Når man er det siste søskenet som får barn...

[AnonymBruker]

Det er noe som jeg har tenkt på en stund, og som irrasjonelt nok (?) plager meg litt. Både kjæresten og jeg har flere søsken, og alle har barn (i alder 12 til 1). Ingen av oss har egne barn, så vi har vært "supertante" og "superonkel" til hver vår ungeflokk - jeg forguder mine og jeg vet at han forguder sine. Vi reiser "halve landet" for å komme på besøk, tar med ungene på morsomme aktiviteter, sitter barnevakt, og virkelig prioriterer å være sammen med dem - fordi de betyr mye for oss. 

Men hva når/hvis vi får barn? Jeg er litt redd for at fordi vi er de siste, så er det ingen som kommer til å komme løpende til og er entusiastiske... Fordi de allerede selv har egne barn, så da vil ikke våre være så interessante? Jeg har liksom dette kjipe bildet i hodet av at når vi får vårt barn en gang i fremtida, så er alle for opptatt med sitt og sine til å gjøre disse tingene som vi har gjort... Jeg tror ikke at jeg og typen er så mye bedre personer enn søsknene våre, jeg bare lurer på om noe endrer seg når man har egne barn... 

Er jeg helt på tur? Bekymrer jeg meg helt unødvendig her? Noen som har noen erfaringer å dele? 

 

Anonymkode: 80128...946

[AnonymBruker]

Jeg var ei slik supertante du beskriver, jeg og etterhvert samboeren min var barnevakt, tok med barna på turer, kom på fotballkamper, brukte tusenvis på å besøke dem da jeg var student (måtte ta fly). 

Nå har jeg fått egne barn og jeg må vel si meg ganske skuffet. Interessen og engasjementet er milevis unna det jeg har for deres barn. Skjønner at de har dårligere tid enn hva ei barnløs tante hadde, men når min bror m/familie er på besøk hos foreldrene våre ei helg og ikke tar seg tid til et lite besøk blir jeg skuffa. Han bor en 5 timers biltur unna her.

Anonymkode: b5dae...e38

[AnonymBruker]

Du har nok helt rett i tankegangen din.

Anonymkode: e4e25...c68

[Arkana]

Det er forståelig at når man selv er barnløs har man bedre tid til tantebarna enn når man selv har barn. Vi er blandt de som er sist ute i mannens familie og jeg merker jo at vi brukte veldig mye mer tid med og penger på våre nevøer og nieser enn deres foreldre gjør med våre nå. De bor langt unna oss og vi besøkte dem langt oftere da enn de besøker oss nå. Det er litt synd, jeg kjenner på det, men sånn er det bare. 

På min side er vi derimot først ute. Vi har fått de barna vi skal ha mens broren min ikke har noen. Han er superonkel som barna forguder. Jeg gleder meg til han også får barn (og er bittelitt lei meg for at det blir såpass stort avstand mellom dem at de nesten må bli voksne før de får noe forhold sammen) og til å sitte barnevakt og ta dem med på ting. Da har vi store barn og kan låne deres små og mimre om hvordan det var og nyte den koselige og hyggelige biten og ikke tenke på oppdragerbiten eller søvnløse netter.

Man kan jo ikke vite hvordan dine søsken vil reagere, men det er altså ikke automatisk slik at man ikke ønsker å investere tid i sine nevøer og nieser fordi man selv har barn.

[Skogsprinsessa]

Jeg har barn, og broren min har ikke. Han er en sånn superonkel som du beskriver. Og jeg tenker ofte på, at desverre, det vil nok ikke bli på samme måte når han får barn... 

 

[yabbadoo]

Det kan være motsatt også  jeg har ikke "egne" tantebarn, men samboer har. Jeg har fått mer interesse for nevøene etter at vi fikk egne barn, fordi jeg setter mer pris på barn generelt. 

Vår gutt har en tante som var supertante for den første nevøen, så fikk hun et eget barn, men hun er fremdeles super. Strikker og leker og viser mye interesse for alle nevøene. 

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med engasjerte tanter og onkler. I mangel på egne nieser og nevøer, tar jeg på meg tanterollen for de yngste søskenbarna mine. Det er omtrent samme aldersforskjell mellom meg og disse som det er mellom meg og foreldrene deres. På mange måter får dermed søskenbarna mine dobbelt opp. De har flere søskenbarn som engasjerer seg, og tantene og onklene deres finner også på mye gøy.

Anonymkode: 92b4c...af2

[AnonymBruker]

Ja, det er slik. Beklager... jeg var førstemann i søskenflokken som fikk barn. jeg har rett og slett ikke overskudd eller anledning til å gjengjelde besøkene nå som hun har fått barn selv. Jeg har to små i barnehagealder, og er i tidsklemma,  har dårlig samvittighet. Det er ikke bare bare å få fri til å besøke søster og tantebarn en helg, med fly til andre siden av landet, og det blir mye styr hvis jeg skal ta med barna. Håper det blir lettere når barna (inkl mitt tantebarn) blir større...

Anonymkode: a80c7...c0d

[AnonymBruker]

Du er nok forberedt på realiteten ja.

Anonymkode: 56615...27e

[AnonymBruker]

Det er litt omvendt hos oss, jeg er yngst men ikke superglad i barn, er glad i tantebarna, men har ikke hatt dem ofte på overnatting eller turer alene, eller sånn. Helt okey tante, ingen supertante. Aldri glemt bursdager og sitter mye på gulvet og leker eller senere på rommene deres når jeg er på besøk. 

Da jeg fikk barn var det søsteren min med to fra før som ble supertante, tok min med på turer sammen med sine og har min på overnatting og til låns stadig, har alt som trengs av leker og tryller frem spennende mat og barnet litt elsker å være der. 

Men det omvendte er nok mer normalt, pga tid og prioriteringer... 

Anonymkode: 67084...17b

[AnonymBruker]

Er det egentlig veldig vanlig med så engasjerte tanter og onkler som TS og partner? Da jeg vokste opp hadde ikke jeg slikt forhold til noen av mine tanter og onkler, og mine foreldre var heller ikke overengasjert i nieser og nevøer. 

Mannen og jeg har ikke barn, og vi har aldri engasjert oss spesielt mye i nieser og nevøer, heller. Vi har jo sittet barnevakt en gang i blant (kanskje en gang i året i snitt), og deltar jo på enkelte aktiviteter med dem når vi blir invitert til det, men vi har aldri tatt de med på reiser eller andre aktiviteter utenom de få helgene vi har vært barnevakt. Tanken har i grunnen aldri falt oss inn. 

Anonymkode: 68f61...747

[Gjest MrGreen]

Søsteren min er ei supertante selv om jeg var sist som fikk barn og hun har barn fra før av. Hun har tatt seg tid til å være barnevakt når jeg måtte ut en tur og barnemoren var ikke hjemme så hun kunne ikke passe han. Så da tok hun ungene med seg og passet sønnen min. Hun er ikke noe utslitt å sier nei, selv om hun har egne barn fra før av. Hun tenker på alle andre før seg selv også. Noe folk sjelden gjør for tiden.. Så der er jeg heldig. 

[AnonymBruker]

Litt sånn her. Jeg er eldst og fikk barn først. Min søster satt mer barnevakt for mine barn enn jeg har gjort for hennes. Jeg har god kontakt med hennes barn etter at de kom til, men ikke like mye tid og overskudd som jeg skulle ønske. På den annen side var våre foreldre -altså mormor og morfar til ungene - yrkesaktive da mine barn var små, og hadde sjelden anledning til pass/overnatting. Nå er de pensjonister og har stilt mye opp for min søsters barn i forhold til hva de kunne da mine var små. 

Anonymkode: 05aa9...f51

[AnonymBruker]

Takk for gode og reflekterte svar. Jeg skjønner at det varierer, men slik jeg kjenner "våre" skjønner jeg nok at jeg må forberede meg på at det fort kan bli slik.

Det er nesten så jeg gruer meg til å få barn fordi jeg føler at vi kommer til å bli veldig alene. Det er snakk om litt avstander mellom oss og søsken på begge sider, og det hjelper jo selvsagt ikke. Klarer ikke se for meg at de vil finne tid til å komme å besøke oss særlig ofte, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg ser hvor travle de er i hverdagen. Er rett og slett redd barna mine vil få lite kontakt med sine tanter, onkler og søskenbarn, og også med det besteforeldreparet som ikke bor her vi bor...  

Klart, det er jo ikke umulig for oss å flytte på oss, nærmere familie. Men samtidig er det jo her vi har jobb og hus også.  

Anonymkode: 80128...946

[AnonymBruker]

Det er helt håpløst å være supertante slik du beskriver når man har egne barn.

Anonymkode: 46121...533

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt håpløst å være supertante slik du beskriver når man har egne barn.

Anonymkode: 46121...533

Ja, jeg skjønner det.

Men hva slags tanter og onkler er dere som har egne barn? Sitter dere barnevakt? Tar dere med barna på ting av og til? Hvor ofte besøker dere? Gjør dere noe for å få et godt forhold til barna, eller føler dere at dere har dere nok med deres egne? Ville dere reist to timer hver vei med bil for en barnebursdag, for eksempel? 

Jeg vet jeg kommer til å bry meg om tantebarna mine selv om jeg får egne barn. Jeg vet jeg kanskje ikke vil ha like god tid og mulighet som jeg har nå, men jeg vil fortsatt strekke meg langt for dem - for jeg har jo allerede et veldig godt forhold til dem. Jeg er redd for at ingen skal bry seg om mine barn på "den måten". Redd det bare blir "en sms på bursdagen", for å sette det litt på spissen. 

Anonymkode: 80128...946

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode og reflekterte svar. Jeg skjønner at det varierer, men slik jeg kjenner "våre" skjønner jeg nok at jeg må forberede meg på at det fort kan bli slik.

Det er nesten så jeg gruer meg til å få barn fordi jeg føler at vi kommer til å bli veldig alene. Det er snakk om litt avstander mellom oss og søsken på begge sider, og det hjelper jo selvsagt ikke. Klarer ikke se for meg at de vil finne tid til å komme å besøke oss særlig ofte, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg ser hvor travle de er i hverdagen. Er rett og slett redd barna mine vil få lite kontakt med sine tanter, onkler og søskenbarn, og også med det besteforeldreparet som ikke bor her vi bor...  

Klart, det er jo ikke umulig for oss å flytte på oss, nærmere familie. Men samtidig er det jo her vi har jobb og hus også.  

Anonymkode: 80128...946

Det er nok dessverre slik det blir om det er stor avstand. Da jeg leste hovedinnlegget ditt tenkte jeg at det trenger slettes ikke være en ulempe å få barn sist, barnet ditt vil bl.a. få fordelen av å gli rett inn i en søskenbarnflokk og ha andre barn å leke med og finne på ting med fra dag én. Men når det er stor avstand så sier det seg selv at det er mye mer krevende å dra på langturer med en hel familie enn det er for en eller to voksne. Dere trenger ikke tenke på leggetider, matpakker, skiftetøy eller at det blir kjedelig/slitsomt med to timer i bil hver vei. Det er heller ikke sunt for veldig små barn å sitte i bil så lenge.

Du vil nok merke det når dere får barn også at det ikke er bare bare å passe flere barn eller å reise langt veldig ofte.

Jeg og samboeren min ble foreldre sist i hans søskenflokk, og først i min. Med samboers nieser så var vi nok mer "superonkel/-tante" før vi fikk barn enn nå, med tanke på direkte barnepass og å finne på ting alene med barna. Samboers søsken har heller ikke passet våre barn eller tatt dem med på ting alene slik vi gjorde med deres barn. Men nå finner vi ofte på ting sammen, vi tar med våre barn og søsknene hans tar med sine, og så gjør vi ting "i flokk", noe som er hyggelig både for oss og barna. 

Med mine søsken er de relativt lite engasjerte, den ene broren min er 18 og ikke spesielt interessert i barn og han som er eldre enn meg har sagt at han ikke ønsker egne barn. Det virker som at han synes det er hyggelig å være på besøk/ha besøk av oss men han har aldri tatt initiativ til å være barnevakt eller finne på ting alene med barna. Det kommer kanskje mer når de blir eldre, jeg tror han ikke helt vet hvordan han skal forholde seg til og underholde / ha det gøy med små barn. Det blir lettere når han kan finne på ting med dem som han også synes er gøy.

 

Anonymkode: 0a1c5...73d

[Arkana]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er nesten så jeg gruer meg til å få barn fordi jeg føler at vi kommer til å bli veldig alene. Det er snakk om litt avstander mellom oss og søsken på begge sider, og det hjelper jo selvsagt ikke.

Anonymkode: 80128...946

Vet du, det går faktisk veldig fint å være "alene" også. Mannen min og jeg er fra helt ulike kanter av landet og bor i tillegg på en tredje, langt fra begges familier. Vi har broren min i nærheten, det er det eneste. Vi var jo klar over dette da vi valgte å bli værende her framfor å flytte til en av våre hjembyer, men det går fint. Barna våre forguder broren min og er også veldig glade i onkler og tanter på mannens side selv om de ser dem bare 1-2 ganger i året. Joda, vi voksne kunne nok ønsket oss nærere forhold til barnas onkler, tanter og søskenbarn, men barna tenker ikke over det. De har sin hverdag med skole/barnehage og gode venner der og forholdet til familiemedlemmer langt unna tar de som det er. Og skulle man ombestemme seg så er det faktisk mulig å flytte, ingen dører er stengt.

[bush babe]

Jeg var en slik tante som du er til min brors barn, og de er ikke i nærheten en gang tilbake. Det er jeg ikke overrasket over, de er bare annerledes, så det er greit. Fordelen med å være sistemann som får barn, er som sagt over, at barnet ditt har søskenbarn å leke med. Mine unger elsker sine kusiner/fettere selv om de ikke har noe særlig forhold til foreldrene deres. 

Men det er synd det blir slik, for jeg har hatt det veldig hyggelig med mine tanter og onkler i min oppvekst, så barna kan gå glipp av det.

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er noe som jeg har tenkt på en stund, og som irrasjonelt nok (?) plager meg litt. Både kjæresten og jeg har flere søsken, og alle har barn (i alder 12 til 1). Ingen av oss har egne barn, så vi har vært "supertante" og "superonkel" til hver vår ungeflokk - jeg forguder mine og jeg vet at han forguder sine. Vi reiser "halve landet" for å komme på besøk, tar med ungene på morsomme aktiviteter, sitter barnevakt, og virkelig prioriterer å være sammen med dem - fordi de betyr mye for oss. 

Men hva når/hvis vi får barn? Jeg er litt redd for at fordi vi er de siste, så er det ingen som kommer til å komme løpende til og er entusiastiske... Fordi de allerede selv har egne barn, så da vil ikke våre være så interessante? Jeg har liksom dette kjipe bildet i hodet av at når vi får vårt barn en gang i fremtida, så er alle for opptatt med sitt og sine til å gjøre disse tingene som vi har gjort... Jeg tror ikke at jeg og typen er så mye bedre personer enn søsknene våre, jeg bare lurer på om noe endrer seg når man har egne barn... 

Er jeg helt på tur? Bekymrer jeg meg helt unødvendig her? Noen som har noen erfaringer å dele? 

 

Anonymkode: 80128...946

Kan ikke påberope meg å ha vært supertante men har eldre søsken med barn som jeg var endel sammen med da de var små. Men jeg tenkte aldri at mine søsken skulle gjøre gjengjeld, jeg var bare sammen med barna deres fordi det var koselig. Det kan jo godt hende at dersom dine søskens barn blir store når det kommer en bitteliten i familien igjen så kan det bli mange til å stelle med minsten?

Anonymkode: aa77b...21f