Depresjoner over år

[Gjest Anonymous]

Hei jeg er en jente på 20 år. Da jeg var liten, ca 7 mistet jeg faren min. Jeg sluttet å snakke og forandret personlighet helt. Før dette var jeg en glad jente (det var varemerket mitt det ) men etterpå ble jeg aggresiv, ukonsentret, trist osv.) Etter 13 år sliter jeg forsatt! Jeg har alltid trodd at jeg skulle bli bedre, men hver dag er rett og slett en kamp. Det høres dumt ut men jeg tørr rett og slett ikke å gå til psykolog. Delvis fordi det er noe jeg ikke har råd til og delvis fordi det blir et for stort skritt i livet mitt. Mange synes nok at jeg derfor ikke har noen grunn til å skrive dette og at det ligger på meg, men det er en utrolig vanskelig ting å gjøre. Jeg føler at jeg ikke har noen krise i livet nå, at det er mange andre som trenger det mye mer enn meg. Jeg går på antidepressiva og det har gått bedre, men jeg sliter forsatt med nedgangene nesten hver dag. Sosial angst, sjalusi, tiltakslyst, konsentrasjon, manglende søvn, død selfølelse og manglende mening i livet er det jeg oppdager mange ganger i uka. Kjæresten min og familien min er de som merker det mest, og de begynner å bli slitne. kjæresten min er verdens mest forståelsesfulle menneske og jeg kan takke gud for at jeg har han. Uannsett så skrev jeg dette for å komme i kontakt med andre som har det slik, for å ha noen å skrive med som også kan bakke meg opp for å gå til psykolog. Gi meg tips til hvordan de har kommet seg ut av det eller blitt bedre. Også om det virker med alternativ hjelp.. Jeg orker ikke å ha det slik lenger og går sikkert til psykolog snart. Jeg ønsker også å komme i kontakt med folk som sliter pga at de mistet noen i barndommen. Av mine 3 søsken, vet jeg at 2 av dem sliter like mye som meg. Den tredje er unormalt positiv til alt i livet og jeg vet ikke om det faktisk er hun som sliter mest. Jeg ønsker også å få vite hvor normalt det er å slite med depresjoner når noe slikt har skjedd i barndommen. Kanskje vi kan hjelpe andre barn slik at vi unngår dette og setter ett større søkelys på det. Håper på svar!

[Gjest Anonymous]

det virker jo helt klart som om du skulle hatt noen å snakke med. har du fortalt om hvordan du har det til legen din. kanskje han kan henvise deg til psykolog, da slipper du vel en god del kostnader. du må bare hoppe i det. det er ingen vits å gå å ha det slik i 13 år til.

lykke til

[Gjest Anonymous]

jeg ser det jo selv at jeg absolutt burde gått.. så jeg må bare gjøre det:)uannsett...takk for svar:)

[Usikker]

Du SKAL og MÅ oppsøke litt proffesjonell hjelp

Vet selv hvor langt og vanskelig det steget kan være......... men du vil nok ikke angre på det

Når (for jeg vet du kan) du kommer til psykologen så vær forberedt på at ting tar tid. Psykologen vet hvordan ting skal angripes - og selv om du synes det ikke er noen framgang "med en gang" - så vit at de små stegene merker du ikke. Du merker det ikke før du ser deg litt tilbake............ først DA ser du framskrittene.

Du sier sjøl at du føler at dine nærmeste blir slitne - at du føler at du er til byrde osv........... Du trenger å ha en nøytral person å forholde deg til med disse problemene. Og det du sier om at "andre har det værre- og trenger hjelpen mer".............. det hjelper jo ikke deg i det hele tatt

Bestill deg en legetime - og få han/hun til å henvise deg til en psykolog. Å miste sin far som 7-åring er ikke noe man skal fixe på egenhånd. Et lite barn blir ofte ikke "sett" på den måten det bør sees på. Idag er man mer oppmerksom på slike ting - enn for 13 år siden.

Og jeg synes ikke det er noe rart i det hele tatt jeg - at du sliter med dette så lang til etterpå. Faktisk vil jeg si at det er helt normalt...........

Søk hjelp NÅ! Du trenger det - og dine nærmeste trenger det.

Lykke til. Jeg vet du klarer det

[Gjest Anonymous]

Det var et fint svar..jeg føler nok at det blir lettere når jeg får sånne tilbakemeldinger:)