sånt ble slengt rundt. Skikkelige stygge greier som jeg sliter med å glemme. Men så er det familie da..

 

Anonymkode: 51bf9...f87

[AnonymBruker]

Jeg og min bror hadde lignende forhold da vi vokste opp. Han var storebroren min, og var ofte slem/ekkel med meg. Vi gjorde aldri noe sammen, bodde bare under samme tak. Da jeg var 10, og han var 14 skilte foreldrene våre seg, og han flyttet til pappa og jeg ble igjen og bodde med mamma(med stor avstand). Alikavel ordnet dette seg gradvis da vi ble voksne(når jeg var mellom 22-25 år), og nå har vi et bedre forhold enn noen gang. Jeg bryr meg faktisk lite om hvordan han behandlet meg når vi vokste opp, han var jo bare et barn. Og han viser jo nå at han bryr seg og er der som en bror. Synes det er rart at broren din ikke vil prøve engang.... 

Anonymkode: e7336...119

[AnonymBruker]

Noen ganger er det til det beste, selv om det ikke føles sånn nå. Og noen ganger kan det gå over, det må bare gå mer tid. 

Jeg har selv et ikke-forhold til min bror, mye på grunn av at vi har svært ulike versjoner av vår oppvekst. Han har fortrengt alt og mener det ikke skjedde. Han liker meg rett og slett ikke, og jeg vet ikke om jeg liker ham noe særlig, heller. 

Hvorfor ønsker du kontakt? Kun fordi han er din bror, eller har gan potensiale til å være noe positivt i livet ditt?

Anonymkode: 3b163...be2

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg snakket med en god venninne i dag. Jeg gråt. Og det kom vel frem til at jeg tar en pause og trekker meg tilbake fra situasjonen. Jeg kommer ikke til å ta mere kontakt, da jeg bare blir såret og lei meg med stadige avvisninger. Det er vondt å innse, men ja nå har jeg sagt og beklaget alt jeg hadde på hjertet. Ballen er i hans hender nå.

kanskje den forblir der. Men jeg kan ikke prøve mere.  han får ta kontakt hvis han vil.

det som er vanskelig for meg er overfladiske forhold, jeg er ganske ukomfortabel med sånt. Det gjør faktisk så vondt at jeg tror jeg hadde gjort ganske mye for å unngå det. :/ Da tenker jeg spesielt på tradisjonelle høytider som f eks jul. Jeg har jo ikke sett han ellers verken nyttår, 17.mai og bursdager på lenge uansett.

 

Anonymkode: 7fd36...53d

[AnonymBruker]

Takk for at du lagde denne tråden. Har en bror jeg krangler mye med; mest fordi han aldri tar noe seriøst og hele tiden skal kødde i seriøse situasjoner.

Skal sørge for at vi aldri får et dårlig forhold! 

Ps, du fortjener ikke sympati. Du virker arrogant og egoistisk. Ikke rart broren din har avvist deg, du tenker bare på deg og dine følelser.

Anonymkode: c638a...3dd

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du lagde denne tråden. Har en bror jeg krangler mye med; mest fordi han aldri tar noe seriøst og hele tiden skal kødde i seriøse situasjoner.

Skal sørge for at vi aldri får et dårlig forhold! 

Ps, du fortjener ikke sympati. Du virker arrogant og egoistisk. Ikke rart broren din har avvist deg, du tenker bare på deg og dine følelser.

Anonymkode: c638a...3dd

Ts her.

Veldig informativt å se folks reaksjoner. Jeg innser nå at det er ganske tapt det forholdet mitt til broren min. Igjen, jeg var barn og vi kommer fra en dysfunksjonell familie.

Men takk for at du er så flink til å sparke folk som er nede, jeg har det vondt nok som det er.

Anonymkode: 7fd36...53d

[AnonymBruker]

Det finnes mange eksempler på søsken som er adoptert bort til hver sin familie og i voksen alder finner frem til hverandre. Som regel blir forholdet deres bare vennskapelig og ikke søskenaktig, rett og slett fordi de ikke har vokst opp sammen og ikke fått knyttet bånd som barn.

Familieforholdene du og din bror vokste opp i kan sikkert sammenlignes med to personer som har vokst opp under samme tak, men likevel ikke opparbeidet seg tilknytningen til søsken. Og når det ikke skjer i barndommen er det rett og slett for sent. 

Da er det vennskap mellom to voksne som er det beste man kan oppnå. Og mange har nok venner fra før og trenger ikke nye, i alle fall ikke i voksen alder.

Anonymkode: aece6...78c