Foreldrene mine synes det er trist at jeg flyttet hjemmefra

[AnonymBruker]

Jeg bodde hos foreldrene mine i to år, dir å opparbeide meg god nok økonomi til å kjøpe leilighet. Dette var veldig hyggelig for oss alle tre. 

For tre uker siden flyttet jeg inn i ny leilighet, og synes det er utrolig behagelig å bo for meg selv. Derimot synes mine foreldre at det er så trist at jeg har flyttet ut. De spør hele tiden om jeg vil komme på middag, komme innom å si hei, sender meldinger gjennom hele dagen og spør om ting, hva jeg spiser, hva jeg gjør, hvilke planer jeg har den kvelden eller i helgen. 

Det er jo hyggelig at de likte å ha meg boende hjemme, og jeg skjønner at de synes det er trist at jeg flyttet ut. Men altså, jeg holder på å bli gal av dem 😆 Samtidig blir jeg trist av å tenke på at de er triste. De har jo hverandre, men skjønner at det føles tomt i huset. 

det har gått tre uker nå, hvor mye lenger tid vil det ta før det normaliserer seg? De kan jo ikke holde på sånn for alltid? Det må jo etterhvert føles godt for dem å bo alene? 

Jeg bor kun 15 min unna med bil, og jeg kommer til å se dem ofte. Men ikke hver dag  

Anonymkode: 88d3b...5f2

[AnonymBruker]

Det går seg til det! Ble nok bare veldig tomt sånn med en gang etter du flyttet. Så det normaliserer seg etterhvert  

Anonymkode: 3c2f0...a66

[Stoltskeiv]

Er du minst? Eller enebarn? Det er ofte slik da! 

Jeg er minst og jeg flytter til høsten og tipper det blir like mange meldinger fra foreldra mine som du får!  

[cmd]

vær hyggelig over at du har sånne foreldre. Det fins mange foreldre som ikke tar kontakt med sine barn.

Men de vil skjønne at du bor litt langt unna for å kjøre hverdag/hver uke. Men om du besøker dem ofte, en gang eller to ganger i hver uke, hadde de satt pris på det.

[Orientalsk]

Det går nok over etter hvert. Men sørg for å besøke dem iblant da. Spise middag og slappe av. De er tross alt foreldrene dine  

Man skjønner ikke sånt før man selv får barn. Da innser man hvorfor foreldre bryr seg så mye om sine barn og savner dem når de ikke er tilstede   

[Violetta]

Kan du avtale en fast dag i uken du besøker dem? Da har de det å se frem til. 

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke flytte hjem og leie ut den andre leiligheten?

Man har ikke foreldrene sine for alltid, og det er lurt å gjøre det meste ut av tiden man har sammen. Og ingenting knytter foreldre og barn sammen som å bo under samme tak.

 

Anonymkode: ed135...09b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor kan du ikke flytte hjem og leie ut den andre leiligheten?

Man har ikke foreldrene sine for alltid, og det er lurt å gjøre det meste ut av tiden man har sammen. Og ingenting knytter foreldre og barn sammen som å bo under samme tak.

 

Anonymkode: ed135...09b

Fordi ts er voksen og klar for å flytte? 

Anonymkode: ecfba...e81

[AnonymBruker]

Jeg er 27 år, så jeg er absolutt voksen  

Det blir vanskelig å ha faste dager hvor jeg drar på besøk til dem. De har invitert meg på middag hver dag denne uken. I morgen passer det, så jeg skal tilbringe kvelden sammen med dem  

Får jo litt dårlig samvittighet. De har hjulpet meg mye økonomisk, og med flytting, og stiller alltid opp for meg. Så jeg må bare prioritere dem en del fremover, og så vil det vel stabilisere seg etterhvert. De finner vel etterhvert ut at det var ganske deilig å ha huset for seg selv

TS

Anonymkode: 88d3b...5f2

[AnonymBruker]

Kan det være at forholdet til foreldrene dine går litt dårlig, og at de har funnet ut at de har ingenting å snakke om, ingenting til felles, når du ikke er der?

Anonymkode: 09d86...43a

[AnonymBruker]

Jeg tror de har det veldig fint sammen faktisk, så tror ikke det er årsaken. De gjør mye sammen på fritiden, går turer, ut på restaurant osv. De kan fint klemme og kysse, så hvis de har problemer skjuler de det godt hvertfall. Tror problemet bare er at de er vant til at det er mer liv i huset, se og prate med meg hver eneste dag i to år. Det tar vel litt tid å venne seg til det. Jeg derimot lever livets glade dager alene i ny leilighet

Man hører stadig vekk om foreldre som gleder seg til barna flytter ut, men på meg virker det som dette ikke er tilfellet blant mine foreldre og mine venners foreldre hvertfall

Anonymkode: 88d3b...5f2

[Arabella]

Det dine foreldre driver med, kan kalles følelsesmessig press.

Endret 2. mars 2017 av Arabella
Endret et ord.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Arabella skrev:

Det dine foreldre driver med, kan kalles følelsesmessig utpressing.

Det kan også kalles tilvenning til en ny situasjon. 

Anonymkode: ecfba...e81

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Arabella skrev:

Det dine foreldre driver med, kan kalles følelsesmessig utpressing.

Det var vel en litt drøy konklusjon basert på det TS skriver? 

Slik jeg ser det, så er de kanskje litt mer aktive enn gjennomsnittet når det gjelder å spørre hvordan det går, invitere på middag etc. Det kan være irriterende nok, men det er mange foreldre som faktisk savner sine voksne barn når de flytter ut, noe som er normalt. Dette går seg som regel til, de trenger bare å bli vant til det. Samtidig betyr det som regel ikke at man kutter kontakten med sine foreldre - man kommer iblant på besøk og middager, bare ikke annenhver dag lenger. Dette er en helt normal utvikling mellom voksne barn og foreldre, man holder kontakten, og kanskje vil man på sikt også besøke dem med egne partner og etterhvert egne barn. 

Følelsesmessig utpressing er noe helt annet, det er meldigner av typen "Jeg klarer ikke hverdagen uten at du besøker oss" eller lignende. Først da kan man begynne å snakke om utpressing. 

Anonymkode: c313e...d4a

[Carrot]

Hei TS, som mor til en på din alder vil jeg si at du ikke skal "prioritere dem" ut over det du normalt vil, du skal bygge ditt liv med dine rutiner - og så må mor og far finne en løsning på sin nye tilværelse.

Når min sønn og hans samboer flyttet ut etter to år tilbake i hjemmet for å legge seg opp penger ble det bårtt veldig stille og vi som var igjen kjente nok på savnet men som en annen skrev så tok jeg som mor forholdsvis lite kontakt, og gjør ennå - hvis han vil stikke innom vet han at døren er åpen (og han har nøkkel og kode til alarmen så det er ingen hindring slik sett) men bortsett fra det inviterer vi sjelden da jeg tenker han nå skal bygge sitt liv på sine premisser. Ikke alle foreldre husker hvordan det var, og hva de satte pris på osv av egentlig som ung - kanskje du kan spørre dem, hvordan var det når de flyttet og startet egne liv - få dem til å tenke over situasjonen og selv innse at de kanskej er litt klengete?

[AnonymBruker]

På 28.2.2017 den 14.29, AnonymBruker skrev:

Hvorfor kan du ikke flytte hjem og leie ut den andre leiligheten?

Man har ikke foreldrene sine for alltid, og det er lurt å gjøre det meste ut av tiden man har sammen. Og ingenting knytter foreldre og barn sammen som å bo under samme tak.

 

Anonymkode: ed135...09b

Så lenge man holder kontakten og besøker hverandre litt, så er det ingenting som tilsier at man ikke kan ha et godt forhold. Hvorfor man ikke flytter hjem? Når man er 27 er det på høy tid å bo for seg selv, evt. sammen med samboer eller andre. Det å ha barna boende hjemme (annet enn i nødstilfeller som alvorlig sykdom eller alvorlige skader) fordi foreldrene ønsker selskap er å gjøre sin sønn eller datter en bjørnetjeneste. Man erfarer ikke hvordan det er å bo for seg selv med tanke på det økonomiske og praktiske, og det kan bli vanskeligere å treffe en eventuell partner. De jeg kjenner som har bodd hjemme til de er godt voksne har også utviklet en stor mental avhengighet til sine foreldre, sammenlignet med deres jevnaldrende. 

For årene går fort, og før man vet ordet av det er man 40 og bor fortsatt hjemme. Det blir ofte vanskeligere å ta skrittet ut jo mer komfortabel man blir. Da er det ikke lett å ta igjen utviklingen som de fleste jevnaldrende har gjennomgått, og man blir ofte også mer sårbar når foreldrene etterhvert går bort. Har dessverre sett noen triste eksempler på det. 

Anonymkode: c313e...d4a

[Minlillesky]

På 28.2.2017 den 14.18, AnonymBruker skrev:

Jeg bodde hos foreldrene mine i to år, dir å opparbeide meg god nok økonomi til å kjøpe leilighet. Dette var veldig hyggelig for oss alle tre. 

For tre uker siden flyttet jeg inn i ny leilighet, og synes det er utrolig behagelig å bo for meg selv. Derimot synes mine foreldre at det er så trist at jeg har flyttet ut. De spør hele tiden om jeg vil komme på middag, komme innom å si hei, sender meldinger gjennom hele dagen og spør om ting, hva jeg spiser, hva jeg gjør, hvilke planer jeg har den kvelden eller i helgen. 

Det er jo hyggelig at de likte å ha meg boende hjemme, og jeg skjønner at de synes det er trist at jeg flyttet ut. Men altså, jeg holder på å bli gal av dem 😆 Samtidig blir jeg trist av å tenke på at de er triste. De har jo hverandre, men skjønner at det føles tomt i huset. 

det har gått tre uker nå, hvor mye lenger tid vil det ta før det normaliserer seg? De kan jo ikke holde på sånn for alltid? Det må jo etterhvert føles godt for dem å bo alene? 

Jeg bor kun 15 min unna med bil, og jeg kommer til å se dem ofte. Men ikke hver dag  

Anonymkode: 88d3b...5f2

Så koselig av foreldrene dine, men slitsomt i lengden  Det går seg til etterhvert. Det føles tomt i huset dems etter så og så mange år. Kan ikke dere avtale fast dag i uken, der du kommer bort å spiser middag og skravler med foreldrene dine? For eksempel hver søndag er det søndagsmiddag hos dine foreldre?  

[AnonymBruker]

Kutt all kontakt med dem. 

Anonymkode: 3d0f6...1db

[AnonymBruker]

Haha! Jeg flyttet hjemmefra for 20år siden og far syns det er fortsatt like trist. Det har roet seg veldig med årene, og jeg besøker dem så ofte jeg kan. Men han griner hver gang jeg drar derfra. Helst ville han at jeg, mann og barn flytter inn til han. 

Du kan jo ha en fast avtale med de at du ringer de en gang i uka og x antall besøk i måneden. Det hjalp veldig på meg og da ble det slutt på masingen hver gang vi snakket sammen, for da var det helt andre ting som man heller ville snakke om enn masing. 

Anonymkode: 68e47...6bb