Gode og dårlige psykologer

[AnonymBruker]

Har du på noe tidspunkt i livet vært i kontakt med psykiatrien? I så fall vil jeg gjerne høre om dine erfaringer. Tenker på alt fra psykologer, psykiatriske sykepleiere til sosionomer.

Anonymkode: b3c21...676

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg, veldig mange også. Hva er det du vil høre?
Kan ta et kort referat:
Psykolog hos BUP - husker svært lite, likte ikke personen sluttet.
Psykriatisk sykepleier i regi av BUP - var helt greit, fikk ikke noe særlig hjelp, men kom meg gjennom vgs ved å få støtte og gode ord.
Psykiater DPS - utrolig flink, lyttet på meg, hjalp meg med det jeg lurte på, fikk orden på tankene. Fikk meg til å delta i gruppefysioterapi for folk med angst samt vanlig fysioterapi, etter 9 måneder var jeg erklært helt frisk.
Psykolog DPS - 3 år etter, fikk kraftig tilbakefall, mye fokus på mindfullness og meditasjon, god å snakke med, fikk satt meg på antidepresseiva, fikk det litt bedre, sluttet med medisiner, psykologen sluttet og jeg falt tilbake til angsthelvette.
Psykiatrisk sykepleier - bare tull og vås, bortkastet tid, ikke kompetent i det hele tatt. Fikk meg til å starte i gruppeterapi for folk med angst, ble sykere og svært skremt av å være med i gruppetimene, folk var helt ekstreme der. Så nektet å gå tl slutt. Fikk beskjed om at det ikke var noe mer hjelp å få hos DPS, de kunne ikke hjelpe meg med min problematikk, så ble dermed sluttvurdert og sendt til fastlege med epikrise og skulle henvises til det private.
Psykiater i set private - fokus på kognitiv terapi, funker vel helt greit, har gode og dårlige perioder, går her per dags dato og skal det i lang tid fremover.
Psykiater i spesialfelt i regi av sykehuset - skal start opp hos psykiater der nå snart, det er for å takle et tungt sykdomdsforløp som denne psykiateren er spesialist på. Noe som forhåpentligvis tar knekken på mine psykiske problemer for godt!

Noe mer du vil vite?

Anonymkode: 55f2c...0f2

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du på noe tidspunkt i livet vært i kontakt med psykiatrien? I så fall vil jeg gjerne høre om dine erfaringer. Tenker på alt fra psykologer, psykiatriske sykepleiere til sosionomer.

Anonymkode: b3c21...676

Privat psykolog: svært kompetent, fikk fort tillit til henne fordi hun var både varm, menneskelig og svært kunnskapsrik. Det hjalp meg masse og jeg stolte på henne. 

Dps-psykolog: kompetent, iskald, lite fleksibel, fikk ingen tillit men god formell utredning. 

Dps sengepost: grusomt. Ingen tillit til noen som helst og ble gjentatte ganger behandlet fullstendig uverdig og grusomt. Det ble alle der Overvekten av sykepleierne er noen ekle maktsyke kunnskapløse fi___er av noen sladrekjerringer som ikke duger til noe annet enn maktovergrep, psykisk torturering av pasienter og diverse oppgulp om mat, trening og strikking. Psykiater/psykologer var stort sett bare formalitet i form av inn- og utskrivingssamtale. Sosionomer ved dps er derimot gull verdt og flinke. Samt det fantes noen få  enkeltunntak av sykepleierbermen som genuint brydde seg med store, store hjerter. De pleierne og sosinom var viktige. 

Psykiatriske sykepleier (kommunalt): bortkastet tid. De skal prate, drikke kaffi og ber deg gå tur så blir alt så bra. 

 

Anonymkode: f31df...1a0

[Monstrum]

BUP - lenge siden, husker lite, var veldig syk, fortrengte mye
VOP - Hjalp meg å få orden på en del tanker og problemer, fikk satt riktige diagnoser, så jeg fikk medisinsk hjelp og kunne jobbe mer målrettet med problematikken min Ellers var hun veldig opptatt av mindfullness av typen "forestill deg at du er ett løvblad som flyter nedover en elv..." Funker sikkert for noen, men overhodet ikke for meg.
Diagnosegruppe: Taklet ikke gruppelederne, jeg opplevde de som ufine og veldig firkanta. "Dette hjelper" .. "Øh, men hjelper det for alle? Jeg har dårlige erfaringer med det"  "Vel, det er det som hjelper, slike negative ord kan du holde for deg selv"  Sluttet i gruppa.
Flyttet, da ble det:
Psykiatrisk sykepleier - Null kjemi, tok seg overhodet ikke tid til å bli kjent med meg, gikk rett på ting, og alt var veldig "textbook"
Psykolog DPS - Kjempegod kjemi, vi jobbet ikke så mye konkret, men mer med det generelle tankemønsteret mitt, selvitllit osv. Ble gravid og sluttet.
Psykiatrisk sykepleir i regi av DPS - Funket kjempegodt! Relativt nyutdannet lege som spesialiserte seg på psykologi. Hyggelig, lett å snakke med, kunnskapsrik, kom med forslag men respekterte det dersom det var noe jeg ikke var klar for. Hun sluttet etterhvert for å begynne som fastlege i nabokommunen. Jeg byttet fastlege så jeg fikk henne Hatt tett oppfølging, så jeg har ikke hatt behov for nye behandlere, bortsett fra en jeg går til nå, men det er utelukkende medisinsk oppfølging.
Medisinsk behandler - Veldig proff, og veldig formell. Utenlandsk, snakker godt norsk, men veldig fort. Må konsentrere meg for å få med meg alt. Minner meg litt om Sheldon Cooper i både utseende og væremåte

[AnonymBruker]

Det er gode enkeltmennesker som jobber i psykiatrien som prøver å gjøre sitt beste, men som system og måten man vurderer og forstår mennesker på er det begredelig. Det første møtet med dem ble skjebnesvangert pga av feilbehandling og null forståelse. Det var vel egentlig ingen behandling i det hele tatt, men piller manglet det ikke på. Jeg er bitter for at de som fagfolk ikke skjønte og ga blanke. Unner ingen andre de samme opplevelsene. Heldigvis fikk jeg hjelp utenfor dette systemet av noen som skjønte. 

Anonymkode: 65754...4c3

[Gjest WeirdAlien]

Min forrige psykolog var vanskelig å snakke med fordi han aldri sa noe som helst og ventet bare på at jeg skulle snakke. Jeg klarte etterhvert ikke å snakke med ham i det hele tatt. I tillegg prøvde jeg å åpne meg om noe som var veldig vondt å snakke om, og da kom han med en vittig/fleipete kommentar. Jeg tviler på at han mente det vondt, men han virket litt korttenkt og... rett og slett litt dum i mine øyne etter det.

Jeg følte han var en dårlig psykolog for meg på grunn av dette, men det kan hende han kunne sakene sine godt og var en god psykolog for andre. Uansett fikk jeg lite ut av å ha ham, så jeg sluttet å gå til ham og venter nå på ny. 

Endret 3. mars 2017 av WeirdAlien

[Nøste~]

Ehh JA mange DÅRLIGE psykologer der ute, fatter ikke hva som feiler dem og hvordan de fikk jobben. De må ha snakket seg til det for et er de veldig flinke til. Psykolog på helsestasjon for barn og unge som bare klarte å stille veldig merkelige spørsmål som gjorde meg irritert. Privat psykolog som tenkte mer på pengene enn meg. Psyikiater på DPS som jeg trodde i begynnelsen faktisk var flink fordi han hadde et svar med en gang, men da det var overstått kunne jeg se grådigheten i øynene hans da han ville klistre en eller annen personlighetsforstyrrelse på meg, men jeg nektet og kom meg unna det stedet for godt. Jeg er nemlig ikke dum. 

[dillyduzit]

Det hele var veldig kleint, rett og slett. "Ja hvor mye har du spist i dag, og hvordan føler du deg?" Samtalene handlet om én ting, som overhodet ikke hadde noe med "hoved" diagnosen å gjøre, og hvorfor jeg var der i første omgang. Ble fortalt at jeg var på bedringens vei og vips, der var jeg ferdig. 

3 år siden, hvor er jeg i dag? Like sjuk som før. Ingen av legene tok meg seriøst (trodde det å gå ned 15kg på en mnd og forsette i den spiralen skulle være seriøst nok, i tillegg til suicidale tanker) men neida. 

Heldigvis traff søsteren min på en god lege og en meget dyktig psykolog som forstod med en gang hva problemet var, og hvordan det kunne bli bedre. Hun ble også satt i "Raskere tilbake" tiltak, det ble ikke jeg. 

[AnonymBruker]

Jeg ble henvist til psykolog via legen da jeg slet med en tung depresjon. Jeg trodde det var pga arbeidsmiljøet, men har i ettertid innsett at det nok hadde andre grunner også, selv om psykologen min nektet å ta opp disse(!!). Uansett, psykologen jeg kom til var rimelig nyutdanna og hele opplegget bestod i at jeg skulle komme inn en gang i uka eller to og svare på spørsmål fra et spørreskjema og holde en veldig rigid samtale. Dette fordi jeg hadde krav på en diagnose, kunne hun stolt fortelle meg. Vi hadde elendig kjemi, og jeg følte meg aldri trygg eller komfortabel, snarere tvert om. Også skulle jeg likesom sitte der og brette ut om selvmordtankene mine og nummenheten, hvor verdiløst livet mitt var... jeg sluttet å gå etter et par mnd, sa opp jobben, slo opp med kjæresten og var selvdestruktiv i en periode før jeg til slutt kom meg ut av det på egen hånd.

Psykologer er bare mennesker, og det må nok klaffe. Dessuten er det ikke alle som er egnet til å bli psykolog selv om de har karakterene til å komme inn på profesjonsstudiet. Jeg vet om en del som har studert psykologi og som kanskje gjorde det for å finne ut av hva de feiler og ikke bare fordi de vil hjelpe andre.

Anonymkode: 8a5df...85f

[AnonymBruker]

Jeg fikk ingenting ut av samtaler med min psykolog, fordi det var stort sett bare meg som snakket og han skrev ned alt jeg sa i en notatbok (føltes ut som om han skrev en diktat, fikk ikke noe kontakt med ham), for så å lese et sammendrag av det jeg sa da jeg kom neste gang. Et par ganger var jeg i skikkelig dårlig form og bare satt der stille, så han ba meg om å gå hjem og komme forberedt(!!!) neste gang. Han mente jeg skulle vite på forhånd hva jeg ville snakke om. Tror ikke det er normalt å sende pasienter hjem etter 20 minutter når en terapitime varer i 45 minutter, bare fordi de er deprimerte, har ikke energi og vet ikke hva de skal snakke om. Jeg er ikke norsk og fikk servert et par "vitser" om min etnisitet, men det siste dråpet var da han ikke klarte å huske hvilket land jeg kommer fra (etter at vi har hatt flere terapitimer), gjettet fra tredje forsøk og så gangske fornøyd ut at han trengte bare tre liksom..Han husket aldri hva jeg sa, så samtaler kunne gå sånn:

Første samtale. Han: "Bruker du noen medisiner?". Jeg: "Ja, jeg bruker det og det"

Andre samtale. Han: "Bruker du noen medisiner?". Jeg: "....ja, bruker det og det"

Tredje samtale. Han: "Hvis du føler deg så dårlig, kanskje du bør begynne å bruke medisiner?". Jeg: ""

Mye mer hjelpsom å snakke med nabokjerringa enn sånne "spesialister"

Anonymkode: 6c11b...29d

[AnonymBruker]

Har vært inn og ut av psykiatriske sykehus, fått 7 diagnoser, fått elendige råd av psykologer og psykiatere. Den eneste kompetente jeg har møtt var en svensk psykiater. Han var genial.

Ellers kan unge, nyutdannede psykologjenter ta seg en bolle. Totalt ubrukelige for tilfeller som faller utenom normen. 

Anonymkode: cae74...1ea

[AnonymBruker]

Første var et dumt nek som alltid skulle ha meg til å gråte, han så nesten glad ut da moren min var med og begynte gråte (jeg var 15). Jeg begynte aldri å gråte og han hadde ingenting nyttig å komme med

Andre psykologen var en ok person, men fikk ingenting ut av psykologtimene. Var da ca 25. Hadde samtaler om ting jeg ikke brydde meg om og det var som å ha en normal samtale med en normal person, egentlig.

Anonymkode: 2c71d...b0b

[AnonymBruker]

På legevakten: en psykolog som var mest opptatt av om jeg spiste fisk. En annen psykolog som kom med totalt feilinformasjon ang medisiner, og var veldig påståelig på dette. 

Anonymkode: e4211...2dc

[AnonymBruker]

Har også veldig dårlig erfaring med psykomotorisk fysioterapeut. Hun tok rollen som psykolog, på en veldig destruktiv måte ved at hun helte mer bensin på bålet enn å dempe problemene.

Anonymkode: e4211...2dc

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har vært inn og ut av psykiatriske sykehus, fått 7 diagnoser, fått elendige råd av psykologer og psykiatere. Den eneste kompetente jeg har møtt var en svensk psykiater. Han var genial.

Ellers kan unge, nyutdannede psykologjenter ta seg en bolle. Totalt ubrukelige for tilfeller som faller utenom normen. 

Anonymkode: cae74...1ea

Hmm, det var interessant. Fint om du kunne si litt mer om hvorfor akkurat de er ubrukelige? 

Anonymkode: 380dc...d04

[AnonymBruker]

Har gått til offentlig psykolog i 2 år nå. 

Synes han er flink sånn rent faglig sett. Han er høflig og kan le, og vi har kjemi. Men mangler litt av den varmen og omsorgen, som jeg tenker det ikke er alle behandlede som innehar. Han jeg har nå synes jeg heller ikke er like flink til å komme med råd, han sitter mest og lytter. Jeg må bestandig spørre han. Også er han litt sånn stiv, og kan være litt firkanta.

Har lyst til å bytte psykolog, vil gjerne ha en kvinne  

Lykke til med å finne en god behandler!

Anonymkode: 0251e...f2c

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hmm, det var interessant. Fint om du kunne si litt mer om hvorfor akkurat de er ubrukelige? 

Anonymkode: 380dc...d04

Ofte møtte jeg jenter som ville være psykolog, og som har drømt om det lenge, men som manglet gode analytiske evner. De ville bli psykologer fordi det gir status, og hun tror hun er flink psykolog fordi hun snakker med venninner og hjelper de. 

Ofte kunne jeg snakke om ting som ga de ubehag, og da ble de passiv-aggressive. De klarte ikke skille følelser fra fakta. De klarte ikke holde seg objektive. 

De fulgte bare prosedyrer og skjema, og klarte ikke bruke intuisjon for å prøve avdekke ting. De prøvde ikke stille gode spørsmål for å grave i mitt sinn. Jeg derimot brukte mye av tiden på å snakke om hvordan jeg oppfattet verden, men de evnet ikke ta tak i de underliggende årsakene. Ofte ble jeg beskylt for å være kvinnehater, når jeg åpenlyst stilte forskjellige legitime kritiske spørsmål.

Alt i alt unngår jeg alt av kvinnfolk i helsevesenet. Har møtt nok av ubrukelige psykologer, psykiatere, psykiatrisk sykepleiere osv. De går på autopilot. Takk, men nei takk.

Anonymkode: cae74...1ea

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

åpenlyst stilte forskjellige legitime kritiske spørsmål.

Å stille kritiske spørsmål er som å stemple seg selv som et problem og man ender opp en en diagnose fortere en man får blunket. 

Anonymkode: 65754...4c3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Å stille kritiske spørsmål er som å stemple seg selv som et problem og man ender opp en en diagnose fortere en man får blunket. 

Anonymkode: 65754...4c3

Preach.

Psykiatrien er forøvrig ikek basert på å helbrede folk. Fuck psykiatrien

Anonymkode: cae74...1ea

[Gjest Daryl Dixon]

Ble vurdert av psykiater da jeg var innlagt etter å ha blitt skutt og hardt skadet. Og så dumpet av kjæresten min. Var egentlig ikke interessert i å snakke med en psykiater, men ble til slutt fortalt at det måtte jeg bare. Men fikk god tillit til henne faktisk. Og så klart ble jeg diagosert med depresjon, jeg var ganske langt nede. Hun gikk ut i en kort permisjon og en annen tok over og skulle medisinere meg. Fikk mediniser som ga meg hallusinasjoner og jeg plukket ut CVK, arteriekranen og røsket ut kateteret, og da måtte de stroppe fast armene mine til hallusinasjonen ga seg. Hadde fått antipsykotikum og ikke antidepresiva. Vistnok var det en feil, og jeg nektet å ta noe før hun var tilbake og overbeviste meg om å prøve. Da gikk det greit selv om det ikke hadde veldig effekt. Men det å bli feilmedisinerte og så bundet fast var helt jævlig. 

Var et par ganger inne på legevakta med angstanfall etter utskrivelse og da ble jeg møtt av veldig flinke og dyktige folk fra psykiatrien, men husker ikke om dette var psykolog, psykiater eller psykiatrisk sykepleier.. Men ble I allefall møtt på en god måte og ivaretatt. 

Fikk kreft etter dette og da valgte jeg heller samtaler/møte med kreftsykepleier. Det syntes jeg ga meg mer enn psykolog. Har hatt litt "både og" erfaring med psykiatrien.