Forskjellsbehandling

[AnonymBruker]

Hva føler du er det verste med å være flere i søskenflokken? Er du yngst eller eldst, og hva utmerker seg for deg?

Selv kjenner jeg på å være yngst i en stor søskenflokk som belastende. Jeg har et innmari godt forhold til faren min og har blitt skjemt bort mer enn de andre, ikke kun materalistisk men vi har et mye bedre forhold enn han har til de andre barna sine. Vi er alle voksne den dag i dag, men jeg føler jeg fortsatt blir straffa for det. Jeg er ingen bortskjemt drittunge, men faren min og jeg har alltid vært gode venner, han har stilt opp i alle mulige situasjoner og jeg vil si han er verdens beste pappa. Jeg synes også det er synd de andre søskna mine ikke får oppleve det på samme måte og kan se det er blitt en del forskjellsbehandling. Men jeg kan ikke ta ansvar for det og det begynner å bli slitsomt å fortsatt bli "straffa" for det. Jeg merker på undertonen deres at de er såra og sjalu, det er vanskelig å opprettholde en god relasjon.

Fler som har det sånn, eventuelt noen som har yngre søsken de føler har fått mer oppmerksomhet og omsorg - hvordan er det for dere?

Anonymkode: aef35...e7c

[AnonymBruker]

Jeg er eldst i søskenflokken. Pappa ''forlot'' mamma og meg da jeg bare var 40 dager gammel (han forlot oss av praktiske årsaker).  Uansett, jeg tror ikke jeg tok mye skade av å ikke ha pappen min i livet mitt de to første årene, jeg hadde en hel haug med slektninger som mer enn gjerne hjalp min mor. Da pappa kom tilbake da jeg var 2 år, så var han utrolig streng mot meg fordi jeg hadde blitt en bortskjemt drittunge pga. alle slektningene som ''forgudet'' meg og gitt meg alt jeg ville ha. Han ville fikse på dette og ble da den store stygge ulven - Aka fikk jeg aldri et godt forhold med pappa da jeg var ei lita jente. Selvom jeg er førstefødte var jeg aldri pappas lille prinsesse, og det vil jeg heller aldri bli. Syns det er trist at jeg som var pappas første barn aldri fikk oppleve noe særlig næret... Virker kanskje barnslig, men når jeg ser far-datter videoer tennker jeg på det jeg aldri fikk og aldri kan få. Min far hr alltid vært svært streng mot meg, mye strengere enn har er med mine mindre søsken. 

Min bror som er den eneste gutten i søskenflokken har godt forhold til pappa. Pappa gjør alt for han og forsvarer han i alle konflikter som oppstår i familien. Min lillesøster er pappas lille prinsesse og pappa gjør alt for henne også. Kjefter ikke på langt nær like mye på henne slik som han kjeftet på meg da jeg var på samme alder. 

Kan ærlig si jeg er sjalu fordi mine søsken har så godt forhold til pappa. Mine venninner snakker ofte om at de er ''pappas lille prinsesse'' og jeg sitter ofte der ukomfortabel og tenker på hvor lite nære pappa og jeg er... Pappa sier han ikke forskjellsbehandler og aldri vil gjøre det, men jeg ser jo at han ikke snakker sant... 

Anonymkode: 3cb42...f06

[AnonymBruker]

Jeg er eldst i flokken på 4, hvor de andre er mine halvsøsken men hverandres helsøsken. .

Det verste er hvor vondt det er at vår felles far er der for de andre på så veldig mange måter han ikke var der for meg da jeg var yngre. Han stiller opp på alt mulig og har blitt et skikkelig familiemenneske. Jeg, på den andre siden, sitter igjen med følelsen av å ha blitt mye nedprioritert og å ikke være bra nok. 

Forholdet oss søsken i mellom er veldig godt til tross for aldersforskjellen mellom dem og meg, og jeg har aldri vært bitter på noen som helst måte for at de eksisterer - bare så det er klart. 

Anonymkode: a92f0...f61